Akademisk angst for åpenhet

Atle Kittang: «Diktekunstens relasjonar»

Sakprosa

245 sider

Gyldendal

publisert i SA 19. januar 2010

Et forsøk på å forklare hvorfor litterære vurderinger ikke kan foretas av andre enn en godt voksen professor i Bergen

Folk flest er utav stand til å skille mellom skitt og kanel, underholdning og kunst – skulle de mot formodning klare å se forskjellen velger de som regel det dårligste alternativet, dette er en av konklusjonene man kan trekke etter å ha lest Atle Kittangs bok «Diktekunstens relasjonar», men han stopper ikke med folk flest, for heller ikke akademikere, kritikere og kulturjournalister, eller litteraturens parasitter som han velger å kalle oss, ser lenger forskjellen på kvalitet og kitsch.

Atle Kittang (f. 1941) er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, han har hatt ansvar for å utdanne utallige forskere, lærere, kritikere og skribenter, og bør derfor vite hva han snakker om når han uttaler seg om folks vurderingsevne når det kommer til litteratur.

Hans negative syn på andre leseres evner og kompetanse gjennomsyrer «Diktekunstens relasjonar». Boka består av 9 kapitler, fem av dem har allerede vært publiserte i andre sammenhenger. Første delen av boka handler om litteratur på et generelt plan, de fire siste kapitlene er eksempler på nærlesinger av ulike bøker og forfatterskap.

Professor Kittang har i årevis vært opptatt av nærlesing som metode, av at det litterære verket skal leses estetisk ut fra sine egne premisser. Han dyrker estetikken i tradisjonen fra Kant, og argumenterer mye og lenge for å sette den franske filosofen Jacques Rancières (f. 1940) teorier inn i en historisk forlengelse av de russiske formalistene. Han er opptatt av litteraturens litteraritet, av at litteraturen slik vi framleis stort sett oppfattar den – som diktekunst – har ein spesiell og nærmast spøkelsesmessig måte å vere til på (6), og han foretrekker den store litteraturen og de allerede kanoniserte tekstene. Etter mange års forsking kan Kittang sin Hamsun og Ibsen på rams, og skriver godt om dem.

Klassekampens dyktige anmelder Espen Stueland roser Kittang som en glimrende essayist, jeg må dessverre si meg helt uenig i hans vurdering. I et velskrevet essay skal ulike synspunkter komme til syne og brynes mot hverandre, dette er ikke tilfelle i Kittangs tekst, hvor vi tvert i mot har å gjøre med en monoton og autoritær fortellerstemme. Jo visst har en forfatter, også når han skriver sakprosa, lov til å være subjektiv, og selvfølgelig kan han øse så mye edder og galle utover sine lesere som han bare orker, men en slik stil vil normalt ikke kalles essayistisk, en riktigere benevnelse på Kittangs stil er at den er polemisk, han er argumenterende og standhaftig ute etter å forsvare sin egne meninger og synspunkt.

I «Diktekunstens relasjonar» bekymrer han seg særlig over trusselen som den relasjonelle estetikken utgjør for hans egen foretrukne metode - nærlesingen. Har den relasjonelle nyorienteringa gått litt for raskt og enkelt føre seg? Og i kva slags retning har den gått – framover eller bakover? (14) spør han innledningsvis i boka, og vi aner at svaret er gitt allerede før spørsmålet er ferdig formulert. Og ganske riktig, leser du Kittang vil du oppdage at det meste var bedre før.

Kittang er flink til å analysere gamle mestre, men ikke særlig lyttende i møte med nye teorier. Kanskje er det derfor han har gått glipp av at den relasjonelle estetikken verken utelukker nærlesing eller stringens. Kittangs angstbiterske forhold til samtiden er et klart minus, dyrking av gamle menn, forfattere så vel som teoretikere, er kun ett av mange områder for litteraturvitenskapen, minst like viktig er det å kunne forholde seg nysgjerrig og analytisk til sin egen samtid.