I mors vold

Michael Alonzo: «Gi aldri opp»

Sakprosa

230 sider

Versal

SA 29. sept 2009

  

En bok om grov mannsmishandling

 Michael er gift med Johanna, de har levd sammen i flere år. En dag blir Johanna gravid, Michael blir hoppende glad, men Johanna vet slett ikke om hun vil ha dette barnet. Det eneste hun vet er at hun ikke vil snakke med Michael om saken, med han som kanskje skal bli far. Michael blir satt utenfor når det gjelder som mest. Johanna velger å beholde barnet, men de to voksne går hver til sitt. Begge har et ønske om mest mulig tid sammen med barnet. 

Michael Alonzos bok er en selvbiografi i form av en dagbok, den er en på alle måter subjektiv og personlig fortelling. Den første delen av boka handler om tiden fram til barnet fødes, den neste om farens forsøk på å få rett til samvær med sin egen sønn. Boka er derfor også et polemisk innlegg i debatten omkring barnefordeling og omsorgsrett. 

Alonzo har alltid levd med vold, som liten ble han mishandlet av sin egen mor, siden har han oppsøkt voldelige relasjoner. Han ser det selv, men klarer ikke å gjøre noe med det: Jeg har hele mitt liv blitt dratt mot ekstremt voldelige mennesker, sier han et sted i boka. 

Michael Alonzos kone mishandler ham både fysisk og psykisk. Det er sjelden vi leser om relasjoner som dette, sjelden at menn som utsettes for familievold forteller. At en stor og sterk mann jevnlig utsettes for fysisk vold fra sin kroppslig sett mindre kone, er nesten ikke til å tro. Det er en dobbel skam i denne situasjonen: Skammen over å bli slått, og skammen over ikke å være mann nok til å få slutt på overgrepene. Menn anmelder sjelden voldelige kvinner, sannsynligvis har det mye med nettopp skamfølelse å gjøre. Alonzo formulerer det på denne måten: Det inngår ikke i mannsrollen å være et offer. Men selvfølgelig er ikke Alonzo den eneste mannen som har blitt slått, derfor har hans historie allmenn interesse. 

Til tross for at barnets mor er voldelig, får hun uten problemer hovedansvaret for parets lille gutt. Sett fra mannens synspunkt er mors rettigheter uendelig mye bedre ivaretatt, rent juridisk, enn fars. Hendelsene i «Gi aldri opp» utspiller seg i en svensk virkelighet, men norske fedre har rapportert om liknende erfaringer fra rettsystemet her til lands. 

Jeg er ikke særlig begeistret for Alonzos språklige stil, og heller ikke for måten boka er konstruert på. Jeg synes de litterære grepene og den svært subjektive muntlige dagbokstilen svekker fortellingens polemiske kvaliteter. Samtidig får boka godt fram hvor mye svakere far står enn mor når det gjelder retten til omsorg og samvær med egne barn etter et samlivsbrudd. I et samfunn som tilstreber likestilling er dette absolutt ikke en situasjon man kan slå seg til tåls med.