samtidens historie

«Lights On, norsk samtidskunst»
Astrup Fearnley Museet for moderne kunst, Oslo
Til 23. mars

publisert i Stavanger Aftenblad 28. januar 2008

En ufokusert utstilling som ikke klarer å oppfylle sine egne intensjoner

Gjennom gruppeutstillingen «Lights On» har Astrup Fearnley som mål å vise oss den kommende generasjonen norske kunstnere. Museet har valgt ut til sammen 31 kunstnere, de aller fleste født på 1970-tallet. Et rom inne i selve utstillingen er forbeholdt fire eksterne gallerier, som benytter gjesterommet i tur og orden. Første galleri ut er det Oslobaserte Bastard.
To spørsmål melder seg i møte med «Lights On»: Hvorfor er Gardar Eide Einarsson og Matias Faldbakken representert med nesten like mange arbeider alene som de andre har til sammen? Og hvorfor har kuratorene valgt å vise disse to kunstnerne gjennom nesten fullstendig intetsigende og meningstomme arbeider? Faldbakken og Einarsson har fått mye oppmerksomhet i Norge de siste årene, de er allerede langt inne i de norske samlernes stuer, og kler neppe betegnelsen kommende generasjon. Det synes underlig at museet fokuserer på gammelt nytt når de nå skal vise oss hva som er up and coming.

Men det finnes også mange gode verk å vise til i «Lights On». To av dem tilhører galleriet Bastards utstilling i utstillingen. Lars Laumann har laget en subjektiv og spekulativ kulturanalyse med sterke konspiratoriske undertoner. Laumanns naivitet, som befinner seg på grensen til det patetiske, finner vi igjen hos flere yngre kunstnere, både nasjonalt og internasjonalt. Disse kunstnerne viser oss en verden uten hierarkier, en virkelighet hvor militære invasjoner, Dianas død og Britney Spears psyke er likestilte hendelser.

Bünning og Rühles verk «Fountain of Youth», en dusj pakket inn i plast hvor det strømmer ut tre tusen liter med helende gjørme fra Bad Freienwalde i Tyskland, er også et godt verk. Kan kunsten trekke veksler på gjørmens helende kvaliteter, eller er det bare møkk alt i sammen, egentlig?

I hovedutstillingen er Hjørdis Kurås vakre videoarbeider verdt å merke seg, selv om heller ikke disse er blant de aller ferskeste. Kurås studerer mennesket i naturen, ser på hvordan den ytre naturen er en del av en indre identitetskonstruksjon. Stille og rolig setter hun de mest intense følelser i sving.



Ikke alle kunstnere og verk kan kommenteres og kritiseres i en utstilling så omfattende som denne, men et siste navn må nevnes: Ole Martin Lund Bø, ikke utelukkende fordi han kommer fra Stavanger, men fordi hans installasjon er blant de aller beste på utstillingen. Han har slengt en stor mengde planker i et hjørne av gallerirommet, de står på kryss og tvers, helt uten spiker eller andre synlige festeanordninger. Over plankehaugen er det skrevet: deceptive outward appearance, du ser det kun fra en bestemt vinkel. Det hele er veldig enkelt og samtidig forferdelig komplisert, og først når du får tenkt deg om blir du klar over verkets makt. Det bestemmer selv hvilken plass det skal betraktes fra, teksten kan kun leses fra et helt bestemt punkt i rommet. På en skrikende taus måte tar Bøs plankerot rommet i besittelse. Til tross for store formmessige forskjeller er det en idemessig forbindelse fra dette verket til arbeidene Lund Bø viste i Galleri Opdahl tidligere i vinter. Det handler mye om usynlige maktstrategier.


Jeg dro til Oslo med en forestilling om at det var en god ide av Astrup Fearnley Museet å vise oss ny norsk samtidskunst i en kollektivutstilling. Nå er jeg slett ikke så sikker lenger. Det samtidige lar seg ikke fange i visninger som dette, det samtidige er en flyktig størrelse, i «Lights On» er det allerede skapt en historisk distanse gjennom kuratorenes utvelgelsesprosess. Og hva sier utvalget oss egentlig om norsk kunst nå? At det handler mye om Einarsson og Faldbakken? At også kunstnere er opptatt av kultur og natur? At mange norske kunstnere har en forkjærlighet for tre? Det hele blir for sporadisk og fragmentert til å gi meg noen ny innsikt.

Vil du holde deg orientert om den kommende generasjonen kunstnere, må du faktisk ta deg den tiden det tar å følge med på hva som til enhver tid vises i landets forskjellige små ikke-kommersielle gallerier – alt annet er historie.