en virkelighet full av hverdagsligheter

Hva skjer når ingenting hender?

Rogaland kunstsenter,

Denis Prisset, Sébastien Vedis, Stephane Benault og Catherine Melin

Til 11. oktober

I utstillingen «The Urban French Experience» viser Rogaland kunstsenter arbeider laget av de fire franske kunstnerne: Denis Prisset, Sébastien Vedis, Stephane Benault og Catherine Melin.

Denis Prissets omfattende fotoinstallasjon «Realisme francais» fra 1999 er utstillingens hovedverk, de tre andre viser kortere videoarbeider av nyere dato.

Ved hjelp av 5 lysbildeframvisere viser Prisset oss bilder fra fem franske byer. Han har forsøkt å fange virkeligheten slik den ser ut, uforskjønnet og hverdagslig. Her er bilder av gater og bygninger, biler, parker og byliv. Mennesker har ingen sentral plass i bildene. Det er få opplagte motiver her, ingen tradisjonelt sett velkomponerte scener av den typen som oftest gjengis på postkort eller i turistbrosjyrer, ikke skrytebilder som sier se hvor pent det er her. Det er byenes vanlige hverdagslige miljø Prisset har latt kameraet fange opp.

Sett fra Norge ser de fem byene temmelig like ut, serien oppleves lite variert. For meg som betrakter er det vanskelig å holde interessen oppe i møte med disse bildene, de oppleves i liten grad som kommuniserende, det er som om bildene ikke vil noe annet enn å registrere en virkelighet hvor ingenting skjer. Og slik settes betrakterens tålmodighet på prøve. Jeg savner en tydeligere kunstnerstemme i disse bildene, en tydeligere vilje i prosjektet. Det er som om kunstneren har lagt for mye av prosjektet over på betrakteren. Men det er ikke sikkert at vi føler at disse bildene angår oss nok til at vi vil ta jobben med å forsøke å skape mening i dem.

Fint da at vi kan gå til Sébastien Vedis og Catherine Melins videoarbeider. Vedis viser oss to korte filmer; i den første ser vi en mann som forflytter seg langs en vei i noe som ser ut som en romaskin, i den neste filmen møter vi mannen igjen, på biltur i regnet. Begge filmene har fanget opp en poetisk og mangetydig virkelighet på grensen mellom absurditet og melankoli. Et ensomt menneske fullstendig oppslukt av sine egne tilsynelatende meningsløse aktiviteter får meg til å tenke på alle de merkelige tingene vi fyller dagene våre med, mon tro om ikke nokså mye av det kunne ha fortonet seg relativt meningsløst og absurd – sett fra en annens perspektiv?

Catherine Melin har filmet noen barn som leker - eller sloss. Filmen er tvetydig på en måte som gjør meg urolig. Er jeg vitne til en røff lek, eller en begynnende krig? Forholdet mellom ungene forblir uavklart, og slik skapes en intens spenning i billedrommet. Har de kontroll? Burde noen bryte inn? En rekke tanker og følelser vekkes i løpet av de få minuttene filmen vises.

Hvis vi tar utgangspunkt i utstillingens overordnede tematikk, i hverdagslig realisme som en fellesnevner, fungerer videoarbeidene etter min mening langt bedre enn fotografiene, dette fordi filmene hele tiden balanserer mellom det gjenkjennelige og det forunderlige. Gjennom enkle grep klarer filmskaperne å underliggjøre virkeligheten og hverdagen. Fotografiene derimot er verken underlige eller gjenkjennelige, de er først og fremst kjedelige.