de andres liv

Circumstances
Hans Op de Beeck, Rogaland kunstmuseum
til 27. april

publisert i Stavanger Aftenblad 25. februar 2008

Op de Beecks videoer viser oss at det er grenser for mellommenneskelig nærhet

Belgiske Hans Op de Beecks videoarbeider står i en flott kontrast til taiwanske Shu Lea Cheangs utstilling i Rogaland Kunstmuseum. Mens Cheang inviterer oss til å leke med kunsten, til å ta en tur i hennes gigantiske tekopper, viser Op de Beeck hvor vanskelig det er å få den nærheten som Cheang forsøker å skape til å fungere. Leken og munterheten i Cheangs tekopper understreker ensomheten i Op de Beecks videoer.

Shu Lea Cheang forsøker å la mennesker møtes gjennom kunsten, Op de Beeck bruker kunsten til å vise oss at vi aldri klarer å smelte fullstendig sammen med hverandre. Selv i de mest intime situasjoner er vi lukket inne i vår egen, individuelle virkelighet. Vi forsøker stadig å nå fram til hverandre, men det går bare nesten. Du kan aldri komme på innsiden av et annet menneske.

Op de Beeck viser oss den manglende nærheten på ulike måter i de seks videoene som vises i denne utstillingen. Tre av arbeidene har familien som objekt: Et gammelt ektepar sitter ved samme bord – nær hverandre men samtidig fraværende, de snakker ikke lenger sammen, hennes blikk flakker, han sitter med ryggen mot oss, i sin egen verden. De befinner seg i et relasjonelt vakuum. Festkledde mennesker side om side ved et langbord, de snakker sammen, men kommunikasjonene virker iscenesatt, påtatt, kunstig – slik den gjerne blir når vi skal hygge oss på kommando. Et ektepar med to barn kommer springene mot oss, de haster av gårde mot et eller annet, men har de egentlig et felles mål? Vi ser dem som en fysisk enhet, men det skapes ikke et emosjonelt felleskap mellom karakterene i bildet. Det er som om kunstneren har mistet troen på familien som en samlende fellesskapskonstruksjon. Aldri er man mer ensom enn sammen med andre.

Op de Beecks kunst har dokumentariske røtter innenfor realismen, innenfor en tradisjon som opprinnelig hadde satt seg fore å gi oss objektive bilder av virkeligheten. Men dagens kunstdokumentarisme driver et dobbelspill, den har mistet troen på at virkeligheten kan gjengis på en objektiv måte. Det finnes ingen sann fortelling om hvordan verden egentlig er, bare et utall mulige fortellinger som til sammen skaper et brokete og mangfoldig bilde av virkeligheten.

Det er fint at Rogaland Kunstmuseum viser oss samtidskunst som dette. Kunst som gjennom teknikk og form utfordrer ideen om kunstens eksklusivitet, som knytter an til populærkulturen, som direkte henvender seg til sitt publikum, samtidig som den forbeholder seg retten til å reflektere kritisk over menneskelige relasjoner og institusjoner.

Utstillingene til Op de Beeck og Shu Lea Cheang hører til inn under 2008 paraplyen, og er i tillegg samarbeidsprosjekter mellom Museet og henholdsvis Muziektheater Transperant og nuproductions, sistnevnte hadde også ansvar for den interessante Nuart07-utstillingen som vi så i høst.

Det eneste jeg savner, men som jeg til gjengjeld savner nokså sterkt, er kataloger eller tekster til utstillingene. Det ville ha beriket opplevelsen.