"Surrendering to the image"

FS-one
"Surrendering to the image"
9. - 10. februar 2007
Kunsthøgskolen i Bergen
Sted: Tårnsalen, Bergen Kunstmuseum


FS-one (Fotografisk Symposium 1) er et todagers seminar i regi av Fagområde Fotografi, Kunsthøgskolen i Bergen. Årets seminar vil sette fokus på en rekke aktuelle diskusjoner og problemstillinger knyttet til forståelsen av det fotografiske bildet, og har tittelen "Surrendering to the Image - questioning the textual reading of the photograph ".

Seminaret er åpent for alle som er interessert i samtidskunst, men er hovedsaklig rettet mot dem som arbeider innenfor (eller studerer) kunst/fotografi/mediefag. Både foredrag og diskusjoner vil foregå på engelsk. For ytterligere informasjon om seminarets program, gå til www.fs-one.org.

Inviterte foredragsholdere:
Nicholas Mirzoeff: Professor, Art and Art Professions, New York, USA The death of the "death of photography"
Judy Price: kunstner, Storbritannia “Surrendering to the image, stillness and time”
Jørgen Lund: Doktorgradsstipendiat, Seksjon for Kunsthistorie, UiB, Norge From ”photography as art” to ”art as photography”
Gabriel Valansi: kunstner, Argentina The Unbearable lightness of the pixel (notes for a happy world)
Mirjam Wittmann: MA., Universität Basel, Sveits What's the point of the "punctum"? What can be seen but cannot be said
Nigel Spivey: Professor, Cambridge University, Faculty of Classics, Storbritannia Homo aestheticus: hard-wired for caricature?
Mikkel McAlinden: kunstner, Norge Who do we make art for?
Jonas Ekeberg: Direktør, Preus Museum, Horten, Norge The discourse and practice of Photography’s Expanded Field(s)

Påmelding skjer på nettsiden www.fs-one.org.

addiction

Cornelia Parker and Tilda Swinton, The Maybe (Detail), 1995,

Courtesy the artist & Frith Street Gallery, London

Great readings for art theory addicts:
Women Artists at the Millennium
Carol Armstrong (Editor), Catherine De Zegher (Editor)
Difference and Excess in Contemporary Art: The Visibility of Women's Practice
Gillian Perry (Editor)

comments will be posted as the reading process progresses. To give a hint I just want to say: its all about asking questions - .

Francesca Woodman

"Sometimes I wonder if maybe it's all a lot of crap. Maybe the work doesn't mean anything. When they're writing about it, they're just finding whatever to attach their theories to. I just happen to illustrate some theories."
Cindy Sherman (1997)

teoretikerens utnyttelse av kunsten?

En gjennomgang av
A Phantasmagoria of the Female Body: The Work of Cindy Sherman
Laura Mulvey
New Left Review, 1991

Den første utfordringen vi møter når vi leser Mulvey handler om forholdet mellom kunst og teori. Hvordan kan vi la begge forholdene spille selvstendige og likeverdige roller? Kan vi sette dem sammen uten at den ene siden taper sin stemme til den andre? Er det slik at kunstkommentaren skaper noe nytt, eller er det snarere slik at kommentaren snakker i hel verket?

Tekstgjennomgang:
- CS hevder at hun vil lage kunst som er umiddelbart tilgjengelig, uavhengig av teoretisk kunnskap. Og dette momentet framheves av Mulvey. Hun er dermed klar over at hennes eget prosjekt kan komme i konflikt med CS standpunkt.

- LMs respons er at siden det nettopp ikke finnes en eksplisitt teori i verkene har teorien sin berettigelse. (Jeg vil anta at hun her tenker på teorier i flertall)

- LM ser CSs arbeider er gåter, men ikke i adornosk forstand (gåten som gjør kunst til kunst, hvis gåten avdekkes mister verket sin kunstneriske kvalitet), men mer i form av tradisjonell løsningsorientert teori… den feministiske kunstteorien kan løse verkets gåte – mao gi oss svaret?! Problemet – fra en adornosk vinkel er at: Når teorien har løst kunstverkets gåte er alle ting sagt – da har verket ikke bare mistet sin gåtekvalitet, men også sin dypeste væren som kunst.

- LM problematiserer CS popularitet. Når kunstneren befinner seg i midten av en etablert kanon er det vanskelig å oppdage hennes betydning for den feministiske estetikken. Dette er en problematisk påstand fordi:
a) Den sier at egentlig er kun marginale verk av interesse for den feministiske estetikken.
b) Forutsetter et fellesskap av feminister som er enig om hva som er viktig og hva som ikke er det (i strid med hvordan jeg oppfatter Hein).

- Videre sier LM at det at verkene er pop gjør at vi heller ikke legger så lett merke til at CS arbeider er avhengige av en feministisk pre-historie.
a) hvorfor er de det?
b) Er ikke alle arbeider avhengige av historien og kulturen?
c) Jeg opplever i dette tilfelle LM som overgriper i forhold til verket: hun sier at egentlig skulle CS ikke ha vært så pop for å være viktig for oss. Hun definerer hva som kan og hva som ikke kan være interessante verk for feminister på en svært snever måte. Dermed devaluerer hun CS som selvstendig tenker.

- (139) LM behandler en utstilling av bilder som er laget i løpet av en tiårs periode (-77-87) og viser hvordan denne kan kobles til feminismens utvikling i samme tidsperiode. Og hun påpeker noe interessant: ved å se bildene i et retrospektivt perspektiv kan vi se at de bærer i seg kimer til det som skal komme – både, tror jeg, i CS kunst, i kunstteorien og i den feministiske teorien. På en måte kan dette synes som en selvfølgelig innsikt, men det er samtidig ikke sånn at CS tidlige arbeider nødvendigvis ville føre til en bestemt utvikling. Det finnes på et hvert tidspunkt alltid mange mulige valg.

- (141) god presentasjon av Film Stills med vekt på den amerikanske –50 tallsstemningen. (Akkurat det jeg likte så godt i The Hours). ”… Before the storms of Vietnam, civil rights and feminism…”

- LM fokuserer på utseende, fasade, tilsynekomst. På konformitet. Det vil si på at vi tilpasser oss en maske, men egentlig er vi en helt annen enn den vi ser ut som om vi er. Overflaten skjuler et stort og mørkt dyp. Slik bringes det inn en form for uhygge, ting er ikke slik du tror, plutselig kan alt bli snudd på hodet, du har ikke egentlig kontroll. Kvinnens stilling og uttrykk understreker hennes sårbarhet. Mitt spørsmål til LM er om dette er en sannhet som ligger i bildet, eller om vi heller skal forstå dette som en kulturavhengig fortolkning? Kan det tenkes at dette er en forenklet fortolkning? Betrakteren fyller ut bildet? Dette er en stor utfordring i all fortolkning, å forsøke å være klar over at vi selv som betraktere nødvendigvis bringer oss selv inn i verket.

- Kvinnekroppens seksuallisering blir til stil. Kosmetikk er en maske, det feminine en maskerade: et spill. Identiteten som kvinne opprettes gjennom blikket.

- Men selv om LMs lesning av CS kan virke nokså styrt, påpeker hun at CS har et postmoderne prosjekt, altså et prosjekt som er mangfoldig – forskjellig fra seg selv ;)…

- (144) Krauss anklager LM for ikke å legge tilstrekkelig vekt på kunstneriske kvaliteter i sin diskusjon av CS, men den historiske gjennomgangen hun gir er nokså bra, også med hensyn til formale trekk. Samtidig som hun tydeliggjør at alt er sett fra et feministisk perspektiv. Problemet er dermed ikke en bestem fortolkning, men mer en ide om et felles ståsted kalt ’en feministisk posisjon’. Men det finnes ikke 1 feministisk estetikk!

- Om fetisjisme: det jeg blir fristet til å spør meg selv om er: sier denne grundige teoretiske analysen oss mer om verket, eller er det snarere slik at verkene benyttes til å illustrere en teoretisk posisjon. Er det et problem dersom det siste er tilfelle?


Avsluttende kritikk - Mulvey versus Hein:
Hilde Heins ide om det multiple subjektet kan synes vanskelig å forene med feminisme slik dette begrepet framsettes hos Laura Mulvey, Mulveys begrep synes å være langt mer endimensjonalt. Hein snakket om ”A myriade of feminin practices”, jeg klarer ikke helt å forene dette med Mulveys Sherman-tolkning.


Grunnen til at det er vanskelig å forene Hein og Mulvey er nettopp at mens Mulvey tar utgangspunkt i en psykoanalytisk inspirert subjektforståelse, stiller Hein seg i opposisjon til denne. Når Mulvey snakker om Shermans masker refererer hun samtidig nødvendigvis til noe mer sant som befinner seg under denne masken, til det egentlige jeget.

Viser ikke Sherman oss også hvordan mennesket kan skape sin egen identitet, en slik mulighet kan vel ikke utelukkende tolkes negativt?

Mens Mulvey representerer et syn på subjektet som noe innvortes, har Hein et poststrukturalistisk subjektssyn – liknende det vi for eksempel finner hos Deleuze – som ser på subjektet som noe som oppstår i koblingen til det sosiale = Heins forståelse av kjønn som adverbialt.
Hein gjør oss oppmerksomme på kunstens mangfold, og sier at det er estetikkens oppgave å forholde seg til mangfoldet, ikke å redusere det. Min kritikk av Mulvey er at hun foretar en reduksjon. Og så sier jo Hein videre at feminisme og estetikk nettopp har denne multiplisiteten felles. Feministisk estetikk handler ikke om å presisere svar men om å utvide spørsmålsområdet, vi må søke det mangfoldige, sier hun – og her tror jeg at Mulvey kommer litt dårlig ut, men det gjør også Krauss. For ved å presenterer en tradisjonell billeanalyse åpner heller ikke hun opp for nye spørsmål om Shermans kunst.

atla

atla, tou vindu, 2006

alle tings målestokk

Danske Atla er den andre kunstneren i Tou Scenes nye galleri Tou Vindu. Kurator Sidsel Christensen har gitt høstens utstillinger den overordnede tittelen Natur Revisited. Iren David Buckley, som var den første utstilleren i denne serien, gikk bokstavelig til verks, la på tur, bygde sitt eget steingjerde, tok det helt ut – kan man si. Atlas natur er litt mer subtil. Hennes kunst inkluderer i større grad et indre landskap, hennes prosjekt dreier seg først og fremst om subjektets forhold til rommet. Hun visualiserer refleksjonene sine på to måter: først gjennom foredraget ”The Extraordinary Consequence of Form” og deretter i installasjonen ”The Alchemy of Forces”.

Atlas foredrag er en performance. Kunstneren minner i liten grad om en vanlig foredragsholder der hun veksler mellom å gå, sitte og å ligge mens hun snakker om menneskets forhold til arkitektur og geometriske former. Naturen kan undersøkes vitenskaplig, men opplevelsen av virkeligheten er ikke av objektiv karakter. Opplevelsen av rommet, sier Atla, kommer bedre til syne i kunsten enn i vitenskapen, kunst gir oss en annen form for innsikt.

Den andre delen av Atlas utstilling kalles ”The Alchemy of Forces”. I etterkant av foredraget flyttet kunstneren inn i gallerirommet. Der ble hun boende i seks dager for å undersøke visse fenomener vedrørende menneskets forhold til rommet. Hun tok, kan man si, konsekvensen av sitt eget foredrag, hun testet tankene ut i praksis. Galleriet var også i denne perioden åpent for publikum.

Foruten å gi seg i kast med dimensjonelle geometriske observasjoner, undersøker ”The Alchemy of Forces” helt grunnlegende trekk ved hva kunst er og kan være. For hva skjer når et verk består av en levende kunstner og et foredrag? Som betrakter kan vi ikke lenger forholde oss til kunstverket som objekt, slik vi vanligvis gjør, vi kan ikke møte opp på utstillingen med planer om å kjøpe verket – denne kunsten har ingen varekarakter. Det Atla viser oss er at kunst og liv er ett.

I det vi entrer gallerirommet går vi inn i kunstens virkelighet, vi deltar i gjennomføringen av prosjektet. Kunsten aktualiseres i det vi begynner å se oss selv som en del av komposisjonen. Når du er i Atlas rom ser du en enkel madrass midt på gulvet, i taket henger en huske, på gulvet er det noen grønne blader og noen kvadrater av gull, litt kritt og litt kull til å tegne med. Ingen ting overflødig. Men likevel et menneskeliggjort rom. Mennesket og rommet står i en gjensidig relasjon, de enkle gjenstandene påvirker rommets arkitektoniske strenghet, de skaper en myk og poetisk virkelighet.

Natur kan være så mangt. Muligens spiller kjønn en rolle i de to ulike fortolkningene av temaet Nature Revisited som vi ser på Tou i høst. Buckley iscenesatte seg selv som erobrer, han brakk foten i forsøket på å bygge en steingard på ei forblåst øy. Atla inviterer oss inn, oppfordrer oss til å reflektere over våre egne forestillinger om hva det vil si å bo. Hun undersøker nye måter å definere det menneskelige på. Kanskje er det forskjell på feminin og maskulin natur?

Atlas rom er utrolig delikat og vakkert, hun menneskeliggjør den matematiske geometrien, gjør det abstrakte intimt og nært. Hun viser oss mennesket som alle tings målestokk.

Foreløpig har vi bare sett to utstillinger i Tou Vindu, men Sidsel Christensen viser at hun våger å tenke nytt, hennes kuratorgrep lover svært godt.

celebration

It’s my mothers 64th birthday, and I have had my first art criticism published at kunstkritikk.no today. This has to be celebrated! So her is a picture of one of the greatest performance artists around: Liv Reidun Brakstad (just a year younger than my mother)

If you need more, have a look at Venus from Sandnes it’s all in Norwegian, but hopefully still worth reading …

doris salcedo

As already mentioned (May 2.) I’m thinking about writing a book, its an open secret… anyway I still keep my sketches to my self (most of the time) (I’m going to expose some of them in Bergen this weekend) but my inspiration will not be concealed.
Reading through a rather heavy text by Mieke Bal, I came upon the Colombian artist Doris Salcedo. Checking on her work for the 8th Istanbul Biennale 2003 made my heart make a double jump. A gap in the row of buildings is filled with 1600 chairs. This work cannot be left uncommented upon; it is herby included in my imaginary sketches.

strongly recommended:

Eli Glader opens new exhibition in Stavanger Kunstforening.

And while you're at it; do also take a trip to visit the exhibition of Anne Klovning in Sandnes Kunstforening.

It is difficult to imagine something less similar than these to shows, but even so, they are both giving us extremely interesting demonstration of the meaning of contemporary art today.

and the winner is...

It’s strange how plans always seems easier to arrange than to follow … reading lists for example - . I had mine ready in time for the holiday, all the books in front of me, lots of spare time, but did I go through with it?

No, I just had to do some rearrangements on my way, have a look:

Here are the results from the Norwegian jury:
1) Zadie Smith: On Beauty, I started it, but just couldn’t make it. The language got stuck in my eyes, is the Norwegian translation, or is this it?! Is this the kind of literature that makes critics jump for joy? Am I missing something?!
2) Colm Toibin: The Master: Absolute brilliant!
3) Michail Bulgakov: The Master and Margarita, I had someone else read it instead of me…
4) Carolyn Parkhurst: Lorelei’s Secret, horrifying – there is nothing more to say.
5) Virginia Woolf: An Unwritten Novel, I didn’t get around to this, which means I already have started looking forward to my autumn leave.
6) Kate Atkinson:Behind the Scenes of the Museum, left in Spain, unread.

But the most fantastic book of this summers reading wasn’t even on my list: John Banville’s Shroud, it is in a different division altogether. So extremely well written, such fantastic language, humour, devilishness, and such a mastery of culture, history and theory in a fictional way. Where are the joy jumpers? Last year he got the Booker prize for The Sea, this year he wins the Happenstance summer Olympic. For one having studied Beckett for years, exploring Banville is like extending the universe.

the unexamined life is not worth living

short report on progress

Yesterday I finished reading Ishiguro’s When We Were Orphans

When We Were Orphans is narrated by Christopher Banks - by his own account, a great (the greatest?) English detective of the1930s - who is obsessed with solving the ultimate mystery of his parents' disappearance in Shanghai 20 years before the story is being told. But the problem is that Banks is an unreliable narrator, and this observation mixed with the quite chaotic situation in the Shanghai at this historic moment, makes this text into a difficult web of secrets and hidden meanings.
I liked the way Ishiguro depicted Christopher Banks long-ago childhood, and the way he described the mature Christopher's search for his parents through a war-ravaged neighbourhood in Shanghai, but I did not quite like the way all this came together within the totality of the novel. I think I got too tangled up in the labyrintic mysteries to appreciate this novel as a literary work of art. I ended up being confused and exhausted, a lot like Christopher Banks himself? So this might be a better novel than I am willing to admit right now …?

Anyway, to have a chance fulfilling my hideous summer reading programme, I had to start a new novel right away - . And being very unsure where to go, I stared two. First I read the first chapter of Smith’s On Beauty, and then I read some pages in Colm Toibin’s The Master. Both in Norwegian, which was a nice change, having read only English for quite some time now.




And the books? Well, I can say as much as this; there doesn’t seem to be any similaritys between them… so maybe it will be possible to read them both at the same time? Time will tell - .

or a few more hours...?

these are the basic books in art history and aesthetics - to be read this summer:

larry shiner: the invention of art
carolyn korsmeyer: gender and aesthetics

give me a break

I’ve started some holiday planning. It’s still a month till we’ll take off, but one has to be prepared… Here are some things I will be putting in my suitcase – unless something even more tempting shows up in the near future:
1) Zadie Smith: Om skjønnhet
2) Colm Toibin: Mesteren
3) Michail Bulgakov: Mesteren og Margarita
4) Carolyn Parkhurst: Babels hunder*
5) Virginia Woolf: En uskrevet roman
6) Kate Atkinson: Behind the Scenes of the Museum*

*) These are books I know nothing about, not even why I planned to read them…
A quick summing up gave me the result of 100 pages pr. day – this is what I’ll have to work through if I don’t make a false start… right now I'm in the middle of Ishiguro’s When we were orphans, which I really love – so I might have to exchange some of the books on my holiday list with more Ishiguro?

And I did also plan to read some art history and aesthetics... There is only one possible solution:

extra holiday week(s)!

kulturlivets tøysekopper

For kort tid tilbake startet Trond Borgen, gjennom en kritikk i SA, en debatt om Stavangers identitet som kulturby. Han hevdet at Stavanger ikke viser vilje til å ta vare på sine mest sentrale kunstinstitusjoner, og at dette forholdet er med på å umuliggjøre Stavangers drøm om å bli en kulturby av europeisk format.

I et svar til Borgen, og andre aktører som i etterkant har vært på banen i denne debatten, finner Jan Inge Reilstad det passende å kalle Trond Borgen for ”en narr som er uten nytte for andre enn ham selv og hans få venner” (SA 8. juni 2006). En narr er en som blottstiller andre som idioter, dette er neppe Trond Borgens prosjekt. Slik jeg leser hans kritikker har de snarere preg av en personlig selvavsløring. Han stiller, med sine egne mer eller mindre Freud-inspirerte analyser, seg selv lagelig til for hogg. Og hogg har han fått, både titt og ofte. Men la oss snu litt på speilet, er Jan Inge Reilstad en narr? Ja – det tror jeg at det er rimelig å svare bekreftende på. Hans prosjekt har utvilsomt vært å blottstille og latterliggjøre. Har så denne narren en viktig funksjon? Muligens, men det hadde vær enklere å forholde seg til hans narrestreker dersom han hadde sortert argumentene sine litt bedre. Hans kritikk av Borgens selvopptatthet tar seg for eksempel ikke særlig godt ut side om side med hans egen selvforherligelse. Men noen og enhver kan jo la seg rive med innimellom…

Borgens prosjekt, slik dette framstilles i SA, er å reise en debatt om billedkunstens kår i Stavanger. Man trenger verken å være venn av Borgen, kunsthistoriker eller en mann i sin beste alder for å reagere på Stavangers svært labre utstillingsprogram. Det holder å være et voksent og kunstinteressert menneske for å se at det som vises og formidles i vår by, primært er rettet mot mennesker som helst, dersom de fikk velge fritt, skulle ha gjort noe ganske annet enn å se på billedkunst. Kunstinstitusjoner som ikke tar sitt eget kjernepublikum alvorlig har, slik jeg ser det, et eksistensielt problem. Vi trenger enkelt og greit museer og gallerier som viser interessant nasjonal og ikke minst internasjonal kunst. Det hadde vært en fordel om dette feltet ikke var fullstendig overlatt til private gallerier, slik som det er i Stavanger. Offentlige midler bør innebære at det man gjør er av offentlig interesse, og til offentlighetens beste.

I Stavanger finnes det en rekke mennesker som har stor kompetanse på kunstfeltet, til tross for at de har sitt daglige virke innenfor ganske andre samfunnsområder. Dette betyr at det er helt legitimt å diskutere samtidskunst på en faglig måte, gjerne med innslag av fremmedord, også i det offentlige rom, så lenge dette rommet er åpent for alle. Samtaler om kunst skal være utviklende – ja sågar kunnskapsbyggende, ikke fordummende. At Borgen har en sterk stemme innenfor kunstkritikken kan ikke være problemet her, problemet er at han har den eneste stemmen, og det viktige spørsmålet er hvems ansvar det er at det kun finnes en stemme? Hvorfor sørger ikke våre lokale aviser for å ha flere kunstkritikere? Hvorfor tar ingen ordet? Og sist, men ikke minst, hvordan møter vi dem som forsøker å si noe?

Stavanger 2008 handler om kultur i et vidt perspektiv. Det er likevel betimelig å stille spørsmål om billedkunstens vilkår under disse forholdene. Kultur er ikke det samme som billedkunst, men det er likevel ikke riktig – som Reilstad faktisk hevder – at kultur er noe annet enn billedkunst. Billedkunst er uten tvil en sentral del av kulturen. At vi har gode litteraturarrangementer, revyer, kafeer og dans på Sandnes kan vel neppe kompensere for manglende styrke på billedkunstfeltet?

Og når det gjelder bedriftskunstforeningene, som ulike aktører har forsøkt å trekke med i denne diskusjonen, hold dem utenfor! Stikk i strid med Reilstad vil jeg nemlig hevde at man ikke kan forvente å få de mest ekspanderende løsningsforslagene nedenfra, for ikke å si utenfra - . Ansvaret og utfordringene ligger primært hos bevilgende myndigheter, kunstinstitusjonene og media. Hvis ingen av disse klarer å få fram noe viktig om kunstens vesen og samfunnsnytte, er det lite sannsynlig at det brede lag vil komme inn for å redde oss.

Reilstad avslutter sin tekst med en påstand om at billedkunsten mangler poesiens vitalitet - . Det kan tenkes at denne feiloppfatningen har sitt opphav i at tekstforfatteren har fått sett for lite av den internasjonale kunsten til å oppdage den gode samtidskunstens utfordrende kraft. Mistolkningen kan også henge sammen med at vi har for få stemmer i samtalen om kunsten, for dårlig formidling og for lite kritikk! Den gode kunsten problematiserer alltid verden og våre illusjoner om det virkelige og det viktige, våre forestillinger om oss selv. For at den interessante debatten om den visuelle kunsten skal kunne finne sted, trenger vi gode museer og visningssteder. Vi må sette de allerede etablerte institusjonene i stand til å sette kunsten i sentrum. Alternative scener er ikke et brukbart svar på Stavangers identitetsproblem.

For å få i gang en god diskusjon om kunstens nytte og rolle hadde det vært fint om kulturlivets tøysekopper hadde vært litt mer opptatt av kunst og litt mindre fokusert på sin egen speiling i vår lokale andedam…

no comments

invisible man

Jeff Wall

on the meaning of houses and things inside them

Rachel Whiteread

Untitled (House) 1993

In a text on Whiteread Shelley Hornstein asked an exciting question: "What is the relationship of a thing to an idea, a house to a home?" This qustion is very relevant to my coming project, it is to the heart of what I will be studying.