16. juli 2008

kongen av rødt, blått og gult

UTSTILLING
Galleri Gann, Frans Widerberg
Til 29. juni

Dette har vi sett før

For ikke så mange ukene siden anmelde jeg Nico Widerbergs utstilling på Hå gamle prestegard, nå er det faren Frans sin tur, og Sør-Rogaland må med dette ha fått årets dose Widerberg – og vel så det…

Det er ingen tvil om at de to er ettertraktet av et stort publikum, de selger godt, og er slik nyttige kunstnere for gallerier som helt eller delvis lever av provisjon. Sammenligner vi far og sønn, en rimelig sammenligning fordi det finnes mange fellestrekk mellom arbeidene deres, blir en ting tydelig; Frans Widerberg er en langt bedre kunstner enn sin sønn Nico, og det spørs om ikke Nico ville ha tjent på å utvikle kunsten sin i en ganske annen retning enn den hans far allerede har valgt.

Men denne kritikken skal handle om Frans, en kunstner som de siste dagene har fått meg til å gruble en del over forholdet mellom begrepene godt og interessant i malerkunsten, dette er grublerier jeg vil komme tilbake til i denne kritikkens siste del.

I Galleri Gann viser Widerberg malerier, skulpturer og litografier, samt et enslig håndkolorert silketrykk. Arbeidene er figurative på en ekspresjonistisk måte, altså er de på en og samme tid gjenkjennelige og abstraherte. Til tross for at materialene varierer er motivkretsen den samme; hesten, mannen og kvinnen. Noen ganger får de vinger og blir til himmelhester og engler som svever fritt blant stjerner og planeter. Veggarbeidene flommer over av primærfarger - av rødt, blått og gult.

Måten Widerberg bruker fargene på skaper en intens lysfølelse i maleriene og grafikken, lyset griper deg før motivet. Widerbergs styrke ligger uten tvil i farge og lys, mens tematikken er stivnet i en form for kvasi-eksistensialisme. Bildenes tematiske innhold framstår som tomme fraser, som åpenbare sannheter; mennesket er et isolert vesen som aldri helt kan unnslippe sin egen ensomhet i det store universet, ensomheten har både positive sider – knyttet til frihet og overskridelse, og negative sider som handler om manglende nærhet og kommunikasjon. Dette er selvfølgelig ikke en uviktig erkjennelse, men den tenderer mot å bli banal når den terpes på fra en og samme synsvinkel hele tiden. Widerbergs heroisk universelle typer er i ferd med å gjøre seg selv om til latterlige klisjeer.

Men tilbake til spørsmålet om forholdet mellom det gode og det interessante. Widerberg er nok en god maler, men det betyr ikke at kunsten hans er interessant. Vurdert ut fra momenter som fornying, refleksjon og utvikling, som er viktige kriterier for vurdering av samtidskunst, er dette temmelig uinteressant. Widerberg har laget de samme bildene i førti år, det finnes svært liten tematisk og formmessig utvikling å spore. En kunstner som repeterer seg selv år ut og år inn uten noen gang å synes å reflektere over repetisjonen som fenomen, utfordrer verken seg selv eller sitt publikum.

Min harske konklusjon må derfor bli at det å være god ikke er det samme som å være interessant, og Widerberg har dessverre brukt de siste tjue årene av sin karriere til å bli en god - men temmelig uinteressant kunstner.

SA 12. juni 2008

Ingen kommentarer: