16. juli 2008

skyggesider og labyrinter

UTSTILLING
Galleri Sult, Marianne Hannig Bertelsen
Til 19. juni

En utstilling som er litt finere enn det den burde ha vært



Det kan kanskje virke merkelig, men for meg synes det som om det er i mellomrommene det skjer mest i Marianne Bertelsens pasteller. Underlig, egentlig, for arbeidene hennes er fulle av utbroderte former og farger, likevel fascineres jeg mest av de områdene på arket som har unnsluppet kunstnerens fulle kontroll, de uferdige partiene hvor noe uventet fremmed ennå kan komme til å skje.

Ved første øyekast ser Bertelsens utstilling ut som en serie blomsterbilder, men går du tett innpå motivene vil du se at disse bildene har mer enn vakker natur å by på. Gjemt blant blomster og blader finnes det spor av menneskekropper.

Marianne Bertelsen, som er født i Tyskland i 1938, trekker tydelige linjer til andre verdenskrig gjennom serien Babi Jar. Babi Jar er en ravine utenfor Kiev hvor nazistene i løpet av to septemberdager i 1941 tok livet av mer enn 30 000 jøder. "Det er barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz," skal filosofen Theodor Adorno ha sagt. Hvordan kan det litterære språket beskrive de grusomme og utenkelige erfaringene som jødeutryddelsene etterlot seg? Kan vakre pasteller gi oss meningsfull innsikt i menneskenes redselsfulle natur? Adornos påstand legger en stor etisk byrde på kunstnernes skuldre og spørsmålene omkring kunstens muligheter og forpliktelser synes umulige å besvare, det eneste vi vet er at kunstnerne fortsetter å lage kunst mens soldatene fortsetter å krige.

Til tross for Bertelsens egne eksplisitte referanser til historiske hendelser er det også viktig å sette henne inn i vår egen samtid, og da kanskje særlig knytte henne til en form for gotikk som finnes i samtidskunsten akkurat nå. Begrepet gotisk brukes i dag nokså fritt om kunst som tematiserer død, forråtnelse og fragementerte kropper på en sensuell måte. Det handler, som vi ser hos Bertelsen, om stor kontraster. Det er interessant å merke seg at dette er trekk som Bertelsen har felles med kunstnere som er både en og to generasjoner yngre enn henne selv.

Bertelsens utstilling i Galleri Sult er fin, men det fine er ikke et uproblematisk begrep innenfor kunstkritikken - det fine kan true meningsfylden og kompleksiteten i et godt kunstverk, fine ting er ting vi som betraktere blir litt fort ferdige med. For min del kan Bertelsen godt legge av seg litt av flinkheten framover mot sin neste utstilling.



SA: 17. juni 2008

Ingen kommentarer: