30. september 2009

I mors vold

Michael Alonzo: «Gi aldri opp»

Sakprosa

230 sider

Versal

SA 29. sept 2009

  

En bok om grov mannsmishandling

 Michael er gift med Johanna, de har levd sammen i flere år. En dag blir Johanna gravid, Michael blir hoppende glad, men Johanna vet slett ikke om hun vil ha dette barnet. Det eneste hun vet er at hun ikke vil snakke med Michael om saken, med han som kanskje skal bli far. Michael blir satt utenfor når det gjelder som mest. Johanna velger å beholde barnet, men de to voksne går hver til sitt. Begge har et ønske om mest mulig tid sammen med barnet. 

Michael Alonzos bok er en selvbiografi i form av en dagbok, den er en på alle måter subjektiv og personlig fortelling. Den første delen av boka handler om tiden fram til barnet fødes, den neste om farens forsøk på å få rett til samvær med sin egen sønn. Boka er derfor også et polemisk innlegg i debatten omkring barnefordeling og omsorgsrett. 

Alonzo har alltid levd med vold, som liten ble han mishandlet av sin egen mor, siden har han oppsøkt voldelige relasjoner. Han ser det selv, men klarer ikke å gjøre noe med det: Jeg har hele mitt liv blitt dratt mot ekstremt voldelige mennesker, sier han et sted i boka. 

Michael Alonzos kone mishandler ham både fysisk og psykisk. Det er sjelden vi leser om relasjoner som dette, sjelden at menn som utsettes for familievold forteller. At en stor og sterk mann jevnlig utsettes for fysisk vold fra sin kroppslig sett mindre kone, er nesten ikke til å tro. Det er en dobbel skam i denne situasjonen: Skammen over å bli slått, og skammen over ikke å være mann nok til å få slutt på overgrepene. Menn anmelder sjelden voldelige kvinner, sannsynligvis har det mye med nettopp skamfølelse å gjøre. Alonzo formulerer det på denne måten: Det inngår ikke i mannsrollen å være et offer. Men selvfølgelig er ikke Alonzo den eneste mannen som har blitt slått, derfor har hans historie allmenn interesse. 

Til tross for at barnets mor er voldelig, får hun uten problemer hovedansvaret for parets lille gutt. Sett fra mannens synspunkt er mors rettigheter uendelig mye bedre ivaretatt, rent juridisk, enn fars. Hendelsene i «Gi aldri opp» utspiller seg i en svensk virkelighet, men norske fedre har rapportert om liknende erfaringer fra rettsystemet her til lands. 

Jeg er ikke særlig begeistret for Alonzos språklige stil, og heller ikke for måten boka er konstruert på. Jeg synes de litterære grepene og den svært subjektive muntlige dagbokstilen svekker fortellingens polemiske kvaliteter. Samtidig får boka godt fram hvor mye svakere far står enn mor når det gjelder retten til omsorg og samvær med egne barn etter et samlivsbrudd. I et samfunn som tilstreber likestilling er dette absolutt ikke en situasjon man kan slå seg til tåls med. 

23. september 2009

Litteratur på liv og død

Tor Eystein Øverås: «Livet! Litteraturen! 56 forsøk og forslag» kritikker 2006-2009

Gyldendal

 publisert i SA 22/09/09 

«Livet! Litteraturen!» er en personlig bok om det å lese - om hvordan vi skal lese og hvorfor

 Tor Eystein Øverås er først og fremst forfatter – også når han leser. Hans nye tekstsamling «Livet! Litteraturen!» kan derfor både leses som en samling litteraturkritikker (noe den rent faktisk er), men også, og kanskje enda mer interessant, som et litt ustrukturerte anslag til en personlig poetikk – det vil si lære om diktekunstens vesen, former og virkemidler. 

«Livet! Litteraturen!» inneholder 56 korte, personlige og stilistisk sterke tekster. Øverås synes å ha en særlig forkjærlighet for skandinavisk og nordeuropeisk litteratur, et underfokusert område i den norske litteraturoffentligheten. Flere av Øverås’ tekster handler om svenskene P.O. Enquist, Torgny Lindgren og Selma Lagerlöf, han skriver om islendingene Hallgrimur Helgason, Sjón og Halldór Laxness, om Cora Sandel, Kjartan Fløgstad og Dag Solstad, men han ser også lenger ut i verden, til J.M. Coetzee, Henry James og W.G Sebald. På et forunderlig vis klarer han å trekke linjer og paralleller på kryss og tvers av geografi og historie. 

I Øverås sitt syn på litteratur er det ikke noen motsetning mellom det lokal og det globale, all verdenslitteratur er situert i det lokale. En tekst om Torgny Lindgren åpner på følgende måte: Hvorfor er det slik at flere av Sveriges aller fremste forfattere kommer fra små steder i Västerbotten, langt nord i Sverige? Svaret Øverås gir oss er at en forfatter alltid må hente styrke i seg selv, i sitt eget liv, i sine egne erfaringer.  Litteraturen til Sara Lidman, P.O. Enquist og Torgny Lindgren hadde vært utenkelig uten Västerbottens øde innland og menneskene som bor eller har bodd der – i lykkelige øyeblikk får det lokale en global betydning og verdi. 

Igjen og igjen fremhever Øverås det sære, det marginale og det lokale som noe som angår oss alle. Knyttet opp til denne kjærligheten for det partikulære stedet er også en interesse for selvbiografiens plass i samtidslitteraturen. Det hele bindes sammen av hans ide om at litteratur og liv er ett. I sin anmeldelse av Orhan Pamuks essays sier han det på denne måten: I motsetning til mange forbenede tekstanalytikere, som hardnakket påstår at litteraturen og livet er to forskjellige størrelser, som ikke må blandes sammen, så vet Pamuk at det forholder seg motsatt, at litteraturen er på død og liv, at litteraturen kan forandre vår liv … skill livet fra litteraturen, og litteraturen fra livet, og du er død som forfatter. Men fortvil ikke: Du får jobb som professor

Kritikeren Øverås forsøker aldri å gi oss objektive og nøytrale vurderinger av de bøkene han skiver om, han er hele tiden tydelig til steder med sine egne subjektive meninger og synspunkt. Dette er et grep som stemmer godt overens med hans ambisjon om å gi oss en ny poetikk.

 

Kaoskontroll

Kunstgalleriet: Paul Smulders

Til 27. September

 publisert i SA 22/9/09

Dekorative nedtegnelser av livets støy

En skisseaktig karikatur av maleren Rembrandt, det meste av ansiktet ligger skjult under noen store og bustete krøller, likevel; nesen, holdningen, håret – det må være Rembrandt. Deretter legger jeg merke til teksten, svakt grå i øverste hjørne, saftig rød i bildets nedre halvdel. Det er umulig å dechiffrere den snirklete skriften, det eneste som lar seg tyde er årstallet 1606, året for Rembrandts fødsel. Bildets bakgrunn ser ut som en gallerivegg, montert på gammeldags vis - tett i tett av bilder, men alle bildene synes å ha moderne innhold. Foran galleriveggen står en rekke mennesker som synes å være mer opptatt av å snakke med hverandre enn av å betrakte kunsten. Og helt i forkant, som et siste lag av informasjon, ligger den utydelig snirklete skriften, som en noterekke strekker den seg over billedflaten.

 

Som alle bildene til Smulders består også dette maleriet av lag på lag med informasjon. Kunstneren overlesser bildene sine både med innhold og virkemidler. Fargene er sterke og intense, linjeføringen er brå, billedflaten er fylt til randen med innhold – vi befinner oss på grensen til det kaotiske, men trekkes som regel ned av enkle og lett gjenkjennelige figurasjoner, et menneske, et tre, noen fugler – de konkrete objektene roer ned det intense spillet som fargene og linjene har satt i sving.

 

Paul Smulders arbeider er svært dekorative, og de åpner opp for mange spørsmål og tolkninger. Som for eksempel i bildet med Rembrandt: I siste del av teksten dukker årstallet 2006 opp, så er dette maleriet kanskje en hyllest til kunstneren på hans firehundreårsdag. Men hvorfor har Smulders plassert moderne malerier inn i bildet, forsøker han å si noe om den kunsthistoriske utviklingen etter Rembrandt? Og hva med publikum som synes å være mer opptatt av hverandre enn av malekunsten? Har kunsten noen verdi i seg selv, annet enn som en dekorativ kulisse? Eller er det kanskje slik at kunsten samler menneskene til meningsfulle samtaler?

Rembrandt er en av de aller viktigste skikkelsene i nederlandsk kunsthistorie, Smulders befinner seg absolutt ikke i samme liga, men det betyr ikke at man ikke kan ha glede av maleriene hans. 

16. september 2009

Er det noen der?

Noveller

Lena Niemi: «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket»

Aschehoug

Stavanger Aftenblad 8/9/2009

En velkomponert og stilsikker debut

Femten personer, femten noveller – dette er i korte trekk strukturen i Lena Niemis fine debutbok «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket». Rammen for det hele er en kald vinternatt i Oslo. Det snør, det er mørkt, og mobilnettet er nede.

Konstruksjonsmessig kan boka minne om Robert Altmans filmklassiker «Short Cuts» fra 1993. De femten personene som det fortelles om i Niemis novellesamling synes i utgangspunktet ikke å ha noe med hverandre å gjøre, men etter hvert som historien utvikler seg dukker personene opp i hverandres fortellinger, hovedpersonen i en novelle er biperson i neste. På en intrikat måte skapes det et nettverk menneskene i mellom.

Historiens mest sentrale tematikk speiles i bokas tittel: «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket», det handler om manglende kontakt, om hvor vanskelig det er å snakke sammen. På en fin måte forsterkes tematikken ved at hver og en av personene i boka har fått hvert sitt kapittel. Foreldre og barn, kjærester, ektefeller, naboer og venner, alle grenser til hverandre, men ingen klarer noen gang å smelte sammen til en enhet med noe utenfor seg selv. Det er for lite tillit, for lite omsorg og for knapt språk i dette universet.

Niemi presenterer en rå og sår menneskelighet på en enkel og troverdig måte. Store kriser gjengis i et knapt og hverdagslig språk som ikke på noen måte underminerer alvoret i situasjonen. Hun går fra den ene personen til den neste og gir alle tilstrekkelig med personlighet til å kunne fylle sine roller i historien.

Å skrive enkelt og presist er en kunst Niemi mestrer, hennes bok sier oss akkurat nok. Som enkeltsåtende noveller blir de femten fortellingene hengende i lufta, som en samlet syklus gir de oss et vemodig og troverdig bilde på menneskets ensomhet.

 

 

London - Persia - Brusand

Nordisk Kunst Plattform: Debbie Lawson

Til 11. oktober

Stavanger Aftenblad 16/9/2009

 Nok en gang gir Nordisk Kunst Plattform oss en stor utstillingsopplevelse.

 Hvem skulle ha trodd at en gammel stasjonsbygning på Brusand skulle bli til et av Rogalands beste gallerier? Et gammelt nedslitt lokale langt ute i periferien klarer gang på gang å hente inn interessant internasjonal samtidskunst. Denne gangen er det Debbie Lawson som presenteres.

Lawson bor og arbeider i London, hun har stilt ut i hele verden, og nå også på Brusand. Lawson viser skulpturelle gjenstander, hun tar utgangspunkt i gamle møbler som hun så omformet ved hjelp metallkonstruksjoner og tekstiler. Alle tekstilene har mønster og farger som persiske tepper.

Den første skulpturen står på gangen. Et par krakker og en pidestall har blitt til et tårn, det hele krones av en kjøttetende plante. Alt er innpakket i persiske stoffer. Ranker med blader vikler seg inn og ut av konstruksjonen. Stoffet gir skulpturen en tiltrekkende myk overflate, men man skal være bra dum for å la seg lokke inn i en kjøttetende plante - eller? Skulpturen kan stå som en metafor for hjemmet, for det koselige, for den varme hyggen vi omgir oss med, men den er også et bilde på en ekkel og klebrig intimitet som truer med å oppsluke alle som ikke passer på å opprettholde en passe distanse til sine nærmeste omgivelser.

Lawsons skulpturelle objekter omformer rommene de er plassert i, vi befinner oss ikke lenger i et galleri, men i en merkelig skrudd verden.

Lawson har pakket europeisk middelklassenips inn i tyrkisk pels, en måte å forstå dette prosjektet på er å se det som en iscenesatt kulturkollisjon. Men en slik tolkning blir fort litt i enkleste laget, for i Lawsons kunst er ikke det fremmede en ytre faktor men en del av selve verket, noe som igjen åpner opp for en ny tolkningsmulighet: det fremmede er en del av oss selv, noe iboende som vi alle alltid bærer med oss – vår egen fremmedhet for oss selv.

Lawsons skulpturelle verden er forlokkende og skremmende på en og samme tid. Et gulvteppe spruter opp over veggen, hjemmets tilsynelatende harmoni er ikke til å stole på, hverdagslivets monotoni trues av en viltvoksende kraft som vi verken kjenner opphavet er hensikten til. 

Nysatsning på film og kunst

om KINOKINO

Flytende virkeligheter

i Billedkunst

16. august 2009

Guddommelig kunst

kunstfilm

Hå gamle prestegard, Kathleen Herbert

Til 23. august

publisert i SA 5.august

 

Et sublimt møte mellom natur og kultur

Først; et mørkt og dunkelt rom, sakralt, historisk. Så; en lyd – et dyr? Hover mot stein, en litt klaprende lyd gir gjenklang i rommet. Til slutt dukker hesten opp, et vakkert velproporsjonert dyr smyger seg rundt hjørner og mellom søyler. En hest i et gammel gotisk kirkerom. Dette er i korte trekk innholdet i britiske Kathleen Herberts kunstfilm  «The Stable» (2007).

En gang langt tilbake i tiden, i en tid med krig og krise, ble kirkerom som dette brukt som staller. Kanskje har denne kunnskapen vær en inspirasjonskilde for Herberts fim, men Herberts film er ikke en historisk dokumenter. «The Stable» er en vakker poetisk film som gir rom for den enkelte betrakterens egne tanker og fantasier.

Som for eksempel denne: Kirken og hesten viser oss to ytterpunkter av det vakre. Hesten er ren utemmet natur, kirkerommet gjennomarbeidet kultur, begge viser mot en skjønnhet som det ikke finnes ord for. Dyret er mykt og varmt mens kirken er hard og kald, felles for dem begge er en dramatisk styrke og kraft. «The Stable» har en anelse av noe sublimt over seg. Kirkerommet retter gjennom sine fantastiske buer og rom tanken hen mot noe overskridende guddommelig, hesten viser oss det guddommelige i naturen, i virkeligheten her og nå.

Kathleen Herberts film er tatt opp i Gloucester Cathedral. Kirkerommet er aldri tilstrekkelig lyst nok til at vi får et overblikk over hvordan det hele ser ut. Kameravinkelen endres en rekke ganger, som for å understreke byggets labyrintiske kvalitet. Hesten går inn og ut av billedrommet, vi vet aldri hvor den er eller hvor den skal – kanskje er det mange hester i kirken?

Herbert bruker lys og skygge som en renessansekunstner. Store deler av billedflaten skjuler innholdet for betrakteren, vi kan ikke annet enn gjette oss til hva som befinner seg i de myke skyggene. Det er fint, men svært krevende, og litt for krevende for det visningsrommet som er valgt på Hå gamle prestegard. Jeg kunne ønske meg et enklere visningsrom som lot filmen få all oppmerksomhet alene, i stedet for det trekkfulle loftsrommet som nå er valgt.

Likevel, «The Stable» er absolutt verdt et besøk.

 

 

Kunstkritikk: 
debatt ønskes

Anders Emil Sommerfeldt kritiserer i debattinnlegget «Kunstkritikk: Interesse søkes » (SA …) meg for manglende interesse for utstillingen «Guttestrekar?» spesielt og samtidskunst generelt.

publisert i SA 

-       Sommerfeldt, som selv deltar på utstillingen «Guttestrekar?», irriterer seg over å ha måttet vente svært lenge på min anmeldelse. Til dette er det bare å beklage, jeg er fullt klar over at det må være irriterende å vente så lenge som 33 dager å på en anmeldelse. Heldigvis vises «Guttestrekar?» helt fram til 23. august, noe som betyr at publikum ennå kan nyte utstillingen i noen uker framover.

-       Videre kritiserer Sommerfeldt meg for å mangle interesse for verkene og spør seg om jeg virkelig har sett alle de utstilte arbeidene. Til dette er svaret ja, jeg har selvfølgelig sett alle arbeidene.

-       Sommerfeldt går deretter videre til å betvile min interesse for samtidskunst som sådan. Som frilanskritiker skriver jeg for flere aviser og fagtidsskrifter, arbeidet er usikkert og dårlig betalt, men uhyre interessant. Om jeg er en god kritiker eller ei er det imidlertid opp til mine lesere og redaktører å vurdere.

-       I sitt innlegg hevder Sommerfeldt at utstillinger i Oslo og Bergen får langt større medieoppmerksomhet enn utstillinger i Stavanger. Dette tror jeg faktisk er helt feil. Så vidt jeg vet er det ingen lokalaviser som dekker det lokale billedkunstfeltet med mer spalteplass enn Stavanger Aftenblad. Selvsagt kan vi som skriver i SA bli bedre, men kvantiteten tror jeg ikke det er riktig å klage på.

-       «Jeg mener at kunstkritikere har 
et ansvar for å 
øke samfunnsverdien av kunst, 
og ikke bare avvise den på et 
overfladisk grunnlag. Jeg mener 
vi burde kunne kreve at betalte 
kunstkritikere ytrer et nivå som 
inspirerer interesse for kunst hos 
publikum », sier Sommerfeldt avslutningsvis i sitt innlegg. Til dette vil jeg si meg helt enig. Min fremste oppgave som kunstkritiker er å skrive faglig kompetente og velreflekterte anmeldelser, mitt håp er at jeg gjennom dette klarer å vekke mine leseres nysgjerrighet og interesse for kunst.

Men - å skrive kunstkritikk innebærer også den litt mindre hyggelige oppgaven å peke på forhold i et verk, eller i en utstilling, som ikke er bra, slik jeg altså forsøkte å gjøre i min anmeldelse av «Guttestrekar?» 

Lett sommerunderholdning

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, div. kunstnere

Til 23. august

publisert i SA 23. juli

 

Smaksprøver på dette og hint

Utstillingen «Guttestrekar?» har et visst messeaktig preg over seg. Den gir oss små smaksprøver i stedet for å gå i dybden. De 19 kunstnerne som er med i utstillingen synes ikke å ha annet til felles enn kjønn - de er alle menn.

Til tross for et løst kuratorgrep finnes det mange interessante verk i utstillingen. Et arbeid som så absolutt er verdt å merke seg er John K. Rausteins «Åkle abh-852815-Hh». Ordet åkle kommer fra norrønt áklæði som betyr sengeteppe, etter hvert har ordet kommet til å betegne ulike typer vevde tepper. Men Rausteins Åkle befinner seg nokså langt borte fra den tradisjonelle folkekunstvarianten. Store mengder hvite rysjer fosser nedover veggen og utover gulvet. Det hele har et samtidig truende ukontrollert og forlokkende preg. Det er som om dette tekstilarbeidet har sin egen vilje, og det vil så absolutt noe mer enn å være til pynt. Raustein er kjent som en broderiets mester, det er spennende å se at han også mestrer det skulpturelle.


Bjørn Bjarres installasjon «Let’s get lost» består av noen merkelige små figurer som befinner seg i en dyp eksistensiell krise. En lignende tematikk finner vi igjen hos Jørgen Moe, som har skutt små mannsfigurer av leire utover flere veggflater. Det er likevel ikke først og fremst angst som formidles gjennom disse to arbeidene, det synes mer å handle om ufrivillig komikk, det vil si at kunstnerne bevisst lar sine figurer framstå som noen patetiske hjelpeløse vesener.

Et fint arbeid er Hilmar Fredriksens «Poste restante», en serie collager basert på gamle postkort. Tradisjonelle postkort er omarbeidet til å bli gåtefulle små bilder, postkortene har gått fra å være allmenne og upersonlige til å bli erotiske og hemmelighetsfulle på en »«til tider nokså surrealistisk måte.

De fire omtalte arbeidene leder oss i svært forskjellige retninger, noe som er typisk for denne utstillingen. Den viser oss fine ting som egentlig ikke tjener på å bli presentert i det samme selskapet. Gjennom sitt fokus på omfang heller enn form og innhold ender «Guttestrekar?» opp med å bevege seg i overflaten i stedet for i dybden. Kanskje har kuratoren tenkt at publikum har bruk for litt lett sommerunderholdning akkurat nå? Jeg tror imidlertid at både kunstnere og publikum ville vært tjent med et litt strammere og mer bevisst kuratorgrep.

 

Speil, speil på veggen der …

Rapport fra Stavanger2008

Mary Miller m.fl.: «Historien om et år»

300 sider

Sigrun Hodne tekst

-       et upålitelig forsvarsskrift

 

Stavanger2008s bok Historien om et år er en på alle måter utradisjonell rapport. Boka er gjennomillustrert med flotte fotografier fra en rekke ulike 2008 arrangementer. Tekstene er satt opp på en måte som gjør dem lette og gode å lese, det er tydelig at redaksjonen har hatt dyktige designere med på laget.

«Vi ga et løfte om program og innhold til EU-kommisjonen i Brussel, og vi gjennomførte det vi lovet dem», sier en selvtilfreds direktør på rapportens første side. Og ingenting kan vel være bedre?

Boka omhandler alle sider ved 2008 prosjektet. Noe av det beste er den grundige gjennomgangen av gjestekompanienes arbeidsprosess og program. Her går forfatterne grundig til verks og forteller oss om bakgrunnen for de enkelte prosjektene, om gjennomføringen og om publikums reaksjoner. Rapporten skal også roses for en klar og oversiktelig tabell med tall og fakta knyttet til hvert enkelt arrangement.

Men man skal imidlertid ikke ha lest mange sidene før man oppdager at boka først og fremst er skrevet som et forsvarsskrift. Stavanger2008 føler seg urimelig kritisert og øyner en mulighet til å slå tilbake. Slik utdyper teksten et vedvarende problem som handler om dårlig kommunikasjon fra Stavanger2008 sin side.

Hvorfor er det nødvendig å være så bombastisk selvforherligende hvis alt er i sin skjønneste orden? Og hvorfor i alle dager ser direktøren seg tjent med å omtale lokale kunstnere og publikum på en nedverdigende måte? Se bare hva hun skriver: «Våre smakebiter på programmet presenterte en meny som nok var i overkant eksotisk for en region der den vanlige dietten var veletablert og hvor man forholdt seg relativt likegyldig overfor nye smaker (…) de fleste syntes å være ganske sløve og uinteresserte i å åpne øyne og ører» (46). Og videre: «Et prosjekt i visuell kunst klaget over å måtte undertegne en kontrakt. De satte nesa i været: kunstnere var hevet over slikt. For oss var dette en plage og vitnet om den verste typen stor fisk i liten dam mentalitet. Arbeidet med våre internasjonale ensembler var slående annerledes». (229) Her omtales både kunstnere og publikum som en gjeng med fehoder. Muligens oppfatter Mary Miller rogalendinger på dette viset, i så tilfelle er det ikke til å undres over at det oppsto en del samhandlingsproblemer under veis.

Men det er ikke bare publikum og kunstnerne som får passet påskrevet i denne boka, også pressen får så det monner: «På denne tiden viste den nasjonale norske pressen liten interesse. Ganske naturlig, siden deres hovedinformasjonskilde var vår lokale presse og dens lidenskap for å finne feil med organisasjonen» (232). Igjen og igjen viser den tidligere journalisten Mary Miller fram sitt manglende medietekke.

Sentrale mål for Stavanger2008 var å skape en europeisk hovedstad for gjestfrihet, dialog og gjensidig respekt. Historien om et år gjør det klart at dette målet ikke ble nådd. Direktørens stemme, slik vi så den før og i løpet av 2008, og slik vi nå ser den i denne boka, er både autoritær og monologisk. Det er sant som hun selv sier, hun hadde forpliktelser i forhold til Brussel, men hun har også hatt forpliktelser i forhold til det regionale planet. Når en rekke kunstnere fra ulike felt sier at de føler seg overkjørt og oversett holder det ikke at direktøren svarer med samme mynt. Som leder er det hun som har hatt hovedansvaret for å sette i gang og opprettholde en god samtale mellom alle involverte. Det har hun ikke fått til.

I den opprinnelige søknaden til Brussel ble det foreslått minst fem kunstneriske råd med ansvar for forskjellige kunstarter. Direktør Miller valgte imidlertid å kutte denne kvalitetssikringsinstansen og tok i stedet selv på seg rollen som garantist for kunstnerisk kvalitet. Dette er et valg som vitner om liten evne til å delegere, og som ytterligere forsterker bildet av en autoritær lederstil i organisasjonen.

Historien om et år viser oss minnebilder fra en rekke flotte kulturtilstelninger, men den viser oss også en direktør med sterke kulturimperialistiske trekk, en leder som har vært flinkere til å snakke enn til å lytte, og som dermed ikke har vært i stand til utvise den gjensidige respekten som hennes eget program så høylytt har proklamert at dette året skulle sette i fokus. Klart det må bli bråk av sånt. 

publisert i SA 11. juli

Typisk kvinnelig

I norsk dagligtale blir begrepet tabu gjerne brukt om et tema som alle i en kultur (eller en gruppe) er enige om at ikke skal omtales.

debattinnlegg SA 4. juli

Tabuer finnes selv i de mest liberale og avantgardistiske kretser, som for eksempel innenfor de feministiske miljøene ved norske og internasjonale universiteter.  Miljøer som strides om mye og mangt, men som i all hovedsak er enige om at det ikke finnes noe typisk kvinnelig.

Men det gjør det jo - , noe to ganske nye bøker har vært med på å synliggjøre denne våren. De handler begge om kjønn og litteratur. Brit Bildøen tar med boka Litterær salong for seg et utvalg kvinnelige forfatterskap som hun mener har blitt viet for liten oppmerksomhet. Unn Conradi Andersen har skrevet boka Har vi henne nå, om hvordan media behandler kvinnelige forfatterskap. Begge bøkene tar utgangspunkt i litteraturen, men problemstillingene og utfordringene som reises angår de fleste samfunnsområder.

I innledningen til essaysamlingen Litterær salong (2009), kommer forfatter Brit Bildøen med noen interessante påstander, hun sier: «Den litterære smaken er i hovudsak maskulin, noko som pregar den offentlege samtalen om litteratur.» Og videre: «Det krev mot, kanskje overmot, å vere skrivande kvinne i eit klima der det som er skrive av kvinner , blir sett på som mindre viktig og interessant enn det som er skrive av menn.»

Spørsmålet er om det kvinner skriver blir oppfattet som mindre interessant på grunn av forfatterens kjønn, eller på grunn av tekstens innhold og form. Hvis det første er tilfelle, altså hvis forfatterens kjønn er avgjørende for hvordan leseren liker boka, kan problemet løses ved at alle kvinner skriver bøker under mannlig psevdonym, eller enda bedre, at alle forfattere går i gang med å benytte seg av nummer i stedet for navn. Men hvis det er formen og innholdet som er problemet – se da står vi ovenfor en ganske annen utfordring.

I akademia er enigheten stor om at kvinner diskrimineres i forhold til menn, men viljen er liten til å diskutere om det finnes noe spesifikt kvinnelig. Jeg vil sågar hevde at begrepene kvinnelighet og femininitet er tabubelagte begreper. Kanskje ikke så underlig i en kultur som er så opptatt av det unike individet som vår. «Det finnes ikke noe typisk kvinnelig» har i lang tid vært feminismens slogan, og så har den rast videre for å ta seg av spørsmål som har med alle mulige former for seksuelle legninger å gjøre, muligens for å samle bevis på at det typisk kvinnelige ikke eksisterer. Men i andre deler av virkeligheten, i arbeids- og hverdagslivet for eksempel, der lever tradisjonelle kjønnsroller fortsatt videre. For ingen annen faktor enn kjønn synes å kunne forklare hvorfor kvinner aldri klarer å komme på høyde med menn når det gjelder lønn og pensjon.  Det er altså ikke bare slik at den litteraturen vi kvinner skriver er uinteressant og uviktig, vi er rett og slett annenrangs borgere – hvordan skal samfunnet ellers kunne forsvare at vi får så lite igjen for innsatsen vår. (Husk at det fremdeles er slik at kvinner kun tjener ¾ av menn med lik utdanning).

Min påstand er at kvinner kan betegnes som en gruppe, ikke av identiske individer, men av individer som på en rekke områder har langt mer til felles med hverandre enn det de har med menn. Hvis det er sant som Bildøen hevder, at den maskuline smaken dominerer, må det finnes en feminin smak, og kanskje også en feminin kunst og litteratur, som undertrykkes. Men hvordan denne smaken er, og hvordan denne kunsten ser ut, se det er kan vi ikke vite før noen av oss våger, på tross av all verdens tabuer, på tross av en overhengende fare for å bli stemplet som reaksjonære, å innrømmer at det finnes forskjeller mellom kvinner og menn.

Det er typisk kvinnelig å velge en dårlig betalt omsorgsjobb framfor en godt betalt stilling i det private næringslivet. Det er typisk kvinnelig å skrive gode bøker som settes på sidelinjen i det offentlige ordskiftet. Det er typisk kvinnelig å ta på seg skylden for at en selv undertrykkes og dermed nekte for at kjønnsdiskriminering fremdeles er et strukturelt problem i samfunnet vårt. Det er typisk kvinnelig  å trekke seg tilbake i skyggen for å gi en mann plass i rampelyset.

I boka Har vi henne nå (2009) siterer Unn Conradi Andersen en tidligere kulturredaktør som i en debatt om litterær kvalitet hevdet: «… om det virkelig skal rokkes ved maktforholdet i litteraturlivet (dvs. om kvinner og menn skal få lik makt), må en del kvinner antagelig skrive andre bøker». Kan han virkelig i fullt alvor mene at kvinner må bli som menn for å bli sett, hørt og lest i vårt såkalt likestilte samfunn?

Det finnes forskjeller kjønnene i mellom, og så lenge verden fortsetter å være inndelt i kjønnskategorier gjør vi lurt i å innrømme deres eksistens – for hvordan skal vi ellers klare å gripe fatt i den systematiske diskrimineringen som kvinner utsettes for i litteraturen, i arbeidslivet og på en rekke andre samfunnsområder?

 

5. juli 2009

Glassmesteren






Obrestad fyr, Peter Sutton

Til 13. september


publisert i SA juni 2009

En serie med glassmalerier skaper lys og liv i kjelleren på Obrestad fyr

Obrestad fyr har siden 2006 fungert som fyrmuseum. En permanent utstilling forteller om byggingen av fyret, om hverdagslivet der og om soldatlivet under 2. verdenskrig. I tillegg til rikelig med billeddokumentasjon inneholder første etasje også et maskinrom som er åpent for publikum. Dette bygget, som er utført i tung granitt, danner rammen for glasskunstner Peter Suttons sommerutstilling på Obrestad.  

 

Fyret kan på ingen måte sies å være et perfekt kunstgalleri, men det synes ikke å plage Sutton, som har klart å utnytte byggets utfordringer på en svært fin måte.

Suttons materiale er farget glass. Han starter med å påføre farger og mønster på en stor, plan glassflate. Deretter skjærer han glasset opp i smale remser. Disse remsene plasseres så på høykant mot en bakvegg, slik at det skapes et tredimensjonalt bilde. I noen av arbeidene er glasset montert på en malt bakgrunn, i andre arbeider plasseres glasset direkte på veggen i rommet. I alle tilfellene handler det om å synliggjøre lys, lys som skaper rom. Suttons bilder forandrer seg etter som betrakteren beveger seg rundt i rommet. Et og samme bilde kan for eksempel se rødt ut fra høyre og grønt ut fra venstre. Betrakterens perspektiv gjenskaper verket på forskjellige måter.

Glassmalerier, gjerne i form av store fortellende bilder, er en sentral del av kirkearkitekturen. Sutton er tydelig inspirert av tradisjonen, men trekker bildene sine i en annen retning enn den typiske kirkekunsten. Suttons arbeider eksperimenter med lys, farge og rom, og viser oss hvordan våre egne bevegelser er med på å forme verket. Det er altså ikke, som i kirkekunsten, et innhold eller budskap som skal formidles. I den grad vi kan gjenfinne noen form for tematikk i Suttons abstrakte bilder kan denne først og fremst knyttes til fyrets oppgave og funksjon.

De fleste glassmalerier inngår i større arkitektoniske prosjekter, det er derfor ekstra interessant å se at kunstformen også kan brukes og fungere i liten skala.


I lånte klær

Kunstsenteret, Stavanger bibliotek (Sølvberget) og Tou Scene

Maria Manuela Rodrigues

Til 28. juni

 publisert i SA 5. juni 2009

En eksemplarisk illustrasjon av begrepet relasjonell kunst

Relasjonell estetikk og relasjonell kunst har lenge vært noen av de hoteste begrepene innenfor samtidskunsten. Relasjonell kunst er kunst som springer ut fra mellommenneskelige relasjoner og sosiale situasjoner heller enn kunstnerens private virkelighet. Et relasjonelt kunstverk skaper en sosial hendelse hvor mennesker kommer sammen for å delta i en felles aktivitet. Retningens teoretiske far, franskmannen Nicholas Bourriaud, hevder at den relasjonelle kunsten ikke, som tidligere tiders kunst, er interessert i å skape utopiske virkeligheter, men snarere forsøker å være en modell for sosiale handlinger innenfor en faktisk eksisterende virkelighet som vi alle er en del av. Innenfor den relasjonelle kunsten forstås publikum som et samfunn, og kunstverket som et møte mellom dette samfunnet og det kunstnerisk objektet.

Et viktig punkt i den relasjonelle estetikken er at publikum ikke er kunstkonsumenter, men medskapere i kunstverket. Publikum gis en aktiv og avgjørende betydning i kunstproduksjonen. Et relasjonelt kunstverk er ikke en salgsvare men en sosial happening.

Maria Manuela Rodrigues’ utstillinger «GIVEMEMORE», som er plassert rundt om i Stavanger, tilfredsstiller i høyeste grad den relasjonelle estetikkens krav. Rodrigues prosjekt handler om klær, om brukte og omsydde klær som kan lånes av hvem som helst så lenge låneren leverer klesplagget tilbake i god stand, klart for nytt lån. Rodrigues’ kunst blir først realisert i det publikum blir en del av verket og tar på seg de lånte klærne.

Men fellesskapsopplevelsen som skapes gjennom låneprosessen er bare et aspekt ved Rodrigues’ prosjekt, for prosjektet hennes oppmuntrer også til refleksjoner over forbruk, gjenbruk, eiertrang, mote, skjønnhet og ansvar. Klærne hun tilbyr er alle av det masseproduserte slaget, men fordi Maria Manuela Rodrigues har tilført hvert enkelt plagg noen nye sømmer eller en liten applikasjon, er de alle på enkle måter omskapt til svært personlige og helt unike klesplagg. Slik oppmuntrer hun lånerne til også selv å sette sitt personlig preg på verden.

I utstillingen på Nytorget finnes dessuten en symaskin og noen gode veiledere som kan hjelpe publikum med å sy sine helt egne plagg fra bunnen av.

Den relasjonelle kunsten har blitt kritisert for å være for positiv og optimistisk, for å ha for stor tiltro til menneskers mulighet til å forandre verden gjennom kunstneriske sammenkomster. Og fordi den relasjonelle kunsten er grunnleggende antiautoritær er det slett ikke sikkert at publikum agerer etter kunstnerens intensjoner, for kunstneren kan aldri gå inn å overstyre den sosiale settingen som verket skaper.

En rekke av de relasjonelle verkene som har blitt realisert de siste årene har vært for smale eller outrerte til å nå ut til et bredt publikum, dette gjelder imidlertid ikke for Roderigues prosjekt, hennes kunst er enkel og liketil og er faktisk av et slag som gjør at enhver kleskonsument kan delta i verket. Betyr det dermed at vi, samfunnet av deltakere som er med på å realisere dette verket, er med på å forandre verden? Ikke nødvendigvis, men vi er med på å skape et kunstverk som kan fungere som en modell for videre handlinger.

MaiBlues

Simon Wågsholms malerier formidler en mollstemt ensomhet.  

publisert i SA 9 mai 2009 

Ålesunderen Simon Wågsholm er valgt ut til å være årets Maijazzkunsnter. I utstillingen i Kunstgalleriet på Madlaveien viser han først og fremst malerier, men likevel er det en merkverdig lydinstallasjon i et lite rom i galleriets andre etasje som gjør størst inntrykk.

På gulvet i det lille rommet er det plassert en rekke små høytalere, ut fra disse strømmer underlige lyder; det kan minne om musikk, men mer om atmosfærisk klang - som lyder fra et ennå uoppdaget sted. Lydverket gir Wågsholms bilder en fin ramme, ja faktisk er det som om lydinstallasjonen er med på å spisse de visuelle inntrykkene, gjøre dem mer tydelige for oss. Og det er ingen tvil om at Wågsholms bilder har godt av å strammes litt opp.

Wågsholms malerier er figurative på en abstrakt måte. Det vil si at han maler gjenkjennelige objekter, som regel en eller flere menneskefigurer, inn i et ørkenaktig goldt og pregløst landskap. Små og store sirkler går igjen i bildene, noen ganger minner de om snøballer, andre ganger om planeter, deres funksjon er til en viss grad å bryter med malerienes mer realistiske sider. De svevende geometriske formene peker mot en metafysisk virkelighet bak eller utenfor menneskets konkrete hverdag.

Tematisk er det en typisk moderne problematikk som undersøkes i Wågsholms bilder. Det ensomme mennesket, kastet inn i verden, er en gjennomgangsskikkelse. Vi har sett ham nokså ofte i det siste århundres kunst. Det ensomme mennesket er en mann løsrevet fra et hvert kommunikativt felleskap. En forlatt vandrer i en dyster verden tømt for mening, overskudd, humor og lek. Når han karikeres framtrer han gjerne som en lett patetisk og selvmedlidende skikkelse.

Wågsholms bilder minner om arbeidene til den ti år eldre kunstneren Kenneth Blom. Og som Blom strever også Wågsholm med å gi maleriene sine tilstrekkelig med innholdsmessig vilje og uttrykksmessig originalitet. Flatebehandlingen og teknikken er bedre enn hos Blom, men likevel ikke alltid helt på topp. Enn så lenge reddes han av lydverket i andre etasje.

27. mai 2009

Malerier i utakt

Galleri Gann: Benjamin Bergman, Marius Moe, Lars Strandh

Til 28. Juni

 

Tre kunstnere med fine kvaliteter som dessverre ikke passer sammen


 

Benjamin Bergman arbeider med kull og akryl. Han viser ni arbeider i Galleri Gann, 6 av dem er variasjoner over samme tema: en hånd som lever sitt eget liv. Hendene er figurative, men blir surrealistiske i det de alle er utstyrt med et eget hode. De er blitt selvstendige tenkende vesener. Arbeidene er dekorative og morsomme og fint utført.

 

Lars Strandhs modernistiske og minimalistiske akrylmalerier handler først og fremst om seg selv, og dernest om hverandre, altså det innbyrdes spillet maleriene i mellom. Varm oransje, klar blå, kald rød, hvitt… fargene undersøkes hver for seg på hvert sitt lerret. Smale horisontale penselstrøk, lag på lag av farge. De syv maleriene varierer i størrelse og format. Men dessverre klarer de verken hver for seg eller i fellesskap å gripe rommet på en slik måte at betrakteren virkelig fanges inn av fargeflatene. Det L-formede utstillingsrommet yter ikke bildene rettferdighet.

 

Marius Moe tar i bruk alle de virkemidlene som Strandh har gitt avkall på. Han tar oss med inn i et forsiktig temperert landskap. Grønne gressbakker bølger over lerretet. Over dem - en høy blå himmel. Lyset er jevnt og fint og gir bildene en stor ro. Moe viser oss en verden som har funnet fred med seg selv. Landskapet er avdramatisert, men likevel ikke kjedelig, bildenes jevne puls smitter over på betrakteren. Moes videreutvikling av landskapstradisjonen er behagelig fri for sentimentalitet, samtidig som han tematisk sett har valgt å arbeide svært tradisjonelt. Å tematisere naturens skjønnhet er ikke urisikabelt i dagens samtidskunst, hvor de mest progressive kreftene fort vil stemple kunst som dette som reaksjonær og konservativ. Men Moes oljemalerier har en styrke som gjør at de avviser denne formen for kritikk. De vil noe mer enn å være behagelige dekorasjoner, de viser oss det kultiverte naturlandskapet i et nytt lys, og tilbyr betrakteren å ta del i den roen de selv har funnet. 

 

De tre kunstnerne som vises sammen i denne utstillingen har ingen ting til felles. Strandhs kunst taper på å gå inn i en sammenheng som dette. Betrakteren har alt for mange inntrykk på netthinnen til å kunne vie hans krevende billedunivers tilstrekkelig oppmerksomhet - og Strandhs bilder krever full innsats fra betrakterens side for å kunne fungere. Stort bedre går det ikke med Bergman, hans muntre illustrasjoner blir for lette i denne sammenhengen. Den som kommer best ut av det hele er utvilsomt Marius Moe, som ved bruk av lange linjer får ting til å falle til ro med seg selv. 

Ubehersket kaos

Sandnes kunstforening, Monica Winther og Kjersti Vetterstad

Til 14. Juni

 

Winther og Vetterstad viser oss en interessant installasjon som er i ferd med å komme ut av kontroll

 

For to år siden viste Susanne Christensen installasjonen «Domestic Affairs» i Sandnes kunstforening. I Christensens utstilling ble et hjem omskapt til et fengsel, en arena for undertrykkelse, angst og frykt. Winther og Vetterstads nye installasjon «Trosløfteofferet» spiller videre på en rekke momenter fra Christensens utstilling - igjen befinner vi oss ubehagelig langt inne i en rystende intimsfære. Men mens kjønn spilte en sentral rolle i «Domestic Affairs», handler det denne gangen først og fremst om religion.

 

Winther og Vetterstad bruker galleriet, det gamle jærhuset, som en kulisse i installasjonen sin. De har malt gulv og vegger, hengt opp lamper og gardiner, de har møblert rommene med skrot, og ikke minst har de lagt fra seg enorme mengder rusk og rask over alt. På bord og gulv ligger det stabler av bøker. De fleste av dem handler om mennesker som på et eller annet vis går fortapt. Å gå inn i Sandnes kunstforening akkurat nå, er som å gå inn i hjemmet til noen som har mistet fullstendig kontrollen over både seg selv og sine omgivelser.

 

I et hjørne av stua står en tv – fra denne sendes et uendelig vekkelsesprogram med en kvinnelig dommedagspredikant. Hun snakker om synd og evig fortapelse, som om ikke livet innenfor disse trykkende veggene var straff nok?

 

Ubehaget som oppleves i denne utstillingen kommer som en spontan, kroppslig reaksjon, som om du plutselig skulle befinne deg inne i et psykotisk univers. Det er interessant, men litt i voldsomste laget. Og jeg ender opp med å spørre meg selv om hva verket egentlig vil. Vil installasjonen noe mer enn å vekke ubehag? Vil den ha oss til å reflektere over vår egen religiøsitet? Eller er det kristendommens fundamentalistiske sider som tematiseres? Ønsker kunstnerne å vise oss religiøsitet som en form for galskap? Det ligger helt klart en rekke interessante spørsmål på lur i dette stoffet, men som betrakter blir jeg først og fremst overmannet av det kaotiske førsteinntrykket. Følelsene setter tankekraften ut av spill. Det teatralske momentet er så sterk at jeg kjenner at jeg savner et manus. Det må finnes en fortelling her - men den er litt for godt skjult i alt rotet til at jeg klarer å finne ut av den på egenhånd.

 

 

Tolk søkes

Galleri Opdahl, Cecilie Gravesen

Til 10. mai

 

Cecilie Gravesens utstilling i Galleri Opdahl er et usedvanlig uklart prosjekt.

 

Bak danske Cecilie Gravesens kunst ligger det en kompleks verden av fortellinger og historier. I utstillingen i Galleri Opdahl viser hun to installasjoner som begge består av filmer, lydspor og objekter. I tillegg finnes det et omfattende tekstmateriale.  

 

Et naturlig spørsmål er hvorfor kunstneren har valgt å bruke så mye tid og rom på sine inspirasjonskilder. Er det fordi hun ønsker å rette publikums oppmerksomhet mot en bakenforliggende tematikk? Bruker hun kunsten pragmatisk for å øke publikums kunnskap om noe annet enn kunsten selv?

 

Installasjonen «Fellowship Playboard» har røtter i den italienske Commedia dell'arte tradisjonen mens «Location Scouts» er knyttet til utbyggingen av et portugisisk damanlegg. Begge opplysningene henter jeg fra utstillingens skriftlige materiale, for dette er ikke informasjon som kan leses visuelt ut av kunstverkene. Tematisk og historisk er det lite og ingenting som knytter de to installasjonene til hverandre.

 

I tillegg til Gravesens egne tekster bidrar også galleriet med et lite informasjonsskriv, i dette kan vi lese: «Hennes (Gravesens) fremgangsmåte ligger i grenselandet mellom det som kan betegnes som undersøkende arkeologi og instinkt -». Og jeg tar meg selv i å lure på hvor dette grenselandet mellom arkeologi og instinkt befinner seg - hva er det egentlig galleriet forsøker å si oss med denne opplysningen? Kanskje noe sånn som at Gravesen har et personlig og fritt forhold til bruk av kildemateriale? At hun henter ideer fra forskjellige steder i historien og setter dem sammen etter eget forgodtbefinnende? Jeg tror at dette kan være en rimelig fortolkning. Men det er altså en tolkning som er basert på galleriets uklare tekst, ikke på utstillingen selv, for den sier meg nesten ingenting.

 

I denne utstillingen, som selv legger opp til omfattende bruk av kildemateriale, skapes det alt for få og for svake forbindelser mellom de bakenforliggende fortellingene og kunstverkene i seg selv. Resultatet blir at de to uttrykkene sloss om publikums oppmerksomhet på en måte som virker masete og forstyrrende for den estetiske opplevelsen. Gravesens kunst forblir lukket, til tross for all verdens informasjonsskriv.

 

 

På tide å kle på seg

litteraturanmeldelse

Et sant helvete

litteraturanmeldelse