kunst midt i hverdagen

http://www.aftenbladet.no/kultur/2008/article659462.ece

vann, vind og kunst

http://www.aftenbladet.no/kultur/article658992.ece?service=print

et godt år

Stavanger kunstforening,
Kunstskolens avgangsutstilling
Til 15. juni


En utstilling som gir grunn til optimisme til tross for rikelig med dyster tematikk

De 20 studentene som nå stiller ut i Stavanger kunstforening har tilbrakt de siste to årene som elever ved Kunstskolen i Rogaland. For noen er Kunstskolen en forskole, et første skritt i retning av en profesjonell kunstnerkarriere; er du dyktig kan du kanskje klare å bruke Kunstskolen som et springbrett for videre studier ved et nasjonalt eller internasjonalt kunstakademi - men så lenge man er elev ved Kunstskolen befinner man seg i startgropa, og jeg hadde derfor skrudd ned forventningsnivået en smule foran denne utstillingen. Men se, Kunstskolens avgangsutstilling er langt bedre enn hva jeg hadde forventet.

Over det brokete mangfoldet som utstillingen byr på hviler det en form for insisterende konsentrasjon, de unge kunstnerne har noe på hjertet. Flere av arbeidene reflekterer over private og politiske problemer, gjerne også over det private som politisk. Dette handler om ansvar, om etikk, og om å se seg selv som del av en åpen og kompleks verden.

Cathrine Einarssons «Familien samlet» viser oss et forstørret familieportrett utført i enkle plastperler. Portrettet er stort, perlene bitte små, og det må ha tatt uendelig lang tid å gjenoppbygge den lille familien. De uskyldige perlene får en helt ny kvalitet gjennom dette prosjektets størrelse og innhold, perlearbeidet har gått fra å være et hyggelig tidsfordriv til å bli et sosialpolitisk utsagn – går det i det hele tatt an å rekonstruere en familie som har gått i oppløsning? Kan hende har Einarsson hentet inspirasjon fra den amerikanske kunstneren Liza Lou som virkelig har drevet det langt innenfor perlekunsten.

Marianne Løvviks kunst er tydelig politisk. Hun setter spørsmål ved nordmenns selvforståelse, og myten om Norge som fredsnasjon. Hun er ikke den først som kommer med kritiske bemerkninger av denne art, men hennes arbeider er solide og gode, og plasserer seg derfor fint inn i en kritisk tradisjon. Hun forholder seg grundig og selvstendig til dagsaktuelle problemstillinger uten på noen måte å kompromittere den kunstneriske siden ved arbeidene sine.
I Bente Olsens malerier settes den norske identiteten i spill gjennom en serie 17. mai bilder. Hva er det vi feirer? Hvem feirer? Hvorfor? Godt å se at det ennå finnes dem som har lyst til å utfordre det tradisjonelle figurative maleriets muligheter både formalt og tematisk. Det skal bli interessant å se hvordan Olsen klarer å utvikle seg som maler.
Tor Thidesen har laget et plastposearbeid med tittelen: «Do you like human beings she said, no I said, I think I hate them», han fortjener utvilsomt premie for utstillingens fineste tittel. Igjen ser vi hvordan det private blir politisk. Vårt personlige forbruk er ikke en privatsak, våre handlinger har betydning for verden, med hvilken rett forbruker vi så uendelig mye mer enn andre?

Denne kritikken kan dessverre ikke kommentere hvert enkelt arbeid, men mange arbeider bærer en lignende kraft og styrke som de allerede nevnte verkene. Jeg oppfatter dette som en fin og reflektert modenhet, til forskjell fra narsissistisk selvfokusert show-off som vi litt for ofte ser både hos eldre og yngre kunstnere. Det er fint å ta del i andres engasjement slik vi gjør i denne utstillingen.

Neida, Kunstskolens avgangselever skuffer ikke! Forhåpentligvis vil vi møte mange av dem igjen etter ytterligere kunststudier.

publisert i SA 4/6-2008

biler og fly

UTSTILLING
Galleri Sult, Morten Gran
Til 31. mai



En utstilling uten tilstrekkelig tyngde og dybde

Biler og fly, det er dette Morten Grans utstilling i Galleri Sult handler om. I et popkunst lignende formspråk har han fylt plate etter plate med elegante framkomstmidler. Motivene er delvis malt og delvis sprayet på MDF-plater. Dette er plater som sørger for en død og stabil bakgrunn, i motsetning til lerret, som er et mer levende og ukontrollerbart materiale og derfor krever omfattende preparering for å gi den tause bakgrunnen som Gran er på jakt etter.

Grans blikk er tilbakeskuende, det er biler og fly fra -50 og -60 tallet som vekker hans nysgjerrighet, farten og formestetikken står i fokus. Han lager bilder i serier, fargene han bruker er sterke og til dels komplementære. Noen ganger bruker han sjablonger som delvis skjuler hovedmotivet, han lar biler og fly forsvinne bak ruter og striper.

Popkunsten som ble utviklet på midten av 1900-tallet var tydelig inspirert av massemedia, tegneserier og reklame. Det handlet om å viske ut skillet mellom finkultur og massekultur, mellom eliten og folk flest, mellom kunst og underholdning. Og midt i det hele fantes det også et generasjonsopprør, popkunst var kunst for en ny tid. Men selv det nye blir etter hvert historisk, noe vi tydelig ser i Grans arbeider. For det finnes ingenting provoserende nytt i det han gjør, snarere kan vi si at dette handler om en dyrking av fortiden, en fasinasjon for tiden som var, og kanskje handler dette aller mest om guttedrømmer?

Morten Grans utstilling er dekorativ, men etter min mening ikke så mye mer. Problemet er at bildene gir for liten motstand. Det er ikke noe nytt å oppdage etter første blikk, det synes ikke som om kunstneren har vært ute etter noe annet enn å formidle sin fasinasjon for velutviklet teknisk design. Han klarer i liten grad å utvikle motivene til noe mer enn avbildninger i sterke farger. Hvis du deler hans entusiasme for biler og fly er dette kanskje godt nok. Hvis ikke blir bildene ganske fort stående som tause illustrasjoner på veggen.

publisert i SA 30. mai 2008

Mytiske hemmeligheter

UTSTILLING
Eigerøy fyr (Hå gamle prestegard/Stavanger2008), Michael Petry
Til 31. august

En blendende vakker aktualisering av vår felles mytehistorie
Michael Petrys installasjon «Golden Rain» på Eigerøy fyr er basert på myten om kong Akrisios datter Danaë. Orakelet i Delfi forteller Kong Akrisios at hans vakre datter Danaë vil få en sønn som vil drepe sin egen morfar, for å unngå at Danaë blir med barn låser kongen henne inne i et tårn - men Zevs’ begjær kjenner ingen grenser, han skaper seg om til et gullregn, trenger seg inn i skjulestedet og befrukter henne. Ingen kan unnslippe sin egen skjebne… Petry har gjenskapt mytens gullregn i form av 100 opake glassdråper som nå henger i Eigerøy fyr, i et tårn på en forblåst odde. Han har invitert hundre kunstnere til å reflektere over myten og over hvilken beskjed de ville ha sendt ut i verden hvis de selv satt innesperret i et tårn. Kunstnerne har fått hver sin dråpe til disposisjon. Slik har hver og en av de ugjennomsiktige dråpene blitt fylt med et lite kunstverk, skjult for oss som nå bare ser vår egen speiling i det gyldne glasset. Innholdet i hver dråpe er imidlertid gjengitt i en flott katalog som følger utstillingen, hvilke dråpe som inneholder hva kan vi bare gjette oss til. Som i myten handler også Petrys regn om fruktbarhet og skaperkraft, men også om kommunikasjon og dialog, om forbindelseslinjer oss mennesker i mellom.

Klimt: Danae (1907)

Befruktningen av Danaë er utbredt motiv innenfor billedkunsten, hun er for eksempel malt av Tizian, Rembrandt og Klimt. Motivet blir, til tross for sitt fokus på kroppslig sensualitet, gjerne tolket som et symbol på guddommelig kjærlighet og transcendens. Men til forskjell fra sine kunsthistoriske forfedre er det selve gullregnet som er Petrys fokus, ikke den vakre Danaë. Dette betyr ikke at hans verk mangler sanselighet, for de gyldne dråpene som omslutter oss i tårnet kan så absolutt lede tankene både hit og dit.

Tizian: Danae (1488-90)

Petrys utstilling handler også om synlighet. Noe holdes skjult for ikke å bli sett, for å unnslippe begjærlige blikk, i myten er det Danaë, hos Petry er det alle miniatyrverkene inne i gulldråpene. Men ingenting er mer fruktbart for vår forestillingsevne og så pirrende for begjæret som skjulte hemmeligheter. I fyrets entré har du anledning til å lage din egen hemmelige beskjed i form av en flaskepost, som mot slutten av sommeren vil bli sluppet i havet. Slik blir vi alle invitert til å ta del i Petrys kunstverk, til å bli en del av kunstverkets store mysterium. Det ser nesten ut som om Petry har klart det som så mange av kunstnerne i Nabolagshemmelighet-prosjektet strevde med å få til, nemlig å skape et stedsspesifikt verk som både tar hensyn til visningsstedets arkitektur og natur, samtidig som det lar betrakterne, brukerne av stedet, folk flest, bli en medskapende del av kunstverket. Dette er mye å forlange av en enkelt kunstner, men Petry viser oss at det faktisk går an. Han har skapt et verk som på en og samme tid er ydmykt og sterkt, som både er historisk og samtidig, lokalt og universelt. Han har gjenskapt en felles myte på en helt personlig måte og slik gitt oss et fantastisk kunstverk - bare se selv!

publisert i Stavanger Aftenblad 29. mai 2008

romantiserende kvinnehistorier

MOBIL INSTALLASJON
Stavanger2008, Marit Benthe Norheim

En installasjon som er bedre på formidling enn på kritisk refleksjon

Marit Benthe Norheim er opptatt av at kunsten hun lager skal kommunisere med publikum, være imøtekommende og fortellende. Hun vil at kunsten hun lager skal gå i dialog med rommet den plasseres i og med menneskene som bruker dette rommet eller stedet. Verket «Campingkvinner», som skal på tur rundt i Rogaland i sommer, iscenesetter en rekke historier.

Kunstverket «Campingkvinner» består av fem campingvogner. På taket av hver vogn har kunstneren plassert en kvinnelig overkropp, selve vognen blir kroppens skjørt – eller skjød. Inne i vognene spilles det musikk av komponisten Geir Johnson.

De fem campingkvinnene har ulike kvaliteter: «Flyktningekvinnen» rommer 400 mosaikkfliser laget av flyktningekvinner og –barn, «Bruden» er tapetsert med bryllupsbilder fra mange land, «Maria Beskytteren» er basert på religiøse myter, «Sirenen» bygger på et gresk epos, mens innsiden av «Campingmama» viser oss scener fra campinglivet. Samlet er det med andre ord et uendelig antall historier som fortelles gjennom de fem campingvognene.

En ting er likevel felles, det er kvinnenes liv og historie som settes i sentrum, campingvognen er et feminint rom, nesten som en livmor, et rom for beskyttelse og omsorg, men også et sted preget av en nesten kvelende intimitet. Det er de små fortellingene som faller ut av historiebøkene som fortelles gjennom dette verket, de hverdagslige tingene som er så viktige men likevel usynlige når den store historien skal skrives.

Styrken i prosjektet er etter min mening dets formidlende kvalitet. «Campingmama» og «Bruden» vekker egne minner og erfaringer. Brudebilder fra alle land og tider viser oss hvordan tiden både er lineær og syklisk, vi ser på klær og posering at hver tid har sin egen mote og stil, samtidig har bryllupet som ritual mange likheter på tvers av regionale og historiske skillelinjer. «Campingmama» kan ses som trinn to, det som skjer etter bryllupet, familielivets intimitet – på godt og vondt. En krympet intimsfære utfordrer oss til å gi slipp på egne behov til fordel for det lille kollektivet som familien utgjør, hvor lenge orker man å leve sammen når man kun har et par kvadratmeter til rådighet? «Flyktningekvinnen» kan forstås som en samtidspolitisk kommentar. En flyktningetilværelse er en tilstand uten ro og trygghet, uten hverdagsliv slik vi vanligvis forsår begrepet. Sett i forhold til flyktningenes situasjon er vår grå hverdag slett ikke til å kimse av.

De to vognene «Sirenen» og «Maria Beskytteren» har andre kvaliteter, de befinner seg på et metaplan – med dette mener jeg at disse to vognene omhandler kvinnetematikken på en mer abstrakt måte, at disse to vognene er en tilleggskommentar til de tre første. I fortellingen om Odyssevs er Sirenene kvinner som lokker mennene ut av kurs, forførende og farlige, nesten som vår norske hulder. Maria assosiasjonene går i motsatt retning, til den omsorgsfulle og altoppofrende kvinnen som tåler og utholder alt, som leder oss på rett vei. Disse to vognene viser motstridende og til dels uforenelige sider ved det kvinnelige, sider som igjen opptrer i de tre andre vognene men da mer som konkrete visualiseringer i bestemte situasjoner. Gjennom «Sirenen» og «Maria Beskytteren» blir den subjektive og individuelle tematikken brakt opp på et kollektivet og allmennmenneskelig plan.

Marit Benthe Norheim gir større plass til de positive enn til de negative sidene ved kvinneligheten. Jeg tror at den mer destruktive kvinneligheten kunne ha satt i gang ennå flere historier enn dem som allerede er i omløp i dette verket. Jeg savner også mer eleganse i eksteriøret, noe som kanskje henger sammen med min første innvending. Sirenenes forførende sang kunne med fordel ha vært tydeligere til stede i verket.

Til tross for mine innvendinger er det absolutt ingen tvil om at kunstneren har lykkes med sin målsetting om å lage innholdsrik kunst som kommuniserer med et bredt publikum. De aller fleste vil finne ting i disse vognene som det er vel verdt å tenke videre på.

pubilsert i SA 22. mai 2008

kvinner uten menn

Hå gamle prestegard, Tonje Høydahl Sørli
Til 8. juni

En fin blanding av lek og alvor i en utstilling som har en tydelig politisk brodd

Tegneserier snor seg som en rød tråd gjennom Tonje Høydahl Sørlis billedvev. Aller mest oppmerksomhet vier hun Dolly, Dolly uten Donald – et heller sjelden syn. For hvem er egentlig Dolly? Hvordan forstår vi henne hvis vi fjerner hennes mannlige referansepunkt? Høydahl Sørli arbeider med ulike teknikker, i denne utstillingen viser hun først og fremst vevde arbeider, men også en liten fanzine, en bitte liten pamflett kalt «Motivation baby». De fleste vevde arbeidene står ennå oppspent i vevrammene sine, slik blir veven en del av det ferdige verket.

I en av vevene sitter Dolly og speiler seg, rundt henne er det et hav av blomster. Hun pynter seg for å stå i stil med sine vakre omgivelser, men vent nå litt – baksiden av veven er bare kaos. Trådene henger i store knuter, alt er et eneste rot. Jeg kan ikke annet enn å gi dette en psykologisk fortolkning, for det er noe mellom framside og bakside som ikke stemmer i denne veven. Bildet er slett ikke så perfekt som det ser ut til, det blir for mye for Dolly å holde oppe masken både utvendig og innvendig, det uoversiktelige kaoset er en pris hun må betale for sin tilsynelatende vellykkethet, for ingen, selv ikke vellykkede kvinner, kan ha fullstendig selvkontroll. Tegneserier har i lang tid vært en del av samtidskunsten. Enkelte pop-kunstnere la på -60 tallet enormt mye arbeid ned i å få sine gigantiske malerier til å ligne smale tegneseriestriper. Poenget var å bygge ned det fiktive skillet mellom finkultur og populærkultur. Det er denne tradisjonen Høydahl Sørli forholder seg til og videreutvikler. Det nyskapende i prosjektet ligger både i mediet hun velger, altså veven, og i tematikken, den feministiske kritikken hun lar sine arbeider bli en del av. Gjennom å kombinerer en urgammel kvinnedominert håndverkstradisjon med et populærkulturelt utrykk skapes kunstverk med et kritisk og politisk potensial.

Hvem er Dolly? Hva betyr det for oss jenter at den mest markante kvinnelige figuren i Andeby, i en tegneserie som har hatt enorm plass i den norske populærkulturen, alltid har stått i skyggen av en dum and – til tross for at hun både er smartere og penere enn ham? Kan en latterlig sak som dette ha noe å si for hvordan vi etablerer våre kjønnsroller i dag? For unge kvinners selvforståelse og identitetskonstruksjon?

Høydahl Sørli undersøker den kvinnelige femininiteten. I utstillingen på Hå skapes flere spørsmål enn svar, noe som er helt ok, for det er en interessant undersøkelse hun har satt i gang. Det er viktig at noen går inn i Dolly og hennes medsøstrers verden på et selvstendig grunnlag, kjønn er ikke et valgfritt supplement til eksistensen, men et fundament, kjønn er ikke en kategori vi kan velge om vi vil forholde oss til eller ei. Fra et feministisk perspektiv vil det sosiale og politiske alltid være en del av kunsten. Høydahl Sørli vil nok ha mer enn nok å gruble over og lage kunst av i årene som kommer.

publisert i SA 14. mai 2008

the basic material of all experience is art

Elke Krystufek
Transit Art Space, Stavanger

Østerrikske Elke Krystufeks materiale er kunst og virkelighet, men ikke forstått som to ulike nivåer av erfaring – for kunsten er virkelig, og Krystufeks virkelighet består i svært stor grad av kunst. Krystufek etablerer sin egen identitet gjennom et nettverk av stemmer fra andre kunstnere, forfattere, musikere og historiske myter og fortellinger. Kunsten synes å være virkelighetens omdreiningspunkt, virkeligheten blir virkelig i det den får et kunstnerisk uttrykk. Det handler ikke om tankeløs trendy sampling, tvert i mot er det en tydelig politisk, samfunnskritisk og feministisk stemme i alt Elke Krystufek gjør, fra hennes performance striptease til malerier, filmer, skulpturer og collager.

I denne utstillingen viser hun syv malerier, tre tegninger, en collage, en film og et skulpturelt verk.

De fleste maleriene er ekspressive portretter hvor hver minste lille tomme flekk er dekket av skrift. Hun siterer, reflekterer og kommenterer. En av hennes mest brukte referanser er Virginia Woolf. Og det finnes en klar metodelikhet mellom de to kunstnerne, en likhet i måten de konstruerer arbeidene sine på, i forbindelse med Woolf brukes gjerne begrepet stream of consciousness. I Woolfs roman ”The Waves” formidles historien gjennom seks karakterer som alle sammen opptrer som førstepersons fortellere. For leseren blir det uklart hvem av dem som til enhver tid forteller, et bevisst grep fra forfatterens side gjør at leseren må gi slipp på ideen om et avgrenset subjekt, og hengi seg til fortellingens hav av stemmer. Dette minner mye om Krystufeks teknikk, hvor maleriene og collagene er samspill mellom tekster og bilder, uten noen klar hierarkisering, uten noen over- eller underordning. Personene hun portretterer og refererer til danner et kor av stemmer som sammen skaper verket og gir det en ubeskrivelig dybde. En annen sentral figur i Krystufeks univers er den nederlandsk kunstneren Bas Jan Ader, som forsvant i en liten båt på Atlanterhavet i 1975. Aders seilas var et kunstprosjekt kalt “In Search of the Miraculous”. Bas Jan Ader opptrer i flere av maleriene til Krystufek, og han blir et bindeledd mellom maleriene og skulpturen ”Cunt-tiki”, en enkel treflåte med en stor vagina malt på seilet. Som Ader søker også Krystufek etter det mirakuløse. Men fordi hun er en kvinne og fordi kjønn ikke er en tilfeldig bi-ting i våre liv som vi kan velge å forholde oss til eller ei, ser hun noe annet enn alle mannlige oppdagelsesreisende har gjort før henne. I sin søken etter det opprinnelige stedet, historiens begynnelse – menneskets utgangspunkt, oppdager Krystufek at alle tings opphav selvfølgelig må være en kvinne, et skjød, en stammor. Det mirakuløse eller guddommelige er i Krystufeks kunst ingen fallos, men en dyp utømmelig kilde. Det er på tide å revidere mytene.

Som Tracey Emin og Sarah Lucas utfordrer Krystufek forestillingen om at det finnes en grense mellom det offentlige og det private, hun stiller seg kritisk til våre konvensjonelle ideer om hvordan det private må omarbeides for å kunne ta en legitim plass i offentligheten. Elke Krystufeks arbeider er individuelle, subjektive og partikulære feministiske handlinger, hun er narsissistisk selvopptatt og politisk på en og samme tid - i ett og samme verk. Hennes feministiske stemme er sår, rå og full av liv og kraft. Som en bølge lar hun verket flomme over betrakteren.

publisert i Billedkunst nr. 3 2008

dagbok fra et ikke-sted

Cromarty, Geir Egil Bergjord
Gilka Forlag (2008)
Tilfeldige bilder fra tilfeldige dager på et tilfeldig sted

Geir Egil Bergjord har laget en fotodagbok fra den lille havnebyen Cromarty i Skottland. Han har gjort lignende ting før, først med en bok om Berlin og deretter en om Roma. Men i motsetning til de to første byene er Cromarty en ukjent småby for de aller fleste av oss. Muligens er det derfor denne siste boka er blitt nokså annerledes enn de to foregående.

Forfatteren og fotografen Bergjord er tydeligere til stede i denne boka enn det han har vært før. Vi ser det allerede på omslaget - hvor han ruver opp som giganten Gulliver i det han tramper inn i lilleputtlandet Cromarty, deretter følger en kort tekstside hvor Bergjord ytterligere understreker sin egen tilstedeværelse ved å si: «Dette handlar i grunnen ikkje om byar eller stadar, det handlar meir om korleis ein ser på ting, samt ein heil del om meg…» Slik plasserer han seg både med ord og bilder godt inn i sin egen fortelling, som man gjerne skal når man skriver dagbok.

I Roma-boka så han etter småtingene som vi lett overser når vi besøker berømte historiske steder, i denne boka ser han først og fremst etter seg selv. Han fanger sitt eget speilbilde i blanke vindusruter, han skriver om sin egen interesse for film, om sine pc-problemer og om sine rusleturer i landsbyen. Noen av skriftstykkene minner om dem som vi ser i gamle fotoalbum, album fra den tida da folk leverte filmene til framkalling for så å sitte hjemme og lime papirbilder på tynn kartong og komponere billedtekster som dette: «Mine venner the peacocks kjem forbi av og til. Alltid svoltne.» Tekstene sier oss noe om fotografens forhold til sine egne motiver, det er platt på en familiær og hyggelig måte, likevel er jeg i tvil om Bergjord sier tilstrekkelig mye om seg selv og hvordan han ser på ting til å vekke leserens interesse? Er signaturen personlig nok?

En dag besøker han middelalderkatedralen St. Magnus på Orknøyene, men han fotograferer den ikke, i stede viser han oss bilder av høyballer og kyr… det er de små tingene som fanger fotografens interesse. Strengt tatt hadde han kanskje ikke trengt å reise til Cromarty for å skrive denne dagboka, eller?

I «Cromarty», som til tross for tittelen aldri handlet om en skotsk landsby, savner jeg en litt sterkere personlig stemme, en tydeligere auteur - både i bilder og tekst.

SA 10. mai 2008

et hav av kunst

Pipilotti Rist

Kvassheim fyr, Hå gamle prestegard (On the edge)

til 31. august

Flott visning av en av samtidskunstens dyktigste damer Elizabeth Charlotte Rist har knabbet kunstnernavn Pipilotti fra verdens sterkeste jentunge - Pippi Langstrømpe. Kanskje er det derfor hun har endt opp som verdens tøffeste videokunstner?

Pipilotti Rists videoverk «Sip My Ocean» (1996) handler om å drukne, om å synke ned - i kunst, kropp og kjønn. Det er sanselig på alle mulige måter.
Utstillingsrommet på Kvassheim fyr har fått blå vegger og blått gulv. Noen myke puter ligger spredt rundt omkring, rommet er behagelig dunkelt. Videoen projiseres i to bilder som møtes i et hjørne av rommet, som en speiling fordobler verket seg selv, samtidig som konstruksjonen gir verket en tredimensjonal kvalitet. Noen ganger er det som om bildene strømmer ut fra hjørnet som ut fra en sprekk eller en hudfold, i andre scener glir bildene inn i folden, oppslukes av seg selv.

Det aller meste av filmen finner sted under vann. Som et objekt av lys flyter en kvinne (kunstneren selv) rundt i et grenseløst hav, et hav som skyller inn i rommet og bader betrakteren med hypnotisk kraft. Tare og tang får slangeaktige former, forskjellige gjenstander daler gjennom vannet; kopper og tallerkener, en tv, en campingvogn, en brødrister, en menneskekropp, en kyssende munn. Drømmescener. Et kort øyeblikk er det som om tiden og rommet har opphørt å eksistere.
En sang fyller rommet, Pipilotti Rist synger Chris Isaaks «Wicked Game» med en til tider nokså skingrende stemme: «I never dreamed that I'd meet somebody like you…». Men i filmen møter menneskene og tingene kun sin egen fordobling, det du’et som sangeren drømmer om er aldri en annen, kun en speiling av et jeg. Det vi ser er en hermetisk narsissistisk kjærlighetshistorie. En kvinne oppslukt i og av seg selv. «Sip My Ocean» trekker oss inn i et utsøkt sensuelt univers fylt av selvbegjær og nytelse.Dette videoverket, som allerede har rukket å bli tolv år gammelt, er etter min mening et hovedverk innenfor vår tids videokunst, en samtidsklassiker. Det har vært vist på en rekke av verdens fremste kunstscener. Det er en aldeles strålende hendelse at Hå gamle prestegard vil vise oss dette verket på Kvassheim fyr hele sommeren – vi har å gjøre med et kunstverk med estetiske og erotiske kvaliteter helt utenom det vanlige.

SA 8. mai 2008

hva er egentlig en nabolagshemmelighet?

Ja - si det...

estetisk fostring

Tommy Olsson:
«Knust, kritiske fragmenter 2000-2006»
350 sider
Cappelen Damm





Det er ingen tvil, Tommy Olsson er den mest lesverdige kunstkritikeren i Norge akkurat nå

Olsson skriver så blekket spruter, jeg ler meg gjennom en hel kritikk, og hvor sundt er ikke det! Det forlenger livet og utvider kunsten og plasserer kritikken akkurat der den hører hjemme, i et ikke-akdemisk rom hvor hver og en kan ta plass, så sant man har interesse for stoffet som behandles - altså samtidskunsten.

Tommy Olssons «Knust, kritiske fragmenter 2000-2006» består av et utvalg kritikker og tekster. Tommy Olsson er en aktiv figur i de aller fleste av Olssons kritikker, det vil si at han alltid er til stede med en subjektiv stemme i det han skriver, han later aldri som om han kommer med objektivt sanne vurderinger. Rett som det er handler kritikkene hans om folk han kjenner, om håpløse kunstinstitusjoner, om fester han har vært på og livet i sin alminnelighet, skjønt Olssons liv neppe kan kalles alminnelig - . Olssons syn på kunst står i skarp kontrast til den kantianske estetikkens desinteresserte blikk som akademisk orienterte kritikere ennå strever med å løsrive seg fra.

Olsson har på kort tid blitt Norges fremste kritiker innenfor billedkunstområdet, noen har sågar hevdet at han allerede har en rekke disipler innenfor disiplinen, at det har oppstått en Olsson-skole innenfor norsk kunstkritikk. At han har stor innflytelse på dette heller marginale samfunnsfeltet er nok ikke til å komme forbi, men jeg tror ikke at dette er et alvorlig problem. Kunstkritikkens problem er snarere at den ikke kommuniserer enn at den overkommuniserer. Kanskje kan Olssons støyende stemme være livgivende for den norske kunstkritikken.

En kritiker kan med fordel ha en sterkt personlig stemme så lenge stemmen er fundert på solide fagkunnskaper og respekt for stoffet som behandles, slik den er i Olssons tilfelle. For innblandet i hans språklige spillopper finnes det formale og materielle beskrivelser, tematiske analyser og kontekstuelle vurderinger, vurderinger som ikke opptrer som fjerne fagterminologiske lover, men som imøtekommende måter å snakke om kunst på. Faktisk oppleves denne stemmen avhierarkiserende, leseren inviteres til å gå i diskusjon med kritikeren, si seg enig eller uenig, tenke videre med eller mot det som er skrevet. Den personlige stemmen trekker leseren inn i teksten, kanskje burde flere skribenter forsøke å lære litt av dette grepet.

Lest i ett strekk er boka som en gigantisk overdose, det er for mye av alt, for mye kunst, for mye Olsson, for mange ord - for å unngå uønskede bivirkninger bør den derfor leses stykkevis og delt. Og gjør du det kan du få med deg riktig mye om kunstfeltet i Norge nå, slik blir denne samlingen et viktig tidsdokument. Men like interessant er den som en metodestudie i kunstkritikk.

Det finnes folk som hevder at de har skrevet som Olsson før Olsson, at det faktisk ikke er Olsson som startet Olsson-skolen. Men det betyr egentlig ingen ting, for det finnes ingen andre som Tommy Olsson - han tilhører faktisk sin helt egne liga.

keramikk og musikk

Stavanger kunstforening, Dag Kenneth Sørensen
Til 27. april


En fin og variert utstilling

Dag Kenneth Sørensens arbeider fyller to saler i Stavanger kunstforening. I hovedsalen møter publikum først fem porselenspaneler. De minner om slike gardiner man henger i døråpninger for å holde insekter ute. Ofte er disse laget av tre- eller plastikkperler, men Sørensen har laget dem av små hvite porselensplater. Rører du borti dem kommer det en fin klingende lyd. Størrelsen på platene varierer de fem panelene i mellom, og hvert panel lager derfor sine helt egne toner. Det er enkelt å tenke seg hvor fint vinden kan spille på disse utradisjonelle instrumentene.

Det handler en god del om musikk i Sørensens utstilling, men det handler også om keramikk og mekanikk. Store fat henger på flere vegger, noen av dem har et svært rustikt preg, det er som om de er støpt og formet etter maskindeler. Noen ligner store tannhjul, mens andre kan, gjennom kontrasterende rutenett, minne mest om kummelokk eller filter. Serien «Skjold» har, både gjennom tittel og utrykk, et historisk maskulint preg.

Men det maskuline spiller fint sammen med det feminine i Sørensens arbeider, det myke får plass i utstillingens mer amorfe former. I serien «Dråper» eksperimenterer kunstneren med ulike typer glasur og form. Fargene får meg til å tenke på Torunn Thralls malerier, ørkenaktig beige sammen med en mettet dyp koboltblå tone, sort og hvitt. Glasuren varierer mellom å understreke og å motvirke keramikkens form, og slik gis dråpene en rytmisk kvalitet.

Hovedsalen i Stavanger kunstforening er et stort og krevende rom som det ikke alltid er like lett å forholde seg til. Men for Sørensens arbeider fungerer det riktig bra. Hans arbeider har styrke og kraft nok til å sette sitt preg på salen på en god måte.

SA 28. april 2008

tomme former

Hå gamle prestegard, Nico Widerberg
Til 8. juni Kunst som har stivnet i sitt eget uttrykk

Nico Widerberg er trygt plassert innenfor sitt eget formspråk, så trygt at det når sant skal sies oppleves en smule kjedelig. Han lager kunst som etterligner det menneskelige. I denne utstillingen viser han skulpturer, litografier og malerier. Alt kranser om kroppen og vi gjenkjenner skulpturenes forenklede former også i litografiene.

I litografiene er det som om kunstneren, til tross for sin naturalistiske og figurative vinkling har gått seg bort i sine egne bilder av menneskekroppen, det er som om hans nysgjerrighet overfor naturen har lagt seg til hvile. Han repeterer de samme bildene igjen og igjen. Fargen varieres til en viss grad, men ikke mye nok til at det oppstår noe uventet eller uforutsigbart. Vi sitter igjen med rent dekorative arbeider, kunst som gjentar seg selv i det uendelige, kunst som virker monoton heller enn tankevekkende.

Skulpturene er mer interessante, og det er nok absolutt på dette området Widerberg har sin kunstneriske styrke. Skulpturene er enkle på en vakker måte. Aller finest er sammenstillingen av figurer i glass og bronse, menneskekropper som til tross for at de er plassert tett sammen ikke synes å oppnå kontakt med hverandre. De er som tomme former i sin egen verden.

Utstillingen som sådan hadde etter min mening fungert bedre uten litografiene fordi det er som om Widerberg preserverer seg selv i stedet for å utvikle seg i disse arbeidene. Resultatet blir at betrakteren sitter igjen med en følelse av å ha sett en reprise av noe hun allerede er ganske lei av.

SA 28. april 2008

bare bilder

KUNSTBOK
Torbjørb Rødland «I Want to Live Innocent»
Steidl forlag

Fine bilder i dårlig format

«I Want to Live Innocent» er en billedbok. De fleste bøker har en fortelling å fortelle, selv billedbøker har vanligvis en story, Rødlands bok er et unntak. Den eneste språklige fortellingen som finnes i denne boka befinner seg i tittelen: «I Want to Live Innocent» - hva nå det skal bety, for selvforklarende er det ikke. Resten av boka er bare bilder, satt sammen på kryss og tvers av form og innhold. I bokomtalen fra Stavanger2008, som har støttet prosjektet, står det at dette er bilder fra Stavanger, men få av dem gir seg til kjenne som stavangermotiver, og det har heller ingen betydning for opplevelsen av boka som helhet at noen bilder er lokale. Dette er ingen stavangerbok.

Så hva er det da?

«I Want to Live Innocent» er en løs presentasjon av stort sett nokså nye Torbjørn Rødland fotografier. Bildenes motiver springer fra natur til mennesker, dyr og ting. Kanskje er det snakk om motiver som er av en spesiell betydning for fotografen, for hans identitet eller for hans forhold til Stavanger? Men det er vanskelig å spore noen klare utvalgskriterier i denne sprikende samlingen. Mest i øynefallende er mangelen på provokasjoner, og kanskje er det her innocent-begrepet kommer inn – innocent: uskyldig, godtroende, naiv. I så tilfelle blir innocent en kommentar fra fotografen til seg selv, til hans tidligere til tider nokså utfordrende arbeider.

Men kler billedboka Rødlands fotografier? Se det er jeg mindre sikker på, for jeg savner en strammere struktur. Det finnes ingen billedtekster, og heller ingen skriftlig innledning eller avslutning som opplyser oss om Rødlands prosjekt, ingen rød tråd gjennom boka, det finnes ikke mer informasjon her enn den som er i bildene selv. Jeg kan ikke se at disse bildene tjener på å bli presentert på denne måten. Fravær av narrativitet gjør at det ikke finnes en naturlig bevegelse gjennom boka, så i stede for å berike hverandre konkurrerer bildene med hverandre, de blir på et vis stående som en lang rekke enslige utropstegn.

Selv fortrekker jeg framdeles Rødland i mindre mengder, større format – og aller helst montert på en vegg.

Publisert i SA 22. april

en eksklusiv gjest

Bliss Art & Development
Bjarne Melgaard
Til 27. april

En fin mulighet til å se en av vår tids mest omstridte samtidskunstnere

Bjarne Melgaard anses av mange for å være blant vår tids fremste norske kunstnere, han har også vakt betydelig interesse utenfor landets grenser. Et fint utvalg av hans arbeider blir for tiden vist i Galleri Bliss. Arbeidene som vises tilhører, med ett unntak, kunstsamler Rolf A. Hoff.

Skiltprodusenten Rolf A. Hoff er en av de viktigste kunstsamlerne i Norge i dag. Han har gjennom en årrekke bygget opp en samling bestående av yngre norske og internasjonale kunstnere. Hoffs handlinger i kunstmarkedet er ikke uten betydning, innkjøp av den størrelsesordenen det her er tale om påvirker kunstmarkedets verdisettinger. Hoffs valg og vurderinger har stor betydning for den enkelte kunstners karrieremuligheter, som en mesen skaper han et økonomisk fundament og arbeidsrom for sine kunstnere. Bjarne Melgaard har lenge vært en av Hoffs utvalgte.

Melgaard arbeider innen en rekke ulike medier; maleri, tegning, film, skulptur osv. Han er først og fremst kjent som en provokativ og selvavslørende narsissistisk kunstner, en kunstner som spiller på egne erfaringer med rus og alle mulige og umulige former for seksualitet. Denne utagerende siden av kunstnerskapet er imidlertid dempet i denne utstillingen, snarere framstår arbeidene som vakre og dekorative.

Melgaard kan med fordel ses sammen med Elke Krystufek som akkurat nå vises i Galleri Transit. De er begge svært ekspressive og fargesterke kunstnere, og det finnes mange paralleller mellom deres uttrykk. For eksempel kombinerer de begge ofte bilder og tekster i sine malerier og tegninger. Men Melgaard har et mye mindre referanserom enn Krystufek, for mens hun viser til andre kunstnere, forfattere og historiske skikkelser, sirkler Melgaard først og fremst omkring seg selv, og sitt eget forhold til subkulturelle fenomener. Krystufek er langt mer eksplisitt politisk enn Melgaard, det intime og selvavslørende finnes imidlertid hos begge.

publisert i SA 21. april

designfetisjisme

Sandnes Kunstforening,
Marius Amdam & Mattias Åkeson
Til 4. mai


En utstilling som setter spørsmålstegn ved middelklassens masseprodusert identitet

Arkitekturen betinger oss på en helt annen måte enn de andre kunstartene, fordi den dekker hele vår tilværelse, sier arkitekten Gro Lauvland i sin doktoravhandling «Verk og vilkår». Amdam og Åkeson lager kunst av og om arkitektur, og dermed tar de med seg arkitekturens allesteds nærvær og betydning inn i kunstsfæren. Resultatet blir kunst som oppleves som aktuell, viktig og problematiserende. Kunst som angår virkeligheten her og nå.

Hos Amdam og Åkeson er det forholdet mellom mennesket og arkitektur som tematiseres, men på ganske ulike måter de to kunstnerne i mellom.

Åkeson viser fotografier, en installasjon og to små filmer. Fotografiene er store interiørbilder. De er som interiørmagasinillustrasjoner tatt ut av sin vante sammenheng. I bildet «Mængdlæra/pesto» er et trendy kjøkken i ferd med å innvaderes av ukontrollerbar italiensk pesto. Det er som om den glansede fasaden tilsmusses av forbrukermenneskets indre gørr – i form av lysegrønn basilikumsgrøt – en amorf masse som oversvømmer vår forståelse av oss selv som sindige og kultiverte kosmopolitter – gjerne kalt livsnytere... Pestoen som oversvømmer benken blir et symbol på at det alltid vil finnes noe som unnslipper vår kontroll, også i våre selvpresentasjoner.

Åkeson behandler problematikken ennå mer eksplisitt i dvdfilmen «The two factors of a commodity». Også her presenteres vi for en lang rekke interiørbilder, men denne gangen sammen med et lydspor bestående av bakgrunnsmusikk og en kommenterende, men ikke personifisert, stemme som leser utdrag fra Kapitalen. Stemmen snakker om det senkapitalistiske samfunnets oppsamling av gjenstander, om våre – alles – behov for ting. Om hvordan vårt begjær etter ting er som en umettelig sult. Men er det mulig å la masseproduserte, motepregede, kortlevde ting definere hvem vi er som individuelle subjekter? Hvis vi konstruerer vår selvforståelse opp omkring maskinproduserte varer, finnes det da noe unikt personlig, menneskelig?

Tingene har gått fra å være nyttige hjelpemidler til å bli eksistensens sentrum. Det er ikke noe slående nytt og originalt i denne påstanden, men den blir presentert på en original måte i utstillingen, den framsettes ikke som en sannhet, men som et spørsmål som det er viktig at vi stiller oss selv og vår egen tid.

Amdams arkitektur er av en noe annen karakter enn Åkesons. I sin del av utstillingen viser han to serier, den første består av 10 håndkolorerte litografier, den andre, «Gasstation», består av tolv kommenterte plan- og opprisstegninger av meksikanske bensinstasjoner. Det vil si at hvert bilde er en collage bygget opp av en arkitektonisk tegning pluss tilleggsinformasjon i form av skisser, maling og skrift. Den strenge konstruktive tegningen står i fin kontrast til de personlige kommentarene som er lagt over. Hva sier så disse bildene oss om forholdet mellom mennesket og arkitektur? Kanskje at arkitekturen blir en smule uryddig så snart folk kommer på banen? På hver tegning er det notert egenskaper knyttet til stedet bensinstasjonen skal plasseres, som for eksempel hvor langt det er til nærmeste flyplass, hvilke kveld i uka som er ladys night, hvor mange personbiler og hvor mange lastebiler som stopper innom i løpet av en uke, osv. Gjennom tekstene kommer det fram en merkelig form for detaljkunnskap som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal bruke, det minner mest om alt om smalltalk, snikk-snakk, alt det vi fyller luften med når vi ikke helt vet hva vi skal si, men likevel foretrekker å snakke i stedet for å tie stille.
Mens Åkesons kunst ser ut til å være inspirert av en interiørstylist på speed ligner Amdam aller mest på en sanksjonert graffitikunstner, til sammen har de skapt både utfordrende og underholdende rom i Sandnes kunstforening.

at det går an

ESSAYS
Marit Eikemo: «Samtidsruinar»
220 sider
Pris: 298,-
Spartacus

Mesterlige tekster som gir oss nye blikk på virkeligheten

At det går an, tenker jeg gang på gang mens jeg leser meg gjennom Marit Eikemos essaysamling «Samtidsruinar». At det går an å skrive så vakkert om noe så hverdagslig som dette, så nydelig om noe så trist.

For det er virkelig triste ting hun skriver om i boka si; hun skriver om den nedlagte smelteovnen i Odda, om det falleferdige hotellet Solfonn, om en plattform som er i ferd med å synke i havet, og om en gammel og ubrukelig hoppbakke – det finnes så uendelig mange samtidsruiner omkring oss. Hus som forfaller skaper tomme rom både rundt oss og inne i oss, når byggverkene går i oppløsning er det som om vi mister noe av vår egen identitet.

I et av essayene skriver hun om det nedlagte asylet i Valen, om overlegen som så på piller og operasjoner som sekundære virkemidler, som prioriterte pasientenes opplevelse av meningsfullhet, men som likevel kom til å bli ansvarlig for så alt for mange lobotomeringer. I dette ufattelige paradokset ligger Eikemos styrke, ingenting er svart eller hvitt i hennes verden, her er ingen forenklinger, det er livet i all sin kompleksitet hun fanger i tekstene sine. Det vakreste partiet i boka handler om kirkegården i Valen, hør bare hva hun skriver om kvinnen som reiser fra Oslo til Valen for å finne sin mors umerkede grav: «Då kvinna kom fram til staden der mor hennar hadde levd og døydd utan henne, fekk ho sett ned ein skikkelig stein til henne. Ei siste og kanskje første helsing frå dotter til mor: Eg gir deg denne steinen.»

Dette er eassys i beste Montaigne-tradisjon, de er subjektive, originale, etiske og estetiske. Forfatteren spiller på rikelig med kulturelle referanser, på musikk, litteratur og bilder, men uten at dette noen gang virker påtatt. Med sin personlige stemme lar Eikemo oss møte vår egen tid – oss selv – på en ny og forunderlig måte.

publisert i Stavanger Aftenblad 15. april 2008

gigantiske småbilder

Rogaland kunstmuseum, Nikolai Astrup og Edvard Munch
Til 27. april

Fin visning av utvalgte perler fra den norske kunsthistoriens kanon.

I et par små rom lengst inne i Rogaland kunstmuseum vises omkring tjue mindre tresnittarbeider laget av to av norgeshistoriens fremste kunstnere; Nikolai Astrup og Edvard Munch. Utstillingen er en nytelse for blikket!

Museet har malt rommene i en dempet mørk gråtone, en tone som gir en helt særegen intimitet og atmosfære til utstillingen. Det er som om man går inn i en annen virkelighet, inn i en forhekset verden. Utstillingen fokuserer på naturen som motiv, men det er nok ikke primært naturvitenskap som interesserer disse kunstnerne, her handler det mye mer om det overnaturlige, det som ligger bortenfor erfaringen, under overflaten. I Astrup og Munchs natur er det usynlige like tilstedeværende og like virkelig som det synlige.

Ved å se de to kunstnerne side om side blir både forskjeller og likheter tydelige. Munchs potente linjeføringe står i kontrast til Astrups barnlige strek. I komposisjon og form er de to kunstnerne svært forskjellige. I Astrups «Gammel Jølsterjente» er hele ansiktet konstruert som en fjellformasjon, mens det i «Vårnatt og seljekall» er naturen som tar menneskeform når et tre strekker armene over hode. I «Elementer fra vår og vilje» er fjellene i det fjerne en frodig kvinne. Munch gjør noe lignende i sine verk når han antropomorfiserer, det vil si menneskeliggjør naturen. Men mens Astrup er konkret og figurativ, er Munch mer emosjonell og abstrakt. Det er som om Munch utstyrer naturen med en egen sjel - for hva skulle det ellers være for en kraft som kan utrykke og formidle all den smerten, redselen og det begjæret som finnes i disse bildene? Munchs bilder åpner på en helt særegen måte opp for en uendelig fortolkningsprosess.

En utstilling som dette er interessant fordi den viser fram arbeider av stor historisk betydning, og også fordi den setter vår egen tids kunst inn i en større sammenheng. Hvordan og i hvilke medier uttrykker de to store mestres arvtakere seg i dag? Har de to forandret vår måte å se og fortolke kunst på? Er naturen like naturlig etter et møte med Munchs kunst? Er det vår nasjonale identitet og selvforståelse som kommer til uttrykk i disse bildene – eller kanskje heller det ukjente, det fremmede og det mystiske som ikke lar seg definere, som ikke lar seg avgrense i en bestemt identitet? I møte med Astrup og Munch dukker det opp flere spørsmål enn svar.

Vi som har vokst opp i Norge kjenner disse kunstnernes arbeider gjennom utallige reproduksjoner, og vi kan oppsøke dem i Oslo eller på Astruptunet i Jølster, men det er ikke ofte vi har anledning til å se dem i vår egen by, og det må sies: det er noe helt eget å se dem live. Benytt sjansen mens du har den!

publisert i Stavanger Aftenblad 9. april 2008

tilbake til naturen

Ellen Kalvig
Kunstgalleriet

Til 27. april

En serie naturstudier med litt ujevn kvalitet

Ellen Kalvigs utstilling i Kunstgalleriet er nydelig montert. Det kan synes som en biting ved en utstilling, selve monteringen, men den er viktig. For hvordan de ulike arbeidene spiller sammen i rommet har mye å si for betrakterens opplevelse av kunsten. I denne utstillingen er det lys og rom nok til at vi kan gå inn i Kalvigs landskaper.

Det har ofte blitt sagt om Kalvig at hun lar naturen symbolisere menneskelige følelser, at hun lar naturen speile menneskets erfaringer. Men i maleriene som vises i denne utstillingen får naturen i større grad enn før lov til å være natur, uten å egentlig måtte være noe annet. Symbolikken er dempet, eller kanskje handler det bare om litt roligere følelser, litt mindre dramatikk? Uansett er det bra, det gir maleriene en ny ro, og kanskje kan det gi kunstneren mer rom for eksperimentering med de rent maleriske kvalitetene. For jeg tror at Kalvig har mer å gå på, at hun kan finne - og skape - ennå mer i bildets overflate, i fargenes samspill og motspill.

Hvis jeg ser utstillingen på denne måten, som en prosess, kan noen av arbeidene ennå virke litt uferdige, eller umodne. I «Bestøving» og «Stein og tre II» kan det synes som om hun har satt punktum litt for tidlig, som om gode ideer ikke er blitt fullstendig realisert, med det resultat at maleriene blir litt for lette, setter seg litt for lite fast i betrakteren. I andre malerier, som for eksempel «Førvinter», har hun derimot våget å vise en større kompleksitet og dybde, uten at hun nødvendigvis bringer inn de mer symbolske formene som lett vil overstyre betrakterens selvstendige opplevelse av verket.

En videre eksperimentering i maleriets overflate kan kanskje etter hvert vise oss helt nye stier i Kalvigske landskapet.

publisert i Stavanger Aftenblad 8. april 2008