21. januar 2008

Kort og godt om norsk funkis

Lars Aarønæs: «Norsk funkis»
J. M. Stenersens forlag, (2007)


publisert i Stavanger Aftenblad 19. januar 2008

En velskrevet innføring i funksjonalismen som periode og formspråk
Jeg har lest en del arkitekturbøker i løpet av livet, men ingen av dem har – rent språklig sett - vært så godt fortalt som Aarønæs’ «Norsk funkis». Fagbøker og essay kan man lese av ulike grunner, noen ganger skal man bruke dem i arbeidssammenheng, andre ganger vil man vite mer for fornøyelsens skyld. Aarønæs henvender seg til begge lesergruppene, men kanskje aller mest til dem som ennå ikke kan sin arkitekturhistorie på rams. Språket er lett og godt, informasjonen er seriøs og grundig, og billedmaterialet, som Jiri Havran har hatt ansvaret for, følger hele tiden teksten på en utfyllende måte. Boka avsluttes med en ordliste som forklarer fagterminologien som brukes, og den har et stikkordsregister som gjør at den kan fungere som oppslagsverk.

«Norsk funkis» begynner med en introduksjon til begrepet funksjonalisme, og plasserer begrepet og den arkitektoniske retningen det etter hvert kom til å benevne, i en historisk sammenheng. Forfatteren klarer å skrive kort og engasjerende om alt fra strebebuer til armert betong.

Europa danner et bakteppe, men det er norsk arkitektur som står i sentrum. Aarønæs framhever noe som han anser for en særnorsk variant av funksjonalismen, en egen menneskelighet: «Denne dimensjonen krever en modernisme som fortsatt er i stand til å være personlig, skifte uttrykk – og være funksjonell. »

Største delen av boka er en viet de mest sentrale funksjonalistiske byggene, reist mellom1927 og 1940. De fleste eksemplene i boka er fra Oslo, men andre byer er også nevnt. Stavanger er representert med to bygg, Telebygget (1938), tegnet av Sverre Brandsberg-Dahl og Gustav Helland, og Enebolig på Stokka (2001) av Haga & Grov.

Haga & Grovs enebolig er et bygg fra vårt årtusen, og har en rekke byggtekniske egenskaper som var ukjente for de klassiske funksjonalistene, men i følge Aarønæs har dette bygget også videreutviklet en rekke av funksjonalismens kvaliteter: enkle flater, store vindusåpninger og en formmessig enkelhet knyttet til bruk snarere en dekor.

Boka avsluttes med en fin presentasjon av Opus arkitekters «Prosjekt Paradis» i Sveio. På en god måte lar forfatteren dette prosjektet oppsummere grunntankene bak funksjonalismen og vise hvordan ideene kan videreføres og videreutvikles på gode måter i dag og i tiden som kommer.

Ingen kommentarer: