Kunstkritikk: debatt ønskes

Anders Emil Sommerfeldt kritiserer i debattinnlegget «Kunstkritikk: Interesse søkes » (SA …) meg for manglende interesse for utstillingen «Guttestrekar?» spesielt og samtidskunst generelt.

publisert i SA 

-       Sommerfeldt, som selv deltar på utstillingen «Guttestrekar?», irriterer seg over å ha måttet vente svært lenge på min anmeldelse. Til dette er det bare å beklage, jeg er fullt klar over at det må være irriterende å vente så lenge som 33 dager å på en anmeldelse. Heldigvis vises «Guttestrekar?» helt fram til 23. august, noe som betyr at publikum ennå kan nyte utstillingen i noen uker framover.

-       Videre kritiserer Sommerfeldt meg for å mangle interesse for verkene og spør seg om jeg virkelig har sett alle de utstilte arbeidene. Til dette er svaret ja, jeg har selvfølgelig sett alle arbeidene.

-       Sommerfeldt går deretter videre til å betvile min interesse for samtidskunst som sådan. Som frilanskritiker skriver jeg for flere aviser og fagtidsskrifter, arbeidet er usikkert og dårlig betalt, men uhyre interessant. Om jeg er en god kritiker eller ei er det imidlertid opp til mine lesere og redaktører å vurdere.

-       I sitt innlegg hevder Sommerfeldt at utstillinger i Oslo og Bergen får langt større medieoppmerksomhet enn utstillinger i Stavanger. Dette tror jeg faktisk er helt feil. Så vidt jeg vet er det ingen lokalaviser som dekker det lokale billedkunstfeltet med mer spalteplass enn Stavanger Aftenblad. Selvsagt kan vi som skriver i SA bli bedre, men kvantiteten tror jeg ikke det er riktig å klage på.

-       «Jeg mener at kunstkritikere har 
et ansvar for å 
øke samfunnsverdien av kunst, 
og ikke bare avvise den på et 
overfladisk grunnlag. Jeg mener 
vi burde kunne kreve at betalte 
kunstkritikere ytrer et nivå som 
inspirerer interesse for kunst hos 
publikum », sier Sommerfeldt avslutningsvis i sitt innlegg. Til dette vil jeg si meg helt enig. Min fremste oppgave som kunstkritiker er å skrive faglig kompetente og velreflekterte anmeldelser, mitt håp er at jeg gjennom dette klarer å vekke mine leseres nysgjerrighet og interesse for kunst.

Men - å skrive kunstkritikk innebærer også den litt mindre hyggelige oppgaven å peke på forhold i et verk, eller i en utstilling, som ikke er bra, slik jeg altså forsøkte å gjøre i min anmeldelse av «Guttestrekar?» 

Lett sommerunderholdning

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, div. kunstnere

Til 23. august

publisert i SA 23. juli

 

Smaksprøver på dette og hint

Utstillingen «Guttestrekar?» har et visst messeaktig preg over seg. Den gir oss små smaksprøver i stedet for å gå i dybden. De 19 kunstnerne som er med i utstillingen synes ikke å ha annet til felles enn kjønn - de er alle menn.

Til tross for et løst kuratorgrep finnes det mange interessante verk i utstillingen. Et arbeid som så absolutt er verdt å merke seg er John K. Rausteins «Åkle abh-852815-Hh». Ordet åkle kommer fra norrønt áklæði som betyr sengeteppe, etter hvert har ordet kommet til å betegne ulike typer vevde tepper. Men Rausteins Åkle befinner seg nokså langt borte fra den tradisjonelle folkekunstvarianten. Store mengder hvite rysjer fosser nedover veggen og utover gulvet. Det hele har et samtidig truende ukontrollert og forlokkende preg. Det er som om dette tekstilarbeidet har sin egen vilje, og det vil så absolutt noe mer enn å være til pynt. Raustein er kjent som en broderiets mester, det er spennende å se at han også mestrer det skulpturelle.

Bjørn Bjarres installasjon «Let’s get lost» består av noen merkelige små figurer som befinner seg i en dyp eksistensiell krise. En lignende tematikk finner vi igjen hos Jørgen Moe, som har skutt små mannsfigurer av leire utover flere veggflater. Det er likevel ikke først og fremst angst som formidles gjennom disse to arbeidene, det synes mer å handle om ufrivillig komikk, det vil si at kunstnerne bevisst lar sine figurer framstå som noen patetiske hjelpeløse vesener.

Et fint arbeid er Hilmar Fredriksens «Poste restante», en serie collager basert på gamle postkort. Tradisjonelle postkort er omarbeidet til å bli gåtefulle små bilder, postkortene har gått fra å være allmenne og upersonlige til å bli erotiske og hemmelighetsfulle på en »«til tider nokså surrealistisk måte.

De fire omtalte arbeidene leder oss i svært forskjellige retninger, noe som er typisk for denne utstillingen. Den viser oss fine ting som egentlig ikke tjener på å bli presentert i det samme selskapet. Gjennom sitt fokus på omfang heller enn form og innhold ender «Guttestrekar?» opp med å bevege seg i overflaten i stedet for i dybden. Kanskje har kuratoren tenkt at publikum har bruk for litt lett sommerunderholdning akkurat nå? Jeg tror imidlertid at både kunstnere og publikum ville vært tjent med et litt strammere og mer bevisst kuratorgrep.

 

Speil, speil på veggen der …

Rapport fra Stavanger2008

Mary Miller m.fl.: «Historien om et år»

300 sider

Sigrun Hodne tekst

-       et upålitelig forsvarsskrift

 

Stavanger2008s bok Historien om et år er en på alle måter utradisjonell rapport. Boka er gjennomillustrert med flotte fotografier fra en rekke ulike 2008 arrangementer. Tekstene er satt opp på en måte som gjør dem lette og gode å lese, det er tydelig at redaksjonen har hatt dyktige designere med på laget.

«Vi ga et løfte om program og innhold til EU-kommisjonen i Brussel, og vi gjennomførte det vi lovet dem», sier en selvtilfreds direktør på rapportens første side. Og ingenting kan vel være bedre?

Boka omhandler alle sider ved 2008 prosjektet. Noe av det beste er den grundige gjennomgangen av gjestekompanienes arbeidsprosess og program. Her går forfatterne grundig til verks og forteller oss om bakgrunnen for de enkelte prosjektene, om gjennomføringen og om publikums reaksjoner. Rapporten skal også roses for en klar og oversiktelig tabell med tall og fakta knyttet til hvert enkelt arrangement.

Men man skal imidlertid ikke ha lest mange sidene før man oppdager at boka først og fremst er skrevet som et forsvarsskrift. Stavanger2008 føler seg urimelig kritisert og øyner en mulighet til å slå tilbake. Slik utdyper teksten et vedvarende problem som handler om dårlig kommunikasjon fra Stavanger2008 sin side.

Hvorfor er det nødvendig å være så bombastisk selvforherligende hvis alt er i sin skjønneste orden? Og hvorfor i alle dager ser direktøren seg tjent med å omtale lokale kunstnere og publikum på en nedverdigende måte? Se bare hva hun skriver: «Våre smakebiter på programmet presenterte en meny som nok var i overkant eksotisk for en region der den vanlige dietten var veletablert og hvor man forholdt seg relativt likegyldig overfor nye smaker (…) de fleste syntes å være ganske sløve og uinteresserte i å åpne øyne og ører» (46). Og videre: «Et prosjekt i visuell kunst klaget over å måtte undertegne en kontrakt. De satte nesa i været: kunstnere var hevet over slikt. For oss var dette en plage og vitnet om den verste typen stor fisk i liten dam mentalitet. Arbeidet med våre internasjonale ensembler var slående annerledes». (229) Her omtales både kunstnere og publikum som en gjeng med fehoder. Muligens oppfatter Mary Miller rogalendinger på dette viset, i så tilfelle er det ikke til å undres over at det oppsto en del samhandlingsproblemer under veis.

Men det er ikke bare publikum og kunstnerne som får passet påskrevet i denne boka, også pressen får så det monner: «På denne tiden viste den nasjonale norske pressen liten interesse. Ganske naturlig, siden deres hovedinformasjonskilde var vår lokale presse og dens lidenskap for å finne feil med organisasjonen» (232). Igjen og igjen viser den tidligere journalisten Mary Miller fram sitt manglende medietekke.

Sentrale mål for Stavanger2008 var å skape en europeisk hovedstad for gjestfrihet, dialog og gjensidig respekt. Historien om et år gjør det klart at dette målet ikke ble nådd. Direktørens stemme, slik vi så den før og i løpet av 2008, og slik vi nå ser den i denne boka, er både autoritær og monologisk. Det er sant som hun selv sier, hun hadde forpliktelser i forhold til Brussel, men hun har også hatt forpliktelser i forhold til det regionale planet. Når en rekke kunstnere fra ulike felt sier at de føler seg overkjørt og oversett holder det ikke at direktøren svarer med samme mynt. Som leder er det hun som har hatt hovedansvaret for å sette i gang og opprettholde en god samtale mellom alle involverte. Det har hun ikke fått til.

I den opprinnelige søknaden til Brussel ble det foreslått minst fem kunstneriske råd med ansvar for forskjellige kunstarter. Direktør Miller valgte imidlertid å kutte denne kvalitetssikringsinstansen og tok i stedet selv på seg rollen som garantist for kunstnerisk kvalitet. Dette er et valg som vitner om liten evne til å delegere, og som ytterligere forsterker bildet av en autoritær lederstil i organisasjonen.

Historien om et år viser oss minnebilder fra en rekke flotte kulturtilstelninger, men den viser oss også en direktør med sterke kulturimperialistiske trekk, en leder som har vært flinkere til å snakke enn til å lytte, og som dermed ikke har vært i stand til utvise den gjensidige respekten som hennes eget program så høylytt har proklamert at dette året skulle sette i fokus. Klart det må bli bråk av sånt. 

publisert i SA 11. juli

Typisk kvinnelig

I norsk dagligtale blir begrepet tabu gjerne brukt om et tema som alle i en kultur (eller en gruppe) er enige om at ikke skal omtales.

debattinnlegg SA 4. juli

Tabuer finnes selv i de mest liberale og avantgardistiske kretser, som for eksempel innenfor de feministiske miljøene ved norske og internasjonale universiteter.  Miljøer som strides om mye og mangt, men som i all hovedsak er enige om at det ikke finnes noe typisk kvinnelig.

Men det gjør det jo - , noe to ganske nye bøker har vært med på å synliggjøre denne våren. De handler begge om kjønn og litteratur. Brit Bildøen tar med boka Litterær salong for seg et utvalg kvinnelige forfatterskap som hun mener har blitt viet for liten oppmerksomhet. Unn Conradi Andersen har skrevet boka Har vi henne nå, om hvordan media behandler kvinnelige forfatterskap. Begge bøkene tar utgangspunkt i litteraturen, men problemstillingene og utfordringene som reises angår de fleste samfunnsområder.

I innledningen til essaysamlingen Litterær salong (2009), kommer forfatter Brit Bildøen med noen interessante påstander, hun sier: «Den litterære smaken er i hovudsak maskulin, noko som pregar den offentlege samtalen om litteratur.» Og videre: «Det krev mot, kanskje overmot, å vere skrivande kvinne i eit klima der det som er skrive av kvinner , blir sett på som mindre viktig og interessant enn det som er skrive av menn.»

Spørsmålet er om det kvinner skriver blir oppfattet som mindre interessant på grunn av forfatterens kjønn, eller på grunn av tekstens innhold og form. Hvis det første er tilfelle, altså hvis forfatterens kjønn er avgjørende for hvordan leseren liker boka, kan problemet løses ved at alle kvinner skriver bøker under mannlig psevdonym, eller enda bedre, at alle forfattere går i gang med å benytte seg av nummer i stedet for navn. Men hvis det er formen og innholdet som er problemet – se da står vi ovenfor en ganske annen utfordring.

I akademia er enigheten stor om at kvinner diskrimineres i forhold til menn, men viljen er liten til å diskutere om det finnes noe spesifikt kvinnelig. Jeg vil sågar hevde at begrepene kvinnelighet og femininitet er tabubelagte begreper. Kanskje ikke så underlig i en kultur som er så opptatt av det unike individet som vår. «Det finnes ikke noe typisk kvinnelig» har i lang tid vært feminismens slogan, og så har den rast videre for å ta seg av spørsmål som har med alle mulige former for seksuelle legninger å gjøre, muligens for å samle bevis på at det typisk kvinnelige ikke eksisterer. Men i andre deler av virkeligheten, i arbeids- og hverdagslivet for eksempel, der lever tradisjonelle kjønnsroller fortsatt videre. For ingen annen faktor enn kjønn synes å kunne forklare hvorfor kvinner aldri klarer å komme på høyde med menn når det gjelder lønn og pensjon.  Det er altså ikke bare slik at den litteraturen vi kvinner skriver er uinteressant og uviktig, vi er rett og slett annenrangs borgere – hvordan skal samfunnet ellers kunne forsvare at vi får så lite igjen for innsatsen vår. (Husk at det fremdeles er slik at kvinner kun tjener ¾ av menn med lik utdanning).

Min påstand er at kvinner kan betegnes som en gruppe, ikke av identiske individer, men av individer som på en rekke områder har langt mer til felles med hverandre enn det de har med menn. Hvis det er sant som Bildøen hevder, at den maskuline smaken dominerer, må det finnes en feminin smak, og kanskje også en feminin kunst og litteratur, som undertrykkes. Men hvordan denne smaken er, og hvordan denne kunsten ser ut, se det er kan vi ikke vite før noen av oss våger, på tross av all verdens tabuer, på tross av en overhengende fare for å bli stemplet som reaksjonære, å innrømmer at det finnes forskjeller mellom kvinner og menn.

Det er typisk kvinnelig å velge en dårlig betalt omsorgsjobb framfor en godt betalt stilling i det private næringslivet. Det er typisk kvinnelig å skrive gode bøker som settes på sidelinjen i det offentlige ordskiftet. Det er typisk kvinnelig å ta på seg skylden for at en selv undertrykkes og dermed nekte for at kjønnsdiskriminering fremdeles er et strukturelt problem i samfunnet vårt. Det er typisk kvinnelig  å trekke seg tilbake i skyggen for å gi en mann plass i rampelyset.

I boka Har vi henne nå (2009) siterer Unn Conradi Andersen en tidligere kulturredaktør som i en debatt om litterær kvalitet hevdet: «… om det virkelig skal rokkes ved maktforholdet i litteraturlivet (dvs. om kvinner og menn skal få lik makt), må en del kvinner antagelig skrive andre bøker». Kan han virkelig i fullt alvor mene at kvinner må bli som menn for å bli sett, hørt og lest i vårt såkalt likestilte samfunn?

Det finnes forskjeller kjønnene i mellom, og så lenge verden fortsetter å være inndelt i kjønnskategorier gjør vi lurt i å innrømme deres eksistens – for hvordan skal vi ellers klare å gripe fatt i den systematiske diskrimineringen som kvinner utsettes for i litteraturen, i arbeidslivet og på en rekke andre samfunnsområder?

 

Glassmesteren

Obrestad fyr, Peter Sutton

Til 13. september

publisert i SA juni 2009

En serie med glassmalerier skaper lys og liv i kjelleren på Obrestad fyr

Obrestad fyr har siden 2006 fungert som fyrmuseum. En permanent utstilling forteller om byggingen av fyret, om hverdagslivet der og om soldatlivet under 2. verdenskrig. I tillegg til rikelig med billeddokumentasjon inneholder første etasje også et maskinrom som er åpent for publikum. Dette bygget, som er utført i tung granitt, danner rammen for glasskunstner Peter Suttons sommerutstilling på Obrestad.  

 

Fyret kan på ingen måte sies å være et perfekt kunstgalleri, men det synes ikke å plage Sutton, som har klart å utnytte byggets utfordringer på en svært fin måte.

Suttons materiale er farget glass. Han starter med å påføre farger og mønster på en stor, plan glassflate. Deretter skjærer han glasset opp i smale remser. Disse remsene plasseres så på høykant mot en bakvegg, slik at det skapes et tredimensjonalt bilde. I noen av arbeidene er glasset montert på en malt bakgrunn, i andre arbeider plasseres glasset direkte på veggen i rommet. I alle tilfellene handler det om å synliggjøre lys, lys som skaper rom. Suttons bilder forandrer seg etter som betrakteren beveger seg rundt i rommet. Et og samme bilde kan for eksempel se rødt ut fra høyre og grønt ut fra venstre. Betrakterens perspektiv gjenskaper verket på forskjellige måter.

Glassmalerier, gjerne i form av store fortellende bilder, er en sentral del av kirkearkitekturen. Sutton er tydelig inspirert av tradisjonen, men trekker bildene sine i en annen retning enn den typiske kirkekunsten. Suttons arbeider eksperimenter med lys, farge og rom, og viser oss hvordan våre egne bevegelser er med på å forme verket. Det er altså ikke, som i kirkekunsten, et innhold eller budskap som skal formidles. I den grad vi kan gjenfinne noen form for tematikk i Suttons abstrakte bilder kan denne først og fremst knyttes til fyrets oppgave og funksjon.

De fleste glassmalerier inngår i større arkitektoniske prosjekter, det er derfor ekstra interessant å se at kunstformen også kan brukes og fungere i liten skala.

I lånte klær

Kunstsenteret, Stavanger bibliotek (Sølvberget) og Tou Scene

Maria Manuela Rodrigues

Til 28. juni

 publisert i SA 5. juni 2009

En eksemplarisk illustrasjon av begrepet relasjonell kunst

Relasjonell estetikk og relasjonell kunst har lenge vært noen av de hoteste begrepene innenfor samtidskunsten. Relasjonell kunst er kunst som springer ut fra mellommenneskelige relasjoner og sosiale situasjoner heller enn kunstnerens private virkelighet. Et relasjonelt kunstverk skaper en sosial hendelse hvor mennesker kommer sammen for å delta i en felles aktivitet. Retningens teoretiske far, franskmannen Nicholas Bourriaud, hevder at den relasjonelle kunsten ikke, som tidligere tiders kunst, er interessert i å skape utopiske virkeligheter, men snarere forsøker å være en modell for sosiale handlinger innenfor en faktisk eksisterende virkelighet som vi alle er en del av. Innenfor den relasjonelle kunsten forstås publikum som et samfunn, og kunstverket som et møte mellom dette samfunnet og det kunstnerisk objektet.

Et viktig punkt i den relasjonelle estetikken er at publikum ikke er kunstkonsumenter, men medskapere i kunstverket. Publikum gis en aktiv og avgjørende betydning i kunstproduksjonen. Et relasjonelt kunstverk er ikke en salgsvare men en sosial happening.

Maria Manuela Rodrigues’ utstillinger «GIVEMEMORE», som er plassert rundt om i Stavanger, tilfredsstiller i høyeste grad den relasjonelle estetikkens krav. Rodrigues prosjekt handler om klær, om brukte og omsydde klær som kan lånes av hvem som helst så lenge låneren leverer klesplagget tilbake i god stand, klart for nytt lån. Rodrigues’ kunst blir først realisert i det publikum blir en del av verket og tar på seg de lånte klærne.

Men fellesskapsopplevelsen som skapes gjennom låneprosessen er bare et aspekt ved Rodrigues’ prosjekt, for prosjektet hennes oppmuntrer også til refleksjoner over forbruk, gjenbruk, eiertrang, mote, skjønnhet og ansvar. Klærne hun tilbyr er alle av det masseproduserte slaget, men fordi Maria Manuela Rodrigues har tilført hvert enkelt plagg noen nye sømmer eller en liten applikasjon, er de alle på enkle måter omskapt til svært personlige og helt unike klesplagg. Slik oppmuntrer hun lånerne til også selv å sette sitt personlig preg på verden.

I utstillingen på Nytorget finnes dessuten en symaskin og noen gode veiledere som kan hjelpe publikum med å sy sine helt egne plagg fra bunnen av.

Den relasjonelle kunsten har blitt kritisert for å være for positiv og optimistisk, for å ha for stor tiltro til menneskers mulighet til å forandre verden gjennom kunstneriske sammenkomster. Og fordi den relasjonelle kunsten er grunnleggende antiautoritær er det slett ikke sikkert at publikum agerer etter kunstnerens intensjoner, for kunstneren kan aldri gå inn å overstyre den sosiale settingen som verket skaper.

En rekke av de relasjonelle verkene som har blitt realisert de siste årene har vært for smale eller outrerte til å nå ut til et bredt publikum, dette gjelder imidlertid ikke for Roderigues prosjekt, hennes kunst er enkel og liketil og er faktisk av et slag som gjør at enhver kleskonsument kan delta i verket. Betyr det dermed at vi, samfunnet av deltakere som er med på å realisere dette verket, er med på å forandre verden? Ikke nødvendigvis, men vi er med på å skape et kunstverk som kan fungere som en modell for videre handlinger.

MaiBlues

Simon Wågsholms malerier formidler en mollstemt ensomhet.  

publisert i SA 9 mai 2009 

Ålesunderen Simon Wågsholm er valgt ut til å være årets Maijazzkunsnter. I utstillingen i Kunstgalleriet på Madlaveien viser han først og fremst malerier, men likevel er det en merkverdig lydinstallasjon i et lite rom i galleriets andre etasje som gjør størst inntrykk.

På gulvet i det lille rommet er det plassert en rekke små høytalere, ut fra disse strømmer underlige lyder; det kan minne om musikk, men mer om atmosfærisk klang - som lyder fra et ennå uoppdaget sted. Lydverket gir Wågsholms bilder en fin ramme, ja faktisk er det som om lydinstallasjonen er med på å spisse de visuelle inntrykkene, gjøre dem mer tydelige for oss. Og det er ingen tvil om at Wågsholms bilder har godt av å strammes litt opp.

Wågsholms malerier er figurative på en abstrakt måte. Det vil si at han maler gjenkjennelige objekter, som regel en eller flere menneskefigurer, inn i et ørkenaktig goldt og pregløst landskap. Små og store sirkler går igjen i bildene, noen ganger minner de om snøballer, andre ganger om planeter, deres funksjon er til en viss grad å bryter med malerienes mer realistiske sider. De svevende geometriske formene peker mot en metafysisk virkelighet bak eller utenfor menneskets konkrete hverdag.

Tematisk er det en typisk moderne problematikk som undersøkes i Wågsholms bilder. Det ensomme mennesket, kastet inn i verden, er en gjennomgangsskikkelse. Vi har sett ham nokså ofte i det siste århundres kunst. Det ensomme mennesket er en mann løsrevet fra et hvert kommunikativt felleskap. En forlatt vandrer i en dyster verden tømt for mening, overskudd, humor og lek. Når han karikeres framtrer han gjerne som en lett patetisk og selvmedlidende skikkelse.

Wågsholms bilder minner om arbeidene til den ti år eldre kunstneren Kenneth Blom. Og som Blom strever også Wågsholm med å gi maleriene sine tilstrekkelig med innholdsmessig vilje og uttrykksmessig originalitet. Flatebehandlingen og teknikken er bedre enn hos Blom, men likevel ikke alltid helt på topp. Enn så lenge reddes han av lydverket i andre etasje.

Malerier i utakt

Galleri Gann: Benjamin Bergman, Marius Moe, Lars Strandh

Til 28. Juni

 

Tre kunstnere med fine kvaliteter som dessverre ikke passer sammen

 

Benjamin Bergman arbeider med kull og akryl. Han viser ni arbeider i Galleri Gann, 6 av dem er variasjoner over samme tema: en hånd som lever sitt eget liv. Hendene er figurative, men blir surrealistiske i det de alle er utstyrt med et eget hode. De er blitt selvstendige tenkende vesener. Arbeidene er dekorative og morsomme og fint utført.

 

Lars Strandhs modernistiske og minimalistiske akrylmalerier handler først og fremst om seg selv, og dernest om hverandre, altså det innbyrdes spillet maleriene i mellom. Varm oransje, klar blå, kald rød, hvitt… fargene undersøkes hver for seg på hvert sitt lerret. Smale horisontale penselstrøk, lag på lag av farge. De syv maleriene varierer i størrelse og format. Men dessverre klarer de verken hver for seg eller i fellesskap å gripe rommet på en slik måte at betrakteren virkelig fanges inn av fargeflatene. Det L-formede utstillingsrommet yter ikke bildene rettferdighet.

 

Marius Moe tar i bruk alle de virkemidlene som Strandh har gitt avkall på. Han tar oss med inn i et forsiktig temperert landskap. Grønne gressbakker bølger over lerretet. Over dem - en høy blå himmel. Lyset er jevnt og fint og gir bildene en stor ro. Moe viser oss en verden som har funnet fred med seg selv. Landskapet er avdramatisert, men likevel ikke kjedelig, bildenes jevne puls smitter over på betrakteren. Moes videreutvikling av landskapstradisjonen er behagelig fri for sentimentalitet, samtidig som han tematisk sett har valgt å arbeide svært tradisjonelt. Å tematisere naturens skjønnhet er ikke urisikabelt i dagens samtidskunst, hvor de mest progressive kreftene fort vil stemple kunst som dette som reaksjonær og konservativ. Men Moes oljemalerier har en styrke som gjør at de avviser denne formen for kritikk. De vil noe mer enn å være behagelige dekorasjoner, de viser oss det kultiverte naturlandskapet i et nytt lys, og tilbyr betrakteren å ta del i den roen de selv har funnet. 

 

De tre kunstnerne som vises sammen i denne utstillingen har ingen ting til felles. Strandhs kunst taper på å gå inn i en sammenheng som dette. Betrakteren har alt for mange inntrykk på netthinnen til å kunne vie hans krevende billedunivers tilstrekkelig oppmerksomhet - og Strandhs bilder krever full innsats fra betrakterens side for å kunne fungere. Stort bedre går det ikke med Bergman, hans muntre illustrasjoner blir for lette i denne sammenhengen. Den som kommer best ut av det hele er utvilsomt Marius Moe, som ved bruk av lange linjer får ting til å falle til ro med seg selv. 

Ubehersket kaos

Sandnes kunstforening, Monica Winther og Kjersti Vetterstad

Til 14. Juni

 

Winther og Vetterstad viser oss en interessant installasjon som er i ferd med å komme ut av kontroll

 

For to år siden viste Susanne Christensen installasjonen «Domestic Affairs» i Sandnes kunstforening. I Christensens utstilling ble et hjem omskapt til et fengsel, en arena for undertrykkelse, angst og frykt. Winther og Vetterstads nye installasjon «Trosløfteofferet» spiller videre på en rekke momenter fra Christensens utstilling - igjen befinner vi oss ubehagelig langt inne i en rystende intimsfære. Men mens kjønn spilte en sentral rolle i «Domestic Affairs», handler det denne gangen først og fremst om religion.

 

Winther og Vetterstad bruker galleriet, det gamle jærhuset, som en kulisse i installasjonen sin. De har malt gulv og vegger, hengt opp lamper og gardiner, de har møblert rommene med skrot, og ikke minst har de lagt fra seg enorme mengder rusk og rask over alt. På bord og gulv ligger det stabler av bøker. De fleste av dem handler om mennesker som på et eller annet vis går fortapt. Å gå inn i Sandnes kunstforening akkurat nå, er som å gå inn i hjemmet til noen som har mistet fullstendig kontrollen over både seg selv og sine omgivelser.

 

I et hjørne av stua står en tv – fra denne sendes et uendelig vekkelsesprogram med en kvinnelig dommedagspredikant. Hun snakker om synd og evig fortapelse, som om ikke livet innenfor disse trykkende veggene var straff nok?

 

Ubehaget som oppleves i denne utstillingen kommer som en spontan, kroppslig reaksjon, som om du plutselig skulle befinne deg inne i et psykotisk univers. Det er interessant, men litt i voldsomste laget. Og jeg ender opp med å spørre meg selv om hva verket egentlig vil. Vil installasjonen noe mer enn å vekke ubehag? Vil den ha oss til å reflektere over vår egen religiøsitet? Eller er det kristendommens fundamentalistiske sider som tematiseres? Ønsker kunstnerne å vise oss religiøsitet som en form for galskap? Det ligger helt klart en rekke interessante spørsmål på lur i dette stoffet, men som betrakter blir jeg først og fremst overmannet av det kaotiske førsteinntrykket. Følelsene setter tankekraften ut av spill. Det teatralske momentet er så sterk at jeg kjenner at jeg savner et manus. Det må finnes en fortelling her - men den er litt for godt skjult i alt rotet til at jeg klarer å finne ut av den på egenhånd.

 

 

Tolk søkes

Galleri Opdahl, Cecilie Gravesen

Til 10. mai

 

Cecilie Gravesens utstilling i Galleri Opdahl er et usedvanlig uklart prosjekt.

 

Bak danske Cecilie Gravesens kunst ligger det en kompleks verden av fortellinger og historier. I utstillingen i Galleri Opdahl viser hun to installasjoner som begge består av filmer, lydspor og objekter. I tillegg finnes det et omfattende tekstmateriale.  

 

Et naturlig spørsmål er hvorfor kunstneren har valgt å bruke så mye tid og rom på sine inspirasjonskilder. Er det fordi hun ønsker å rette publikums oppmerksomhet mot en bakenforliggende tematikk? Bruker hun kunsten pragmatisk for å øke publikums kunnskap om noe annet enn kunsten selv?

 

Installasjonen «Fellowship Playboard» har røtter i den italienske Commedia dell'arte tradisjonen mens «Location Scouts» er knyttet til utbyggingen av et portugisisk damanlegg. Begge opplysningene henter jeg fra utstillingens skriftlige materiale, for dette er ikke informasjon som kan leses visuelt ut av kunstverkene. Tematisk og historisk er det lite og ingenting som knytter de to installasjonene til hverandre.

 

I tillegg til Gravesens egne tekster bidrar også galleriet med et lite informasjonsskriv, i dette kan vi lese: «Hennes (Gravesens) fremgangsmåte ligger i grenselandet mellom det som kan betegnes som undersøkende arkeologi og instinkt -». Og jeg tar meg selv i å lure på hvor dette grenselandet mellom arkeologi og instinkt befinner seg - hva er det egentlig galleriet forsøker å si oss med denne opplysningen? Kanskje noe sånn som at Gravesen har et personlig og fritt forhold til bruk av kildemateriale? At hun henter ideer fra forskjellige steder i historien og setter dem sammen etter eget forgodtbefinnende? Jeg tror at dette kan være en rimelig fortolkning. Men det er altså en tolkning som er basert på galleriets uklare tekst, ikke på utstillingen selv, for den sier meg nesten ingenting.

 

I denne utstillingen, som selv legger opp til omfattende bruk av kildemateriale, skapes det alt for få og for svake forbindelser mellom de bakenforliggende fortellingene og kunstverkene i seg selv. Resultatet blir at de to uttrykkene sloss om publikums oppmerksomhet på en måte som virker masete og forstyrrende for den estetiske opplevelsen. Gravesens kunst forblir lukket, til tross for all verdens informasjonsskriv.

 

 

På tide å kle på seg

litteraturanmeldelse

Et sant helvete

litteraturanmeldelse

I lys av våren

Magny Tjelta Jaatun

Sandnes Kunstforening til 19. april

Anmeldelsen finner du her

scrabble babbel

«Altermodern» har Nicholas Bourriaud valgt som tittel på Tate-triennalen 2009. Allerede her, i utstillingens tittel, kan vi spore en tilknytning til de franske filosofene Deleuze og Guattari. I den siste boka de skrev sammen hevdet de at filosofi nettopp handlet om å danne nye begreper, og det er denne tanken som føres videre med Bourriaud: Kunstteorien må hele tiden skape nye begreper for å følge kunst- og samfunnsutviklingens dynamikk, og for å gi oss nye måter å tenke og forstå på. ...

Resten av kritikken finner du her

Utstillingens mest interessante verk. Lindsay Seers’ Extramission 6 (Black Maria) (2009)

Mens vi venter

Silje Heggren, maleri

Kunstgalleriet

Til 5.april

bilder fra utstillingen

På hjemmebane

Rogaland Kunstsenter: Jørund Aase, Elin Dahl, Ingunn Fyllingen, Ingrid Haukelisæther, Else Leirvik, Njål Lunde, Anne Helen Robberstad og Stine Rommetveit.
Til 22. mars

En god presentasjon av svært ulike kunstnere, les anmeldelsen her

Charles Averys forunderlige reise

I 2004 begynte tegneren Charles Avery å arbeide med et merkverdig prosjekt, ”The Islanders: An Introduction” kalte han det, over tid har den unge skotten skapt en svært omfattende verden lokalisert på en fiktiv øygruppe et eller annet sted ute i havgapet.

Denne teksten er publisert i NUMER 1, 2009

Avery arbeider narrativt, prosjektet hans har en fortellende kvalitet som gjør at det kan sammenlignes med billedbøker og tegneserier, men aller mest minner det om en oppdagelsesreise. Gjennom tegninger, tresnitt, skulpturer og tekster undersøker og formidler kunstneren The Islands innbyggere, dyreliv, historie, topografi og kultur. I mer enn fire år har det aller meste av Averys arbeid vært konsentrert om dette prosjektet, som han selv omtaler som "the defining project of my life". Som kunstner opptrer han både som en fremmed og uvitende oppdager som skal nedtegne det han finner i bilder og ord, og som The Island’s eneherskende skaper.

Charles Avery har stilt ut ”The Islanders” en rekke ganger. Den til nå største visningen fant sted i Scottish National Gallery høsten 2008, et mindre utvalg av arbeider vises denne våren som en del av Tate Triennial (3.februar-26.april 2009) på Tate Britain i London. I en typisk utstillingssituasjon vil det i tillegg til tegninger og skulpturer også være rikelig med tekster til arbeidene. Gjennom collager av verbal og visuell informasjon får øysamfunnets innbyggere liv etter hvert som vi beveger oss rundt i utstillingen. Karakterene er mangfoldige - i tillegg til nokså ordinært utseende mennesker er øya full av de underligste eventyrskapninger, alle presist nedtegnet og beskrevet, likevel ligner de ikke på noe vi har sett før: her finnes tohodede hunder, sommerfugllignende skapninger med vinger så tynne at de kun har en side, dansende gress, levende steiner osv. I tillegg til alt dette finnes en nokså særegen gudeverden: ”Of the Gods, it is said that they are innumerable. That is not to say that they are a multitude, indeed they are relatively few”, sier Avery i en av tekstene sine - hvorfor det er så vanskelige å telle de relativt få gudene er bare ett av temmelig mange paradokser i Averys fiktive univers. På samme måte som fortellingen springer fra det konkrete til det abstrakte i en selvmotsigende vending, kan en tegning være både realistisk detaljert og diffus på en og samme tid. Slik følger tanker og tegninger hverandre i Averys kunstnerskap.

All informasjonen vi skaffer oss om The Island gjennom tegninger, skulpturer og tekster har en foreløpig og, kan man kanskje si, skisseaktig kvalitet, for The Island er ennå ikke fullstendig oppdaget eller skapt.

Selv kaller Avery prosjektet sitt for en filosofisk allegori i tegninger, modeller og skrift. The Island befinner seg utenfor vår konvensjonelle logikk med hensyn til tid og rom, og øyboerne synes å inndele virkeligheten i ganske andre kategorier enn de vi er vant til i å bruke i vår verden. For eksempel synes skillet mellom dyr og mennesker å være nokså vagt og uklart.

Nonsens, fantasi og humor er viktige kvaliteter i Averys verden, men vi ser også tydelige spor av vestlig filosofi- og litteraturhistorie når kunstneren bruker ”The Islanders” til å reflekterer over store eksistensielle spørsmål, som blant annet har å gjøre med forholdet mellom tid og rom, skillet mellom det imaginære og det virkelige, og spørsmål som handler om kunstens og kreativitetens rolle i verden. På en uventet vellykket måte kombinerer Charles Avery fantasy og kantiansk filosofi.

Etter å ha brukt tid i Averys univers slår det meg at ”The Islanders” også inviterer oss til å betrakte vår egen verden på nye måter, hans fordreide virkelighet kan tydeliggjøre tilfeldighetene og lakunene i vårt eget konvensjonelle verdensbilde. Ta for eksempel Norge, hvor en healer og spåmann plutselig tilbes av høy og lav, det er klart at det finnes mye igjen å oppdage og kartlegge både for kunstnere og vitenskapsfolk i et samfunn som vårt. For hvordan skal vi, når alt kommer til alt, plassere en mann som Snåsamannen inn i vår egen gudeverden, som jo ikke består av særlig mange, men som likevel kan vise seg vanskelig å telle opp…?

Oppdageren Avery beveger seg både innover og utover, innover i sin egen fantasi og utover i vår felles kunst- og kulturhistorie, på jakt etter ny innsikt i en på en og samme tid gammel og ny verden. En gang for et par år siden, da han ennå var i startfasen, sa Avery at målet hans var å utgi en encyklopedi over The Island, et omfattende leksikon i tradisjonen fra de franske opplysningsfilosofene. Når vi følger ”The Islander” over tid ser vi hvordan prosjektet stadig blir mer og mer omfattende, bruk av ulike teknikker og medier er et av de virkemidlene som Avery med hell benytter for å skape denne kompleksiteten. De filosofiske smulene som kunstneren har strødd rundt omkring ligger klare til å bli plukket opp av dem som vil og kan, men forhindrer aldri betrakterens mulighet til umiddelbare sanseopplevelser, som kunstneren selv blir også vi oppdagelsesreisende i en ny og ennå ukjent verden. Fakta om Charles Avery
Født i Oban i 1973, oppvokst på Hebridene i Skottland
Utdannelse: et halvt år med formelle kunststudier
Har deltatt på biennalen i Venezia i 2003 og i 2007
Stor separatutstilling i Scottish National Gallery of Modern Art, høsten 2008

Blåfargeverket

Erik Green - Galleri Gann, til 15. mars

publisert i Stavanger Aftenblad 27/2/2009

Denne utstillingen handler aller mest om kunstnerens jakt etter en perfekt farge

De 21 akrylmaleriene som presenteres i denne utstillingen viser oss en kunstner som har forelsket seg i en bestemt nyanse av fargen blå. Jeg tror at det først og fremst er denne kjærligheten han forsøker å få oss betraktere til å legge merke til og ta del i.

En rekke av arbeidene domineres av en intens dyp blåfarge. I noen av flatene kan vi ane spor av abstrakte former som nesten er i ferd med å bli gjenkjennelige, men i de blå feltene er det først og fremst fargens utstråling som er viktige. Et lite hint av rødt eller gult setter den blå flaten i bevegelse. Det er koloristen Green som viser seg fram.

Men ikke alt er like blått, for det finnes også malerier som har et annet uttrykk og innhold. De er mer varierte i fargebruken og mer konkrete i formen.

Et eksempel er «Susanna i badet». Bildets tittel har klare referanser til historien om Susanna fra Daniels bok i det Gamle Testamentet, der den unge vakre Susanna blir spionert på av to eldre menn mens hun bader. Når hun nekter å ligge med dem beskylder de henne for å drive hor med en ung mann. Daniel gjennomskuer de to mennene på grunn av deres sprikende vitneutsagn, og dermed blir det dem, og ikke Susanna, som dømmes til døden. Historien om Susanna har vært hyppig brukt som kunstnerisk motiv fra 1500 tallet av og fram til i dag. Erik Greens «Susanna i badet» er for meg et av utstillingens beste arbeider. Det er oppløst i formen, men en velvillig betrakter kan likevel sanse at det finnes en kvinne i billedflaten. Mest minner maleriet om et collagearbeid der ulike fargefelter er satt sammen på en naiv og koloristisk måte. Den intense blåfargen er med, men spiller ikke hovedrollen fordi den er balansert mot lysere flater. Alle fargefeltene er plassert ut på en sort bakgrunn.

Susanna i badet

Det finnes fine arbeider i denne utstillingen, men også en del verk som mer har karakter av å være del av en arbeidsprosess enn ferdige malerier. De narrative kvalitetene som finnes i bildenes titler er ikke alltid like lette å finne igjen i billedrommet.

Som så ofte ved forelskelser, blir det litt i meste laget for oss som står utenfor, for oss som betrakter relasjonen og begjæret litt på avstand. Det er slett ikke lett å delta i andres svermeri, ei heller når det gjelder en farge, det er når alt kommer til alt snakk om noe av det vanskeligste som finnes – om å dele følelser og sansefornemmelser.

Slik er også verden

Anmeldelsen finnes her

Tala Madani

Kenneth Varpe

et kort intervju ligger her

Et eget rom

Anmeldelse av utstillingen 5 med Anne Helen Robberstad, Kathrine Dille, Magny Tjelta Jaatun, Cathrine Gilje og Liv Eiene
teksten finnes her

Mestermøte

Pahr-Iversens nye arbeider inneholder, til tross for tematikken, en imponerende livskraft

publisert i Stavanger Aftenblad 7. februar

«Mestermøter» kaller Den Norske Bokklubben en serie hvor framtredende samtidskunstnere illustrerer litterære klassikere - akkurat slik Kjell Pahr-Iversen gjør i sin nye utstilling i Stavanger Kunstforening. Og det er på alle måter snakk om et mestermøte når Pahr-Iversen møter H.C. Andersen.

To saler er satt av til denne utstillingen, i den ene vises store malerier, i den andre mindre tegninger og akvareller, slik får vi en fin anledning til å se litt av bredden i Pahr-Iversens kunstnerskap.

Pahr-Iversens billedrom har alltid vært symbolsk, i den forstand at bildene hans henviser til en dypere mening og til forhold som det ikke nødvendigvis finnes et språk for. I denne utstillingen står døden sentralt. Vi ser det tydelig og konkret i alle tegningene og akvarellene som tematiserer H. C. Andersens død, i arbeider som «Budet om død», «Poeten dør» og «H.C. Andersen og fergemannen», men det finnes også et dødsbudskap i den mer abstrakte maleriserien «Lille Idas blomster». Maleriene tar utgangspunkt i Andersens eventyr «Den lille Idas blomster», som handler om en liten pikes møte med naturens forvandling fra liv til død, og om troen på muligheten for nytt liv.

Hos Pahr-Iversen er overgangen fra liv til død full av besvergelse og kraft, fargene lyser og strekene er brå og skiftene, noen ganger på en ganske aggressiv måte. Vi er så absolutt ikke vitne til en stille og rolig død, snarere er det som om det er her, i overgangsfasen, at det virkelige livet finner sted. En transformasjon som samtidig både rommer smerte og lykke. I maleriene skapes denne stemningen gjennom bruk av komplementære farger som spilles ut mot hverandre samtidig som hurtigheten i streken gir flaten rytme og musikalsk klang. I de mindre arbeidene er dynamikken i streken og perspektiveringen viktige elementer.
Til tross for tematikken er det ingen tvil om at det er livslyst i Pahr-Iversens arbeider, et jublende overskudd, men også en urovekkende kraft, en intensitet som truer med å oppsluke betrakteren. Nettopp her i dette spenningsfeltet ligger denne utstillingens store emosjonelle og intellektuelle verdi.

Rådville skisser

Anmeldelse av Runi Langum i Kunstgalleriet
kritikken finnes her

Arne & Lars

Bryne Kunstforening, Per Odd Aarrestad
Til 15. februar

Håkon Bleken har sagt det slik: «Et gammelt menneske er mer eksakt og presist i uttrykket enn et ungt menneske». Etter å ha sett Per Odd Aarrestads utstilling er det lett å si seg enig

Arne

publisert i SA 2. februar 2009

Mange av oss kjenner Per Odd Aarrestad først og fremst som kirkekunstner. Han har utsmykket en rekke sakrale rom, nå siste den nye Frøyland-Orstad kirke på Jæren. God kirkekunst er like mye arkitektur som kunst fordi det handler om å skape rom. Et kirkerom skal bygge opp under og fremme både følelser og tanker, et kirkerom er preget av sterk symbolikk, det skal aktualisere en fjern mytisk fortid i en samtid full av moderne bilder. Å lage kirkekunst er med andre ord ikke en oppgave for amatører. En kirkekunstner må foruten sitt eget fag også være godt innlest på bibel- og kunsthistorie og ha god forståelse av arkitektur som teknikk og psykologi.

I denne utstillingen vises en del av Aarrestads kirkeutsmykninger fram gjennom bilder og plansjer. Rommene blir formidlet på en vakker og informativ måte, men vil man oppleve kunsten må man besøke de stedene den er. For dette er kunst som ikke kan skilles fra sine omgivelser.

Derfor er det tegningene, pastellene og tresnittene som er mest interessante i denne utstillingen. På et vis kontrasterer disse mindre arbeidene kirkekunsten, for mens utsmykningene er preget av dvelende presisjon i glass og tunge materialer, er tegningene og pastellene som flyktige, dansende skisser.

Lars

Av de fjorten mindre arbeidene som vises i utstillingene er det særlig portrettene «Lars I og II», «Fartein Valen» og «Arne Næss» som fanger blikket. Gamle værbitte ansikter, fulle av rynker og furer og levd liv, eksakte og presise. Mens Valen og Næss ser på oss med klare og skarpe øyne, er det som om Lars er i ferd med å gå i oppløsning, i ferd med å fjerne seg fra virkeligheten, løses opp i rent stoff. Som om tankene har forlatt ham. Fartein Valen ligner et mildt lite barn under alle rynkene, mens Arne Næss’ ansikt er som hogget ut av gråstein og norsk fjell og likevel fullt av liv. Et litt trassig blikk trenger seg inn i betrakteren.

Men den emosjonelle intensiteten har de to gruppene, kirkekunsten og papirarbeidene, felles - det finnes ingen lunkenhet i Aarrestads kunst.

kunstkritikk.no

mens vi venter på neste fase...

Søppel

Stavanger Kunstforening, «Recycling the looking-glass»,

en vandreutstilling laget i anledning

Norske kunstforeningers 30-års jubileum.

Til 8. februar 2009

God kunstnerisk behandling av viktige miljø- og samfunnsmessige utfordringer

Donna Conlon

Utstillingen «Recycling the looking-glass» har undertittelen «Trash Art – Found Objects», den handler om forbruk, gjenbruk og søppel.
For å ta det viktigste først - det er uventet mange høydepunkter i denne utstillingen. Særlig vil jeg trekke fram arbeidene til Donna Conlon, Liu Wei og Bill Morrison, tre ulike kunstnere som fungerer svært godt sammen.

I den amerikanske biologen og kunstneren Donna Conlons film «Coexistence» (2003), følger vi en hær av maur på vandring gjennom skogen. Maurene bærer med seg rester av grønne blader, men ikke bare det, for innimellom bladene dukker det opp små nasjonalflagg og fredssymboler på hvite ark. Maurene piler av gårde, travelt opptatt med et felles mål. Det er uten tvil vår menneskelige eksistens Conlon kommenterer gjennom videoen sin. Men filmen er verken lettvint eller overfladisk, den har en sjelden estetisk eleganse som fanger blikket. Fredelig sameksistens – det er det det hele står og faller på, men den tilsynelatende harmonien har også en skyggeside: maurkolonien er et strengt klassedelt samfunn uten rom for individuelle handlinger.

Liu Wei

Kinesiske Liu Wei arbeider med søppel, i de to filmene «Underneath» (2001) og «Hopeless Land» (2003) ser vi mennesker som lever og arbeider på noen enorme kinesiske søppelfyllinger. De leter etter ting de kan bruke eller selge. Som bønder vandrer de rundt med spader og greip, men det er nok sjelden friske grønnsaker dukker opp i disse stinkende haugene. Liu Weis kunst er dokumentarisk, han viser oss virkelige liv og livsvilkår, og bildene taler til oss - de forteller om overforbruk, urettferdig fordeling av goder og byrder og om miljøkatastrofer. Og selvfølgelig handler det ikke bare om Kina, for slike søppelhauger og slike livsvilkår finnes over hele kloden.

Liu Wei

Amerikanske Bill Morrison står bak et underlig verk kalt «Decasia» (2002). Tittelen er avledet av det engelske ordet decay, som kan bety forfall eller forråtnelse, og nettopp dette er en passende beskrivelse av Morrisons prosjekt: «Decasia» er en 70 minutter lang film bygget opp av gammelt filmavfall. Morrison har skapt sin egen film av filmrester, av filmbiter som er i ferd med å smelte og gå i oppløsning. Resultatet er ekspressivt og avantgardistisk, men også uventet poetisk.

Utstillingen «Recycling the looking-glass» er fint konsentrert rundt tematikken søppel, forbruk og gjenbruk. En informativ katalog følger utstillingen og tilbyr innsikt både i kunstnerskapene som vises og i tematikken, samtidig gir katalogen oss også en kunsthistorisk innføring i bruken av søppel og rester av hverdagsgjenstander i kunsten fra begynnelsen av forrige århundre og fram til i dag. Utstillingen har uten tvil et stort pedagogisk potensiale, uten at dette går på bekostning av den kunstneriske kvaliteten. Det eneste som trekker ned er kunstforeningens underlige montering av verkene, de er spredt over to mindre saler, halve storsalen og litt av kjelleren. Det virker tilfeldig og ugjennomtenkt og gjør opplevelsen litt rotete. Men det kunstneriske innholdet er det altså ingenting å si på.

Donna Conlon

publisert i SA mandag 26. jan 2009

oss mennesker i mellom

I disse dager er også Liverpool i ferd med å avslutte sitt år som kulturhovedstad. Det viktigste bidraget til kulturbyens visuelle kunstprogram har vært Liverpool Biennials utstilling «Made Up». Biennalen arrangeres annen hvert år, uavhengig om byen er kulturhovedstad eller ei, men med kulturhovedstadsmidler i ryggen kunne arrangørene i år gjennomføre en større og bedre biennale en tidligere.

Både her hos oss og i Liverpool har den stedsspesifikke kunsten vært spesielt viktig dette året. Stedsspesifikk kunst er laget for en bestemt plass, til forskjell fra for eksempel tradisjonelle modernistiske verk som skulle kunne plasseres hvor som helst - fordi de ble oppfattet som selvrefererende og stedløse. Modernistisk kunst kan flyttes fra et gallerirom til et annet uten at verkets betydning forandres, mens den stedsspesifikke kunsten nettopp får sin mening i samspill med sine helt bestemte omgivelser.
Som kunstnerisk retning oppsto den stedsspesifikke kunsten på -70 tallet, og var ofte knyttet til landskapskunst, arkitektur og byutviklingsprosjekter. I dag ser vi at betegnelsen brukes mer enn noen gang før, men ikke alltid med rette. Ikke alle kunstverk som plasseres utenfor et galleri kan kalles stedsspesifikke, et stedsspesifikt verk må ha visningsstedet med som en del av sin egen utviklingsfase, kunstneren skal ikke bare ta hensyn til stedet som rom, men må også forholde seg til hvem det er som bruker stedet, hvordan de bruker det, topografi, klima, historie og sosiale forhold. Stedsspesifikk kunst må med andre ord forholde seg til et svært omfattende designprogram.
Den stedsspesifikke kunsten plasseres som regel midt i folks hverdagsliv, i en handlegate, på et torg eller i et nedslitt boligområde. Ofte skapes den sammen med menneskene som bor eller bruker stedet hvor kunsten plasseres.

I Stavangerregionen har det blitt produsert og vist en rekke stedsspesifikke verk i løpet av 2008: Prosjektet «Nabolagshemmeligheter» startet allerede i 2006 med å invitere folk i Sandnes og Stavanger til å delta i et stort fellesprosjekt, som handlet om kunstneriske inngrep på viktige steder i regionen. Det svært omfattende «On the Edge/På eggen» prosjektet inneholder flere prosjekter som kan betegnes som stedsspesifikke, og sist måned kunne vi se at også flere av kunstverkene som ble vist i forbindelse med «Article 08» ble kalt stedsspesifikke. Et av de aller mest vellykkede stedsspesifikke prosjektene har vært «Tou Works 1», som tok for seg Pedersgata fra sentrum ut til Tou Scene. Her deltok en rekke unge kunstnere fra inn- og utland med alt fra sykkeldrosjer til gaterelieffer. «Tou Works 1» kan forstås som en del av et større byutviklingsprosjekt, som har til hensikt å revitalisere Stavangers østre bydel. Ingen av Liverpools stedsspesifikke verk var så omfattende som de prosjektene vi har sett her hos oss, men byen kan likevel vise fram et par riktig gode arbeider, og da er særlig Ai Weiweis «Web of Life» og Yoko Onos «Liverpool Skyladders» verdt å merke seg.

Kinesiske Ai Weiwei er en av verdens mest omtalte og ettertraktede kunstnere akkurat nå, for de fleste av oss er han kanskje aller mest kjent for det olympiske stadionet i Beijing (også kalt Fugleredet), som han designet i samarbeid med de sveitsiske arkitektene Herzog & de Meuron.

I fjor deltok Ai Weiwei på den store kunstutstillingen Documenta 12 i Kassel med verket «Fairytale», som besto av 1001 kinesere, eller turister som han kalte dem, og 1001 trestoler fra Qing dynastiet. Ai Weiweis «Fairytale» eksemplifiserer på en god måte forskjellen mellom tradisjonelle autonome kunstverk og stedsspesifikk kunst. For hva skjer med den lille sentraleuropeiske byen Kassel når den invaderes av kinesere? Og hva med alle oss andre, kunstturistene fra Europa og Amerika, hvem identifiserer vi oss med? Ser vi på kineserne på en annen måte enn vi ser på hverandre? Hva med kineserne som kom på egen hånd og ikke som en del av «Fairytale», ble de frivillig eller ufrivillig en del av Ai Weiweis kunst? Et vellykket stedsspesifikt verk blir en aktiv og utfordrende del av vår felles virkelighet. I Liverpool har Ai Weiwei laget en kjempestor edderkopp som han har hengt opp over et torg i hjertet av byen. Edderkoppen, som er konstruert av stål, glass og led-lys henger opp-ned i spindelvevet sitt, og danner et tak over den åpne plassen. Til tross for at Ai Weiwei jobber i stor skala, hva enten det gjelder tribuner, kinesere eller edderkopper, har hans arbeider også alltid en enkelhet over seg. Han åpner på en tiltalende måte opp for betrakterens deltakelse i de ulike verkene. I et vintergrått Liverpool danner edderkoppen sitt eget univers i form av et fascinerende stjernebilde. Den innholdsmessige fortolkningen kan gå i flere retninger, for mange av oss oppleves det som et mareritt å bli fanget i nettet til en kjempemessig edderkopp, men samtidig er akkurat denne edderkoppen så vakker at den ligner mer på funklende diamanter enn på et giftig insekt. Og forstørret opp i stor skala ser vi også tydelig hvilken dyktig konstruktør, eller arkitekt edderkoppen er. På nattestid skaper «Web of Life» den mørke plassen om til en eventyrlig opplyst sal.

Et ganske annet stedsspesifikt arbeid er Yoko Onos «Liverpool Skyladders». Noen, og da kanskje særlig folk i Liverpool, tenker ennå på Ono først og fremst som John Lennons kone, men den nå 75 år gamle Yoko Ono har faktisk, helt på egen hånd, rykket opp i samtidskunstens elitedivisjon. På forhånd ba Ono folk i Liverpool om å donere gardintrapper til prosjektet hun planla for byen. Gardintrappene ble samlet i ruinene av den utbombede kirken St. Luke, hvor gulvet er overtatt av viltvoksende gress og taket er erstattet av åpen himmel. Gjennom bidrag fra folk i byen er kirkerommet nå omgjort til en skog av stiger, og på alle henger det små lapper med meldinger til kunstneren og til oss som besøker utstillingen, som for eksempel: «Make lunch not war», «When you get to the top – reach further», eller «Dear Yoko, one step at a time».
Ved å plassere himelstiger i ruinene av en gammel kirke spiller Ono selvfølgelig på religiøs symbolikk, men hun overskrider samtidig religiøsiteten ved å vise at menneskers drøm om vekst, utvikling og endring er en iboende drivkraft i oss alle, uavhengig av hvilke religiøse samfunn, sosiale klasser, kjønn eller alder vi tilhører. Det handler, som en del av de små merkelappene gjør oss oppmerksomme på, om å ta vaklende og prøvende skritt mot en bedre verden - litt nærmere himmelen. Sammen med alle dem som har gitt stiger og ord til prosjektet klarer Ono å tematisere transcendens og abstrakt filosofi på en enkel og liketil måte.

Den stedsspesifikke kunsten er svært ofte en sosialt engasjert kunst, en form for kunst som ikke nøyer seg med å være fin, underholdende eller provoserende, men som forsøker å berøre menneskers liv på en grunnleggende måte. Det er derfor interessant å se at så mange kunstnere i dag velger å jobbe på denne måten, samfunnsengasjert, kritisk og reflektert i forhold til ting som betyr noe for hvordan vi har det - oss mennesker i mellom.

publisert i SA mandag 5. jan 2009