Kvassheim fyr, Hå gamle prestegard (On the edge)
til 31. august
Flott visning av en av samtidskunstens dyktigste damer 
Elizabeth Charlotte Rist har knabbet kunstnernavn Pipilotti fra verdens sterkeste jentunge - Pippi Langstrømpe. Kanskje er det derfor hun har endt opp som verdens tøffeste videokunstner?
Pipilotti Rists videoverk «Sip My Ocean» (1996) handler om å drukne, om å synke ned - i kunst, kropp og kjønn. Det er sanselig på alle mulige måter.
Utstillingsrommet på Kvassheim fyr har fått blå vegger og blått gulv. Noen myke puter ligger spredt rundt omkring, rommet er behagelig dunkelt. Videoen projiseres i to bilder som møtes i et hjørne av rommet, som en speiling fordobler verket seg selv, samtidig som konstruksjonen gir verket en tredimensjonal kvalitet. Noen ganger er det som om bildene strømmer ut fra hjørnet som ut fra en sprekk eller en hudfold, i andre scener glir bildene inn i folden, oppslukes av seg selv.
Det aller meste av filmen finner sted under vann. Som et objekt av lys flyter en kvinne (kunstneren selv) rundt i et grenseløst hav, et hav som skyller inn i rommet og bader betrakteren med hypnotisk kraft. Tare og tang får slangeaktige former, forskjellige gjenstander daler gjennom vannet; kopper og tallerkener, en tv, en campingvogn, en brødrister, en menneskekropp, en kyssende munn. Drømmescener. Et kort øyeblikk er det som om tiden og rommet har opphørt å eksistere.
En sang fyller rommet, Pipilotti Rist synger Chris Isaaks «Wicked Game» med en til tider nokså skingrende stemme: «I never dreamed that I'd meet somebody like you…». Men i filmen møter menneskene og tingene kun sin egen fordobling, det du’et som sangeren drømmer om er aldri en annen, kun en speiling av et jeg. Det vi ser er en hermetisk narsissistisk kjærlighetshistorie. En kvinne oppslukt i og av seg selv. «Sip My Ocean» trekker oss inn i et utsøkt sensuelt univers fylt av selvbegjær og nytelse.Dette videoverket, som allerede har rukket å bli tolv år gammelt, er etter min mening et hovedverk innenfor vår tids videokunst, en samtidsklassiker. Det har vært vist på en rekke av verdens fremste kunstscener. Det er en aldeles strålende hendelse at Hå gamle prestegard vil vise oss dette verket på Kvassheim fyr hele sommeren – vi har å gjøre med et kunstverk med estetiske og erotiske kvaliteter helt utenom det vanlige. 
Elizabeth Charlotte Rist har knabbet kunstnernavn Pipilotti fra verdens sterkeste jentunge - Pippi Langstrømpe. Kanskje er det derfor hun har endt opp som verdens tøffeste videokunstner?Pipilotti Rists videoverk «Sip My Ocean» (1996) handler om å drukne, om å synke ned - i kunst, kropp og kjønn. Det er sanselig på alle mulige måter.
Utstillingsrommet på Kvassheim fyr har fått blå vegger og blått gulv. Noen myke puter ligger spredt rundt omkring, rommet er behagelig dunkelt. Videoen projiseres i to bilder som møtes i et hjørne av rommet, som en speiling fordobler verket seg selv, samtidig som konstruksjonen gir verket en tredimensjonal kvalitet. Noen ganger er det som om bildene strømmer ut fra hjørnet som ut fra en sprekk eller en hudfold, i andre scener glir bildene inn i folden, oppslukes av seg selv.
Det aller meste av filmen finner sted under vann. Som et objekt av lys flyter en kvinne (kunstneren selv) rundt i et grenseløst hav, et hav som skyller inn i rommet og bader betrakteren med hypnotisk kraft. Tare og tang får slangeaktige former, forskjellige gjenstander daler gjennom vannet; kopper og tallerkener, en tv, en campingvogn, en brødrister, en menneskekropp, en kyssende munn. Drømmescener. Et kort øyeblikk er det som om tiden og rommet har opphørt å eksistere.
En sang fyller rommet, Pipilotti Rist synger Chris Isaaks «Wicked Game» med en til tider nokså skingrende stemme: «I never dreamed that I'd meet somebody like you…». Men i filmen møter menneskene og tingene kun sin egen fordobling, det du’et som sangeren drømmer om er aldri en annen, kun en speiling av et jeg. Det vi ser er en hermetisk narsissistisk kjærlighetshistorie. En kvinne oppslukt i og av seg selv. «Sip My Ocean» trekker oss inn i et utsøkt sensuelt univers fylt av selvbegjær og nytelse.Dette videoverket, som allerede har rukket å bli tolv år gammelt, er etter min mening et hovedverk innenfor vår tids videokunst, en samtidsklassiker. Det har vært vist på en rekke av verdens fremste kunstscener. Det er en aldeles strålende hendelse at Hå gamle prestegard vil vise oss dette verket på Kvassheim fyr hele sommeren – vi har å gjøre med et kunstverk med estetiske og erotiske kvaliteter helt utenom det vanlige.
SA 8. mai 2008
1 kommentar:
du får meg virkelig til å få lyst til å se utstillinger, slik du skriver!
Legg inn en kommentar