dagbok fra et ikke-sted

Cromarty, Geir Egil Bergjord
Gilka Forlag (2008)
Tilfeldige bilder fra tilfeldige dager på et tilfeldig sted

Geir Egil Bergjord har laget en fotodagbok fra den lille havnebyen Cromarty i Skottland. Han har gjort lignende ting før, først med en bok om Berlin og deretter en om Roma. Men i motsetning til de to første byene er Cromarty en ukjent småby for de aller fleste av oss. Muligens er det derfor denne siste boka er blitt nokså annerledes enn de to foregående.

Forfatteren og fotografen Bergjord er tydeligere til stede i denne boka enn det han har vært før. Vi ser det allerede på omslaget - hvor han ruver opp som giganten Gulliver i det han tramper inn i lilleputtlandet Cromarty, deretter følger en kort tekstside hvor Bergjord ytterligere understreker sin egen tilstedeværelse ved å si: «Dette handlar i grunnen ikkje om byar eller stadar, det handlar meir om korleis ein ser på ting, samt ein heil del om meg…» Slik plasserer han seg både med ord og bilder godt inn i sin egen fortelling, som man gjerne skal når man skriver dagbok.

I Roma-boka så han etter småtingene som vi lett overser når vi besøker berømte historiske steder, i denne boka ser han først og fremst etter seg selv. Han fanger sitt eget speilbilde i blanke vindusruter, han skriver om sin egen interesse for film, om sine pc-problemer og om sine rusleturer i landsbyen. Noen av skriftstykkene minner om dem som vi ser i gamle fotoalbum, album fra den tida da folk leverte filmene til framkalling for så å sitte hjemme og lime papirbilder på tynn kartong og komponere billedtekster som dette: «Mine venner the peacocks kjem forbi av og til. Alltid svoltne.» Tekstene sier oss noe om fotografens forhold til sine egne motiver, det er platt på en familiær og hyggelig måte, likevel er jeg i tvil om Bergjord sier tilstrekkelig mye om seg selv og hvordan han ser på ting til å vekke leserens interesse? Er signaturen personlig nok?

En dag besøker han middelalderkatedralen St. Magnus på Orknøyene, men han fotograferer den ikke, i stede viser han oss bilder av høyballer og kyr… det er de små tingene som fanger fotografens interesse. Strengt tatt hadde han kanskje ikke trengt å reise til Cromarty for å skrive denne dagboka, eller?

I «Cromarty», som til tross for tittelen aldri handlet om en skotsk landsby, savner jeg en litt sterkere personlig stemme, en tydeligere auteur - både i bilder og tekst.

SA 10. mai 2008

et hav av kunst

Pipilotti Rist

Kvassheim fyr, Hå gamle prestegard (On the edge)

til 31. august

Flott visning av en av samtidskunstens dyktigste damer Elizabeth Charlotte Rist har knabbet kunstnernavn Pipilotti fra verdens sterkeste jentunge - Pippi Langstrømpe. Kanskje er det derfor hun har endt opp som verdens tøffeste videokunstner?

Pipilotti Rists videoverk «Sip My Ocean» (1996) handler om å drukne, om å synke ned - i kunst, kropp og kjønn. Det er sanselig på alle mulige måter.
Utstillingsrommet på Kvassheim fyr har fått blå vegger og blått gulv. Noen myke puter ligger spredt rundt omkring, rommet er behagelig dunkelt. Videoen projiseres i to bilder som møtes i et hjørne av rommet, som en speiling fordobler verket seg selv, samtidig som konstruksjonen gir verket en tredimensjonal kvalitet. Noen ganger er det som om bildene strømmer ut fra hjørnet som ut fra en sprekk eller en hudfold, i andre scener glir bildene inn i folden, oppslukes av seg selv.

Det aller meste av filmen finner sted under vann. Som et objekt av lys flyter en kvinne (kunstneren selv) rundt i et grenseløst hav, et hav som skyller inn i rommet og bader betrakteren med hypnotisk kraft. Tare og tang får slangeaktige former, forskjellige gjenstander daler gjennom vannet; kopper og tallerkener, en tv, en campingvogn, en brødrister, en menneskekropp, en kyssende munn. Drømmescener. Et kort øyeblikk er det som om tiden og rommet har opphørt å eksistere.
En sang fyller rommet, Pipilotti Rist synger Chris Isaaks «Wicked Game» med en til tider nokså skingrende stemme: «I never dreamed that I'd meet somebody like you…». Men i filmen møter menneskene og tingene kun sin egen fordobling, det du’et som sangeren drømmer om er aldri en annen, kun en speiling av et jeg. Det vi ser er en hermetisk narsissistisk kjærlighetshistorie. En kvinne oppslukt i og av seg selv. «Sip My Ocean» trekker oss inn i et utsøkt sensuelt univers fylt av selvbegjær og nytelse.Dette videoverket, som allerede har rukket å bli tolv år gammelt, er etter min mening et hovedverk innenfor vår tids videokunst, en samtidsklassiker. Det har vært vist på en rekke av verdens fremste kunstscener. Det er en aldeles strålende hendelse at Hå gamle prestegard vil vise oss dette verket på Kvassheim fyr hele sommeren – vi har å gjøre med et kunstverk med estetiske og erotiske kvaliteter helt utenom det vanlige.

SA 8. mai 2008

hva er egentlig en nabolagshemmelighet?

Ja - si det...

estetisk fostring

Tommy Olsson:
«Knust, kritiske fragmenter 2000-2006»
350 sider
Cappelen Damm





Det er ingen tvil, Tommy Olsson er den mest lesverdige kunstkritikeren i Norge akkurat nå

Olsson skriver så blekket spruter, jeg ler meg gjennom en hel kritikk, og hvor sundt er ikke det! Det forlenger livet og utvider kunsten og plasserer kritikken akkurat der den hører hjemme, i et ikke-akdemisk rom hvor hver og en kan ta plass, så sant man har interesse for stoffet som behandles - altså samtidskunsten.

Tommy Olssons «Knust, kritiske fragmenter 2000-2006» består av et utvalg kritikker og tekster. Tommy Olsson er en aktiv figur i de aller fleste av Olssons kritikker, det vil si at han alltid er til stede med en subjektiv stemme i det han skriver, han later aldri som om han kommer med objektivt sanne vurderinger. Rett som det er handler kritikkene hans om folk han kjenner, om håpløse kunstinstitusjoner, om fester han har vært på og livet i sin alminnelighet, skjønt Olssons liv neppe kan kalles alminnelig - . Olssons syn på kunst står i skarp kontrast til den kantianske estetikkens desinteresserte blikk som akademisk orienterte kritikere ennå strever med å løsrive seg fra.

Olsson har på kort tid blitt Norges fremste kritiker innenfor billedkunstområdet, noen har sågar hevdet at han allerede har en rekke disipler innenfor disiplinen, at det har oppstått en Olsson-skole innenfor norsk kunstkritikk. At han har stor innflytelse på dette heller marginale samfunnsfeltet er nok ikke til å komme forbi, men jeg tror ikke at dette er et alvorlig problem. Kunstkritikkens problem er snarere at den ikke kommuniserer enn at den overkommuniserer. Kanskje kan Olssons støyende stemme være livgivende for den norske kunstkritikken.

En kritiker kan med fordel ha en sterkt personlig stemme så lenge stemmen er fundert på solide fagkunnskaper og respekt for stoffet som behandles, slik den er i Olssons tilfelle. For innblandet i hans språklige spillopper finnes det formale og materielle beskrivelser, tematiske analyser og kontekstuelle vurderinger, vurderinger som ikke opptrer som fjerne fagterminologiske lover, men som imøtekommende måter å snakke om kunst på. Faktisk oppleves denne stemmen avhierarkiserende, leseren inviteres til å gå i diskusjon med kritikeren, si seg enig eller uenig, tenke videre med eller mot det som er skrevet. Den personlige stemmen trekker leseren inn i teksten, kanskje burde flere skribenter forsøke å lære litt av dette grepet.

Lest i ett strekk er boka som en gigantisk overdose, det er for mye av alt, for mye kunst, for mye Olsson, for mange ord - for å unngå uønskede bivirkninger bør den derfor leses stykkevis og delt. Og gjør du det kan du få med deg riktig mye om kunstfeltet i Norge nå, slik blir denne samlingen et viktig tidsdokument. Men like interessant er den som en metodestudie i kunstkritikk.

Det finnes folk som hevder at de har skrevet som Olsson før Olsson, at det faktisk ikke er Olsson som startet Olsson-skolen. Men det betyr egentlig ingen ting, for det finnes ingen andre som Tommy Olsson - han tilhører faktisk sin helt egne liga.

keramikk og musikk

Stavanger kunstforening, Dag Kenneth Sørensen
Til 27. april


En fin og variert utstilling

Dag Kenneth Sørensens arbeider fyller to saler i Stavanger kunstforening. I hovedsalen møter publikum først fem porselenspaneler. De minner om slike gardiner man henger i døråpninger for å holde insekter ute. Ofte er disse laget av tre- eller plastikkperler, men Sørensen har laget dem av små hvite porselensplater. Rører du borti dem kommer det en fin klingende lyd. Størrelsen på platene varierer de fem panelene i mellom, og hvert panel lager derfor sine helt egne toner. Det er enkelt å tenke seg hvor fint vinden kan spille på disse utradisjonelle instrumentene.

Det handler en god del om musikk i Sørensens utstilling, men det handler også om keramikk og mekanikk. Store fat henger på flere vegger, noen av dem har et svært rustikt preg, det er som om de er støpt og formet etter maskindeler. Noen ligner store tannhjul, mens andre kan, gjennom kontrasterende rutenett, minne mest om kummelokk eller filter. Serien «Skjold» har, både gjennom tittel og utrykk, et historisk maskulint preg.

Men det maskuline spiller fint sammen med det feminine i Sørensens arbeider, det myke får plass i utstillingens mer amorfe former. I serien «Dråper» eksperimenterer kunstneren med ulike typer glasur og form. Fargene får meg til å tenke på Torunn Thralls malerier, ørkenaktig beige sammen med en mettet dyp koboltblå tone, sort og hvitt. Glasuren varierer mellom å understreke og å motvirke keramikkens form, og slik gis dråpene en rytmisk kvalitet.

Hovedsalen i Stavanger kunstforening er et stort og krevende rom som det ikke alltid er like lett å forholde seg til. Men for Sørensens arbeider fungerer det riktig bra. Hans arbeider har styrke og kraft nok til å sette sitt preg på salen på en god måte.

SA 28. april 2008

tomme former

Hå gamle prestegard, Nico Widerberg
Til 8. juni Kunst som har stivnet i sitt eget uttrykk

Nico Widerberg er trygt plassert innenfor sitt eget formspråk, så trygt at det når sant skal sies oppleves en smule kjedelig. Han lager kunst som etterligner det menneskelige. I denne utstillingen viser han skulpturer, litografier og malerier. Alt kranser om kroppen og vi gjenkjenner skulpturenes forenklede former også i litografiene.

I litografiene er det som om kunstneren, til tross for sin naturalistiske og figurative vinkling har gått seg bort i sine egne bilder av menneskekroppen, det er som om hans nysgjerrighet overfor naturen har lagt seg til hvile. Han repeterer de samme bildene igjen og igjen. Fargen varieres til en viss grad, men ikke mye nok til at det oppstår noe uventet eller uforutsigbart. Vi sitter igjen med rent dekorative arbeider, kunst som gjentar seg selv i det uendelige, kunst som virker monoton heller enn tankevekkende.

Skulpturene er mer interessante, og det er nok absolutt på dette området Widerberg har sin kunstneriske styrke. Skulpturene er enkle på en vakker måte. Aller finest er sammenstillingen av figurer i glass og bronse, menneskekropper som til tross for at de er plassert tett sammen ikke synes å oppnå kontakt med hverandre. De er som tomme former i sin egen verden.

Utstillingen som sådan hadde etter min mening fungert bedre uten litografiene fordi det er som om Widerberg preserverer seg selv i stedet for å utvikle seg i disse arbeidene. Resultatet blir at betrakteren sitter igjen med en følelse av å ha sett en reprise av noe hun allerede er ganske lei av.

SA 28. april 2008

bare bilder

KUNSTBOK
Torbjørb Rødland «I Want to Live Innocent»
Steidl forlag

Fine bilder i dårlig format

«I Want to Live Innocent» er en billedbok. De fleste bøker har en fortelling å fortelle, selv billedbøker har vanligvis en story, Rødlands bok er et unntak. Den eneste språklige fortellingen som finnes i denne boka befinner seg i tittelen: «I Want to Live Innocent» - hva nå det skal bety, for selvforklarende er det ikke. Resten av boka er bare bilder, satt sammen på kryss og tvers av form og innhold. I bokomtalen fra Stavanger2008, som har støttet prosjektet, står det at dette er bilder fra Stavanger, men få av dem gir seg til kjenne som stavangermotiver, og det har heller ingen betydning for opplevelsen av boka som helhet at noen bilder er lokale. Dette er ingen stavangerbok.

Så hva er det da?

«I Want to Live Innocent» er en løs presentasjon av stort sett nokså nye Torbjørn Rødland fotografier. Bildenes motiver springer fra natur til mennesker, dyr og ting. Kanskje er det snakk om motiver som er av en spesiell betydning for fotografen, for hans identitet eller for hans forhold til Stavanger? Men det er vanskelig å spore noen klare utvalgskriterier i denne sprikende samlingen. Mest i øynefallende er mangelen på provokasjoner, og kanskje er det her innocent-begrepet kommer inn – innocent: uskyldig, godtroende, naiv. I så tilfelle blir innocent en kommentar fra fotografen til seg selv, til hans tidligere til tider nokså utfordrende arbeider.

Men kler billedboka Rødlands fotografier? Se det er jeg mindre sikker på, for jeg savner en strammere struktur. Det finnes ingen billedtekster, og heller ingen skriftlig innledning eller avslutning som opplyser oss om Rødlands prosjekt, ingen rød tråd gjennom boka, det finnes ikke mer informasjon her enn den som er i bildene selv. Jeg kan ikke se at disse bildene tjener på å bli presentert på denne måten. Fravær av narrativitet gjør at det ikke finnes en naturlig bevegelse gjennom boka, så i stede for å berike hverandre konkurrerer bildene med hverandre, de blir på et vis stående som en lang rekke enslige utropstegn.

Selv fortrekker jeg framdeles Rødland i mindre mengder, større format – og aller helst montert på en vegg.

Publisert i SA 22. april

en eksklusiv gjest

Bliss Art & Development
Bjarne Melgaard
Til 27. april

En fin mulighet til å se en av vår tids mest omstridte samtidskunstnere

Bjarne Melgaard anses av mange for å være blant vår tids fremste norske kunstnere, han har også vakt betydelig interesse utenfor landets grenser. Et fint utvalg av hans arbeider blir for tiden vist i Galleri Bliss. Arbeidene som vises tilhører, med ett unntak, kunstsamler Rolf A. Hoff.

Skiltprodusenten Rolf A. Hoff er en av de viktigste kunstsamlerne i Norge i dag. Han har gjennom en årrekke bygget opp en samling bestående av yngre norske og internasjonale kunstnere. Hoffs handlinger i kunstmarkedet er ikke uten betydning, innkjøp av den størrelsesordenen det her er tale om påvirker kunstmarkedets verdisettinger. Hoffs valg og vurderinger har stor betydning for den enkelte kunstners karrieremuligheter, som en mesen skaper han et økonomisk fundament og arbeidsrom for sine kunstnere. Bjarne Melgaard har lenge vært en av Hoffs utvalgte.

Melgaard arbeider innen en rekke ulike medier; maleri, tegning, film, skulptur osv. Han er først og fremst kjent som en provokativ og selvavslørende narsissistisk kunstner, en kunstner som spiller på egne erfaringer med rus og alle mulige og umulige former for seksualitet. Denne utagerende siden av kunstnerskapet er imidlertid dempet i denne utstillingen, snarere framstår arbeidene som vakre og dekorative.

Melgaard kan med fordel ses sammen med Elke Krystufek som akkurat nå vises i Galleri Transit. De er begge svært ekspressive og fargesterke kunstnere, og det finnes mange paralleller mellom deres uttrykk. For eksempel kombinerer de begge ofte bilder og tekster i sine malerier og tegninger. Men Melgaard har et mye mindre referanserom enn Krystufek, for mens hun viser til andre kunstnere, forfattere og historiske skikkelser, sirkler Melgaard først og fremst omkring seg selv, og sitt eget forhold til subkulturelle fenomener. Krystufek er langt mer eksplisitt politisk enn Melgaard, det intime og selvavslørende finnes imidlertid hos begge.

publisert i SA 21. april

designfetisjisme

Sandnes Kunstforening,
Marius Amdam & Mattias Åkeson
Til 4. mai


En utstilling som setter spørsmålstegn ved middelklassens masseprodusert identitet

Arkitekturen betinger oss på en helt annen måte enn de andre kunstartene, fordi den dekker hele vår tilværelse, sier arkitekten Gro Lauvland i sin doktoravhandling «Verk og vilkår». Amdam og Åkeson lager kunst av og om arkitektur, og dermed tar de med seg arkitekturens allesteds nærvær og betydning inn i kunstsfæren. Resultatet blir kunst som oppleves som aktuell, viktig og problematiserende. Kunst som angår virkeligheten her og nå.

Hos Amdam og Åkeson er det forholdet mellom mennesket og arkitektur som tematiseres, men på ganske ulike måter de to kunstnerne i mellom.

Åkeson viser fotografier, en installasjon og to små filmer. Fotografiene er store interiørbilder. De er som interiørmagasinillustrasjoner tatt ut av sin vante sammenheng. I bildet «Mængdlæra/pesto» er et trendy kjøkken i ferd med å innvaderes av ukontrollerbar italiensk pesto. Det er som om den glansede fasaden tilsmusses av forbrukermenneskets indre gørr – i form av lysegrønn basilikumsgrøt – en amorf masse som oversvømmer vår forståelse av oss selv som sindige og kultiverte kosmopolitter – gjerne kalt livsnytere... Pestoen som oversvømmer benken blir et symbol på at det alltid vil finnes noe som unnslipper vår kontroll, også i våre selvpresentasjoner.

Åkeson behandler problematikken ennå mer eksplisitt i dvdfilmen «The two factors of a commodity». Også her presenteres vi for en lang rekke interiørbilder, men denne gangen sammen med et lydspor bestående av bakgrunnsmusikk og en kommenterende, men ikke personifisert, stemme som leser utdrag fra Kapitalen. Stemmen snakker om det senkapitalistiske samfunnets oppsamling av gjenstander, om våre – alles – behov for ting. Om hvordan vårt begjær etter ting er som en umettelig sult. Men er det mulig å la masseproduserte, motepregede, kortlevde ting definere hvem vi er som individuelle subjekter? Hvis vi konstruerer vår selvforståelse opp omkring maskinproduserte varer, finnes det da noe unikt personlig, menneskelig?

Tingene har gått fra å være nyttige hjelpemidler til å bli eksistensens sentrum. Det er ikke noe slående nytt og originalt i denne påstanden, men den blir presentert på en original måte i utstillingen, den framsettes ikke som en sannhet, men som et spørsmål som det er viktig at vi stiller oss selv og vår egen tid.

Amdams arkitektur er av en noe annen karakter enn Åkesons. I sin del av utstillingen viser han to serier, den første består av 10 håndkolorerte litografier, den andre, «Gasstation», består av tolv kommenterte plan- og opprisstegninger av meksikanske bensinstasjoner. Det vil si at hvert bilde er en collage bygget opp av en arkitektonisk tegning pluss tilleggsinformasjon i form av skisser, maling og skrift. Den strenge konstruktive tegningen står i fin kontrast til de personlige kommentarene som er lagt over. Hva sier så disse bildene oss om forholdet mellom mennesket og arkitektur? Kanskje at arkitekturen blir en smule uryddig så snart folk kommer på banen? På hver tegning er det notert egenskaper knyttet til stedet bensinstasjonen skal plasseres, som for eksempel hvor langt det er til nærmeste flyplass, hvilke kveld i uka som er ladys night, hvor mange personbiler og hvor mange lastebiler som stopper innom i løpet av en uke, osv. Gjennom tekstene kommer det fram en merkelig form for detaljkunnskap som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal bruke, det minner mest om alt om smalltalk, snikk-snakk, alt det vi fyller luften med når vi ikke helt vet hva vi skal si, men likevel foretrekker å snakke i stedet for å tie stille.
Mens Åkesons kunst ser ut til å være inspirert av en interiørstylist på speed ligner Amdam aller mest på en sanksjonert graffitikunstner, til sammen har de skapt både utfordrende og underholdende rom i Sandnes kunstforening.

at det går an

ESSAYS
Marit Eikemo: «Samtidsruinar»
220 sider
Pris: 298,-
Spartacus

Mesterlige tekster som gir oss nye blikk på virkeligheten

At det går an, tenker jeg gang på gang mens jeg leser meg gjennom Marit Eikemos essaysamling «Samtidsruinar». At det går an å skrive så vakkert om noe så hverdagslig som dette, så nydelig om noe så trist.

For det er virkelig triste ting hun skriver om i boka si; hun skriver om den nedlagte smelteovnen i Odda, om det falleferdige hotellet Solfonn, om en plattform som er i ferd med å synke i havet, og om en gammel og ubrukelig hoppbakke – det finnes så uendelig mange samtidsruiner omkring oss. Hus som forfaller skaper tomme rom både rundt oss og inne i oss, når byggverkene går i oppløsning er det som om vi mister noe av vår egen identitet.

I et av essayene skriver hun om det nedlagte asylet i Valen, om overlegen som så på piller og operasjoner som sekundære virkemidler, som prioriterte pasientenes opplevelse av meningsfullhet, men som likevel kom til å bli ansvarlig for så alt for mange lobotomeringer. I dette ufattelige paradokset ligger Eikemos styrke, ingenting er svart eller hvitt i hennes verden, her er ingen forenklinger, det er livet i all sin kompleksitet hun fanger i tekstene sine. Det vakreste partiet i boka handler om kirkegården i Valen, hør bare hva hun skriver om kvinnen som reiser fra Oslo til Valen for å finne sin mors umerkede grav: «Då kvinna kom fram til staden der mor hennar hadde levd og døydd utan henne, fekk ho sett ned ein skikkelig stein til henne. Ei siste og kanskje første helsing frå dotter til mor: Eg gir deg denne steinen.»

Dette er eassys i beste Montaigne-tradisjon, de er subjektive, originale, etiske og estetiske. Forfatteren spiller på rikelig med kulturelle referanser, på musikk, litteratur og bilder, men uten at dette noen gang virker påtatt. Med sin personlige stemme lar Eikemo oss møte vår egen tid – oss selv – på en ny og forunderlig måte.

publisert i Stavanger Aftenblad 15. april 2008

gigantiske småbilder

Rogaland kunstmuseum, Nikolai Astrup og Edvard Munch
Til 27. april

Fin visning av utvalgte perler fra den norske kunsthistoriens kanon.

I et par små rom lengst inne i Rogaland kunstmuseum vises omkring tjue mindre tresnittarbeider laget av to av norgeshistoriens fremste kunstnere; Nikolai Astrup og Edvard Munch. Utstillingen er en nytelse for blikket!

Museet har malt rommene i en dempet mørk gråtone, en tone som gir en helt særegen intimitet og atmosfære til utstillingen. Det er som om man går inn i en annen virkelighet, inn i en forhekset verden. Utstillingen fokuserer på naturen som motiv, men det er nok ikke primært naturvitenskap som interesserer disse kunstnerne, her handler det mye mer om det overnaturlige, det som ligger bortenfor erfaringen, under overflaten. I Astrup og Munchs natur er det usynlige like tilstedeværende og like virkelig som det synlige.

Ved å se de to kunstnerne side om side blir både forskjeller og likheter tydelige. Munchs potente linjeføringe står i kontrast til Astrups barnlige strek. I komposisjon og form er de to kunstnerne svært forskjellige. I Astrups «Gammel Jølsterjente» er hele ansiktet konstruert som en fjellformasjon, mens det i «Vårnatt og seljekall» er naturen som tar menneskeform når et tre strekker armene over hode. I «Elementer fra vår og vilje» er fjellene i det fjerne en frodig kvinne. Munch gjør noe lignende i sine verk når han antropomorfiserer, det vil si menneskeliggjør naturen. Men mens Astrup er konkret og figurativ, er Munch mer emosjonell og abstrakt. Det er som om Munch utstyrer naturen med en egen sjel - for hva skulle det ellers være for en kraft som kan utrykke og formidle all den smerten, redselen og det begjæret som finnes i disse bildene? Munchs bilder åpner på en helt særegen måte opp for en uendelig fortolkningsprosess.

En utstilling som dette er interessant fordi den viser fram arbeider av stor historisk betydning, og også fordi den setter vår egen tids kunst inn i en større sammenheng. Hvordan og i hvilke medier uttrykker de to store mestres arvtakere seg i dag? Har de to forandret vår måte å se og fortolke kunst på? Er naturen like naturlig etter et møte med Munchs kunst? Er det vår nasjonale identitet og selvforståelse som kommer til uttrykk i disse bildene – eller kanskje heller det ukjente, det fremmede og det mystiske som ikke lar seg definere, som ikke lar seg avgrense i en bestemt identitet? I møte med Astrup og Munch dukker det opp flere spørsmål enn svar.

Vi som har vokst opp i Norge kjenner disse kunstnernes arbeider gjennom utallige reproduksjoner, og vi kan oppsøke dem i Oslo eller på Astruptunet i Jølster, men det er ikke ofte vi har anledning til å se dem i vår egen by, og det må sies: det er noe helt eget å se dem live. Benytt sjansen mens du har den!

publisert i Stavanger Aftenblad 9. april 2008

tilbake til naturen

Ellen Kalvig
Kunstgalleriet

Til 27. april

En serie naturstudier med litt ujevn kvalitet

Ellen Kalvigs utstilling i Kunstgalleriet er nydelig montert. Det kan synes som en biting ved en utstilling, selve monteringen, men den er viktig. For hvordan de ulike arbeidene spiller sammen i rommet har mye å si for betrakterens opplevelse av kunsten. I denne utstillingen er det lys og rom nok til at vi kan gå inn i Kalvigs landskaper.

Det har ofte blitt sagt om Kalvig at hun lar naturen symbolisere menneskelige følelser, at hun lar naturen speile menneskets erfaringer. Men i maleriene som vises i denne utstillingen får naturen i større grad enn før lov til å være natur, uten å egentlig måtte være noe annet. Symbolikken er dempet, eller kanskje handler det bare om litt roligere følelser, litt mindre dramatikk? Uansett er det bra, det gir maleriene en ny ro, og kanskje kan det gi kunstneren mer rom for eksperimentering med de rent maleriske kvalitetene. For jeg tror at Kalvig har mer å gå på, at hun kan finne - og skape - ennå mer i bildets overflate, i fargenes samspill og motspill.

Hvis jeg ser utstillingen på denne måten, som en prosess, kan noen av arbeidene ennå virke litt uferdige, eller umodne. I «Bestøving» og «Stein og tre II» kan det synes som om hun har satt punktum litt for tidlig, som om gode ideer ikke er blitt fullstendig realisert, med det resultat at maleriene blir litt for lette, setter seg litt for lite fast i betrakteren. I andre malerier, som for eksempel «Førvinter», har hun derimot våget å vise en større kompleksitet og dybde, uten at hun nødvendigvis bringer inn de mer symbolske formene som lett vil overstyre betrakterens selvstendige opplevelse av verket.

En videre eksperimentering i maleriets overflate kan kanskje etter hvert vise oss helt nye stier i Kalvigske landskapet.

publisert i Stavanger Aftenblad 8. april 2008

tilfellet Andrew Warhola

Moderna Museet, Stockholm
«Andy Warhol: Andra röster, andra rum», til 4. mai

Det første jeg tenker på når jeg går inn i utstillingen «Andy Warhol: Andra röster, andra rum» er Warhols verksted - The Factory. Ikke det at jeg noen gang besøkte Warhols atelier, men beskrivelsene av The Factory spiller en sentral rolle i mange av filmarbeidene hans og også i andres fortellinger om ham, derfor min innledende assosiasjon: De overfylte, men samtidig velkomponerte utstillingsrommene i Moderna Museet dirrer av et kreativt overskudd som jeg innbiller meg at man også må ha følt i The Factory.

Utstillingen, som markerer at Moderna Museet er 50 år, viser fram alle sider av pop-kunstneren Andy Warhols (1928-87) produksjon; silketrykk, tegninger, plateomslag, tidsskrift, filmer, tv-programmer, fotografier og objekter. Vi kjenner alle hans fantastiske silketrykk av kjente personer som for eksempel Marilyn Monroe og dronning Sonja. Vi kjenner også suppeboksarbeidene hans. Mindre kjent her i Norge er antakelig filmene og tv-programmene som nå vises i Stockholm, arbeider som i seg selv er turen verdt.

Andy Warhol begynte å lage tv-programmer i 1979 og fortsatte med det fram til sin død i -87. To serier er sentrale; «Andy Warhol's TV» og «Andy Warhol's Fifteen Minutes», sistnevnte ble produsert for den da ganske nystartede kanalen MTV. Warhols tv-programmer er intervjuer eller talk-shows med kjendiser fra ulike samfunnsområder, fra mote, musikk, design og kunst. I programmene lar Warhol sine intervjuobjekter komme til syne med alle sine styrker og svakheter, selv er han som programleder som regel ganske taus, observerende, tilbakeholden. Dette peker på en interessant side ved kunstneren Andy Warhol; han er merkelig usynlig i all sin synlighet. Warhols kunst er som et speil, han reflekterer sin egen samtid, men han reflekterer uten å fortolke, som ren mimesis. Hans selvportretter framstår som tomme masker. Warhols kunst befinner seg på overflaten, det er ingen dybde i arbeidene hans, den eventuelle dybden må betrakteren selv bidra med.

Denne utstillingens fokus på tv-programmer understreker også massekulturen og massemedias betydning i Warhols kunstverden. Også dette kan knyttes til kunstens overflatekarakter; tv sendinger som flakker fra fortelling til fortelling, tv-titternes manglende konsentrasjon, folks mulighet til rask berømmelse og glemselens slør som sluker gårsdagen nesten før den har gått inn i historien. Det er denne virkeligheten Warhols kunst iscenesetter.

Andy Warhol var kunstneren som hele tiden lå et lite hakk foran, som blandet høyt og lavt slik han selv fant det for godt, som fanget opp skiftende trender innenfor mote og kunst før andre merket at det var en forandring på gang. Omgangskretsen hans besto av verdens mest kjente celebriteter, men Warhol var samtidig også en tilbakeholden og introvert person, en homofil mann som levde hele sitt liv sammen med sin mor i en leilighet på Manhattan. Han var på en og samme tid veldig synlig og veldig lukket. Kanskje er det spenningen mellom disse tilsynelatende uforenelige personlighetstrekkene som har gitt ham slike eksepsjonelle skaperevner, for det er hevet over enhver tvil at Andy Warhol, slik vi ser ham i Moderna Museet, hadde en kreativ energi helt utenom det vanlige.

publisert i Stavanger Aftenblad 28. mars 2008

Trist som faen

Stavanger Kunstforening, Kenneth Blom
Til 6. april

Trist er et hverdagslig ord, så hverdagslig at man innenfor kunst og psykologi heller foretrekker å bruke begrepet melankoli, slik for eksempel Finn Skårderud gjør en rekke ganger i katalogen til Kenneth Bloms utstilling i Stavanger kunstforening. Det virker en smule snobbete, men la gå. Skårderud bruker begrepet til å betegne ensomheten som kommer til syne i Bloms billedunivers, tungsinnet, det triste.

Hos Kenneth Blom males bedrøveligheten fram i bilde etter bilde. Mennesker med mørke ansikter vender blikket ned, eller ser forbi hverandre. En skygge har lagt seg over dem og lukket dem inne i sin egen taushet. Sorte karakterer står mot en fargerik bakgrunn hvor komplementærfarger bygger opp dynamiske flater.

Oppnår du å komme i kontakt med bildene vil jeg anta at du opplever dem som følelsesmessig utfordrende, hvis de ikke griper deg vil de oppleves som temmelig ensformige, som illustrasjoner som er fine å se på men som ikke setter spor i din hukommelse. Uansett skal du være godt blind for ikke å se at dette er triste greier.

Trist er det også at Stavanger kunstforening har gått inn i rollen som agent for Stein M. Jåtten i stedet for å utvikle en egen kompetanse innenfor kunstområdet. Stavanger har opp til flere utmerkede private kommersielle gallerier, det virker fullstendig latterlig at Kunstforeningen – som i disse dager synes å være helt uten egen kunstfaglig kompetanse - skal gå inn i denne bransjen under ledelse av en ekstern forretningsmann.

Kenneth Blom får ved å fylle Kunstforeningens fem saler langt større oppmerksomhet enn det hans kunst fortjener. Det finnes svært mange dyktigere kunstnere både lokalt og nasjonalt som burde ha vært prioritert lenge før Blom. Og det hjelper ikke at Kunstforeningen henger lapper på noen av maleriene for å fortelle oss at de skal videre på auksjon i London. Det må mer enn en prislapp til for å overbevise i alle fall meg om at et verk er godt, det må maleriet faktisk klare på egen hånd. Økonomisk- og kunstnerisk verdi har aldri vært identiske størrelser.

Det finnes rett og slett ikke ord, Stavanger kunstbutikk gjør meg trist som faen!

publisert i SA 11. mars 2008

8. mars - fordi du fortjener det?

Rester av det som vi liker å huske som en massiv folkelig kvinnebevegelse lever i dag særlig videre innenfor to grupperinger, de politiske aktivistene (for eksempel Ottar og Kvinnefronten) og de akademiske teoretikerne. Ingen av disse gruppene kan sies å ha en brei folkelig appell, de må snarere forstås som grupper av/for spesielt interesserte. De aller fleste av oss lever våre liv utenfor disse gruppene, lever våre hverdagsliv med menn og barn og svigermødre, med reduserte stillinger og dårlig tid. Lever våre tidsklemmeliv så godt vi kan og ofrer sjelden våre kjempende likestillingsformødre eller samtidige feministiske aktivister en tanke. For er ikke denne kampen ferdig kjempet? Har vi ikke oppnådd full likestilling? Er det mer å sutre om nå?

Formelt sett har vi i Norge i dag oppnådd likestilling innenfor de aller fleste områder av samfunnslivet. Og sammenligner vi oss med tidligere talibanstyrte regimer, eller kjønnslemlestende klaner i Afrika, lever vi kanskje i noe som ligner paradis på jord. Så er det mer å bråke om nå? Går vi i detalj i et samfunn som ligner vårt, finner vi at ikke alt er like idyllisk. En rapport fra den svenske socialstyrelsen kunne for en tid siden vise følgende funn: Når kvinner blir syke er det større fare for at ekteskapet ryker enn når menn blir syke, kvinner donerer oftere organer enn menn, menn mottar oftere organdonasjoner enn kvinner… Gifte kvinner har dårligere psykisk helse enn ugifte, for menn er det motsatt. Formell og reell likestilling er ikke nødvendigvis det samme. Og kanskje må vi våge å stille et nokså lite kult spørsmål: er det sånn at vi i Norge i dag er likestilte på mannens premisser?

Hvorfor tjener kvinner kun 85% av det menn gjør, når vi viser bedre skoleprestasjoner innen de aller fleste fag? Hvorfor er det langt flere av oss som ender opp som minstepensjonister eller uføretrygdede før vi når å komme fram til pensjonsalderen? Hvorfor har vi et arbeidsliv som lønner deg bedre jo mindre du har med mennesker å gjøre? Hvorfor har vi innredet yrkeslivet på en måte som gjør at pleiemedhjelperen som sitter hos pasienten hele vakten sin, tjener en brøkdel av aksjemegleren som flytter rundt på rike menns penger? Hvorfor blir man fattig av å jobbe i barnehage men rik av å selge andre folks hus?

Kan det ha med kjønn å gjøre?

Vi vet at kvinner kan bli som menn, bli transvestitter i arbeidslivet, problemet er bare at denne kjønnsutslettingen ikke løser noe som helst, for når kvinner blir som menn må samfunnet finne seg nye tjenere, slik fylles gamlehjem og barnehager, hoteller, vaskebyråer – og horestrøk… sakte men sikkert opp av innvandrere.

Men kjære likestilte leser, nå spør du deg sikkert om det ikke er utrolig gammeldags å forstå omsorg som noe feminint, eller enda verre, som noe kvinnelig? Og ikke vet jeg - . Den danske forfatteren Christina Hesselholdt lar tobarnsfaren Lars, en av karakterene i sin siste roman I familiens skød (2007), tenke som så: «Han kendte ingen kvinder, som ikke var afsindigt optaget af at være gode mødre. Han kendte ingen mænd, hvis hovedprojekt i tilværelsen var at være en god far; det betød ikke, at han ikke kendte flere afsindig gode fædre.» Men kanskje betyr det at det finnes ulike verdihierarkier oss mennesker i mellom, hierarkier som delvis bestemmes ut fra kjønn?

Neida, omsorg er ikke en kjønnsspesifikk egenskap, men sånn verden ser ut i dag tar kvinnene langt de fleste omsorgsoppgavene, og vi taper på det! Vi får dårligere lønn, og vi faller tidligere ut av arbeidslivet. Dette er ikke et personlig, men et kollektivt problem. Kvinnedagen, 8. mars, er en dag som skal minne oss om dette, som skal tydeliggjøre de strukturelle urettferdighetene vårt samfunn er konstruert omkring. At den kvinnelige transvestitten er likestilt betyr på ingen måte at kampen om rettferdig fordeling av goder og byrder mellom kvinner og menn er vunnet. 8. mars er ikke noe du har gjort deg fortjent til, det er en plikt og en mulighet til å synliggjøre samfunnets feilprioriteringer. Gratulerer med dagen!

publisert i Stavanger Aftenblad 8. mars 2008

En morsom tålmodighetsprøve

ROMAN
Bjørnar Berg: «Circulus»
178 sider
Transit Forlag

Et interessant prosjekt som setter leserens utholdenhet på prøve

Ikke for å skremme bort potensielle lesere, men Bjørnar Bergs roman «Circulus» får meg til å tenke på Leibniz «Monadologi» fra 1714.

I utgangspunktet virker «Circulus» som en enkel liten bok, en munter forside og en baksidetekst som lover oss en absurd-komisk historie er et godt agn. Språket er fint og velkomponert. Men det går ikke lenge før leseren vikler seg inn i teksten. For dette handler ikke om kunsten å tegne en perfekt sirkel, som man lett kan få inntrykk av i løpet av de første sidene, dette handler, som all god litteratur, om meningen med livet.

Og meningen synes, for bokas hovedperson Bernard, å være konstruert med utgangspunkt i filosofen Leibniz monadologi, som brutalt forenklet kan oppsummeres på følgende måte: Universet består av monader, hver monade representerer ett perspektiv, en egen verden. De enkelte monadene i universet står ikke i et gjensidig påvirkningsforhold til hverandre, derfor kan ikke mennesker ta del i hverandres bevissthet.

I «Circulus» deler hovedpersonen Bernard og hans agent Massimini denne oppfatning av verden som en uendelig mengde monader, i teksten symbolisert ved hjelp av sirkler og bowlerhatter. En liten pike dukker opp, klarer hun å vippe dem ut av sine vrangforestillinger, klarer hun å få dem til å se at virkeligheten faktisk handler om alt annet enn å være seg selv nok?

I en absurd fortelling ligger ikke målet nødvendigvis ved historiens slutt, det handler vel så mye om lesingen som prosess, som aktivitet. I tilfelle «Circulus» utsettes vi for en komisk, men likevel ganske så anstrengende og slitsom leseprosess.

publisert i Stavanger Aftenblad 4.mars

de andres liv

Circumstances
Hans Op de Beeck, Rogaland kunstmuseum
til 27. april

publisert i Stavanger Aftenblad 25. februar 2008

Op de Beecks videoer viser oss at det er grenser for mellommenneskelig nærhet

Belgiske Hans Op de Beecks videoarbeider står i en flott kontrast til taiwanske Shu Lea Cheangs utstilling i Rogaland Kunstmuseum. Mens Cheang inviterer oss til å leke med kunsten, til å ta en tur i hennes gigantiske tekopper, viser Op de Beeck hvor vanskelig det er å få den nærheten som Cheang forsøker å skape til å fungere. Leken og munterheten i Cheangs tekopper understreker ensomheten i Op de Beecks videoer.

Shu Lea Cheang forsøker å la mennesker møtes gjennom kunsten, Op de Beeck bruker kunsten til å vise oss at vi aldri klarer å smelte fullstendig sammen med hverandre. Selv i de mest intime situasjoner er vi lukket inne i vår egen, individuelle virkelighet. Vi forsøker stadig å nå fram til hverandre, men det går bare nesten. Du kan aldri komme på innsiden av et annet menneske.

Op de Beeck viser oss den manglende nærheten på ulike måter i de seks videoene som vises i denne utstillingen. Tre av arbeidene har familien som objekt: Et gammelt ektepar sitter ved samme bord – nær hverandre men samtidig fraværende, de snakker ikke lenger sammen, hennes blikk flakker, han sitter med ryggen mot oss, i sin egen verden. De befinner seg i et relasjonelt vakuum. Festkledde mennesker side om side ved et langbord, de snakker sammen, men kommunikasjonene virker iscenesatt, påtatt, kunstig – slik den gjerne blir når vi skal hygge oss på kommando. Et ektepar med to barn kommer springene mot oss, de haster av gårde mot et eller annet, men har de egentlig et felles mål? Vi ser dem som en fysisk enhet, men det skapes ikke et emosjonelt felleskap mellom karakterene i bildet. Det er som om kunstneren har mistet troen på familien som en samlende fellesskapskonstruksjon. Aldri er man mer ensom enn sammen med andre.

Op de Beecks kunst har dokumentariske røtter innenfor realismen, innenfor en tradisjon som opprinnelig hadde satt seg fore å gi oss objektive bilder av virkeligheten. Men dagens kunstdokumentarisme driver et dobbelspill, den har mistet troen på at virkeligheten kan gjengis på en objektiv måte. Det finnes ingen sann fortelling om hvordan verden egentlig er, bare et utall mulige fortellinger som til sammen skaper et brokete og mangfoldig bilde av virkeligheten.

Det er fint at Rogaland Kunstmuseum viser oss samtidskunst som dette. Kunst som gjennom teknikk og form utfordrer ideen om kunstens eksklusivitet, som knytter an til populærkulturen, som direkte henvender seg til sitt publikum, samtidig som den forbeholder seg retten til å reflektere kritisk over menneskelige relasjoner og institusjoner.

Utstillingene til Op de Beeck og Shu Lea Cheang hører til inn under 2008 paraplyen, og er i tillegg samarbeidsprosjekter mellom Museet og henholdsvis Muziektheater Transperant og nuproductions, sistnevnte hadde også ansvar for den interessante Nuart07-utstillingen som vi så i høst.

Det eneste jeg savner, men som jeg til gjengjeld savner nokså sterkt, er kataloger eller tekster til utstillingene. Det ville ha beriket opplevelsen.

et uferdig prosjekt

"Bare bilder"
Ingri Egeberg, Kunstgalleriet

publisert i Stavanger Aftenblad 19. februar

Ingri Egeberg kan bedre enn dette

Ingri Egebergs arbeider har vanligvis en nydelig enkel kvalitet. Med ganske få streker, som i en asiatisk pennetegning, kan hun få uttrykt det aller meste - klart og tydelig. Vi kjenner henne best som tegner og illustratør. I Kunstgalleriet viser hun først og fremst malerier, en teknikk hun etter min mening ikke synes å mestre like godt.

Maleriene mangler tyngde, det er nesten ingen stofflig dybde i dem, fargene er ubearbeidede, og strekene, som vi kjenner igjen fra tegningene, er mer ulne. Strekene mister en viktig kvalitet på overgangen fra tegning/lito til maleri. Heller ikke tematisk klarer maleriene å vekke min nysgjerrighet som betrakter. Det er ingenting her å dvele ved, det er ikke noe som retter seg mot min oppmerksomhet, det skjer for lite både i malerienes flate og i deres dybde. Jeg kan ikke se noen god grunn til at Egeberg har valgt å male i stede for å tegne.

Jeg kan forstå at en kunstner som er så veletablert og treffsikker innenfor sitt hovedarbeidsområde som Egeberg er, har lyst til å prøve noe nytt. Men jeg er jammen meg ikke så sikker på at det hun viser oss her er godt nok til å fortjene sin egen utstilling. Kanskje kunne en litt strengere kuratorhånd ha hjulpet henne, eller kanskje bør hun rett og slett arbeide litt lenger med disse tingene før hun viser dem fram.

Enn så lenge foretrekker jeg tegneren og illustratøren Egeberg.

mysteriekammerets makt

"Rommet innenfor"

Birthe Marie Løveid, TOU scene

publisert i Stavanger Aftenblad 15. februar

En installasjon som er så virkningsfull at den truer med å drukne betrakterens evne til refleksjon

Jeg var faktisk ikke forberedt på at jeg kunne gå meg vill på 25m², men det kan jeg, har jeg nå oppdaget, takket være Birthe Marie Løveids installasjon «Landet innenfor». Behagelig var det ikke!

Men det betyr ikke at dette ikke kan være et godt kunstverk. Det er sanselig, kroppslig og intimt, til tross for sin metalliske kjølighet. Verket er, i grove trekk, en stålkube på 5x5x5 meter, innredet i to etasjer. Den første etasjen er fylt av stålrør som står tett i tett. I et hjørne vil du etter hvert oppdage en trapp som leder opp til kubens øvre plan, et plan som består av en bro, en brønn og et kaleidoskop. Veggene er blanke som speil, taket er mørkt og besatt med myriader av bittesmå lys. Mens trapp nummer en var mørk og trang er trapp nummer to, som leder deg ut av verket, åpnere og fylt med et glødende rødt lys. Men størsteparten av installasjonen, av «Landet innenfor», er temmelig mørkt.

I første etasje, mellom de metalliske trærne, mister jeg stedssansen - som i en labyrint. Jeg føler meg fram for å finne en vei ut. Da jeg omsider finner trappen som leder opp, er jeg slett ikke sikker på om jeg vil ha mer av dette. Men den andre etasjen er heldigvis åpnere, den gir meg pusten tilbake. Det mørke taket ser ut som en stjernehimmel, som så vidt klarer å kaste litt lys i en beksvart natt. Mørket pakker lydene tett omkring meg, rennende vann og dumpe dunk, det er som om en jevn puls høres over alt. Den største visuelle forandringen finner sted i det jeg er på vei ut av verket, en rødfarget gotisk buegang åpner seg foran meg, en blanding av et sakralt rom og en blodig kanal, både vakker og grotesk.

I forsøket på en fortolkning virker det rimelig å knytte «Landet innenfor» til eventyrenes og mytenes verden, men husk bare at dette er en verden som også rommer rikelig med skrekk og gru. Vakkert, absolutt, men også fylt av truende farer utenfor det enkelte individets kontroll. «Landet innenfor» setter på en gjennomført måte intense følelser i spill hos betrakterne. Det legger seg nært opp til andre samtidige kunst- og kulturuttrykk i sin dyrking av en form for middelalder estetikk, slik vi for eksempel ser det i «Ringenes herre» og bøkene om Harry Potter; nostalgisk og romantisk historisme kombinert med vår tids velutviklede tekniske muligheter.

Jeg synes det emosjonelle trykket i Løveids installasjon er litt i sterkeste laget. Følelsene overskygger refleksjonen. På en tilsynelatende gjestfri måte inviteres betrakteren inn i kunsten, men idet du går inn overtar verket, nokså autoritært, regien.

Installasjonen «Landet innenfor» ble første gang vist i Bergen i 2000, og har siden vært vist en rekke steder. På Tou scene er kuben satt inn i et rom som er så lite at betrakteren aldri klarer å ta dens utside skikkelig i øyesyn, noe som er synd, fordi vi dermed går glipp av et viktig moment ved verket. Imidlertid vil jeg tro at verkets innside er sterk nok til å berøre selv de mest følelsesmessig avflatede av oss.

krig og lek

«Military Manoeuvres»
Per Christian Brown, Transit Art Space

Sanselige betraktninger om krig og fred - slik bare kunsten kan

publisert i Stavanger Aftenblad 12. februar

Noen vil utrolig nok framheve begrepet omsorg, når de snakker om krig. Si at det handler om å ta vare på noen, forsvare noe, beskytte. Hvordan er det mulig å tenke sånn i en verden av terror, vold og kjemisk krigføring? En verden av massevoldtekter og tortur? Kan krigen ha et menneskelig ansikt?

Jeg vet slett ikke om Brown har tenkt på dette når han arbeidet som kunstner i Rena leir, men det er uansett tanker som slår meg når jeg går mellom fotografiene hans på Transit en stille lørdag ettermiddag. Jeg opplever ikke på noen måte bildene som et forsvar for krigen eller det militære, men jeg opplever dem heller ikke som det motsatte, som et anti-krigs monument, slik man gjerne kunne ha forventet når en kunstner går inn i en virkelighet som denne.

I utstillingen «Military Manoeuvres» vises 18 fotografier fra Rena-leir, Norges mest avanserte militære treningsleir som blant annet huser hærens jegerkommando og Telemarkbataljonen. Fotografiene er samlet i seriene «Pillow Fight», «Nature/Vanitas», «Army Play» og «Eclipse».

Det som forundrer meg mest er at Brown har klart å beholde kunstnerens posisjon i et miljø som er så lite kunstvennlig som dette. For kunstneren og soldaten har totalt motsatte roller i vår verden. Soldatens oppgave er å følge ordre, blindt. Kunstneren skal gå på tvers, sette spørsmålstegn ved alle normer og konvensjoner – kunstneren skal se og underliggjøre.

Og dette får Brown til på en aldeles fremragende måte i denne utstillingen, han underliggjør. Se på disse unge mennene, se hvordan de leker og pynter seg. Se hvor myke trekk de har, se hvordan deres maskulinitet hele tiden bærer i seg sin feminine motpart. Brown framviser denne kompleksiteten uten ironi, uten nedlatenhet, men likevel spørrende. Vi ser at hans blikk tilhører en som står utenfor, dette er ikke bilder av oss gutta.

De fleste av Browns fotografier er arrangerte, han er ikke ute etter en objektiv registrering av virkeligheten, han skaper velkomponerte scener. Lys, bevegelse, farger, overflater, taktilitet som ikke kan beføles i fotografiets kalde overflate. Gjennom sterke komposisjoner bringes kunsthistoriens forfedre på banen. Chiaroscuro - lys og skygge som hos barokkens store mestre, overdrevne former og dramatiske bevegelser som i manierismen.

I et lagerrom holder fem unge menn putekrig. De er kledd i uniformer, bak dem henger et stort kamuflasjeteppe, et scenisk bakteppe, lyssettingen er dramatisk, rommet er fylt av sterke guttekropper og putefjær. Krig og lek - her er kontraster så det holder.

Gjennom sine fotografier klarer Brown på en poetisk måte å benevne vår politiske virkelighet samtidig som han vekker senrenessansens kunsthistorie til live. Det er mesterlig gjort, og det gir oss betraktere en utfordrende fortolkningsramme, både emosjonelt og intellektuelt.