tomme former

Hå gamle prestegard, Nico Widerberg
Til 8. juni Kunst som har stivnet i sitt eget uttrykk

Nico Widerberg er trygt plassert innenfor sitt eget formspråk, så trygt at det når sant skal sies oppleves en smule kjedelig. Han lager kunst som etterligner det menneskelige. I denne utstillingen viser han skulpturer, litografier og malerier. Alt kranser om kroppen og vi gjenkjenner skulpturenes forenklede former også i litografiene.

I litografiene er det som om kunstneren, til tross for sin naturalistiske og figurative vinkling har gått seg bort i sine egne bilder av menneskekroppen, det er som om hans nysgjerrighet overfor naturen har lagt seg til hvile. Han repeterer de samme bildene igjen og igjen. Fargen varieres til en viss grad, men ikke mye nok til at det oppstår noe uventet eller uforutsigbart. Vi sitter igjen med rent dekorative arbeider, kunst som gjentar seg selv i det uendelige, kunst som virker monoton heller enn tankevekkende.

Skulpturene er mer interessante, og det er nok absolutt på dette området Widerberg har sin kunstneriske styrke. Skulpturene er enkle på en vakker måte. Aller finest er sammenstillingen av figurer i glass og bronse, menneskekropper som til tross for at de er plassert tett sammen ikke synes å oppnå kontakt med hverandre. De er som tomme former i sin egen verden.

Utstillingen som sådan hadde etter min mening fungert bedre uten litografiene fordi det er som om Widerberg preserverer seg selv i stedet for å utvikle seg i disse arbeidene. Resultatet blir at betrakteren sitter igjen med en følelse av å ha sett en reprise av noe hun allerede er ganske lei av.

SA 28. april 2008