Fra bunnen av en dyp brønn

Kristian Lundberg: «Yarden»

Roman

Oversatt fra svensk av Trude Marstein

Flamme forlag

publisert i SA 5.mai 2011

Det private er politisk!

Kristian Lundberg er en mann som forsøker å overleve, han befinner seg helt på bunn, både sosialt og psykologisk. Svenske Kristian Lundberg (f. 1966) spiller selv hovedrollen i sin egen roman, den sterkt selvbiografiske «Yarden». Han har gjort klassereisen tur/retur. I det Lundberg, som en gang var poet og skribent, begynner å skrive på fortellingen sin, arbeider han som tilkallingshjelp for et vikarbyrå. Det siste året har denne jobben betydd det samme som å måtte jobbe lange skift i en av Malmös mange havner. Som tilkallingshjelp erstatter han tidligere fast ansatte lagerarbeidere. For bedriftene er de innleide vikarene et funn; de tar seg mindre betalt og kan sparkes på timen. Tariffer og arbeidstakerorganisasjoner er ikke-eksisterende størrelser i dette universet, og vår mann Lundberg har funnet ut at det finnes et sjikt av arbeidere under arbeiderklassen.

Men «Yarden» er som nevnt også en fortelling fra et psykologisk nullpunkt, fra dypet av en mørk og kvelende depresjon. Sammen med sine fire søsken vokste Kristian Lundberg opp med en schizofren mor og en fraværende far.

Sykdommen til moren min pulserte fram og tilbake; sank og steg. Vi visste aldri hvordan dagen ville komme til å bli; hva som ville hende eller hvordan det ville skje. Det er som nå: kaos og skrekk, ingenting annet.

Faren forlot familien, valgt seg et nytt liv, han ser en annen vei når han treffer barna sine på gaten. Lundberg selv har arvet en flik av sin mors galskap. Det er som om han kan se henne både innenfra og utenfra. Han vet hva det vil si å være syk, og han vet hva det vil si å være barn av foreldre som ikke strekker til. Nå har han selv en sønn han skal beskytte.

Det er ingen tvil om at innholdet i «Yarden» er tungt og dystert, men Lundbergs skrivemåte er lett, det er nesten som om han svever over materialet sitt. Språket er presist og lettfattelig, kapitlene er korte. Fortellingen springer hele tiden mellom nåtid og fortid, tidsplanet skifter enkelte steder fra setning til setning, men det blir aldri forvirrende, for det klare språket gjør det lett å følge fortellerens tanker.

Det finnes forfattere og skribenter som med viten og vilje har satt seg selv i sosialt vanskelige situasjoner, for slik å kunne beskrive for oss andre hvordan virkelighetens vrangside ser ut. Lundberg er der, på vrangsiden, fordi han må. «Yarden» viser oss med all mulig tydelighet at det private er politisk, og at det for spesielt talentfulle kunstnere er mulig å uttrykke nettopp dette i et poetisk språk, som også kan få oss som er bedre stilt til å kjenne håpløsheten på kroppen. Og så, når det emosjonelle trykket roer seg, kommer de store spørsmålene: Hvordan kan jeg leve med vissheten om at noen av mine medmennesker må leve som dette? Hvordan kan fagbevegelsen, arbeidsgiverne, politikerne? Det finnes ingen grenser for hvilke problemstillinger som kan diskuteres i litteraturen, så lenge den litterære kvaliteten ikke kompromitteres.

«Yarden» er oversatt fra svensk av Trude Marstein, som nok engang har gjort en utmerket jobb.