I 2004 begynte tegneren Charles Avery å arbeide med et merkverdig prosjekt, ”The Islanders: An Introduction” kalte han det, over tid har den unge skotten skapt en svært omfattende verden lokalisert på en fiktiv øygruppe et eller annet sted ute i havgapet. 
Denne teksten er publisert i NUMER 1, 2009
Avery arbeider narrativt, prosjektet hans har en fortellende kvalitet som gjør at det kan sammenlignes med billedbøker og tegneserier, men aller mest minner det om en oppdagelsesreise. Gjennom tegninger, tresnitt, skulpturer og tekster undersøker og formidler kunstneren The Islands innbyggere, dyreliv, historie, topografi og kultur. I mer enn fire år har det aller meste av Averys arbeid vært konsentrert om dette prosjektet, som han selv omtaler som "the defining project of my life". Som kunstner opptrer han både som en fremmed og uvitende oppdager som skal nedtegne det han finner i bilder og ord, og som The Island’s eneherskende skaper.
Charles Avery har stilt ut ”The Islanders” en rekke ganger. Den til nå største visningen fant sted i Scottish National Gallery høsten 2008, et mindre utvalg av arbeider vises denne våren som en del av Tate Triennial (3.februar-26.april 2009) på Tate Britain i London. I en typisk utstillingssituasjon vil det i tillegg til tegninger og skulpturer også være rikelig med tekster til arbeidene. Gjennom collager av verbal og visuell informasjon får øysamfunnets innbyggere liv etter hvert som vi beveger oss rundt i utstillingen. Karakterene er mangfoldige - i tillegg til nokså ordinært utseende mennesker er øya full av de underligste eventyrskapninger, alle presist nedtegnet og beskrevet, likevel ligner de ikke på noe vi har sett før: her finnes tohodede hunder, sommerfugllignende skapninger med vinger så tynne at de kun har en side, dansende gress, levende steiner osv. I tillegg til alt dette finnes en nokså særegen gudeverden: ”Of the Gods, it is said that they are innumerable. That is not to say that they are a multitude, indeed they are relatively few”, sier Avery i en av tekstene sine - hvorfor det er så vanskelige å telle de relativt få gudene er bare ett av temmelig mange paradokser i Averys fiktive univers. På samme måte som fortellingen springer fra det konkrete til det abstrakte i en selvmotsigende vending, kan en tegning være både realistisk detaljert og diffus på en og samme tid. Slik følger tanker og tegninger hverandre i Averys kunstnerskap.
All informasjonen vi skaffer oss om The Island gjennom tegninger, skulpturer og tekster har en foreløpig og, kan man kanskje si, skisseaktig kvalitet, for The Island er ennå ikke fullstendig oppdaget eller skapt.
Selv kaller Avery prosjektet sitt for en filosofisk allegori i tegninger, modeller og skrift. The Island befinner seg utenfor vår konvensjonelle logikk med hensyn til tid og rom, og øyboerne synes å inndele virkeligheten i ganske andre kategorier enn de vi er vant til i å bruke i vår verden. For eksempel synes skillet mellom dyr og mennesker å være nokså vagt og uklart.
Nonsens, fantasi og humor er viktige kvaliteter i Averys verden, men vi ser også tydelige spor av vestlig filosofi- og litteraturhistorie når kunstneren bruker ”The Islanders” til å reflekterer over store eksistensielle spørsmål, som blant annet har å gjøre med forholdet mellom tid og rom, skillet mellom det imaginære og det virkelige, og spørsmål som handler om kunstens og kreativitetens rolle i verden. På en uventet vellykket måte kombinerer Charles Avery fantasy og kantiansk filosofi.
Etter å ha brukt tid i Averys univers slår det meg at ”The Islanders” også inviterer oss til å betrakte vår egen verden på nye måter, hans fordreide virkelighet kan tydeliggjøre tilfeldighetene og lakunene i vårt eget konvensjonelle verdensbilde. Ta for eksempel Norge, hvor en healer og spåmann plutselig tilbes av høy og lav, det er klart at det finnes mye igjen å oppdage og kartlegge både for kunstnere og vitenskapsfolk i et samfunn som vårt. For hvordan skal vi, når alt kommer til alt, plassere en mann som Snåsamannen inn i vår egen gudeverden, som jo ikke består av særlig mange, men som likevel kan vise seg vanskelig å telle opp…?
Oppdageren Avery beveger seg både innover og utover, innover i sin egen fantasi og utover i vår felles kunst- og kulturhistorie, på jakt etter ny innsikt i en på en og samme tid gammel og ny verden. En gang for et par år siden, da han ennå var i startfasen, sa Avery at målet hans var å utgi en encyklopedi over The Island, et omfattende leksikon i tradisjonen fra de franske opplysningsfilosofene. Når vi følger ”The Islander” over tid ser vi hvordan prosjektet stadig blir mer og mer omfattende, bruk av ulike teknikker og medier er et av de virkemidlene som Avery med hell benytter for å skape denne kompleksiteten. De filosofiske smulene som kunstneren har strødd rundt omkring ligger klare til å bli plukket opp av dem som vil og kan, men forhindrer aldri betrakterens mulighet til umiddelbare sanseopplevelser, som kunstneren selv blir også vi oppdagelsesreisende i en ny og ennå ukjent verden.
Fakta om Charles AveryFødt i Oban i 1973, oppvokst på Hebridene i Skottland
Utdannelse: et halvt år med formelle kunststudier
Har deltatt på biennalen i Venezia i 2003 og i 2007
Stor separatutstilling i Scottish National Gallery of Modern Art, høsten 2008
Tala Madani 
Hos Pahr-Iversen er overgangen fra liv til død full av besvergelse og kraft, fargene lyser og strekene er brå og skiftene, noen ganger på en ganske aggressiv måte. Vi er så absolutt ikke vitne til en stille og rolig død, snarere er det som om det er her, i overgangsfasen, at det virkelige livet finner sted. En transformasjon som samtidig både rommer smerte og lykke. I maleriene skapes denne stemningen gjennom bruk av komplementære farger som spilles ut mot hverandre samtidig som hurtigheten i streken gir flaten rytme og musikalsk klang. I de mindre arbeidene er dynamikken i streken og perspektiveringen viktige elementer. 
Den stedsspesifikke kunsten plasseres som regel midt i folks hverdagsliv, i en handlegate, på et torg eller i et nedslitt boligområde. Ofte skapes den sammen med menneskene som bor eller bruker stedet hvor kunsten plasseres.
Ingen av Liverpools stedsspesifikke verk var så omfattende som de prosjektene vi har sett her hos oss, men byen kan likevel vise fram et par riktig gode arbeider, og da er særlig Ai Weiweis «Web of Life» og Yoko Onos «Liverpool Skyladders» verdt å merke seg.
I Liverpool har Ai Weiwei laget en kjempestor edderkopp som han har hengt opp over et torg i hjertet av byen. Edderkoppen, som er konstruert av stål, glass og led-lys henger opp-ned i spindelvevet sitt, og danner et tak over den åpne plassen. Til tross for at Ai Weiwei jobber i stor skala, hva enten det gjelder tribuner, kinesere eller edderkopper, har hans arbeider også alltid en enkelhet over seg. Han åpner på en tiltalende måte opp for betrakterens deltakelse i de ulike verkene. I et vintergrått Liverpool danner edderkoppen sitt eget univers i form av et fascinerende stjernebilde. Den innholdsmessige fortolkningen kan gå i flere retninger, for mange av oss oppleves det som et mareritt å bli fanget i nettet til en kjempemessig edderkopp, men samtidig er akkurat denne edderkoppen så vakker at den ligner mer på funklende diamanter enn på et giftig insekt. Og forstørret opp i stor skala ser vi også tydelig hvilken dyktig konstruktør, eller arkitekt edderkoppen er. På nattestid skaper «Web of Life» den mørke plassen om til en eventyrlig opplyst sal.
På forhånd ba Ono folk i Liverpool om å donere gardintrapper til prosjektet hun planla for byen. Gardintrappene ble samlet i ruinene av den utbombede kirken St. Luke, hvor gulvet er overtatt av viltvoksende gress og taket er erstattet av åpen himmel. Gjennom bidrag fra folk i byen er kirkerommet nå omgjort til en skog av stiger, og på alle henger det små lapper med meldinger til kunstneren og til oss som besøker utstillingen, som for eksempel: «Make lunch not war», «When you get to the top – reach further», eller «Dear Yoko, one step at a time».
Ved å plassere himelstiger i ruinene av en gammel kirke spiller Ono selvfølgelig på religiøs symbolikk, men hun overskrider samtidig religiøsiteten ved å vise at menneskers drøm om vekst, utvikling og endring er en iboende drivkraft i oss alle, uavhengig av hvilke religiøse samfunn, sosiale klasser, kjønn eller alder vi tilhører. Det handler, som en del av de små merkelappene gjør oss oppmerksomme på, om å ta vaklende og prøvende skritt mot en bedre verden - litt nærmere himmelen. Sammen med alle dem som har gitt stiger og ord til prosjektet klarer Ono å tematisere transcendens og abstrakt filosofi på en enkel og liketil måte.
I videoverkene går han mer i dybden, men også her ligger utgangspunktet i treets overflate, en overflate som blåses opp og gjøres tredimensjonell ved hjelp av intrikat datamodellering. Han lar treets årringer bli til koter på et kart. Det kan høres avansert ut, og er det sikkert også – rent teknisk sett, men som visuelt uttrykk er det hele ganske enkelt. Med utgangspunkt i røffe finerplaters kvister og årringer bygger han opp topografiske steder med bakker og berg. Zakarias’ videoanimasjoner gir oss en følelse av å fly gjennom et stort øde og ennå uberørt landskap. 
Zakarias er ikke en kunstner som gir ved dørene. Jeg tror at mange av oss må ofre en del i form av tid og konsentrasjon for å ha utbytte av den verdenen han viser oss. Kunsten hans kan kanskje aller best sammenlignes med et japansk Haiku dikt – en plutselig åpenbaring av enkel hverdagslighet som krever en nesten meditativ innstilling hos betrakteren for å fungere. 
Zakarias’ arbeider vises både på Hå gamle prestegard og i Stavanger Kunstforening. Helt optimalt burde hele utstillingen ha blitt vist på ett og samme sted fordi det innbyrdes forholdet arbeidene i mellom, bevegelsen fra det helt enkle til det svært komplekse, egentlig er vel så interessant som enkeltverkene hver for seg.
Ingeborg Kvame: Portrett som kråke
Ingen ville ha kommet på å kalle Anne Knutsens installasjon «Honninghjerte» for kunsthåndverk, om det ikke var for at verket befant seg akkurat her, på kunsthåndverkernes landsdelsutstilling. Grensen mellom kunst og kunsthåndverk er en fiksjon.
Morsomt i grunnen, at han kommenterer på økonomisk fordeling av goder og byrder gjennom bruk av edle metaller. Henrikke Garpestad Borch viser arbeid i leire og betong, Siri Gjesdal er representert gjennom et tekstilarbeid kalt «Vekst», Linnéa Blakéus Calder og Fie von Krogh viser smykker i ulike materialer.
Avslutningsvis - et lite spørsmål til utstillingens tittel: Hvordan kan det ha seg at man kaller en utstillingen, hvor publikum ikke får lov til å ta og føle på noe som helst, for «Taktil»?
Kari Steihaug er en dyktig tekstilkunstner som benytter sterk symbolikk i kunsten sin. På Tungenes fyr viser hun fire «Madonnabilder» og et arbeid kalt «Leid milde ljos», det siste er laget spesielt for nettopp denne utstillingen.
Det er en rimelig fortokning å se Steihaugs arbeider som en fabulering over det feminine og det feminines plass i samfunnet og familien. Ved å bruke gamle håndstrikkede plagg bringer hun usynlige strikkere inn i utstillingsrommet. Plaggene som Steihaug gjenbruker ble i sin tid laget av flittige kvinnehender, som en dyd av nødvendighet, eller av kjærlighet til den plagget ble strikket til - ofte handlet det nok om begge deler. Kvinnen, som kone, mor eller madonna framstår i denne utstillingen som en usynlig beskyttende hånd som til alle tider har sørget for familiens ve og vel.
Installasjonen «Leid milde ljos» er plassert i fyrvokterens vaktrom. Verket består av ni kofter, en for hver av de ni fyrvokterne som har jobbet ved fyret. Som i Madonnaserien har Steihaug også gitt dette verket en religiøs overkoding, tittelen «Leid milde ljos» er hentet fra en salme. I salmen synger man om den kraften som leder mennesket gjennom skodde-eimen, Steihaug forstår fyrvokterne som symbolske skikkelser. Og igjen lar hun kvinnen få en sentral, men framdeles usynlig plass, representert gjennom plaggene som hun har strikket til kjæresten, mannen eller sønnen sin.
Jeg er altså i tvende sinn med hensyn til denne utstillingen. Steihaugs installasjoner er til tross for godt kunstnerisk innhold i ferd med å forsvinne inn i fyrets museale støv, de er allerede som et falmet minne, som et historisk bilde av tiden som var, utav stand til å kommunisere med sin egen samtid. Jeg har vanskelig for å tro at dette er i tråd med kunstnerens egne intensjoner.