MaiBlues

Simon Wågsholms malerier formidler en mollstemt ensomhet.  

publisert i SA 9 mai 2009 

Ålesunderen Simon Wågsholm er valgt ut til å være årets Maijazzkunsnter. I utstillingen i Kunstgalleriet på Madlaveien viser han først og fremst malerier, men likevel er det en merkverdig lydinstallasjon i et lite rom i galleriets andre etasje som gjør størst inntrykk.

På gulvet i det lille rommet er det plassert en rekke små høytalere, ut fra disse strømmer underlige lyder; det kan minne om musikk, men mer om atmosfærisk klang - som lyder fra et ennå uoppdaget sted. Lydverket gir Wågsholms bilder en fin ramme, ja faktisk er det som om lydinstallasjonen er med på å spisse de visuelle inntrykkene, gjøre dem mer tydelige for oss. Og det er ingen tvil om at Wågsholms bilder har godt av å strammes litt opp.

Wågsholms malerier er figurative på en abstrakt måte. Det vil si at han maler gjenkjennelige objekter, som regel en eller flere menneskefigurer, inn i et ørkenaktig goldt og pregløst landskap. Små og store sirkler går igjen i bildene, noen ganger minner de om snøballer, andre ganger om planeter, deres funksjon er til en viss grad å bryter med malerienes mer realistiske sider. De svevende geometriske formene peker mot en metafysisk virkelighet bak eller utenfor menneskets konkrete hverdag.

Tematisk er det en typisk moderne problematikk som undersøkes i Wågsholms bilder. Det ensomme mennesket, kastet inn i verden, er en gjennomgangsskikkelse. Vi har sett ham nokså ofte i det siste århundres kunst. Det ensomme mennesket er en mann løsrevet fra et hvert kommunikativt felleskap. En forlatt vandrer i en dyster verden tømt for mening, overskudd, humor og lek. Når han karikeres framtrer han gjerne som en lett patetisk og selvmedlidende skikkelse.

Wågsholms bilder minner om arbeidene til den ti år eldre kunstneren Kenneth Blom. Og som Blom strever også Wågsholm med å gi maleriene sine tilstrekkelig med innholdsmessig vilje og uttrykksmessig originalitet. Flatebehandlingen og teknikken er bedre enn hos Blom, men likevel ikke alltid helt på topp. Enn så lenge reddes han av lydverket i andre etasje.

Malerier i utakt

Galleri Gann: Benjamin Bergman, Marius Moe, Lars Strandh

Til 28. Juni

 

Tre kunstnere med fine kvaliteter som dessverre ikke passer sammen

 

Benjamin Bergman arbeider med kull og akryl. Han viser ni arbeider i Galleri Gann, 6 av dem er variasjoner over samme tema: en hånd som lever sitt eget liv. Hendene er figurative, men blir surrealistiske i det de alle er utstyrt med et eget hode. De er blitt selvstendige tenkende vesener. Arbeidene er dekorative og morsomme og fint utført.

 

Lars Strandhs modernistiske og minimalistiske akrylmalerier handler først og fremst om seg selv, og dernest om hverandre, altså det innbyrdes spillet maleriene i mellom. Varm oransje, klar blå, kald rød, hvitt… fargene undersøkes hver for seg på hvert sitt lerret. Smale horisontale penselstrøk, lag på lag av farge. De syv maleriene varierer i størrelse og format. Men dessverre klarer de verken hver for seg eller i fellesskap å gripe rommet på en slik måte at betrakteren virkelig fanges inn av fargeflatene. Det L-formede utstillingsrommet yter ikke bildene rettferdighet.

 

Marius Moe tar i bruk alle de virkemidlene som Strandh har gitt avkall på. Han tar oss med inn i et forsiktig temperert landskap. Grønne gressbakker bølger over lerretet. Over dem - en høy blå himmel. Lyset er jevnt og fint og gir bildene en stor ro. Moe viser oss en verden som har funnet fred med seg selv. Landskapet er avdramatisert, men likevel ikke kjedelig, bildenes jevne puls smitter over på betrakteren. Moes videreutvikling av landskapstradisjonen er behagelig fri for sentimentalitet, samtidig som han tematisk sett har valgt å arbeide svært tradisjonelt. Å tematisere naturens skjønnhet er ikke urisikabelt i dagens samtidskunst, hvor de mest progressive kreftene fort vil stemple kunst som dette som reaksjonær og konservativ. Men Moes oljemalerier har en styrke som gjør at de avviser denne formen for kritikk. De vil noe mer enn å være behagelige dekorasjoner, de viser oss det kultiverte naturlandskapet i et nytt lys, og tilbyr betrakteren å ta del i den roen de selv har funnet. 

 

De tre kunstnerne som vises sammen i denne utstillingen har ingen ting til felles. Strandhs kunst taper på å gå inn i en sammenheng som dette. Betrakteren har alt for mange inntrykk på netthinnen til å kunne vie hans krevende billedunivers tilstrekkelig oppmerksomhet - og Strandhs bilder krever full innsats fra betrakterens side for å kunne fungere. Stort bedre går det ikke med Bergman, hans muntre illustrasjoner blir for lette i denne sammenhengen. Den som kommer best ut av det hele er utvilsomt Marius Moe, som ved bruk av lange linjer får ting til å falle til ro med seg selv. 

Ubehersket kaos

Sandnes kunstforening, Monica Winther og Kjersti Vetterstad

Til 14. Juni

 

Winther og Vetterstad viser oss en interessant installasjon som er i ferd med å komme ut av kontroll

 

For to år siden viste Susanne Christensen installasjonen «Domestic Affairs» i Sandnes kunstforening. I Christensens utstilling ble et hjem omskapt til et fengsel, en arena for undertrykkelse, angst og frykt. Winther og Vetterstads nye installasjon «Trosløfteofferet» spiller videre på en rekke momenter fra Christensens utstilling - igjen befinner vi oss ubehagelig langt inne i en rystende intimsfære. Men mens kjønn spilte en sentral rolle i «Domestic Affairs», handler det denne gangen først og fremst om religion.

 

Winther og Vetterstad bruker galleriet, det gamle jærhuset, som en kulisse i installasjonen sin. De har malt gulv og vegger, hengt opp lamper og gardiner, de har møblert rommene med skrot, og ikke minst har de lagt fra seg enorme mengder rusk og rask over alt. På bord og gulv ligger det stabler av bøker. De fleste av dem handler om mennesker som på et eller annet vis går fortapt. Å gå inn i Sandnes kunstforening akkurat nå, er som å gå inn i hjemmet til noen som har mistet fullstendig kontrollen over både seg selv og sine omgivelser.

 

I et hjørne av stua står en tv – fra denne sendes et uendelig vekkelsesprogram med en kvinnelig dommedagspredikant. Hun snakker om synd og evig fortapelse, som om ikke livet innenfor disse trykkende veggene var straff nok?

 

Ubehaget som oppleves i denne utstillingen kommer som en spontan, kroppslig reaksjon, som om du plutselig skulle befinne deg inne i et psykotisk univers. Det er interessant, men litt i voldsomste laget. Og jeg ender opp med å spørre meg selv om hva verket egentlig vil. Vil installasjonen noe mer enn å vekke ubehag? Vil den ha oss til å reflektere over vår egen religiøsitet? Eller er det kristendommens fundamentalistiske sider som tematiseres? Ønsker kunstnerne å vise oss religiøsitet som en form for galskap? Det ligger helt klart en rekke interessante spørsmål på lur i dette stoffet, men som betrakter blir jeg først og fremst overmannet av det kaotiske førsteinntrykket. Følelsene setter tankekraften ut av spill. Det teatralske momentet er så sterk at jeg kjenner at jeg savner et manus. Det må finnes en fortelling her - men den er litt for godt skjult i alt rotet til at jeg klarer å finne ut av den på egenhånd.

 

 

Tolk søkes

Galleri Opdahl, Cecilie Gravesen

Til 10. mai

 

Cecilie Gravesens utstilling i Galleri Opdahl er et usedvanlig uklart prosjekt.

 

Bak danske Cecilie Gravesens kunst ligger det en kompleks verden av fortellinger og historier. I utstillingen i Galleri Opdahl viser hun to installasjoner som begge består av filmer, lydspor og objekter. I tillegg finnes det et omfattende tekstmateriale.  

 

Et naturlig spørsmål er hvorfor kunstneren har valgt å bruke så mye tid og rom på sine inspirasjonskilder. Er det fordi hun ønsker å rette publikums oppmerksomhet mot en bakenforliggende tematikk? Bruker hun kunsten pragmatisk for å øke publikums kunnskap om noe annet enn kunsten selv?

 

Installasjonen «Fellowship Playboard» har røtter i den italienske Commedia dell'arte tradisjonen mens «Location Scouts» er knyttet til utbyggingen av et portugisisk damanlegg. Begge opplysningene henter jeg fra utstillingens skriftlige materiale, for dette er ikke informasjon som kan leses visuelt ut av kunstverkene. Tematisk og historisk er det lite og ingenting som knytter de to installasjonene til hverandre.

 

I tillegg til Gravesens egne tekster bidrar også galleriet med et lite informasjonsskriv, i dette kan vi lese: «Hennes (Gravesens) fremgangsmåte ligger i grenselandet mellom det som kan betegnes som undersøkende arkeologi og instinkt -». Og jeg tar meg selv i å lure på hvor dette grenselandet mellom arkeologi og instinkt befinner seg - hva er det egentlig galleriet forsøker å si oss med denne opplysningen? Kanskje noe sånn som at Gravesen har et personlig og fritt forhold til bruk av kildemateriale? At hun henter ideer fra forskjellige steder i historien og setter dem sammen etter eget forgodtbefinnende? Jeg tror at dette kan være en rimelig fortolkning. Men det er altså en tolkning som er basert på galleriets uklare tekst, ikke på utstillingen selv, for den sier meg nesten ingenting.

 

I denne utstillingen, som selv legger opp til omfattende bruk av kildemateriale, skapes det alt for få og for svake forbindelser mellom de bakenforliggende fortellingene og kunstverkene i seg selv. Resultatet blir at de to uttrykkene sloss om publikums oppmerksomhet på en måte som virker masete og forstyrrende for den estetiske opplevelsen. Gravesens kunst forblir lukket, til tross for all verdens informasjonsskriv.

 

 

På tide å kle på seg

litteraturanmeldelse

Et sant helvete

litteraturanmeldelse

I lys av våren

Magny Tjelta Jaatun

Sandnes Kunstforening til 19. april

Anmeldelsen finner du her

scrabble babbel

«Altermodern» har Nicholas Bourriaud valgt som tittel på Tate-triennalen 2009. Allerede her, i utstillingens tittel, kan vi spore en tilknytning til de franske filosofene Deleuze og Guattari. I den siste boka de skrev sammen hevdet de at filosofi nettopp handlet om å danne nye begreper, og det er denne tanken som føres videre med Bourriaud: Kunstteorien må hele tiden skape nye begreper for å følge kunst- og samfunnsutviklingens dynamikk, og for å gi oss nye måter å tenke og forstå på. ...

Resten av kritikken finner du her

Utstillingens mest interessante verk. Lindsay Seers’ Extramission 6 (Black Maria) (2009)

Mens vi venter

Silje Heggren, maleri

Kunstgalleriet

Til 5.april

bilder fra utstillingen

På hjemmebane

Rogaland Kunstsenter: Jørund Aase, Elin Dahl, Ingunn Fyllingen, Ingrid Haukelisæther, Else Leirvik, Njål Lunde, Anne Helen Robberstad og Stine Rommetveit.
Til 22. mars

En god presentasjon av svært ulike kunstnere, les anmeldelsen her

Charles Averys forunderlige reise

I 2004 begynte tegneren Charles Avery å arbeide med et merkverdig prosjekt, ”The Islanders: An Introduction” kalte han det, over tid har den unge skotten skapt en svært omfattende verden lokalisert på en fiktiv øygruppe et eller annet sted ute i havgapet.

Denne teksten er publisert i NUMER 1, 2009

Avery arbeider narrativt, prosjektet hans har en fortellende kvalitet som gjør at det kan sammenlignes med billedbøker og tegneserier, men aller mest minner det om en oppdagelsesreise. Gjennom tegninger, tresnitt, skulpturer og tekster undersøker og formidler kunstneren The Islands innbyggere, dyreliv, historie, topografi og kultur. I mer enn fire år har det aller meste av Averys arbeid vært konsentrert om dette prosjektet, som han selv omtaler som "the defining project of my life". Som kunstner opptrer han både som en fremmed og uvitende oppdager som skal nedtegne det han finner i bilder og ord, og som The Island’s eneherskende skaper.

Charles Avery har stilt ut ”The Islanders” en rekke ganger. Den til nå største visningen fant sted i Scottish National Gallery høsten 2008, et mindre utvalg av arbeider vises denne våren som en del av Tate Triennial (3.februar-26.april 2009) på Tate Britain i London. I en typisk utstillingssituasjon vil det i tillegg til tegninger og skulpturer også være rikelig med tekster til arbeidene. Gjennom collager av verbal og visuell informasjon får øysamfunnets innbyggere liv etter hvert som vi beveger oss rundt i utstillingen. Karakterene er mangfoldige - i tillegg til nokså ordinært utseende mennesker er øya full av de underligste eventyrskapninger, alle presist nedtegnet og beskrevet, likevel ligner de ikke på noe vi har sett før: her finnes tohodede hunder, sommerfugllignende skapninger med vinger så tynne at de kun har en side, dansende gress, levende steiner osv. I tillegg til alt dette finnes en nokså særegen gudeverden: ”Of the Gods, it is said that they are innumerable. That is not to say that they are a multitude, indeed they are relatively few”, sier Avery i en av tekstene sine - hvorfor det er så vanskelige å telle de relativt få gudene er bare ett av temmelig mange paradokser i Averys fiktive univers. På samme måte som fortellingen springer fra det konkrete til det abstrakte i en selvmotsigende vending, kan en tegning være både realistisk detaljert og diffus på en og samme tid. Slik følger tanker og tegninger hverandre i Averys kunstnerskap.

All informasjonen vi skaffer oss om The Island gjennom tegninger, skulpturer og tekster har en foreløpig og, kan man kanskje si, skisseaktig kvalitet, for The Island er ennå ikke fullstendig oppdaget eller skapt.

Selv kaller Avery prosjektet sitt for en filosofisk allegori i tegninger, modeller og skrift. The Island befinner seg utenfor vår konvensjonelle logikk med hensyn til tid og rom, og øyboerne synes å inndele virkeligheten i ganske andre kategorier enn de vi er vant til i å bruke i vår verden. For eksempel synes skillet mellom dyr og mennesker å være nokså vagt og uklart.

Nonsens, fantasi og humor er viktige kvaliteter i Averys verden, men vi ser også tydelige spor av vestlig filosofi- og litteraturhistorie når kunstneren bruker ”The Islanders” til å reflekterer over store eksistensielle spørsmål, som blant annet har å gjøre med forholdet mellom tid og rom, skillet mellom det imaginære og det virkelige, og spørsmål som handler om kunstens og kreativitetens rolle i verden. På en uventet vellykket måte kombinerer Charles Avery fantasy og kantiansk filosofi.

Etter å ha brukt tid i Averys univers slår det meg at ”The Islanders” også inviterer oss til å betrakte vår egen verden på nye måter, hans fordreide virkelighet kan tydeliggjøre tilfeldighetene og lakunene i vårt eget konvensjonelle verdensbilde. Ta for eksempel Norge, hvor en healer og spåmann plutselig tilbes av høy og lav, det er klart at det finnes mye igjen å oppdage og kartlegge både for kunstnere og vitenskapsfolk i et samfunn som vårt. For hvordan skal vi, når alt kommer til alt, plassere en mann som Snåsamannen inn i vår egen gudeverden, som jo ikke består av særlig mange, men som likevel kan vise seg vanskelig å telle opp…?

Oppdageren Avery beveger seg både innover og utover, innover i sin egen fantasi og utover i vår felles kunst- og kulturhistorie, på jakt etter ny innsikt i en på en og samme tid gammel og ny verden. En gang for et par år siden, da han ennå var i startfasen, sa Avery at målet hans var å utgi en encyklopedi over The Island, et omfattende leksikon i tradisjonen fra de franske opplysningsfilosofene. Når vi følger ”The Islander” over tid ser vi hvordan prosjektet stadig blir mer og mer omfattende, bruk av ulike teknikker og medier er et av de virkemidlene som Avery med hell benytter for å skape denne kompleksiteten. De filosofiske smulene som kunstneren har strødd rundt omkring ligger klare til å bli plukket opp av dem som vil og kan, men forhindrer aldri betrakterens mulighet til umiddelbare sanseopplevelser, som kunstneren selv blir også vi oppdagelsesreisende i en ny og ennå ukjent verden. Fakta om Charles Avery
Født i Oban i 1973, oppvokst på Hebridene i Skottland
Utdannelse: et halvt år med formelle kunststudier
Har deltatt på biennalen i Venezia i 2003 og i 2007
Stor separatutstilling i Scottish National Gallery of Modern Art, høsten 2008

Blåfargeverket

Erik Green - Galleri Gann, til 15. mars

publisert i Stavanger Aftenblad 27/2/2009

Denne utstillingen handler aller mest om kunstnerens jakt etter en perfekt farge

De 21 akrylmaleriene som presenteres i denne utstillingen viser oss en kunstner som har forelsket seg i en bestemt nyanse av fargen blå. Jeg tror at det først og fremst er denne kjærligheten han forsøker å få oss betraktere til å legge merke til og ta del i.

En rekke av arbeidene domineres av en intens dyp blåfarge. I noen av flatene kan vi ane spor av abstrakte former som nesten er i ferd med å bli gjenkjennelige, men i de blå feltene er det først og fremst fargens utstråling som er viktige. Et lite hint av rødt eller gult setter den blå flaten i bevegelse. Det er koloristen Green som viser seg fram.

Men ikke alt er like blått, for det finnes også malerier som har et annet uttrykk og innhold. De er mer varierte i fargebruken og mer konkrete i formen.

Et eksempel er «Susanna i badet». Bildets tittel har klare referanser til historien om Susanna fra Daniels bok i det Gamle Testamentet, der den unge vakre Susanna blir spionert på av to eldre menn mens hun bader. Når hun nekter å ligge med dem beskylder de henne for å drive hor med en ung mann. Daniel gjennomskuer de to mennene på grunn av deres sprikende vitneutsagn, og dermed blir det dem, og ikke Susanna, som dømmes til døden. Historien om Susanna har vært hyppig brukt som kunstnerisk motiv fra 1500 tallet av og fram til i dag. Erik Greens «Susanna i badet» er for meg et av utstillingens beste arbeider. Det er oppløst i formen, men en velvillig betrakter kan likevel sanse at det finnes en kvinne i billedflaten. Mest minner maleriet om et collagearbeid der ulike fargefelter er satt sammen på en naiv og koloristisk måte. Den intense blåfargen er med, men spiller ikke hovedrollen fordi den er balansert mot lysere flater. Alle fargefeltene er plassert ut på en sort bakgrunn.

Susanna i badet

Det finnes fine arbeider i denne utstillingen, men også en del verk som mer har karakter av å være del av en arbeidsprosess enn ferdige malerier. De narrative kvalitetene som finnes i bildenes titler er ikke alltid like lette å finne igjen i billedrommet.

Som så ofte ved forelskelser, blir det litt i meste laget for oss som står utenfor, for oss som betrakter relasjonen og begjæret litt på avstand. Det er slett ikke lett å delta i andres svermeri, ei heller når det gjelder en farge, det er når alt kommer til alt snakk om noe av det vanskeligste som finnes – om å dele følelser og sansefornemmelser.

Slik er også verden

Anmeldelsen finnes her

Tala Madani

Kenneth Varpe

et kort intervju ligger her

Et eget rom

Anmeldelse av utstillingen 5 med Anne Helen Robberstad, Kathrine Dille, Magny Tjelta Jaatun, Cathrine Gilje og Liv Eiene
teksten finnes her

Mestermøte

Pahr-Iversens nye arbeider inneholder, til tross for tematikken, en imponerende livskraft

publisert i Stavanger Aftenblad 7. februar

«Mestermøter» kaller Den Norske Bokklubben en serie hvor framtredende samtidskunstnere illustrerer litterære klassikere - akkurat slik Kjell Pahr-Iversen gjør i sin nye utstilling i Stavanger Kunstforening. Og det er på alle måter snakk om et mestermøte når Pahr-Iversen møter H.C. Andersen.

To saler er satt av til denne utstillingen, i den ene vises store malerier, i den andre mindre tegninger og akvareller, slik får vi en fin anledning til å se litt av bredden i Pahr-Iversens kunstnerskap.

Pahr-Iversens billedrom har alltid vært symbolsk, i den forstand at bildene hans henviser til en dypere mening og til forhold som det ikke nødvendigvis finnes et språk for. I denne utstillingen står døden sentralt. Vi ser det tydelig og konkret i alle tegningene og akvarellene som tematiserer H. C. Andersens død, i arbeider som «Budet om død», «Poeten dør» og «H.C. Andersen og fergemannen», men det finnes også et dødsbudskap i den mer abstrakte maleriserien «Lille Idas blomster». Maleriene tar utgangspunkt i Andersens eventyr «Den lille Idas blomster», som handler om en liten pikes møte med naturens forvandling fra liv til død, og om troen på muligheten for nytt liv.

Hos Pahr-Iversen er overgangen fra liv til død full av besvergelse og kraft, fargene lyser og strekene er brå og skiftene, noen ganger på en ganske aggressiv måte. Vi er så absolutt ikke vitne til en stille og rolig død, snarere er det som om det er her, i overgangsfasen, at det virkelige livet finner sted. En transformasjon som samtidig både rommer smerte og lykke. I maleriene skapes denne stemningen gjennom bruk av komplementære farger som spilles ut mot hverandre samtidig som hurtigheten i streken gir flaten rytme og musikalsk klang. I de mindre arbeidene er dynamikken i streken og perspektiveringen viktige elementer.
Til tross for tematikken er det ingen tvil om at det er livslyst i Pahr-Iversens arbeider, et jublende overskudd, men også en urovekkende kraft, en intensitet som truer med å oppsluke betrakteren. Nettopp her i dette spenningsfeltet ligger denne utstillingens store emosjonelle og intellektuelle verdi.

Rådville skisser

Anmeldelse av Runi Langum i Kunstgalleriet
kritikken finnes her

Arne & Lars

Bryne Kunstforening, Per Odd Aarrestad
Til 15. februar

Håkon Bleken har sagt det slik: «Et gammelt menneske er mer eksakt og presist i uttrykket enn et ungt menneske». Etter å ha sett Per Odd Aarrestads utstilling er det lett å si seg enig

Arne

publisert i SA 2. februar 2009

Mange av oss kjenner Per Odd Aarrestad først og fremst som kirkekunstner. Han har utsmykket en rekke sakrale rom, nå siste den nye Frøyland-Orstad kirke på Jæren. God kirkekunst er like mye arkitektur som kunst fordi det handler om å skape rom. Et kirkerom skal bygge opp under og fremme både følelser og tanker, et kirkerom er preget av sterk symbolikk, det skal aktualisere en fjern mytisk fortid i en samtid full av moderne bilder. Å lage kirkekunst er med andre ord ikke en oppgave for amatører. En kirkekunstner må foruten sitt eget fag også være godt innlest på bibel- og kunsthistorie og ha god forståelse av arkitektur som teknikk og psykologi.

I denne utstillingen vises en del av Aarrestads kirkeutsmykninger fram gjennom bilder og plansjer. Rommene blir formidlet på en vakker og informativ måte, men vil man oppleve kunsten må man besøke de stedene den er. For dette er kunst som ikke kan skilles fra sine omgivelser.

Derfor er det tegningene, pastellene og tresnittene som er mest interessante i denne utstillingen. På et vis kontrasterer disse mindre arbeidene kirkekunsten, for mens utsmykningene er preget av dvelende presisjon i glass og tunge materialer, er tegningene og pastellene som flyktige, dansende skisser.

Lars

Av de fjorten mindre arbeidene som vises i utstillingene er det særlig portrettene «Lars I og II», «Fartein Valen» og «Arne Næss» som fanger blikket. Gamle værbitte ansikter, fulle av rynker og furer og levd liv, eksakte og presise. Mens Valen og Næss ser på oss med klare og skarpe øyne, er det som om Lars er i ferd med å gå i oppløsning, i ferd med å fjerne seg fra virkeligheten, løses opp i rent stoff. Som om tankene har forlatt ham. Fartein Valen ligner et mildt lite barn under alle rynkene, mens Arne Næss’ ansikt er som hogget ut av gråstein og norsk fjell og likevel fullt av liv. Et litt trassig blikk trenger seg inn i betrakteren.

Men den emosjonelle intensiteten har de to gruppene, kirkekunsten og papirarbeidene, felles - det finnes ingen lunkenhet i Aarrestads kunst.

kunstkritikk.no

mens vi venter på neste fase...

Søppel

Stavanger Kunstforening, «Recycling the looking-glass»,

en vandreutstilling laget i anledning

Norske kunstforeningers 30-års jubileum.

Til 8. februar 2009

God kunstnerisk behandling av viktige miljø- og samfunnsmessige utfordringer

Donna Conlon

Utstillingen «Recycling the looking-glass» har undertittelen «Trash Art – Found Objects», den handler om forbruk, gjenbruk og søppel.
For å ta det viktigste først - det er uventet mange høydepunkter i denne utstillingen. Særlig vil jeg trekke fram arbeidene til Donna Conlon, Liu Wei og Bill Morrison, tre ulike kunstnere som fungerer svært godt sammen.

I den amerikanske biologen og kunstneren Donna Conlons film «Coexistence» (2003), følger vi en hær av maur på vandring gjennom skogen. Maurene bærer med seg rester av grønne blader, men ikke bare det, for innimellom bladene dukker det opp små nasjonalflagg og fredssymboler på hvite ark. Maurene piler av gårde, travelt opptatt med et felles mål. Det er uten tvil vår menneskelige eksistens Conlon kommenterer gjennom videoen sin. Men filmen er verken lettvint eller overfladisk, den har en sjelden estetisk eleganse som fanger blikket. Fredelig sameksistens – det er det det hele står og faller på, men den tilsynelatende harmonien har også en skyggeside: maurkolonien er et strengt klassedelt samfunn uten rom for individuelle handlinger.

Liu Wei

Kinesiske Liu Wei arbeider med søppel, i de to filmene «Underneath» (2001) og «Hopeless Land» (2003) ser vi mennesker som lever og arbeider på noen enorme kinesiske søppelfyllinger. De leter etter ting de kan bruke eller selge. Som bønder vandrer de rundt med spader og greip, men det er nok sjelden friske grønnsaker dukker opp i disse stinkende haugene. Liu Weis kunst er dokumentarisk, han viser oss virkelige liv og livsvilkår, og bildene taler til oss - de forteller om overforbruk, urettferdig fordeling av goder og byrder og om miljøkatastrofer. Og selvfølgelig handler det ikke bare om Kina, for slike søppelhauger og slike livsvilkår finnes over hele kloden.

Liu Wei

Amerikanske Bill Morrison står bak et underlig verk kalt «Decasia» (2002). Tittelen er avledet av det engelske ordet decay, som kan bety forfall eller forråtnelse, og nettopp dette er en passende beskrivelse av Morrisons prosjekt: «Decasia» er en 70 minutter lang film bygget opp av gammelt filmavfall. Morrison har skapt sin egen film av filmrester, av filmbiter som er i ferd med å smelte og gå i oppløsning. Resultatet er ekspressivt og avantgardistisk, men også uventet poetisk.

Utstillingen «Recycling the looking-glass» er fint konsentrert rundt tematikken søppel, forbruk og gjenbruk. En informativ katalog følger utstillingen og tilbyr innsikt både i kunstnerskapene som vises og i tematikken, samtidig gir katalogen oss også en kunsthistorisk innføring i bruken av søppel og rester av hverdagsgjenstander i kunsten fra begynnelsen av forrige århundre og fram til i dag. Utstillingen har uten tvil et stort pedagogisk potensiale, uten at dette går på bekostning av den kunstneriske kvaliteten. Det eneste som trekker ned er kunstforeningens underlige montering av verkene, de er spredt over to mindre saler, halve storsalen og litt av kjelleren. Det virker tilfeldig og ugjennomtenkt og gjør opplevelsen litt rotete. Men det kunstneriske innholdet er det altså ingenting å si på.

Donna Conlon

publisert i SA mandag 26. jan 2009

oss mennesker i mellom

I disse dager er også Liverpool i ferd med å avslutte sitt år som kulturhovedstad. Det viktigste bidraget til kulturbyens visuelle kunstprogram har vært Liverpool Biennials utstilling «Made Up». Biennalen arrangeres annen hvert år, uavhengig om byen er kulturhovedstad eller ei, men med kulturhovedstadsmidler i ryggen kunne arrangørene i år gjennomføre en større og bedre biennale en tidligere.

Både her hos oss og i Liverpool har den stedsspesifikke kunsten vært spesielt viktig dette året. Stedsspesifikk kunst er laget for en bestemt plass, til forskjell fra for eksempel tradisjonelle modernistiske verk som skulle kunne plasseres hvor som helst - fordi de ble oppfattet som selvrefererende og stedløse. Modernistisk kunst kan flyttes fra et gallerirom til et annet uten at verkets betydning forandres, mens den stedsspesifikke kunsten nettopp får sin mening i samspill med sine helt bestemte omgivelser.
Som kunstnerisk retning oppsto den stedsspesifikke kunsten på -70 tallet, og var ofte knyttet til landskapskunst, arkitektur og byutviklingsprosjekter. I dag ser vi at betegnelsen brukes mer enn noen gang før, men ikke alltid med rette. Ikke alle kunstverk som plasseres utenfor et galleri kan kalles stedsspesifikke, et stedsspesifikt verk må ha visningsstedet med som en del av sin egen utviklingsfase, kunstneren skal ikke bare ta hensyn til stedet som rom, men må også forholde seg til hvem det er som bruker stedet, hvordan de bruker det, topografi, klima, historie og sosiale forhold. Stedsspesifikk kunst må med andre ord forholde seg til et svært omfattende designprogram.
Den stedsspesifikke kunsten plasseres som regel midt i folks hverdagsliv, i en handlegate, på et torg eller i et nedslitt boligområde. Ofte skapes den sammen med menneskene som bor eller bruker stedet hvor kunsten plasseres.

I Stavangerregionen har det blitt produsert og vist en rekke stedsspesifikke verk i løpet av 2008: Prosjektet «Nabolagshemmeligheter» startet allerede i 2006 med å invitere folk i Sandnes og Stavanger til å delta i et stort fellesprosjekt, som handlet om kunstneriske inngrep på viktige steder i regionen. Det svært omfattende «On the Edge/På eggen» prosjektet inneholder flere prosjekter som kan betegnes som stedsspesifikke, og sist måned kunne vi se at også flere av kunstverkene som ble vist i forbindelse med «Article 08» ble kalt stedsspesifikke. Et av de aller mest vellykkede stedsspesifikke prosjektene har vært «Tou Works 1», som tok for seg Pedersgata fra sentrum ut til Tou Scene. Her deltok en rekke unge kunstnere fra inn- og utland med alt fra sykkeldrosjer til gaterelieffer. «Tou Works 1» kan forstås som en del av et større byutviklingsprosjekt, som har til hensikt å revitalisere Stavangers østre bydel. Ingen av Liverpools stedsspesifikke verk var så omfattende som de prosjektene vi har sett her hos oss, men byen kan likevel vise fram et par riktig gode arbeider, og da er særlig Ai Weiweis «Web of Life» og Yoko Onos «Liverpool Skyladders» verdt å merke seg.

Kinesiske Ai Weiwei er en av verdens mest omtalte og ettertraktede kunstnere akkurat nå, for de fleste av oss er han kanskje aller mest kjent for det olympiske stadionet i Beijing (også kalt Fugleredet), som han designet i samarbeid med de sveitsiske arkitektene Herzog & de Meuron.

I fjor deltok Ai Weiwei på den store kunstutstillingen Documenta 12 i Kassel med verket «Fairytale», som besto av 1001 kinesere, eller turister som han kalte dem, og 1001 trestoler fra Qing dynastiet. Ai Weiweis «Fairytale» eksemplifiserer på en god måte forskjellen mellom tradisjonelle autonome kunstverk og stedsspesifikk kunst. For hva skjer med den lille sentraleuropeiske byen Kassel når den invaderes av kinesere? Og hva med alle oss andre, kunstturistene fra Europa og Amerika, hvem identifiserer vi oss med? Ser vi på kineserne på en annen måte enn vi ser på hverandre? Hva med kineserne som kom på egen hånd og ikke som en del av «Fairytale», ble de frivillig eller ufrivillig en del av Ai Weiweis kunst? Et vellykket stedsspesifikt verk blir en aktiv og utfordrende del av vår felles virkelighet. I Liverpool har Ai Weiwei laget en kjempestor edderkopp som han har hengt opp over et torg i hjertet av byen. Edderkoppen, som er konstruert av stål, glass og led-lys henger opp-ned i spindelvevet sitt, og danner et tak over den åpne plassen. Til tross for at Ai Weiwei jobber i stor skala, hva enten det gjelder tribuner, kinesere eller edderkopper, har hans arbeider også alltid en enkelhet over seg. Han åpner på en tiltalende måte opp for betrakterens deltakelse i de ulike verkene. I et vintergrått Liverpool danner edderkoppen sitt eget univers i form av et fascinerende stjernebilde. Den innholdsmessige fortolkningen kan gå i flere retninger, for mange av oss oppleves det som et mareritt å bli fanget i nettet til en kjempemessig edderkopp, men samtidig er akkurat denne edderkoppen så vakker at den ligner mer på funklende diamanter enn på et giftig insekt. Og forstørret opp i stor skala ser vi også tydelig hvilken dyktig konstruktør, eller arkitekt edderkoppen er. På nattestid skaper «Web of Life» den mørke plassen om til en eventyrlig opplyst sal.

Et ganske annet stedsspesifikt arbeid er Yoko Onos «Liverpool Skyladders». Noen, og da kanskje særlig folk i Liverpool, tenker ennå på Ono først og fremst som John Lennons kone, men den nå 75 år gamle Yoko Ono har faktisk, helt på egen hånd, rykket opp i samtidskunstens elitedivisjon. På forhånd ba Ono folk i Liverpool om å donere gardintrapper til prosjektet hun planla for byen. Gardintrappene ble samlet i ruinene av den utbombede kirken St. Luke, hvor gulvet er overtatt av viltvoksende gress og taket er erstattet av åpen himmel. Gjennom bidrag fra folk i byen er kirkerommet nå omgjort til en skog av stiger, og på alle henger det små lapper med meldinger til kunstneren og til oss som besøker utstillingen, som for eksempel: «Make lunch not war», «When you get to the top – reach further», eller «Dear Yoko, one step at a time».
Ved å plassere himelstiger i ruinene av en gammel kirke spiller Ono selvfølgelig på religiøs symbolikk, men hun overskrider samtidig religiøsiteten ved å vise at menneskers drøm om vekst, utvikling og endring er en iboende drivkraft i oss alle, uavhengig av hvilke religiøse samfunn, sosiale klasser, kjønn eller alder vi tilhører. Det handler, som en del av de små merkelappene gjør oss oppmerksomme på, om å ta vaklende og prøvende skritt mot en bedre verden - litt nærmere himmelen. Sammen med alle dem som har gitt stiger og ord til prosjektet klarer Ono å tematisere transcendens og abstrakt filosofi på en enkel og liketil måte.

Den stedsspesifikke kunsten er svært ofte en sosialt engasjert kunst, en form for kunst som ikke nøyer seg med å være fin, underholdende eller provoserende, men som forsøker å berøre menneskers liv på en grunnleggende måte. Det er derfor interessant å se at så mange kunstnere i dag velger å jobbe på denne måten, samfunnsengasjert, kritisk og reflektert i forhold til ting som betyr noe for hvordan vi har det - oss mennesker i mellom.

publisert i SA mandag 5. jan 2009

tresløyd for viderekomne

UTSTILLING
Yngve Zakarias, diverse arbeider
Hå gamle prestegard til 25. januar
Stavanger Kunstforening til 21. desember

Det må være et eller annet på gang mellom Rogaland og den trønderske kunstneren Yngve Zakarias. Zakarias har bodd og arbeidet i Berlin i en rekke år, men likevel er det Rogaland han velger – eller velges av – når han skal vise en oppsummerende utstilling av arbeidene sine.

Fint det, for det er et tankevekkende kunstnerskap vi har med å gjøre. Lett å avvise i all sin enkelhet, men bemerkelsesverdig interessant hvis vi tar oss tid til å følge Zakarias’ utforsking av treets muligheter i tresnitt, malerier og videoarbeider.

Sist Zakarias var i Stavanger viste han først og fremst malerier, denne gangen ligger vekten på tresnitt, film og foto, produsert fra slutten av -80 tallet og fram til i dag. Det vil si tresnitt er vel ikke den helt riktige betegnelsen her, for det er først og fremst treets overflate Zakarias er ute etter å fange i trykkene sine. Noen ganger maler han treet i kraftige farger, andre ganger velger han å arbeide i sort/hvitt. På Hå ser vi eksempler på begge deler. Serien «Berliner Holz», som Zakarias også kaller «Urban drivved», er trykket i farger, mens den vakre serien «Island» er holdt i sort og hvitt. I videoverkene går han mer i dybden, men også her ligger utgangspunktet i treets overflate, en overflate som blåses opp og gjøres tredimensjonell ved hjelp av intrikat datamodellering. Han lar treets årringer bli til koter på et kart. Det kan høres avansert ut, og er det sikkert også – rent teknisk sett, men som visuelt uttrykk er det hele ganske enkelt. Med utgangspunkt i røffe finerplaters kvister og årringer bygger han opp topografiske steder med bakker og berg. Zakarias’ videoanimasjoner gir oss en følelse av å fly gjennom et stort øde og ennå uberørt landskap. Zakarias er ikke en kunstner som gir ved dørene. Jeg tror at mange av oss må ofre en del i form av tid og konsentrasjon for å ha utbytte av den verdenen han viser oss. Kunsten hans kan kanskje aller best sammenlignes med et japansk Haiku dikt – en plutselig åpenbaring av enkel hverdagslighet som krever en nesten meditativ innstilling hos betrakteren for å fungere. Zakarias’ arbeider vises både på Hå gamle prestegard og i Stavanger Kunstforening. Helt optimalt burde hele utstillingen ha blitt vist på ett og samme sted fordi det innbyrdes forholdet arbeidene i mellom, bevegelsen fra det helt enkle til det svært komplekse, egentlig er vel så interessant som enkeltverkene hver for seg.

publisert i SA tirsdag 16. desember 2008

prosessen

"Without end no state of drawingness" med:

Steinar Elstrøm, Anna Sigmond Gudmundsdottir, Ellisif Hals og Susanne Skeide, Lotte Konow Lund, Hege Nyborg, Tiril Schrøder, Martin Skauen
Galleri Gann, Sandnes, 23. oktober – 16. november 2008

Lotte Konow-Lund

Steinar Elstrøm

anmeldelsen står på trykk i Tegnerforbundets tidsskrift Numer nr 78