16. august 2009

Typisk kvinnelig

I norsk dagligtale blir begrepet tabu gjerne brukt om et tema som alle i en kultur (eller en gruppe) er enige om at ikke skal omtales.

debattinnlegg SA 4. juli

Tabuer finnes selv i de mest liberale og avantgardistiske kretser, som for eksempel innenfor de feministiske miljøene ved norske og internasjonale universiteter.  Miljøer som strides om mye og mangt, men som i all hovedsak er enige om at det ikke finnes noe typisk kvinnelig.

Men det gjør det jo - , noe to ganske nye bøker har vært med på å synliggjøre denne våren. De handler begge om kjønn og litteratur. Brit Bildøen tar med boka Litterær salong for seg et utvalg kvinnelige forfatterskap som hun mener har blitt viet for liten oppmerksomhet. Unn Conradi Andersen har skrevet boka Har vi henne nå, om hvordan media behandler kvinnelige forfatterskap. Begge bøkene tar utgangspunkt i litteraturen, men problemstillingene og utfordringene som reises angår de fleste samfunnsområder.

I innledningen til essaysamlingen Litterær salong (2009), kommer forfatter Brit Bildøen med noen interessante påstander, hun sier: «Den litterære smaken er i hovudsak maskulin, noko som pregar den offentlege samtalen om litteratur.» Og videre: «Det krev mot, kanskje overmot, å vere skrivande kvinne i eit klima der det som er skrive av kvinner , blir sett på som mindre viktig og interessant enn det som er skrive av menn.»

Spørsmålet er om det kvinner skriver blir oppfattet som mindre interessant på grunn av forfatterens kjønn, eller på grunn av tekstens innhold og form. Hvis det første er tilfelle, altså hvis forfatterens kjønn er avgjørende for hvordan leseren liker boka, kan problemet løses ved at alle kvinner skriver bøker under mannlig psevdonym, eller enda bedre, at alle forfattere går i gang med å benytte seg av nummer i stedet for navn. Men hvis det er formen og innholdet som er problemet – se da står vi ovenfor en ganske annen utfordring.

I akademia er enigheten stor om at kvinner diskrimineres i forhold til menn, men viljen er liten til å diskutere om det finnes noe spesifikt kvinnelig. Jeg vil sågar hevde at begrepene kvinnelighet og femininitet er tabubelagte begreper. Kanskje ikke så underlig i en kultur som er så opptatt av det unike individet som vår. «Det finnes ikke noe typisk kvinnelig» har i lang tid vært feminismens slogan, og så har den rast videre for å ta seg av spørsmål som har med alle mulige former for seksuelle legninger å gjøre, muligens for å samle bevis på at det typisk kvinnelige ikke eksisterer. Men i andre deler av virkeligheten, i arbeids- og hverdagslivet for eksempel, der lever tradisjonelle kjønnsroller fortsatt videre. For ingen annen faktor enn kjønn synes å kunne forklare hvorfor kvinner aldri klarer å komme på høyde med menn når det gjelder lønn og pensjon.  Det er altså ikke bare slik at den litteraturen vi kvinner skriver er uinteressant og uviktig, vi er rett og slett annenrangs borgere – hvordan skal samfunnet ellers kunne forsvare at vi får så lite igjen for innsatsen vår. (Husk at det fremdeles er slik at kvinner kun tjener ¾ av menn med lik utdanning).

Min påstand er at kvinner kan betegnes som en gruppe, ikke av identiske individer, men av individer som på en rekke områder har langt mer til felles med hverandre enn det de har med menn. Hvis det er sant som Bildøen hevder, at den maskuline smaken dominerer, må det finnes en feminin smak, og kanskje også en feminin kunst og litteratur, som undertrykkes. Men hvordan denne smaken er, og hvordan denne kunsten ser ut, se det er kan vi ikke vite før noen av oss våger, på tross av all verdens tabuer, på tross av en overhengende fare for å bli stemplet som reaksjonære, å innrømmer at det finnes forskjeller mellom kvinner og menn.

Det er typisk kvinnelig å velge en dårlig betalt omsorgsjobb framfor en godt betalt stilling i det private næringslivet. Det er typisk kvinnelig å skrive gode bøker som settes på sidelinjen i det offentlige ordskiftet. Det er typisk kvinnelig å ta på seg skylden for at en selv undertrykkes og dermed nekte for at kjønnsdiskriminering fremdeles er et strukturelt problem i samfunnet vårt. Det er typisk kvinnelig  å trekke seg tilbake i skyggen for å gi en mann plass i rampelyset.

I boka Har vi henne nå (2009) siterer Unn Conradi Andersen en tidligere kulturredaktør som i en debatt om litterær kvalitet hevdet: «… om det virkelig skal rokkes ved maktforholdet i litteraturlivet (dvs. om kvinner og menn skal få lik makt), må en del kvinner antagelig skrive andre bøker». Kan han virkelig i fullt alvor mene at kvinner må bli som menn for å bli sett, hørt og lest i vårt såkalt likestilte samfunn?

Det finnes forskjeller kjønnene i mellom, og så lenge verden fortsetter å være inndelt i kjønnskategorier gjør vi lurt i å innrømme deres eksistens – for hvordan skal vi ellers klare å gripe fatt i den systematiske diskrimineringen som kvinner utsettes for i litteraturen, i arbeidslivet og på en rekke andre samfunnsområder?

 

3 kommentarer:

Wenche ten Velden sa...

Til nå har jeg bare vært imponert over og glad for det du skriver som jeg har lest. Men til denne her hadde jeg sterk trang til å kommentere- i all vennskapelighet selvsagt.

Det du peker på, slik jeg leser deg, er at arbeid av menn har høyere status enn kvinners, i kunst og annet virke. Du hevder det har med en kvinnelig type form og innhold å gjøre, som ses ned på. Men taktikken du foreslår for å gjøre noe med det skjønner jeg ikke. Jeg ser taktisk ikke hvordan eksplisitt å definere visse typer form og innhold som typisk kvinnelige skal være med på å høyne deres status. Jeg ser heller ikke at det er grunnlag for det. Og jeg ser ikke at det skal være nødvendig.

Taktisk sett, dersom målet er lik status for kvinners innsats både i kunst og i arbeid, ville jeg sagt at det ville være lurere å slutte å definere noe som typisk kvinnelig enn å fortsette. Å kalle noe typisk kvinnelig er nesten som å kalle noe for negerarbeid; det er en høyst stigmatisert term. Der er jeg faktisk enig med deg. Men det er ikke tabu å kalle noe typisk kvinnelig- det skjer hele tiden overalt i samfunnet. Budskapene til jenter er klare: jenter er annerledes enn gutter, jenter er en gruppe med helt bestemte og ganske avgrensede kjennetegn og interesser. Omtrent samme budskap som du bringer frem her. Det du sier er ikke tabubrytende i det hele tatt, det er bare å sette ord på ofte uuttalte stereotypier. Taktikken er vanskelig for meg å få øye på.

Det kommer ikke helt fram hvilke kjønssforskjeller du sikter til, men jeg ser generelt ikke noe klart grunnlag for å hevde at bestemte forskjeller primært kan tilskrives predefinerte, eller fastsående, eller biologiske forskjeller. For å illustrere mitt poeng vil jeg bruke partilederdebatten på TV denne uka hvor det var flere kvinner enn menn på skjermen. Det var utenkelig for 100 år siden (og ikke bare fordi de ikke hadde TV). Det at det kun skulle en oppløsning av de mest synlige maktstrukturene mellom kvinner og menn til for at kvinner har valgt seg liv i offentligheten tyder slik jeg kan skjønne det bare på hvor lett disse såkalt typisk kvinnelige egenskapene faktisk lar seg endre, og ikke hvor faststående de er. Og vi har bare holdt på siden midten av 1800-tallet. I menneskehistoriens målestokk er det kort tid. Du påpeker at kvinner fremdeles velger såkalt tradisjonelt i arbeidslivet og at kjønn er den eneste faktoren som ser ut til å kunne forklare slike tradisjonelle valg. Men som feminist kjenner du til begrepet gender. Gender kan like godt forklares av ytre påvirkning som av biologiske forskjeller. Tross likhet for loven er de underliggende makts- og kjønnsdelingsstrukturene fremdeles fullt virksomme. Barndommen er ekstremt kjønnssegregert. Det er Sunniva på den ene og Kaptein Sabeltann på den andre siden. Sunnvia lengter etter Pinky. Kaptein Sabelltann er en voldelig actionhelt. Det er lignende delinger i nesten alle barneprogram. Det finnes i barnehagen, i motebildet, i popmusikk, i filmer, bøker. Det finnes overalt, hele tiden. Det er vanskelig å argumentere mot at vi blir indoktrinerte. Det er altså ikke empirisk grunnlag for en påstand om at vi velger fritt i forhold til kjønnsroller. Et ordentlig eksperiment med virkelig frie valg er ennå aldri blitt utført.

SLUTT DEL 1

Wenche ten Velden sa...

DEL 2
Det er som sagt en tredje ting jeg ikke ser. Og det er at det skulle være nødvendig å forene gruppen av kvinner ved hjelp av biologisk funderte psykologiske egenskaper for å kunne kjempe en kamp for lik lønn og lik status. Er det ikke nok, det faktum at mennesker med kvinnelige kjønnskjennetegn blir undertrykket, brukt, underbetalt, stilt på sidelinjen, er B-borgere? Hva skulle biologiske forskjeller bidra med? Solveig Grødem Sandesen i Stavanger Aftenblad mandag 17 august sammenliknet kvinnekamp med homobevegelsen og hevder at de homofile fikk gjennomslag for sin kamp (heldigvis!) først da de definerte seg som biologisk annerledes gruppe. Men kvinner er ikke en minoritet som er annerledes enn normen- du påpeker jo selv at vi nettopp holder oss til en tradisjonell norm i høy grad. Homofile er heller ikke systematisk utsatt for massiv kjønnsindoktrinering i retning av homofili. Det er snarere slik at den homofile legningen overlever tross massive angrep. Skulle en i samme algoritme si at å være opptatt av hus og hjem, for eksempel, er kvinners sanne legning, trenger vi massive påvirkninger i retning av at huslige sysler er er unormale, uønskede og problematiske for kvinner for å få algoritmen til å gå opp. Det finnes ingen massiv påvirkning i retning av å bevege seg bort fra hus og hjem, eller bort fra stereotype interesser. Det forbauser meg at du kan påstå det. Det at noen feminister (som jeg) og akademikere blir sure når du snakker om iboende kjønsforskjeller er ingenting, ingen verdens ting, i forhold til påvirkningen i den motsatte retningen. Hvis du skal videreføre homokamp-analogien til kvinner så måtte legningen være å leve aktive offentlige liv, en legning som overlever tross massive angrep utenfra. Sammenlikningen stemmer ikke. For øvrig utgjør kvinner flertallet av Norges befolkning. Dermed er det på tide at vi slutter å se på oss selv som en minoritet.

Hvordan opprettholdelse av gamle kjønnsrollestereotypier som har holdt kvinnen i heimen og utenfor maktstrukturene skal fremme likestilling er meg fremdeles en gåte og blir meg ikke klarere etter å ha lest hverken ditt eller Grødem Sandesens innlegg. Det er ingenting galt i å ha omsorg for hus og hjem, for å holde meg til eksempelet. Det kunne i en virkelig fri verden være en av mange positive egenskaper en kunne ha som individ. Men å fortsette å koble det til kjønn fører til ufrihet for kvinner, ikke til økt status. Og jeg, som kvinne, vil ha meg frabedt.

Vennlig hilsen Wenche ten Velden

siggen sa...

Utrolig bra sagt, må tenke - mye ;)