Å være seg selv lik?

Ali Smith: «første person og andre historier»

Noveller

190 sider

Oktober

publisert i SA 16/2/2010

En interessant lek med selvforståelser

Det hender at selvkontrollen svikter, at intime relasjoner forandrer vår måte å være oss selv på. Se for eksempel bare på den underlige alliansen som oppstår i Ali Smiths surrealistiske novelle «Barnet»: En kvinne er i butikken for å handle mat. Plutselig, etter å ha rotet litt rundt i noen hyller, oppdager hun at noen har satt fra seg et lite spedbarn i handlevogna hennes. Det var et nesten pinlig vakkert barn. Til tross for iherdige forsøk klarer ikke kvinnen å kvitt det ukjente barnet, alle tror at det er hennes, og ingen i butikken synes å mangle en baby. I kvinnens bil begynner det bittelille barnet plutselig å snakke, og ut av den vakre lille munnen ruller det en uendelig strøm av sjikanøse utsagn: Det er for jævlig. Asylsøkere tar jobbene og velferdsgodene våre, sa det blidt og selsomt. … Kvinner burde ikke jobbe i det hele tatt. Det er mot naturens orden. Og hva homoekteskap angår. Narr meg ikke til å le. Og så lo det lyst og vakkert liksom bare for meg … Jeg var forhekset. Jeg lo tilbake (37).

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg liker minst, vikar-morens selvforglemmelse, det lille barnets enorme egosentrisme eller min egen forhekselse (for leseren lar seg jo også fange inn av det lille barnets blå blikk på verden). Imidlertid kommer Smith oss til unnsetning og redder oss fra vår egen blindhet ved å la moren få tilbake selvkontrollen og kvitte seg med barnet. Kanskje ikke den mest opplagte løsningen på et dilemma som dette, men den fungerer! Innen hun kommer så langt har forfatteren imidlertid fått vist noen av oss at vi kanskje ikke er så etisk tilregnelige som vi liker å tro.

I mange av Smiths noveller handler det, som i denne, både om tiltrekning og avsky i mellommenneskelige relasjoner. Det handler om å miste seg selv i møte med andre, om å gjennomgå forvandlinger og om å finne tilbake til en litt forandret utgave av seg selv. Poenget med novellen, sier den fransk-bulgarske filosofen Tzvetan Todorov, er at den er så kort at leseren ikke rekker å glemme at den bare er litteratur og ikke livet selv. Dette er et poeng Ali Smith vet å utnytte.