6. mai 2008

estetisk fostring

Tommy Olsson:
«Knust, kritiske fragmenter 2000-2006»
350 sider
Cappelen Damm






Det er ingen tvil, Tommy Olsson er den mest lesverdige kunstkritikeren i Norge akkurat nå

Olsson skriver så blekket spruter, jeg ler meg gjennom en hel kritikk, og hvor sundt er ikke det! Det forlenger livet og utvider kunsten og plasserer kritikken akkurat der den hører hjemme, i et ikke-akdemisk rom hvor hver og en kan ta plass, så sant man har interesse for stoffet som behandles - altså samtidskunsten.

Tommy Olssons «Knust, kritiske fragmenter 2000-2006» består av et utvalg kritikker og tekster. Tommy Olsson er en aktiv figur i de aller fleste av Olssons kritikker, det vil si at han alltid er til stede med en subjektiv stemme i det han skriver, han later aldri som om han kommer med objektivt sanne vurderinger. Rett som det er handler kritikkene hans om folk han kjenner, om håpløse kunstinstitusjoner, om fester han har vært på og livet i sin alminnelighet, skjønt Olssons liv neppe kan kalles alminnelig - . Olssons syn på kunst står i skarp kontrast til den kantianske estetikkens desinteresserte blikk som akademisk orienterte kritikere ennå strever med å løsrive seg fra.

Olsson har på kort tid blitt Norges fremste kritiker innenfor billedkunstområdet, noen har sågar hevdet at han allerede har en rekke disipler innenfor disiplinen, at det har oppstått en Olsson-skole innenfor norsk kunstkritikk. At han har stor innflytelse på dette heller marginale samfunnsfeltet er nok ikke til å komme forbi, men jeg tror ikke at dette er et alvorlig problem. Kunstkritikkens problem er snarere at den ikke kommuniserer enn at den overkommuniserer. Kanskje kan Olssons støyende stemme være livgivende for den norske kunstkritikken.

En kritiker kan med fordel ha en sterkt personlig stemme så lenge stemmen er fundert på solide fagkunnskaper og respekt for stoffet som behandles, slik den er i Olssons tilfelle. For innblandet i hans språklige spillopper finnes det formale og materielle beskrivelser, tematiske analyser og kontekstuelle vurderinger, vurderinger som ikke opptrer som fjerne fagterminologiske lover, men som imøtekommende måter å snakke om kunst på. Faktisk oppleves denne stemmen avhierarkiserende, leseren inviteres til å gå i diskusjon med kritikeren, si seg enig eller uenig, tenke videre med eller mot det som er skrevet. Den personlige stemmen trekker leseren inn i teksten, kanskje burde flere skribenter forsøke å lære litt av dette grepet.

Lest i ett strekk er boka som en gigantisk overdose, det er for mye av alt, for mye kunst, for mye Olsson, for mange ord - for å unngå uønskede bivirkninger bør den derfor leses stykkevis og delt. Og gjør du det kan du få med deg riktig mye om kunstfeltet i Norge nå, slik blir denne samlingen et viktig tidsdokument. Men like interessant er den som en metodestudie i kunstkritikk.

Det finnes folk som hevder at de har skrevet som Olsson før Olsson, at det faktisk ikke er Olsson som startet Olsson-skolen. Men det betyr egentlig ingen ting, for det finnes ingen andre som Tommy Olsson - han tilhører faktisk sin helt egne liga.

Ingen kommentarer: