Til 23. november



.jpg)
Kritikken finnes her
Stipendiat i lesevitenskap ved Institutt for kultur og språkvitenskap Henriette Thune talte begeistret om sitt litterære funn, Drömfakulteten (2005) av Sara Stridsberg, som hun mener bærer fram en dialogisk feminisme. Stridsbergs jeg-forteller iscenesetter i romanen et møte mellom seg og den radikale feministen Valerie Solanas. Sistnevnte er kjent for å ha skrevet SCUM Manifesto (Society For Cutting Up Men) i 1968 og for å ha skutt Andy Warhol samme år. Stridsberg-fortelleren møter Solanas og går inn i en diskusjon med henne om manifestet, feminisme og Solanas eget liv. – Solana representerer en ekstem-feminisme, mens Stridsbergs forteller representerer en annen ideologisk feminisme anno 2005. De ideologiske motsetningene hindrer likevel ikke dialogen mellom dem, begge stemmene får prøvd seg. Romanen uttrykker dermed en dialogisk feminisme, delvis forårsaket av at jeg-personen i romanen er forelsket i Solanas. Dermed oppstår en flerstemt feminisme, som tillater også den andre å uttrykke seg til tross for deres ulike ideologiske ståsted, forklarte Thune.
Bitter fitte
Et annet bidrag til den nordiske nyfeministiske bølgen er Bitterfittan (2007) av Maria Sveland. Maria Sveland
Denne boka stiller spørsmålet: ”Hvordan skal vi noensinne kunne få et likestilt samfunn når vi ikke klarer å leve likestilt med den vi elsker?” I likhet med Drömfakulteten forenes estetikk og selvbiografi og politikk i boka. Bitterfittan handler om hovedpersonen Sara som drømmer om et voksent kvinneliv fylt med glede og seksuell frihet. I stedet opplever Sara svik, og både det å være gift og det å være mor blir en kilde til frustrasjon. Hun blir en bitterfitte – og en bitter kvinne er det verste som fins.
Arkitekt Alma Oftedal påpekte i sin presentasjon at kritikerne av Bitterfittan mente at hovedpersonen er en uansvarlig samfunnsborger og et plaprende og umodent vesen som syter. – Den feministiske stemmen som Bitterfittan representerer sensureres av kritikerne fordi den ikke passer inn i ideologien. Romanen er en privat erkjennelsesreise der hovedpersonen opplever et svik og forteller om det, mens kritikerne opplever det som sutrete og uten relevans. Men også denne stemmen teller. Også denne historien hører med, påpekte Oftedal som dermed også meldte på en stemme til den flerstemte nyfeminismen.
Kvinnen som antihelt
Det tredje og siste skjønnlitterære verket som ble trukket fram på seminaret, var den danske romanen I familiens skød av Christina Hesselholdt.
Christina Hesselholdt
Også den representerer en flerstemthet i og med at mange personers stemmer kommer til uttrykk. Litteraturviter Sigrun Hodne presenterte boka og mente at hovedpersonen i Hesselholdts roman, Anne, i likhet med mange andre kvinnelige hovedpersoner i romaner i Norden kan leses som en antihelt. Anne tar seg av familien sin, men kan ikke utstå sin stedatter. Hun ramser opp grunner for at hun ikke liker barnet og for å ikke føle kjærlighet. Leseren blir presset inn i et ubehag. – Den kvinnelige antihelten i denne romanen er et oppgjør med et uoppnåelig kvinneideal. Hun opptrer ikke politisk korrekt og opprøret er ikke velformulert, mer mistilpasset. Anne er en mislykket helt, forklarte Hodne og ramset opp andre nordiske forfattere som skriver om kvinnelige antihelter: Hanne Ørstavik, Trude Marstein og danske Helle Helle. Helle Helle
Marianne Løvviks kunst er tydelig politisk. Hun setter spørsmål ved nordmenns selvforståelse, og myten om Norge som fredsnasjon. Hun er ikke den først som kommer med kritiske bemerkninger av denne art, men hennes arbeider er solide og gode, og plasserer seg derfor fint inn i en kritisk tradisjon. Hun forholder seg grundig og selvstendig til dagsaktuelle problemstillinger uten på noen måte å kompromittere den kunstneriske siden ved arbeidene sine.
I Bente Olsens malerier settes den norske identiteten i spill gjennom en serie 17. mai bilder. Hva er det vi feirer? Hvem feirer? Hvorfor? Godt å se at det ennå finnes dem som har lyst til å utfordre det tradisjonelle figurative maleriets muligheter både formalt og tematisk. Det skal bli interessant å se hvordan Olsen klarer å utvikle seg som maler.
Tor Thidesen har laget et plastposearbeid med tittelen: «Do you like human beings she said, no I said, I think I hate them», han fortjener utvilsomt premie for utstillingens fineste tittel. Igjen ser vi hvordan det private blir politisk. Vårt personlige forbruk er ikke en privatsak, våre handlinger har betydning for verden, med hvilken rett forbruker vi så uendelig mye mer enn andre?
Denne kritikken kan dessverre ikke kommentere hvert enkelt arbeid, men mange arbeider bærer en lignende kraft og styrke som de allerede nevnte verkene. Jeg oppfatter dette som en fin og reflektert modenhet, til forskjell fra narsissistisk selvfokusert show-off som vi litt for ofte ser både hos eldre og yngre kunstnere. Det er fint å ta del i andres engasjement slik vi gjør i denne utstillingen.
Neida, Kunstskolens avgangselever skuffer ikke! Forhåpentligvis vil vi møte mange av dem igjen etter ytterligere kunststudier.
publisert i SA 4/6-2008
Tizian: Danae (1488-90)
Petrys utstilling handler også om synlighet. Noe holdes skjult for ikke å bli sett, for å unnslippe begjærlige blikk, i myten er det Danaë, hos Petry er det alle miniatyrverkene inne i gulldråpene. Men ingenting er mer fruktbart for vår forestillingsevne og så pirrende for begjæret som skjulte hemmeligheter. I fyrets entré har du anledning til å lage din egen hemmelige beskjed i form av en flaskepost, som mot slutten av sommeren vil bli sluppet i havet. Slik blir vi alle invitert til å ta del i Petrys kunstverk, til å bli en del av kunstverkets store mysterium. Det ser nesten ut som om Petry har klart det som så mange av kunstnerne i Nabolagshemmelighet-prosjektet strevde med å få til, nemlig å skape et stedsspesifikt verk som både tar hensyn til visningsstedets arkitektur og natur, samtidig som det lar betrakterne, brukerne av stedet, folk flest, bli en medskapende del av kunstverket. Dette er mye å forlange av en enkelt kunstner, men Petry viser oss at det faktisk går an. Han har skapt et verk som på en og samme tid er ydmykt og sterkt, som både er historisk og samtidig, lokalt og universelt. Han har gjenskapt en felles myte på en helt personlig måte og slik gitt oss et fantastisk kunstverk - bare se selv!
publisert i Stavanger Aftenblad 29. mai 2008
De to vognene «Sirenen» og «Maria Beskytteren» har andre kvaliteter, de befinner seg på et metaplan – med dette mener jeg at disse to vognene omhandler kvinnetematikken på en mer abstrakt måte, at disse to vognene er en tilleggskommentar til de tre første. I fortellingen om Odyssevs er Sirenene kvinner som lokker mennene ut av kurs, forførende og farlige, nesten som vår norske hulder. Maria assosiasjonene går i motsatt retning, til den omsorgsfulle og altoppofrende kvinnen som tåler og utholder alt, som leder oss på rett vei. Disse to vognene viser motstridende og til dels uforenelige sider ved det kvinnelige, sider som igjen opptrer i de tre andre vognene men da mer som konkrete visualiseringer i bestemte situasjoner. Gjennom «Sirenen» og «Maria Beskytteren» blir den subjektive og individuelle tematikken brakt opp på et kollektivet og allmennmenneskelig plan.
Marit Benthe Norheim gir større plass til de positive enn til de negative sidene ved kvinneligheten. Jeg tror at den mer destruktive kvinneligheten kunne ha satt i gang ennå flere historier enn dem som allerede er i omløp i dette verket. Jeg savner også mer eleganse i eksteriøret, noe som kanskje henger sammen med min første innvending. Sirenenes forførende sang kunne med fordel ha vært tydeligere til stede i verket.
Til tross for mine innvendinger er det absolutt ingen tvil om at kunstneren har lykkes med sin målsetting om å lage innholdsrik kunst som kommuniserer med et bredt publikum. De aller fleste vil finne ting i disse vognene som det er vel verdt å tenke videre på.
pubilsert i SA 22. mai 2008
SA 8. mai 2008