8. mars - fordi du fortjener det?

Rester av det som vi liker å huske som en massiv folkelig kvinnebevegelse lever i dag særlig videre innenfor to grupperinger, de politiske aktivistene (for eksempel Ottar og Kvinnefronten) og de akademiske teoretikerne. Ingen av disse gruppene kan sies å ha en brei folkelig appell, de må snarere forstås som grupper av/for spesielt interesserte. De aller fleste av oss lever våre liv utenfor disse gruppene, lever våre hverdagsliv med menn og barn og svigermødre, med reduserte stillinger og dårlig tid. Lever våre tidsklemmeliv så godt vi kan og ofrer sjelden våre kjempende likestillingsformødre eller samtidige feministiske aktivister en tanke. For er ikke denne kampen ferdig kjempet? Har vi ikke oppnådd full likestilling? Er det mer å sutre om nå?

Formelt sett har vi i Norge i dag oppnådd likestilling innenfor de aller fleste områder av samfunnslivet. Og sammenligner vi oss med tidligere talibanstyrte regimer, eller kjønnslemlestende klaner i Afrika, lever vi kanskje i noe som ligner paradis på jord. Så er det mer å bråke om nå? Går vi i detalj i et samfunn som ligner vårt, finner vi at ikke alt er like idyllisk. En rapport fra den svenske socialstyrelsen kunne for en tid siden vise følgende funn: Når kvinner blir syke er det større fare for at ekteskapet ryker enn når menn blir syke, kvinner donerer oftere organer enn menn, menn mottar oftere organdonasjoner enn kvinner… Gifte kvinner har dårligere psykisk helse enn ugifte, for menn er det motsatt. Formell og reell likestilling er ikke nødvendigvis det samme. Og kanskje må vi våge å stille et nokså lite kult spørsmål: er det sånn at vi i Norge i dag er likestilte på mannens premisser?

Hvorfor tjener kvinner kun 85% av det menn gjør, når vi viser bedre skoleprestasjoner innen de aller fleste fag? Hvorfor er det langt flere av oss som ender opp som minstepensjonister eller uføretrygdede før vi når å komme fram til pensjonsalderen? Hvorfor har vi et arbeidsliv som lønner deg bedre jo mindre du har med mennesker å gjøre? Hvorfor har vi innredet yrkeslivet på en måte som gjør at pleiemedhjelperen som sitter hos pasienten hele vakten sin, tjener en brøkdel av aksjemegleren som flytter rundt på rike menns penger? Hvorfor blir man fattig av å jobbe i barnehage men rik av å selge andre folks hus?

Kan det ha med kjønn å gjøre?

Vi vet at kvinner kan bli som menn, bli transvestitter i arbeidslivet, problemet er bare at denne kjønnsutslettingen ikke løser noe som helst, for når kvinner blir som menn må samfunnet finne seg nye tjenere, slik fylles gamlehjem og barnehager, hoteller, vaskebyråer – og horestrøk… sakte men sikkert opp av innvandrere.

Men kjære likestilte leser, nå spør du deg sikkert om det ikke er utrolig gammeldags å forstå omsorg som noe feminint, eller enda verre, som noe kvinnelig? Og ikke vet jeg - . Den danske forfatteren Christina Hesselholdt lar tobarnsfaren Lars, en av karakterene i sin siste roman I familiens skød (2007), tenke som så: «Han kendte ingen kvinder, som ikke var afsindigt optaget af at være gode mødre. Han kendte ingen mænd, hvis hovedprojekt i tilværelsen var at være en god far; det betød ikke, at han ikke kendte flere afsindig gode fædre.» Men kanskje betyr det at det finnes ulike verdihierarkier oss mennesker i mellom, hierarkier som delvis bestemmes ut fra kjønn?

Neida, omsorg er ikke en kjønnsspesifikk egenskap, men sånn verden ser ut i dag tar kvinnene langt de fleste omsorgsoppgavene, og vi taper på det! Vi får dårligere lønn, og vi faller tidligere ut av arbeidslivet. Dette er ikke et personlig, men et kollektivt problem. Kvinnedagen, 8. mars, er en dag som skal minne oss om dette, som skal tydeliggjøre de strukturelle urettferdighetene vårt samfunn er konstruert omkring. At den kvinnelige transvestitten er likestilt betyr på ingen måte at kampen om rettferdig fordeling av goder og byrder mellom kvinner og menn er vunnet. 8. mars er ikke noe du har gjort deg fortjent til, det er en plikt og en mulighet til å synliggjøre samfunnets feilprioriteringer. Gratulerer med dagen!

publisert i Stavanger Aftenblad 8. mars 2008