Til 28. Juni
Tre kunstnere med fine kvaliteter som dessverre ikke passer sammen
Benjamin Bergman arbeider med kull og akryl. Han viser ni arbeider i Galleri Gann, 6 av dem er variasjoner over samme tema: en hånd som lever sitt eget liv. Hendene er figurative, men blir surrealistiske i det de alle er utstyrt med et eget hode. De er blitt selvstendige tenkende vesener. Arbeidene er dekorative og morsomme og fint utført.
Lars Strandhs modernistiske og minimalistiske akrylmalerier handler først og fremst om seg selv, og dernest om hverandre, altså det innbyrdes spillet maleriene i mellom. Varm oransje, klar blå, kald rød, hvitt… fargene undersøkes hver for seg på hvert sitt lerret. Smale horisontale penselstrøk, lag på lag av farge. De syv maleriene varierer i størrelse og format. Men dessverre klarer de verken hver for seg eller i fellesskap å gripe rommet på en slik måte at betrakteren virkelig fanges inn av fargeflatene. Det L-formede utstillingsrommet yter ikke bildene rettferdighet.
Marius Moe tar i bruk alle de virkemidlene som Strandh har gitt avkall på. Han tar oss med inn i et forsiktig temperert landskap. Grønne gressbakker bølger over lerretet. Over dem - en høy blå himmel. Lyset er jevnt og fint og gir bildene en stor ro. Moe viser oss en verden som har funnet fred med seg selv. Landskapet er avdramatisert, men likevel ikke kjedelig, bildenes jevne puls smitter over på betrakteren. Moes videreutvikling av landskapstradisjonen er behagelig fri for sentimentalitet, samtidig som han tematisk sett har valgt å arbeide svært tradisjonelt. Å tematisere naturens skjønnhet er ikke urisikabelt i dagens samtidskunst, hvor de mest progressive kreftene fort vil stemple kunst som dette som reaksjonær og konservativ. Men Moes oljemalerier har en styrke som gjør at de avviser denne formen for kritikk. De vil noe mer enn å være behagelige dekorasjoner, de viser oss det kultiverte naturlandskapet i et nytt lys, og tilbyr betrakteren å ta del i den roen de selv har funnet.
De tre kunstnerne som vises sammen i denne utstillingen har ingen ting til felles. Strandhs kunst taper på å gå inn i en sammenheng som dette. Betrakteren har alt for mange inntrykk på netthinnen til å kunne vie hans krevende billedunivers tilstrekkelig oppmerksomhet - og Strandhs bilder krever full innsats fra betrakterens side for å kunne fungere. Stort bedre går det ikke med Bergman, hans muntre illustrasjoner blir for lette i denne sammenhengen. Den som kommer best ut av det hele er utvilsomt Marius Moe, som ved bruk av lange linjer får ting til å falle til ro med seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar