dagbok fra et ikke-sted

Cromarty, Geir Egil Bergjord
Gilka Forlag (2008)
Tilfeldige bilder fra tilfeldige dager på et tilfeldig sted

Geir Egil Bergjord har laget en fotodagbok fra den lille havnebyen Cromarty i Skottland. Han har gjort lignende ting før, først med en bok om Berlin og deretter en om Roma. Men i motsetning til de to første byene er Cromarty en ukjent småby for de aller fleste av oss. Muligens er det derfor denne siste boka er blitt nokså annerledes enn de to foregående.

Forfatteren og fotografen Bergjord er tydeligere til stede i denne boka enn det han har vært før. Vi ser det allerede på omslaget - hvor han ruver opp som giganten Gulliver i det han tramper inn i lilleputtlandet Cromarty, deretter følger en kort tekstside hvor Bergjord ytterligere understreker sin egen tilstedeværelse ved å si: «Dette handlar i grunnen ikkje om byar eller stadar, det handlar meir om korleis ein ser på ting, samt ein heil del om meg…» Slik plasserer han seg både med ord og bilder godt inn i sin egen fortelling, som man gjerne skal når man skriver dagbok.

I Roma-boka så han etter småtingene som vi lett overser når vi besøker berømte historiske steder, i denne boka ser han først og fremst etter seg selv. Han fanger sitt eget speilbilde i blanke vindusruter, han skriver om sin egen interesse for film, om sine pc-problemer og om sine rusleturer i landsbyen. Noen av skriftstykkene minner om dem som vi ser i gamle fotoalbum, album fra den tida da folk leverte filmene til framkalling for så å sitte hjemme og lime papirbilder på tynn kartong og komponere billedtekster som dette: «Mine venner the peacocks kjem forbi av og til. Alltid svoltne.» Tekstene sier oss noe om fotografens forhold til sine egne motiver, det er platt på en familiær og hyggelig måte, likevel er jeg i tvil om Bergjord sier tilstrekkelig mye om seg selv og hvordan han ser på ting til å vekke leserens interesse? Er signaturen personlig nok?

En dag besøker han middelalderkatedralen St. Magnus på Orknøyene, men han fotograferer den ikke, i stede viser han oss bilder av høyballer og kyr… det er de små tingene som fanger fotografens interesse. Strengt tatt hadde han kanskje ikke trengt å reise til Cromarty for å skrive denne dagboka, eller?

I «Cromarty», som til tross for tittelen aldri handlet om en skotsk landsby, savner jeg en litt sterkere personlig stemme, en tydeligere auteur - både i bilder og tekst.

SA 10. mai 2008