14. juni 2006

kulturlivets tøysekopper

For kort tid tilbake startet Trond Borgen, gjennom en kritikk i SA, en debatt om Stavangers identitet som kulturby. Han hevdet at Stavanger ikke viser vilje til å ta vare på sine mest sentrale kunstinstitusjoner, og at dette forholdet er med på å umuliggjøre Stavangers drøm om å bli en kulturby av europeisk format.

I et svar til Borgen, og andre aktører som i etterkant har vært på banen i denne debatten, finner Jan Inge Reilstad det passende å kalle Trond Borgen for ”en narr som er uten nytte for andre enn ham selv og hans få venner” (SA 8. juni 2006). En narr er en som blottstiller andre som idioter, dette er neppe Trond Borgens prosjekt. Slik jeg leser hans kritikker har de snarere preg av en personlig selvavsløring. Han stiller, med sine egne mer eller mindre Freud-inspirerte analyser, seg selv lagelig til for hogg. Og hogg har han fått, både titt og ofte. Men la oss snu litt på speilet, er Jan Inge Reilstad en narr? Ja – det tror jeg at det er rimelig å svare bekreftende på. Hans prosjekt har utvilsomt vært å blottstille og latterliggjøre. Har så denne narren en viktig funksjon? Muligens, men det hadde vær enklere å forholde seg til hans narrestreker dersom han hadde sortert argumentene sine litt bedre. Hans kritikk av Borgens selvopptatthet tar seg for eksempel ikke særlig godt ut side om side med hans egen selvforherligelse. Men noen og enhver kan jo la seg rive med innimellom…

Borgens prosjekt, slik dette framstilles i SA, er å reise en debatt om billedkunstens kår i Stavanger. Man trenger verken å være venn av Borgen, kunsthistoriker eller en mann i sin beste alder for å reagere på Stavangers svært labre utstillingsprogram. Det holder å være et voksent og kunstinteressert menneske for å se at det som vises og formidles i vår by, primært er rettet mot mennesker som helst, dersom de fikk velge fritt, skulle ha gjort noe ganske annet enn å se på billedkunst. Kunstinstitusjoner som ikke tar sitt eget kjernepublikum alvorlig har, slik jeg ser det, et eksistensielt problem. Vi trenger enkelt og greit museer og gallerier som viser interessant nasjonal og ikke minst internasjonal kunst. Det hadde vært en fordel om dette feltet ikke var fullstendig overlatt til private gallerier, slik som det er i Stavanger. Offentlige midler bør innebære at det man gjør er av offentlig interesse, og til offentlighetens beste.

I Stavanger finnes det en rekke mennesker som har stor kompetanse på kunstfeltet, til tross for at de har sitt daglige virke innenfor ganske andre samfunnsområder. Dette betyr at det er helt legitimt å diskutere samtidskunst på en faglig måte, gjerne med innslag av fremmedord, også i det offentlige rom, så lenge dette rommet er åpent for alle. Samtaler om kunst skal være utviklende – ja sågar kunnskapsbyggende, ikke fordummende. At Borgen har en sterk stemme innenfor kunstkritikken kan ikke være problemet her, problemet er at han har den eneste stemmen, og det viktige spørsmålet er hvems ansvar det er at det kun finnes en stemme? Hvorfor sørger ikke våre lokale aviser for å ha flere kunstkritikere? Hvorfor tar ingen ordet? Og sist, men ikke minst, hvordan møter vi dem som forsøker å si noe?

Stavanger 2008 handler om kultur i et vidt perspektiv. Det er likevel betimelig å stille spørsmål om billedkunstens vilkår under disse forholdene. Kultur er ikke det samme som billedkunst, men det er likevel ikke riktig – som Reilstad faktisk hevder – at kultur er noe annet enn billedkunst. Billedkunst er uten tvil en sentral del av kulturen. At vi har gode litteraturarrangementer, revyer, kafeer og dans på Sandnes kan vel neppe kompensere for manglende styrke på billedkunstfeltet?

Og når det gjelder bedriftskunstforeningene, som ulike aktører har forsøkt å trekke med i denne diskusjonen, hold dem utenfor! Stikk i strid med Reilstad vil jeg nemlig hevde at man ikke kan forvente å få de mest ekspanderende løsningsforslagene nedenfra, for ikke å si utenfra - . Ansvaret og utfordringene ligger primært hos bevilgende myndigheter, kunstinstitusjonene og media. Hvis ingen av disse klarer å få fram noe viktig om kunstens vesen og samfunnsnytte, er det lite sannsynlig at det brede lag vil komme inn for å redde oss.

Reilstad avslutter sin tekst med en påstand om at billedkunsten mangler poesiens vitalitet - . Det kan tenkes at denne feiloppfatningen har sitt opphav i at tekstforfatteren har fått sett for lite av den internasjonale kunsten til å oppdage den gode samtidskunstens utfordrende kraft. Mistolkningen kan også henge sammen med at vi har for få stemmer i samtalen om kunsten, for dårlig formidling og for lite kritikk! Den gode kunsten problematiserer alltid verden og våre illusjoner om det virkelige og det viktige, våre forestillinger om oss selv. For at den interessante debatten om den visuelle kunsten skal kunne finne sted, trenger vi gode museer og visningssteder. Vi må sette de allerede etablerte institusjonene i stand til å sette kunsten i sentrum. Alternative scener er ikke et brukbart svar på Stavangers identitetsproblem.

For å få i gang en god diskusjon om kunstens nytte og rolle hadde det vært fint om kulturlivets tøysekopper hadde vært litt mer opptatt av kunst og litt mindre fokusert på sin egen speiling i vår lokale andedam…

Ingen kommentarer: