Et kompromissløst kvinneblikk

Arnhild Skre: «La meg bli som leoparden»

publisert i SA 3. november 2009

En grundig kulturhistorisk biografi

Arnhild Skre har et uttalt mål med biografien sin om Ragnhild Jølsen (1875-1908), hun vil omskrive det hun oppfatter som en myte, nemlig at Jølsen var en svak og skadeskutt person som tok sitt eget liv i en alder av 32 år. Ja-visst var Jølsen i perioder tungsindig, sier Skre, men hun var først og fremst en sterk kvinne med klare ambisjoner. Ragnhild Jølsen var, slik Skre ser henne, en profesjonell, uredd og livstørst forfatter.

Ragnhild Jølsen var seksuelt frigjort, hun ruset seg på alkohol og opiater, og ikke minst – hun hadde store ambisjoner på egne vegne, ingenting av dette inngikk i samtidens konvensjonelle kvinnerolle. Historien om hennes liv er interessant fordi hennes opprør sier oss mye om den tiden hun var en del av. Arnhild Skres bok forteller om samfunnsliv og politikk i Norge omkring århundreskiftet, hun forteller om sosiale forhold, om kvinnesakskampen og gir oss et godt innblikk i norsk litteraturhistorie. Skre sier innledningsvis at hun har satt seg fore å skrive et stykke kulturhistorie – noe hun absolutt har klart.

Jølsens forfatterskap består av fem bøker, samt en rekke noveller og historier. Hun ble lest som en viktig forfatterne i sin egen samtid. Hennes første roman ble anmeldt i mer enn 30 aviser og tidsskrifter. To år etter debuten ble hun inkludert i Norsk illustrert Litteraturhistorie. Ragnhild Jølsens liv var preget av en dobbel bevegelse, mens forfatterkarrieren steg, sank familiens sosiale og økonomiske status, noe som medførte at fabrikkeierdatteren etter hvert måtte bli i stand til å forsørge seg selv.

Historien om forfatteren Ragnhild Jølsen har vært skrevet før, både i biografis form, og i Jens Bjørnebos langt friere dikterroman Drømmen og hjulet (1964). Skre er i sin bok om Jølsen først og fremst historiker, og derfor vier hun livsfortellingen og kulturhistorien stor oppmerksomhet, hun bruker rikelig av eksterne kilder og dokumenter til å bygge opp sitt eget portrett av Ragnhild Jølsen. Slik skapes en verdifull og troverdig biografi.

Skres litteraturvitenskaplige ambisjon har vært å vise oss hvordan Ragnhild Jølsens litteratur er preget av forfatterens uredde og kompromissløse kvinneblikk på livet, slik skriver Skre med denne boka også et stykke kjønns- og likestillingshistorie.

Min eneste innvending er at Skre innimellom har en tendens til å dvele litt for lenge ved ting som synes å ha liten betydning for historien som sådan, det hender at hun gir oss detaljer som forstyrrer mer enn de belyser, men det er ingen tvil om at Arnhild Skre i det store og hele har levert en interessant, viktig og svært lesverdig biografi om forfatteren Ragnhild Jølsen.

Før formørkelsen

Stavanger kunstforening: Ingrid Toogood Hovland, Liv Tandrevold Eriksen og Maren Juell Kristensen

publisert 28.10.09

Mellom eventyr og science fiction

I følge kunstnerne selv er det deres interesse for det overnaturlige og det magiske som danner utgangspunktet for utstillingen «Predawn Occulation».

Ingrid Toogood Hovland viser fire malerier og et skulpturelt verk, Liv Tandrevold Eriksen stiller ut tegninger, mens Maren Juell Kristensen viser tre installasjoner. Til tross for felles tematikk er det store forskjeller de tre kunstnerne i mellom. Hovlands malerier har et folkloristisk og eventyraktig preg, mens de to andre synes å rette blikket framover mot et mulig møtepunkt mellom det overnaturlige og det naturvitenskapelige.

Med sine store dimensjoner og sterke farger er det Hovlands malerier som først fanger oppmerksomheten. Hovland kaster betrakteren inn i en merkelig magisk verden, en verden med sine helt egne definisjoner av tid og rom. Ved første øyekast gjenkjenner vi en del av momentene i maleriene: sletter, fjell, et vann? Et hus i brann, noen mennesker hist og her. Fargebruken er symbolsk og følelsesladet og slett ikke slik vi ser den i realistiske landskapsmalerier. Penselstrøkene er røffe og hissige og til tross for sprudlende farger er det uhyggen som er sterkest i disse bildene. En porselensvase går igjen i flere av arbeidene hennes, alltid malplassert. En jente med bind for øynene leker blindebukk på kanten av et stup. Hovlands eventyr kan umulig få noen lykkelig slutt.

Eriksens serier med tegninger kalt «Remote viewing» og «Tracking missing girl» viser oss en helt annen side av det overnaturlige. I Eriksens arbeider er det teknologien som utforskes og utfordres, gjennom tekniske hjelpemidler har vi fjernet oss fra verden, gjort virkeligheten uvirkelig. Det du ser på bildet, eller på skjermen foran deg, finnes i realiteten ikke.

Maren Juell Kristensens installasjoner trekker tematikken enda et hakk lenger. I hennes arbeider handler det mye om science fiction – vitenskapsfiksjoner, hvorvidt kunstneren oppfatter fantasiforestillingene om verdensrommet som utopier eller dystopier er vanskelig å si.

Referanser til det overnaturlige og magiske fines i mye av samtidskunsten, særlig finnes det mange dyktige skandinaviske kunstnere som arbeider med denne tematikken nå. For et par år siden så vi flere av dem i utstillingen «Girlpower & Boyhood» i galleri Sølvberget, hvor særlig danske Julie Nord kan trekkes fram som eksempel. Også norske Tiril Schrøder kan nevnes. Et interessant fellestrekk innenfor tematikken er at kunstnerne utforsker psykologiske forhold på et kollektivt heller enn et individuelt plan, allusjoner til eventyr og myter står sentralt, men emosjonelt sett er det snakk om skremmende lite barnevennlige universer.

«Predawn Occulation» kan i følge kunstnerne oversettes til «Før formørkelsen», jeg synes de burde ha valgt den norske tittelen, den er både poetisk og underliggjørende. Den engelske tittelen fordunkler mer enn den opplyser og det er ikke nødvendig i en utstilling som dette.

Frisk & Freidig

Ebba Haslund: «Ingen frøkensport»

Memoarer

125 sider

Aschehoug

publisert i SA 27. oktober

Forfatteren Ebba Haslund døde i sommer, 92 år gammel, men det er en høyst levende stemme som snakker til oss i memoarboka «Ingen frøkensport» som utgis posthumt i disse dager

Olding kaller hun seg, uten blygsel, hun er trøtt av at gamle mennesker kalles godt voksne eller seniorer, som om det å være gammel er noe å skamme seg over. Det er deilig befriende å lese Ebba Haslund, hun sier det som det er, og hun sier ting vi ikke har hørt før – ikke så merkelig kanskje, for det er faktisk ikke særlig ofte vi låner ører til hva gamle kvinner har å si.

«Ingen frøkensport» handler om de siste tjue årene av forfatterens liv. Som gamle damer flest hadde hun sine plager, kroppen sviktet, energien ble redusert, men tankekraften behold hun til det siste.

Alle som har hørt kåsøren Haslund vil kjenne igjen fortellerstemmen i boka, hun har en lett og muntlig stil, også når hun skriver. Hun springer hit og dit både i tid og tematikk. Aller best er hun, slik jeg ser det, når hun snakker om det samtidige, om Max Manus filmen, om Hamsun-jubileet, om likelønn, om muslimske politikvinner, NATO, Afghanistan og Irak.

Det er også interessant å høre hennes tanker om hvordan det er å være gammel i Norge i dag, for hun vil gjerne avlive det hun ser på som myter om alderdommen. Som for eksempel at etnisk norske familier ikke tar seg av familiene sine, eller at alle gamle er ensomme. «Å klage over sin ensomhet er for øvrig et utmerket middel til å påføre sine barn dårlig samvittighet» sier hun. Det er nok langt verre for unge enn for eldre å være ensomme, sier hun et annet sted i boka. Men hun er også tydelig når hun snakker om verdien av eldre menneskers erfaringer – dette er en resurs som det er alt for lett å overse.

Et sted i boken sier hun: «Min generasjon blir aldri ferdige med okkupasjonstiden». I Haslunds tilfelle er dette en bra ting, for hun makter å sette lys på forhold som er i ferd med å gå i glemmeboka. For eksempel skriver hun om det hun kaller den største sivile motstandsaksjonen i Norges historie: Foreldreaksjonen i 1942 som torpederte Quislings forsøk på å innrullere alle barn i Ungdomsfylkingen, en aksjon som var drevet fram av illegale kvinnegrupper: «Det slo meg at i alle beretningene fra okkupasjonstiden var kvinnene nærmest usynlige. Mange av dem som hadde deltatt aktivt i motstandsarbeidet var blitt utelatt» og videre «… hva ville det vel ha nyttet å bli befridd dersom en hel generasjon barn var blitt indoktrinert med nazistisk ideologi?»

I en periode av livet var Haslund medlem i Høyre, som 84-åring ble hun fast spaltist for Klassekampen – hun hadde sine meningers mot. Hun så seg selv som en opprører, i denne boka framstår hun som en klok rebelsk olding som det absolutt er verdt å lytte til.

Kunst for noen og enhver

Hå gamle prestegard, Brit Bøhme, Ole Tersløse Jensen, Arne Bendik Sjur

publisert i SA 20. oktober 2009

Eksempler på samtidskunstens mangfold

Det finnes ingen indre forbindelse mellom de tre kunstnerne som denne måneden vises på Hå gamle prestegard.

Brit Bøhmes malerier handler aller mest om det å male. Andre har sagt at de ser spor av kunsthistorie og av natur i Bøhmes malerier, mulig det, men for meg dreier dette seg først og fremst om maleriet som maleri. Det vil si om lerretets preparering, eller mangel på sådan, om fargenes tyngde og letthet, om strøkenes hurtighet og ro, om det aktive og det passive, om det som viser seg fram og det som forsøker å holde seg skjult.

Brit Bøhmes kunst er vakker, men ikke på en umiddelbar og dekorative måte, for disse bildene gir ikke ved dørene. Snarere er det sånn at jo mer tid du tar deg, jo lenger du ser på hvert enkelt maleri, jo mer vil det åpne seg for deg. Kvaliteten i strøkene, graden av mettethet, balansepunkt og dynamikk: bildene har en egen puls som kan sanses med hele kroppen.

Arbeidene er fint montert og spiller godt sammen i det gamle fjøset på prestegården.

Danske Ole Tersløse Jensen har absolutt ingen ting til felles med norske Brit Bøhme. Hovedverket i hans utstilling er videoverket «Leaving the Isle of the Dead», i tillegg til dette viser han 7 store fotografier, disse er stillbilder fra det nevnte videoverket.

«Leaving the Isle of the Dead» tar utgangspunkt i den sveitsiske symbolisten Arnold Böcklins «Die Toteninsel», malt i fem versjoner på 1880-tallet. Jensen er ikke den eneste som har latt seg inspirere av Böcklins malerier, for eksempel avsluttes Strindbergs stykke «Spöksonaten» (1907) med et bilde av «Die Toteninsel». I nyere tid har «Die Toteninsel» dukket opp både i japanske Anime og i amerikanske pc-spill. Det kan derfor synes som om Jensen er en del av en nysymbolsk, eller kanskje rettere sagt gotisk vending, som finner sted innenfor ulike retninger av samtidskunsten og den visuelle kulturen i dag.

Mens Böcklin i sine malerier nøyde seg med å betrakte øya på avstand, har Tersløse Jensen våget seg i land. Øya viser seg å være befolket av noen underlige vesener med fiskehoder og menneskekropper. Alle er opptatt av en og samme ting, nemlig å komme seg vekk fra øya. Til tross for fiskehodene synes de

ikke å kunne svømme, som Ikaros forsøker de å fly med selvkonstruerte vinger og propeller. Den gamle myten har allerede dømt dem til å mislykkes.

Til tross for alle sine referansene framstår Jensens prosjekt overfladisk. Han klarer ikke å få meg til å forstå hva han vil fram til gjennom sin appropriasjon av Böcklin. Utstillingen er trendy, men ikke så mye mer.

Arne Bendik Sjur er den tredje utstilleren på Hå denne måneden, og tilbyr enda et nytt univers til publikum. Sjur er grafiker, hans håndverk er så presist og elegant at det stiller i en klasse for seg. Vi så ham i Galleri Gann for et par år siden, til Hå har han tatt med seg enda flere bilder.

Sjurs arbeider har ofte en makaber undertone. Serien «Forlatt» tematiserer begjær og sjalusi i møte med en kropp som eldes og forfaller. De små miniatyrene spiller på store følelser, og får det til å fungere. Det ligger en skremmende uhygge under det hele som det er vanskelig å sette ord på. Sjur skaper den emosjonelle responsen i meg som jeg savnet i Tersløse Jensens kunst.

Arne Bendik Sjurs arbeider er montert i det gamle våningshuset, den dypgrønne veggfargen framhever dysterheten i grafikken på en utmerket måte.

Til sammen viser disse tre kunstnerne fram litt av samtidskunstens mangfold.

Følsom geometri

UTSTILLING

Kunstgalleriet: Christine Istad

Til 01. november 2009

publisert i SA 13. oktober 2009

Shibuya

Christine Istad har et eksotisk prosjekt på gang.

Christine Istad forsøker å la seg oppsluke av det japanske, av japansk kultur, historie og topografi. Med utgangspunkt i en fremmed verden har hun klart å bringe fram et ganske så egenartet fotografisk uttrykk. Resultatet er på en og samme tid minimalistisk og ekspresjonistisk. Minimalistisk fordi hun skjærer inn til beinet, reduserer form og innhold til enkle geometriske felt, ekspresjonistisk fordi hun ikke har klart eller villet utestenge det sansemessige og følelsesladede. Og dette er viktig, fordi det er den sensuelle stemningen som oppstår i møte mellom det minimalistiske og det ekspresjonistiske som gir næring til meg som betrakter.

Tokyo

Istads store fotografier er montert mellom to lag av pleksiglass. Det gir en fin virkning, det er som om bildene svever litt ut fra veggen. Billedflatene er inndelt i rektangler og striper. De forskjellige feltene i ett og samme bilde har ulik grad av opasitet - gjennomsiktighet. Graden av gjennomskinnelighet påvirker fargenes styrke. Et klart felt gir sterke farger, et frostet område demper intensiteten og gjør grensene fargene i mellom uklare. Det er som når du stirrer lenge på et punkt uten å blunke, plutselig løser motivet seg opp foran øynene dine.

Videoverket «ITO» viser hender som bretter et stykke tøy. Det sorte tøystykket er i sentrum, handlingen som foretas er rituell og upersonlig, den har en betydning på et overordnet plan. Også fotografiene kan beskrives som upersonlige, uten at dette gjør dem uinteressante – snarere tvert i mot. Upersonligheten gjør at betrakteren selv kan tre inn som subjekt i billeduniverset.

Istad er muligens interessert i fakta om Japan, men det er ikke det hun gir oss -snarere er det en form for mystikk som preger fotografiene hennes. Hennes perspektiv tilhører ikke en sosiolog eller en historiker, Istad dyrker fram kunstnerens blikk på virkeligheten, hun lar oss se verden på en ny måte.

Det tapte paradiset

Toni Morrison: «En nåde»

Roman

143 sider

Aschehoug

Sigrun Hodne tekst

publisert i SA 6. oktober 2009

 

En febril historie om kolonialiseringen av Amerika

I 1682 går europeeren Jacob Vaark i land i Amerika - et på alle måter kaotisk kontinent. Han skaffer seg et landområdet i det som i dag kalles Virginia. «En nåde» handler om kvinnene knyttet til Vaarks gård: Om hans engelske hustru Rebekka, som 16 år gammel sendes over havet til en mann hun ikke aner hvem er. Om indianske Lina, som blir satt i tjeneste hos Vaark etter at stammen hennes er utslettet av sykdom. Om slavejenta Florens, som kommer til gården fordi en mann skylder Vaark penger. Og om Sorg, en ung jente uten navn, uten fortid, og nesten uten språk.

De fire kvinnene representerer ulike former for slaveri, de kan leses som allegoriske bilder på den enorme undertrykkingen av den andre, av det fremmede, som danner fundamentet for den hvite manns herredømme over det nye landet. Hvite menn tilranet seg kvinner og slaver som om de var ting og ikke mennesker. De tok jorda fra indianerne og troen fra alle som ikke delte deres pietistiske kristendom.

Morrison forteller USAs forhistorie fra undersiden, fra de undertryktes perspektiv. Hun lar kvinner, slaver og foreldreløse barn fortelle  - det er en sann lidelseshistorie.

Den nå 78 år gamle nobelprisvinneren Toni Morrison har utviklet en helt særegen litterær stil. Hennes historier beveger seg aldri fra A til Å, hennes romanfortellinger er frodige som regnskogen og så fulle av liv, myter og kryssende fortellinger at ingen noen gang vil klare å gjøre seg opp et fullstendig bilde av hvordan romanuniverset faktisk ser ut. Å lese Morrison er som å forsøke å tegne et kart over et landskap som ligger i konstant tåke.

I «En nåde» gir hun hver og en av karakterene sitt eget kapittel til å fortelle sin egen historie, hvert kapittel spenner derfor over lange tidsepoker og store geografiske avstander. Hos flere av karakterene synes myter og sagn å være like virkelige elementer som faktisk opplevde hendelser. I «En nåde»  finnes det ingen allvitende fortellerstemme som kan hjelpe leseren å sortere mellom virkelighet og fantasi, slik minner denne boka en del om William Faulkners «Larmen og vreden» (1929). Fortid og nåtid blandes sammen og kan ikke tenkes uavhengig av hverandre.

«En nåde» skriver historien om Amerika på nytt, det er en roman med berusende vakre og intense partier, men som helhet er den vanskelig å trenge gjennom, den blir for tett og kaotisk. Jeg savner litt av den melodiske flyten som bar Morrisons best romaner; «Elskede» (1987) og «Jazz» (1992).

 

 

Visuell invasjon

Siri Meyer: «Hva er et bilde. Om visuell kultur»

Sakprosa

144 sider

Pax

publisert i SA 5. oktober 2009

En god, men litt ufokusert innføring i visuell kultur

 

Kan du tenke deg en verden uten bilder? Det synes for meg nesten umulig, men hadde vi levd for fem hundre år siden ville virkeligheten ha sett helt annerledes ut. I middelalderen fantes bilder i kirker og kloster, på mynter og våpenskjold, og i en og annen håndskrevet bok - det var stort sett det hele. En vanlig kvinne ville sannsynligvis ikke komme til å se så svært mange bilder i løpet av livet. I vår tid bombarderes vi av bilder enten vi vil det eller ei.

Professor Siri Meyers bok handler om nettopp dette, om hvordan den visuelle kulturen har endret seg historisk og om hva bilder kan bety for vår forståelse av oss selv og den virkeligheten vi er en del av.

I boka tar Meyer utgangspunkt i en personlig fortelling, hun skal finne et passende minnebilde til sin fars begravelse. Fra dette nære og intime punktet leder hun oss bakover og utover, til greske myter, religiøse billedforbud, ikonografisk besjeling, frenologi og fysisk antropologi, gjennom utallige avbrekk og sidesprang kommer hun omsider tilbake til sin egen tid. I dag lager vi bilder både av det vi ser og det vi ikke kan se, og aksepterer uten videre at ultralyd- og satellittbilder viser oss virkeligheten slik den faktisk ser ut, selv om den kun kommer til syne ved hjelp av høyteknologiske instrumenter.

Språket i Meyers bok flyter lett, til tross for utallige henvisninger til ulike referanseverk og filosofisk tekster. Som så mange kunsthistorikere har hun en forkjærlighet for den franske essayisten Roland Barthes, men som få andre bruker hun ham mer som inspirasjon enn som sannhetsvitne for sitt eget prosjekt. Bokas fine illustrasjoner følger stort sett teksten på en god måte.

I løpet av det siste tiåret har visuell kultur oppstått som et selvstendig universitetsfag, basert på en kombinasjon av fagene kunsthistorie, medievitenskap, antropologi og teknologi. Det er et fagområde for vår tid, for en visuell verden. Det er bra at Siri Meyer har satt seg fore å formidle innsikter fra dette fagfeltet til et allment publikum.

Meyer har mye – ja, muligens litt for mye - stoff å skrive om. Min eneste innvending mot denne boka er at forfatterens digresjoner innimellom truer med å drukne tekstens overordnede struktur, men i det store og hele er «Hva er et bilde. Om visuell kultur» en riktig leseverdig bok.  

 

 

I mors vold

Michael Alonzo: «Gi aldri opp»

Sakprosa

230 sider

Versal

SA 29. sept 2009

  

En bok om grov mannsmishandling

 Michael er gift med Johanna, de har levd sammen i flere år. En dag blir Johanna gravid, Michael blir hoppende glad, men Johanna vet slett ikke om hun vil ha dette barnet. Det eneste hun vet er at hun ikke vil snakke med Michael om saken, med han som kanskje skal bli far. Michael blir satt utenfor når det gjelder som mest. Johanna velger å beholde barnet, men de to voksne går hver til sitt. Begge har et ønske om mest mulig tid sammen med barnet. 

Michael Alonzos bok er en selvbiografi i form av en dagbok, den er en på alle måter subjektiv og personlig fortelling. Den første delen av boka handler om tiden fram til barnet fødes, den neste om farens forsøk på å få rett til samvær med sin egen sønn. Boka er derfor også et polemisk innlegg i debatten omkring barnefordeling og omsorgsrett. 

Alonzo har alltid levd med vold, som liten ble han mishandlet av sin egen mor, siden har han oppsøkt voldelige relasjoner. Han ser det selv, men klarer ikke å gjøre noe med det: Jeg har hele mitt liv blitt dratt mot ekstremt voldelige mennesker, sier han et sted i boka. 

Michael Alonzos kone mishandler ham både fysisk og psykisk. Det er sjelden vi leser om relasjoner som dette, sjelden at menn som utsettes for familievold forteller. At en stor og sterk mann jevnlig utsettes for fysisk vold fra sin kroppslig sett mindre kone, er nesten ikke til å tro. Det er en dobbel skam i denne situasjonen: Skammen over å bli slått, og skammen over ikke å være mann nok til å få slutt på overgrepene. Menn anmelder sjelden voldelige kvinner, sannsynligvis har det mye med nettopp skamfølelse å gjøre. Alonzo formulerer det på denne måten: Det inngår ikke i mannsrollen å være et offer. Men selvfølgelig er ikke Alonzo den eneste mannen som har blitt slått, derfor har hans historie allmenn interesse. 

Til tross for at barnets mor er voldelig, får hun uten problemer hovedansvaret for parets lille gutt. Sett fra mannens synspunkt er mors rettigheter uendelig mye bedre ivaretatt, rent juridisk, enn fars. Hendelsene i «Gi aldri opp» utspiller seg i en svensk virkelighet, men norske fedre har rapportert om liknende erfaringer fra rettsystemet her til lands. 

Jeg er ikke særlig begeistret for Alonzos språklige stil, og heller ikke for måten boka er konstruert på. Jeg synes de litterære grepene og den svært subjektive muntlige dagbokstilen svekker fortellingens polemiske kvaliteter. Samtidig får boka godt fram hvor mye svakere far står enn mor når det gjelder retten til omsorg og samvær med egne barn etter et samlivsbrudd. I et samfunn som tilstreber likestilling er dette absolutt ikke en situasjon man kan slå seg til tåls med. 

Litteratur på liv og død

Tor Eystein Øverås: «Livet! Litteraturen! 56 forsøk og forslag» kritikker 2006-2009

Gyldendal

 publisert i SA 22/09/09 

«Livet! Litteraturen!» er en personlig bok om det å lese - om hvordan vi skal lese og hvorfor

 Tor Eystein Øverås er først og fremst forfatter – også når han leser. Hans nye tekstsamling «Livet! Litteraturen!» kan derfor både leses som en samling litteraturkritikker (noe den rent faktisk er), men også, og kanskje enda mer interessant, som et litt ustrukturerte anslag til en personlig poetikk – det vil si lære om diktekunstens vesen, former og virkemidler. 

«Livet! Litteraturen!» inneholder 56 korte, personlige og stilistisk sterke tekster. Øverås synes å ha en særlig forkjærlighet for skandinavisk og nordeuropeisk litteratur, et underfokusert område i den norske litteraturoffentligheten. Flere av Øverås’ tekster handler om svenskene P.O. Enquist, Torgny Lindgren og Selma Lagerlöf, han skriver om islendingene Hallgrimur Helgason, Sjón og Halldór Laxness, om Cora Sandel, Kjartan Fløgstad og Dag Solstad, men han ser også lenger ut i verden, til J.M. Coetzee, Henry James og W.G Sebald. På et forunderlig vis klarer han å trekke linjer og paralleller på kryss og tvers av geografi og historie. 

I Øverås sitt syn på litteratur er det ikke noen motsetning mellom det lokal og det globale, all verdenslitteratur er situert i det lokale. En tekst om Torgny Lindgren åpner på følgende måte: Hvorfor er det slik at flere av Sveriges aller fremste forfattere kommer fra små steder i Västerbotten, langt nord i Sverige? Svaret Øverås gir oss er at en forfatter alltid må hente styrke i seg selv, i sitt eget liv, i sine egne erfaringer.  Litteraturen til Sara Lidman, P.O. Enquist og Torgny Lindgren hadde vært utenkelig uten Västerbottens øde innland og menneskene som bor eller har bodd der – i lykkelige øyeblikk får det lokale en global betydning og verdi. 

Igjen og igjen fremhever Øverås det sære, det marginale og det lokale som noe som angår oss alle. Knyttet opp til denne kjærligheten for det partikulære stedet er også en interesse for selvbiografiens plass i samtidslitteraturen. Det hele bindes sammen av hans ide om at litteratur og liv er ett. I sin anmeldelse av Orhan Pamuks essays sier han det på denne måten: I motsetning til mange forbenede tekstanalytikere, som hardnakket påstår at litteraturen og livet er to forskjellige størrelser, som ikke må blandes sammen, så vet Pamuk at det forholder seg motsatt, at litteraturen er på død og liv, at litteraturen kan forandre vår liv … skill livet fra litteraturen, og litteraturen fra livet, og du er død som forfatter. Men fortvil ikke: Du får jobb som professor. 

Kritikeren Øverås forsøker aldri å gi oss objektive og nøytrale vurderinger av de bøkene han skiver om, han er hele tiden tydelig til steder med sine egne subjektive meninger og synspunkt. Dette er et grep som stemmer godt overens med hans ambisjon om å gi oss en ny poetikk.

 

Kaoskontroll

Kunstgalleriet: Paul Smulders

Til 27. September

 publisert i SA 22/9/09

Dekorative nedtegnelser av livets støy

En skisseaktig karikatur av maleren Rembrandt, det meste av ansiktet ligger skjult under noen store og bustete krøller, likevel; nesen, holdningen, håret – det må være Rembrandt. Deretter legger jeg merke til teksten, svakt grå i øverste hjørne, saftig rød i bildets nedre halvdel. Det er umulig å dechiffrere den snirklete skriften, det eneste som lar seg tyde er årstallet 1606, året for Rembrandts fødsel. Bildets bakgrunn ser ut som en gallerivegg, montert på gammeldags vis - tett i tett av bilder, men alle bildene synes å ha moderne innhold. Foran galleriveggen står en rekke mennesker som synes å være mer opptatt av å snakke med hverandre enn av å betrakte kunsten. Og helt i forkant, som et siste lag av informasjon, ligger den utydelig snirklete skriften, som en noterekke strekker den seg over billedflaten.

 

Som alle bildene til Smulders består også dette maleriet av lag på lag med informasjon. Kunstneren overlesser bildene sine både med innhold og virkemidler. Fargene er sterke og intense, linjeføringen er brå, billedflaten er fylt til randen med innhold – vi befinner oss på grensen til det kaotiske, men trekkes som regel ned av enkle og lett gjenkjennelige figurasjoner, et menneske, et tre, noen fugler – de konkrete objektene roer ned det intense spillet som fargene og linjene har satt i sving.

 

Paul Smulders arbeider er svært dekorative, og de åpner opp for mange spørsmål og tolkninger. Som for eksempel i bildet med Rembrandt: I siste del av teksten dukker årstallet 2006 opp, så er dette maleriet kanskje en hyllest til kunstneren på hans firehundreårsdag. Men hvorfor har Smulders plassert moderne malerier inn i bildet, forsøker han å si noe om den kunsthistoriske utviklingen etter Rembrandt? Og hva med publikum som synes å være mer opptatt av hverandre enn av malekunsten? Har kunsten noen verdi i seg selv, annet enn som en dekorativ kulisse? Eller er det kanskje slik at kunsten samler menneskene til meningsfulle samtaler?

Rembrandt er en av de aller viktigste skikkelsene i nederlandsk kunsthistorie, Smulders befinner seg absolutt ikke i samme liga, men det betyr ikke at man ikke kan ha glede av maleriene hans. 

Er det noen der?

Noveller

Lena Niemi: «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket»

Aschehoug

Stavanger Aftenblad 8/9/2009

En velkomponert og stilsikker debut

Femten personer, femten noveller – dette er i korte trekk strukturen i Lena Niemis fine debutbok «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket». Rammen for det hele er en kald vinternatt i Oslo. Det snør, det er mørkt, og mobilnettet er nede.

Konstruksjonsmessig kan boka minne om Robert Altmans filmklassiker «Short Cuts» fra 1993. De femten personene som det fortelles om i Niemis novellesamling synes i utgangspunktet ikke å ha noe med hverandre å gjøre, men etter hvert som historien utvikler seg dukker personene opp i hverandres fortellinger, hovedpersonen i en novelle er biperson i neste. På en intrikat måte skapes det et nettverk menneskene i mellom.

Historiens mest sentrale tematikk speiles i bokas tittel: «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket», det handler om manglende kontakt, om hvor vanskelig det er å snakke sammen. På en fin måte forsterkes tematikken ved at hver og en av personene i boka har fått hvert sitt kapittel. Foreldre og barn, kjærester, ektefeller, naboer og venner, alle grenser til hverandre, men ingen klarer noen gang å smelte sammen til en enhet med noe utenfor seg selv. Det er for lite tillit, for lite omsorg og for knapt språk i dette universet.

Niemi presenterer en rå og sår menneskelighet på en enkel og troverdig måte. Store kriser gjengis i et knapt og hverdagslig språk som ikke på noen måte underminerer alvoret i situasjonen. Hun går fra den ene personen til den neste og gir alle tilstrekkelig med personlighet til å kunne fylle sine roller i historien.

Å skrive enkelt og presist er en kunst Niemi mestrer, hennes bok sier oss akkurat nok. Som enkeltsåtende noveller blir de femten fortellingene hengende i lufta, som en samlet syklus gir de oss et vemodig og troverdig bilde på menneskets ensomhet.

 

 

London - Persia - Brusand

Nordisk Kunst Plattform: Debbie Lawson

Til 11. oktober

Stavanger Aftenblad 16/9/2009

 Nok en gang gir Nordisk Kunst Plattform oss en stor utstillingsopplevelse.

 Hvem skulle ha trodd at en gammel stasjonsbygning på Brusand skulle bli til et av Rogalands beste gallerier? Et gammelt nedslitt lokale langt ute i periferien klarer gang på gang å hente inn interessant internasjonal samtidskunst. Denne gangen er det Debbie Lawson som presenteres.

Lawson bor og arbeider i London, hun har stilt ut i hele verden, og nå også på Brusand. Lawson viser skulpturelle gjenstander, hun tar utgangspunkt i gamle møbler som hun så omformet ved hjelp metallkonstruksjoner og tekstiler. Alle tekstilene har mønster og farger som persiske tepper.

Den første skulpturen står på gangen. Et par krakker og en pidestall har blitt til et tårn, det hele krones av en kjøttetende plante. Alt er innpakket i persiske stoffer. Ranker med blader vikler seg inn og ut av konstruksjonen. Stoffet gir skulpturen en tiltrekkende myk overflate, men man skal være bra dum for å la seg lokke inn i en kjøttetende plante - eller? Skulpturen kan stå som en metafor for hjemmet, for det koselige, for den varme hyggen vi omgir oss med, men den er også et bilde på en ekkel og klebrig intimitet som truer med å oppsluke alle som ikke passer på å opprettholde en passe distanse til sine nærmeste omgivelser.

Lawsons skulpturelle objekter omformer rommene de er plassert i, vi befinner oss ikke lenger i et galleri, men i en merkelig skrudd verden.

Lawson har pakket europeisk middelklassenips inn i tyrkisk pels, en måte å forstå dette prosjektet på er å se det som en iscenesatt kulturkollisjon. Men en slik tolkning blir fort litt i enkleste laget, for i Lawsons kunst er ikke det fremmede en ytre faktor men en del av selve verket, noe som igjen åpner opp for en ny tolkningsmulighet: det fremmede er en del av oss selv, noe iboende som vi alle alltid bærer med oss – vår egen fremmedhet for oss selv.

Lawsons skulpturelle verden er forlokkende og skremmende på en og samme tid. Et gulvteppe spruter opp over veggen, hjemmets tilsynelatende harmoni er ikke til å stole på, hverdagslivets monotoni trues av en viltvoksende kraft som vi verken kjenner opphavet er hensikten til. 

Nysatsning på film og kunst

om KINOKINO

Flytende virkeligheter

i Billedkunst

Guddommelig kunst

kunstfilm

Hå gamle prestegard, Kathleen Herbert

Til 23. august

publisert i SA 5.august

 

Et sublimt møte mellom natur og kultur

Først; et mørkt og dunkelt rom, sakralt, historisk. Så; en lyd – et dyr? Hover mot stein, en litt klaprende lyd gir gjenklang i rommet. Til slutt dukker hesten opp, et vakkert velproporsjonert dyr smyger seg rundt hjørner og mellom søyler. En hest i et gammel gotisk kirkerom. Dette er i korte trekk innholdet i britiske Kathleen Herberts kunstfilm  «The Stable» (2007).

En gang langt tilbake i tiden, i en tid med krig og krise, ble kirkerom som dette brukt som staller. Kanskje har denne kunnskapen vær en inspirasjonskilde for Herberts fim, men Herberts film er ikke en historisk dokumenter. «The Stable» er en vakker poetisk film som gir rom for den enkelte betrakterens egne tanker og fantasier.

Som for eksempel denne: Kirken og hesten viser oss to ytterpunkter av det vakre. Hesten er ren utemmet natur, kirkerommet gjennomarbeidet kultur, begge viser mot en skjønnhet som det ikke finnes ord for. Dyret er mykt og varmt mens kirken er hard og kald, felles for dem begge er en dramatisk styrke og kraft. «The Stable» har en anelse av noe sublimt over seg. Kirkerommet retter gjennom sine fantastiske buer og rom tanken hen mot noe overskridende guddommelig, hesten viser oss det guddommelige i naturen, i virkeligheten her og nå.

Kathleen Herberts film er tatt opp i Gloucester Cathedral. Kirkerommet er aldri tilstrekkelig lyst nok til at vi får et overblikk over hvordan det hele ser ut. Kameravinkelen endres en rekke ganger, som for å understreke byggets labyrintiske kvalitet. Hesten går inn og ut av billedrommet, vi vet aldri hvor den er eller hvor den skal – kanskje er det mange hester i kirken?

Herbert bruker lys og skygge som en renessansekunstner. Store deler av billedflaten skjuler innholdet for betrakteren, vi kan ikke annet enn gjette oss til hva som befinner seg i de myke skyggene. Det er fint, men svært krevende, og litt for krevende for det visningsrommet som er valgt på Hå gamle prestegard. Jeg kunne ønske meg et enklere visningsrom som lot filmen få all oppmerksomhet alene, i stedet for det trekkfulle loftsrommet som nå er valgt.

Likevel, «The Stable» er absolutt verdt et besøk.

 

 

Kunstkritikk: debatt ønskes

Anders Emil Sommerfeldt kritiserer i debattinnlegget «Kunstkritikk: Interesse søkes » (SA …) meg for manglende interesse for utstillingen «Guttestrekar?» spesielt og samtidskunst generelt.

publisert i SA 

-       Sommerfeldt, som selv deltar på utstillingen «Guttestrekar?», irriterer seg over å ha måttet vente svært lenge på min anmeldelse. Til dette er det bare å beklage, jeg er fullt klar over at det må være irriterende å vente så lenge som 33 dager å på en anmeldelse. Heldigvis vises «Guttestrekar?» helt fram til 23. august, noe som betyr at publikum ennå kan nyte utstillingen i noen uker framover.

-       Videre kritiserer Sommerfeldt meg for å mangle interesse for verkene og spør seg om jeg virkelig har sett alle de utstilte arbeidene. Til dette er svaret ja, jeg har selvfølgelig sett alle arbeidene.

-       Sommerfeldt går deretter videre til å betvile min interesse for samtidskunst som sådan. Som frilanskritiker skriver jeg for flere aviser og fagtidsskrifter, arbeidet er usikkert og dårlig betalt, men uhyre interessant. Om jeg er en god kritiker eller ei er det imidlertid opp til mine lesere og redaktører å vurdere.

-       I sitt innlegg hevder Sommerfeldt at utstillinger i Oslo og Bergen får langt større medieoppmerksomhet enn utstillinger i Stavanger. Dette tror jeg faktisk er helt feil. Så vidt jeg vet er det ingen lokalaviser som dekker det lokale billedkunstfeltet med mer spalteplass enn Stavanger Aftenblad. Selvsagt kan vi som skriver i SA bli bedre, men kvantiteten tror jeg ikke det er riktig å klage på.

-       «Jeg mener at kunstkritikere har 
et ansvar for å 
øke samfunnsverdien av kunst, 
og ikke bare avvise den på et 
overfladisk grunnlag. Jeg mener 
vi burde kunne kreve at betalte 
kunstkritikere ytrer et nivå som 
inspirerer interesse for kunst hos 
publikum », sier Sommerfeldt avslutningsvis i sitt innlegg. Til dette vil jeg si meg helt enig. Min fremste oppgave som kunstkritiker er å skrive faglig kompetente og velreflekterte anmeldelser, mitt håp er at jeg gjennom dette klarer å vekke mine leseres nysgjerrighet og interesse for kunst.

Men - å skrive kunstkritikk innebærer også den litt mindre hyggelige oppgaven å peke på forhold i et verk, eller i en utstilling, som ikke er bra, slik jeg altså forsøkte å gjøre i min anmeldelse av «Guttestrekar?» 

Lett sommerunderholdning

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, div. kunstnere

Til 23. august

publisert i SA 23. juli

 

Smaksprøver på dette og hint

Utstillingen «Guttestrekar?» har et visst messeaktig preg over seg. Den gir oss små smaksprøver i stedet for å gå i dybden. De 19 kunstnerne som er med i utstillingen synes ikke å ha annet til felles enn kjønn - de er alle menn.

Til tross for et løst kuratorgrep finnes det mange interessante verk i utstillingen. Et arbeid som så absolutt er verdt å merke seg er John K. Rausteins «Åkle abh-852815-Hh». Ordet åkle kommer fra norrønt áklæði som betyr sengeteppe, etter hvert har ordet kommet til å betegne ulike typer vevde tepper. Men Rausteins Åkle befinner seg nokså langt borte fra den tradisjonelle folkekunstvarianten. Store mengder hvite rysjer fosser nedover veggen og utover gulvet. Det hele har et samtidig truende ukontrollert og forlokkende preg. Det er som om dette tekstilarbeidet har sin egen vilje, og det vil så absolutt noe mer enn å være til pynt. Raustein er kjent som en broderiets mester, det er spennende å se at han også mestrer det skulpturelle.

Bjørn Bjarres installasjon «Let’s get lost» består av noen merkelige små figurer som befinner seg i en dyp eksistensiell krise. En lignende tematikk finner vi igjen hos Jørgen Moe, som har skutt små mannsfigurer av leire utover flere veggflater. Det er likevel ikke først og fremst angst som formidles gjennom disse to arbeidene, det synes mer å handle om ufrivillig komikk, det vil si at kunstnerne bevisst lar sine figurer framstå som noen patetiske hjelpeløse vesener.

Et fint arbeid er Hilmar Fredriksens «Poste restante», en serie collager basert på gamle postkort. Tradisjonelle postkort er omarbeidet til å bli gåtefulle små bilder, postkortene har gått fra å være allmenne og upersonlige til å bli erotiske og hemmelighetsfulle på en »«til tider nokså surrealistisk måte.

De fire omtalte arbeidene leder oss i svært forskjellige retninger, noe som er typisk for denne utstillingen. Den viser oss fine ting som egentlig ikke tjener på å bli presentert i det samme selskapet. Gjennom sitt fokus på omfang heller enn form og innhold ender «Guttestrekar?» opp med å bevege seg i overflaten i stedet for i dybden. Kanskje har kuratoren tenkt at publikum har bruk for litt lett sommerunderholdning akkurat nå? Jeg tror imidlertid at både kunstnere og publikum ville vært tjent med et litt strammere og mer bevisst kuratorgrep.

 

Speil, speil på veggen der …

Rapport fra Stavanger2008

Mary Miller m.fl.: «Historien om et år»

300 sider

Sigrun Hodne tekst

-       et upålitelig forsvarsskrift

 

Stavanger2008s bok Historien om et år er en på alle måter utradisjonell rapport. Boka er gjennomillustrert med flotte fotografier fra en rekke ulike 2008 arrangementer. Tekstene er satt opp på en måte som gjør dem lette og gode å lese, det er tydelig at redaksjonen har hatt dyktige designere med på laget.

«Vi ga et løfte om program og innhold til EU-kommisjonen i Brussel, og vi gjennomførte det vi lovet dem», sier en selvtilfreds direktør på rapportens første side. Og ingenting kan vel være bedre?

Boka omhandler alle sider ved 2008 prosjektet. Noe av det beste er den grundige gjennomgangen av gjestekompanienes arbeidsprosess og program. Her går forfatterne grundig til verks og forteller oss om bakgrunnen for de enkelte prosjektene, om gjennomføringen og om publikums reaksjoner. Rapporten skal også roses for en klar og oversiktelig tabell med tall og fakta knyttet til hvert enkelt arrangement.

Men man skal imidlertid ikke ha lest mange sidene før man oppdager at boka først og fremst er skrevet som et forsvarsskrift. Stavanger2008 føler seg urimelig kritisert og øyner en mulighet til å slå tilbake. Slik utdyper teksten et vedvarende problem som handler om dårlig kommunikasjon fra Stavanger2008 sin side.

Hvorfor er det nødvendig å være så bombastisk selvforherligende hvis alt er i sin skjønneste orden? Og hvorfor i alle dager ser direktøren seg tjent med å omtale lokale kunstnere og publikum på en nedverdigende måte? Se bare hva hun skriver: «Våre smakebiter på programmet presenterte en meny som nok var i overkant eksotisk for en region der den vanlige dietten var veletablert og hvor man forholdt seg relativt likegyldig overfor nye smaker (…) de fleste syntes å være ganske sløve og uinteresserte i å åpne øyne og ører» (46). Og videre: «Et prosjekt i visuell kunst klaget over å måtte undertegne en kontrakt. De satte nesa i været: kunstnere var hevet over slikt. For oss var dette en plage og vitnet om den verste typen stor fisk i liten dam mentalitet. Arbeidet med våre internasjonale ensembler var slående annerledes». (229) Her omtales både kunstnere og publikum som en gjeng med fehoder. Muligens oppfatter Mary Miller rogalendinger på dette viset, i så tilfelle er det ikke til å undres over at det oppsto en del samhandlingsproblemer under veis.

Men det er ikke bare publikum og kunstnerne som får passet påskrevet i denne boka, også pressen får så det monner: «På denne tiden viste den nasjonale norske pressen liten interesse. Ganske naturlig, siden deres hovedinformasjonskilde var vår lokale presse og dens lidenskap for å finne feil med organisasjonen» (232). Igjen og igjen viser den tidligere journalisten Mary Miller fram sitt manglende medietekke.

Sentrale mål for Stavanger2008 var å skape en europeisk hovedstad for gjestfrihet, dialog og gjensidig respekt. Historien om et år gjør det klart at dette målet ikke ble nådd. Direktørens stemme, slik vi så den før og i løpet av 2008, og slik vi nå ser den i denne boka, er både autoritær og monologisk. Det er sant som hun selv sier, hun hadde forpliktelser i forhold til Brussel, men hun har også hatt forpliktelser i forhold til det regionale planet. Når en rekke kunstnere fra ulike felt sier at de føler seg overkjørt og oversett holder det ikke at direktøren svarer med samme mynt. Som leder er det hun som har hatt hovedansvaret for å sette i gang og opprettholde en god samtale mellom alle involverte. Det har hun ikke fått til.

I den opprinnelige søknaden til Brussel ble det foreslått minst fem kunstneriske råd med ansvar for forskjellige kunstarter. Direktør Miller valgte imidlertid å kutte denne kvalitetssikringsinstansen og tok i stedet selv på seg rollen som garantist for kunstnerisk kvalitet. Dette er et valg som vitner om liten evne til å delegere, og som ytterligere forsterker bildet av en autoritær lederstil i organisasjonen.

Historien om et år viser oss minnebilder fra en rekke flotte kulturtilstelninger, men den viser oss også en direktør med sterke kulturimperialistiske trekk, en leder som har vært flinkere til å snakke enn til å lytte, og som dermed ikke har vært i stand til utvise den gjensidige respekten som hennes eget program så høylytt har proklamert at dette året skulle sette i fokus. Klart det må bli bråk av sånt. 

publisert i SA 11. juli

Typisk kvinnelig

I norsk dagligtale blir begrepet tabu gjerne brukt om et tema som alle i en kultur (eller en gruppe) er enige om at ikke skal omtales.

debattinnlegg SA 4. juli

Tabuer finnes selv i de mest liberale og avantgardistiske kretser, som for eksempel innenfor de feministiske miljøene ved norske og internasjonale universiteter.  Miljøer som strides om mye og mangt, men som i all hovedsak er enige om at det ikke finnes noe typisk kvinnelig.

Men det gjør det jo - , noe to ganske nye bøker har vært med på å synliggjøre denne våren. De handler begge om kjønn og litteratur. Brit Bildøen tar med boka Litterær salong for seg et utvalg kvinnelige forfatterskap som hun mener har blitt viet for liten oppmerksomhet. Unn Conradi Andersen har skrevet boka Har vi henne nå, om hvordan media behandler kvinnelige forfatterskap. Begge bøkene tar utgangspunkt i litteraturen, men problemstillingene og utfordringene som reises angår de fleste samfunnsområder.

I innledningen til essaysamlingen Litterær salong (2009), kommer forfatter Brit Bildøen med noen interessante påstander, hun sier: «Den litterære smaken er i hovudsak maskulin, noko som pregar den offentlege samtalen om litteratur.» Og videre: «Det krev mot, kanskje overmot, å vere skrivande kvinne i eit klima der det som er skrive av kvinner , blir sett på som mindre viktig og interessant enn det som er skrive av menn.»

Spørsmålet er om det kvinner skriver blir oppfattet som mindre interessant på grunn av forfatterens kjønn, eller på grunn av tekstens innhold og form. Hvis det første er tilfelle, altså hvis forfatterens kjønn er avgjørende for hvordan leseren liker boka, kan problemet løses ved at alle kvinner skriver bøker under mannlig psevdonym, eller enda bedre, at alle forfattere går i gang med å benytte seg av nummer i stedet for navn. Men hvis det er formen og innholdet som er problemet – se da står vi ovenfor en ganske annen utfordring.

I akademia er enigheten stor om at kvinner diskrimineres i forhold til menn, men viljen er liten til å diskutere om det finnes noe spesifikt kvinnelig. Jeg vil sågar hevde at begrepene kvinnelighet og femininitet er tabubelagte begreper. Kanskje ikke så underlig i en kultur som er så opptatt av det unike individet som vår. «Det finnes ikke noe typisk kvinnelig» har i lang tid vært feminismens slogan, og så har den rast videre for å ta seg av spørsmål som har med alle mulige former for seksuelle legninger å gjøre, muligens for å samle bevis på at det typisk kvinnelige ikke eksisterer. Men i andre deler av virkeligheten, i arbeids- og hverdagslivet for eksempel, der lever tradisjonelle kjønnsroller fortsatt videre. For ingen annen faktor enn kjønn synes å kunne forklare hvorfor kvinner aldri klarer å komme på høyde med menn når det gjelder lønn og pensjon.  Det er altså ikke bare slik at den litteraturen vi kvinner skriver er uinteressant og uviktig, vi er rett og slett annenrangs borgere – hvordan skal samfunnet ellers kunne forsvare at vi får så lite igjen for innsatsen vår. (Husk at det fremdeles er slik at kvinner kun tjener ¾ av menn med lik utdanning).

Min påstand er at kvinner kan betegnes som en gruppe, ikke av identiske individer, men av individer som på en rekke områder har langt mer til felles med hverandre enn det de har med menn. Hvis det er sant som Bildøen hevder, at den maskuline smaken dominerer, må det finnes en feminin smak, og kanskje også en feminin kunst og litteratur, som undertrykkes. Men hvordan denne smaken er, og hvordan denne kunsten ser ut, se det er kan vi ikke vite før noen av oss våger, på tross av all verdens tabuer, på tross av en overhengende fare for å bli stemplet som reaksjonære, å innrømmer at det finnes forskjeller mellom kvinner og menn.

Det er typisk kvinnelig å velge en dårlig betalt omsorgsjobb framfor en godt betalt stilling i det private næringslivet. Det er typisk kvinnelig å skrive gode bøker som settes på sidelinjen i det offentlige ordskiftet. Det er typisk kvinnelig å ta på seg skylden for at en selv undertrykkes og dermed nekte for at kjønnsdiskriminering fremdeles er et strukturelt problem i samfunnet vårt. Det er typisk kvinnelig  å trekke seg tilbake i skyggen for å gi en mann plass i rampelyset.

I boka Har vi henne nå (2009) siterer Unn Conradi Andersen en tidligere kulturredaktør som i en debatt om litterær kvalitet hevdet: «… om det virkelig skal rokkes ved maktforholdet i litteraturlivet (dvs. om kvinner og menn skal få lik makt), må en del kvinner antagelig skrive andre bøker». Kan han virkelig i fullt alvor mene at kvinner må bli som menn for å bli sett, hørt og lest i vårt såkalt likestilte samfunn?

Det finnes forskjeller kjønnene i mellom, og så lenge verden fortsetter å være inndelt i kjønnskategorier gjør vi lurt i å innrømme deres eksistens – for hvordan skal vi ellers klare å gripe fatt i den systematiske diskrimineringen som kvinner utsettes for i litteraturen, i arbeidslivet og på en rekke andre samfunnsområder?

 

Glassmesteren

Obrestad fyr, Peter Sutton

Til 13. september

publisert i SA juni 2009

En serie med glassmalerier skaper lys og liv i kjelleren på Obrestad fyr

Obrestad fyr har siden 2006 fungert som fyrmuseum. En permanent utstilling forteller om byggingen av fyret, om hverdagslivet der og om soldatlivet under 2. verdenskrig. I tillegg til rikelig med billeddokumentasjon inneholder første etasje også et maskinrom som er åpent for publikum. Dette bygget, som er utført i tung granitt, danner rammen for glasskunstner Peter Suttons sommerutstilling på Obrestad.  

 

Fyret kan på ingen måte sies å være et perfekt kunstgalleri, men det synes ikke å plage Sutton, som har klart å utnytte byggets utfordringer på en svært fin måte.

Suttons materiale er farget glass. Han starter med å påføre farger og mønster på en stor, plan glassflate. Deretter skjærer han glasset opp i smale remser. Disse remsene plasseres så på høykant mot en bakvegg, slik at det skapes et tredimensjonalt bilde. I noen av arbeidene er glasset montert på en malt bakgrunn, i andre arbeider plasseres glasset direkte på veggen i rommet. I alle tilfellene handler det om å synliggjøre lys, lys som skaper rom. Suttons bilder forandrer seg etter som betrakteren beveger seg rundt i rommet. Et og samme bilde kan for eksempel se rødt ut fra høyre og grønt ut fra venstre. Betrakterens perspektiv gjenskaper verket på forskjellige måter.

Glassmalerier, gjerne i form av store fortellende bilder, er en sentral del av kirkearkitekturen. Sutton er tydelig inspirert av tradisjonen, men trekker bildene sine i en annen retning enn den typiske kirkekunsten. Suttons arbeider eksperimenter med lys, farge og rom, og viser oss hvordan våre egne bevegelser er med på å forme verket. Det er altså ikke, som i kirkekunsten, et innhold eller budskap som skal formidles. I den grad vi kan gjenfinne noen form for tematikk i Suttons abstrakte bilder kan denne først og fremst knyttes til fyrets oppgave og funksjon.

De fleste glassmalerier inngår i større arkitektoniske prosjekter, det er derfor ekstra interessant å se at kunstformen også kan brukes og fungere i liten skala.