de andres liv

Circumstances
Hans Op de Beeck, Rogaland kunstmuseum
til 27. april

publisert i Stavanger Aftenblad 25. februar 2008

Op de Beecks videoer viser oss at det er grenser for mellommenneskelig nærhet

Belgiske Hans Op de Beecks videoarbeider står i en flott kontrast til taiwanske Shu Lea Cheangs utstilling i Rogaland Kunstmuseum. Mens Cheang inviterer oss til å leke med kunsten, til å ta en tur i hennes gigantiske tekopper, viser Op de Beeck hvor vanskelig det er å få den nærheten som Cheang forsøker å skape til å fungere. Leken og munterheten i Cheangs tekopper understreker ensomheten i Op de Beecks videoer.

Shu Lea Cheang forsøker å la mennesker møtes gjennom kunsten, Op de Beeck bruker kunsten til å vise oss at vi aldri klarer å smelte fullstendig sammen med hverandre. Selv i de mest intime situasjoner er vi lukket inne i vår egen, individuelle virkelighet. Vi forsøker stadig å nå fram til hverandre, men det går bare nesten. Du kan aldri komme på innsiden av et annet menneske.

Op de Beeck viser oss den manglende nærheten på ulike måter i de seks videoene som vises i denne utstillingen. Tre av arbeidene har familien som objekt: Et gammelt ektepar sitter ved samme bord – nær hverandre men samtidig fraværende, de snakker ikke lenger sammen, hennes blikk flakker, han sitter med ryggen mot oss, i sin egen verden. De befinner seg i et relasjonelt vakuum. Festkledde mennesker side om side ved et langbord, de snakker sammen, men kommunikasjonene virker iscenesatt, påtatt, kunstig – slik den gjerne blir når vi skal hygge oss på kommando. Et ektepar med to barn kommer springene mot oss, de haster av gårde mot et eller annet, men har de egentlig et felles mål? Vi ser dem som en fysisk enhet, men det skapes ikke et emosjonelt felleskap mellom karakterene i bildet. Det er som om kunstneren har mistet troen på familien som en samlende fellesskapskonstruksjon. Aldri er man mer ensom enn sammen med andre.

Op de Beecks kunst har dokumentariske røtter innenfor realismen, innenfor en tradisjon som opprinnelig hadde satt seg fore å gi oss objektive bilder av virkeligheten. Men dagens kunstdokumentarisme driver et dobbelspill, den har mistet troen på at virkeligheten kan gjengis på en objektiv måte. Det finnes ingen sann fortelling om hvordan verden egentlig er, bare et utall mulige fortellinger som til sammen skaper et brokete og mangfoldig bilde av virkeligheten.

Det er fint at Rogaland Kunstmuseum viser oss samtidskunst som dette. Kunst som gjennom teknikk og form utfordrer ideen om kunstens eksklusivitet, som knytter an til populærkulturen, som direkte henvender seg til sitt publikum, samtidig som den forbeholder seg retten til å reflektere kritisk over menneskelige relasjoner og institusjoner.

Utstillingene til Op de Beeck og Shu Lea Cheang hører til inn under 2008 paraplyen, og er i tillegg samarbeidsprosjekter mellom Museet og henholdsvis Muziektheater Transperant og nuproductions, sistnevnte hadde også ansvar for den interessante Nuart07-utstillingen som vi så i høst.

Det eneste jeg savner, men som jeg til gjengjeld savner nokså sterkt, er kataloger eller tekster til utstillingene. Det ville ha beriket opplevelsen.

et uferdig prosjekt

"Bare bilder"
Ingri Egeberg, Kunstgalleriet

publisert i Stavanger Aftenblad 19. februar

Ingri Egeberg kan bedre enn dette

Ingri Egebergs arbeider har vanligvis en nydelig enkel kvalitet. Med ganske få streker, som i en asiatisk pennetegning, kan hun få uttrykt det aller meste - klart og tydelig. Vi kjenner henne best som tegner og illustratør. I Kunstgalleriet viser hun først og fremst malerier, en teknikk hun etter min mening ikke synes å mestre like godt.

Maleriene mangler tyngde, det er nesten ingen stofflig dybde i dem, fargene er ubearbeidede, og strekene, som vi kjenner igjen fra tegningene, er mer ulne. Strekene mister en viktig kvalitet på overgangen fra tegning/lito til maleri. Heller ikke tematisk klarer maleriene å vekke min nysgjerrighet som betrakter. Det er ingenting her å dvele ved, det er ikke noe som retter seg mot min oppmerksomhet, det skjer for lite både i malerienes flate og i deres dybde. Jeg kan ikke se noen god grunn til at Egeberg har valgt å male i stede for å tegne.

Jeg kan forstå at en kunstner som er så veletablert og treffsikker innenfor sitt hovedarbeidsområde som Egeberg er, har lyst til å prøve noe nytt. Men jeg er jammen meg ikke så sikker på at det hun viser oss her er godt nok til å fortjene sin egen utstilling. Kanskje kunne en litt strengere kuratorhånd ha hjulpet henne, eller kanskje bør hun rett og slett arbeide litt lenger med disse tingene før hun viser dem fram.

Enn så lenge foretrekker jeg tegneren og illustratøren Egeberg.

mysteriekammerets makt

"Rommet innenfor"

Birthe Marie Løveid, TOU scene

publisert i Stavanger Aftenblad 15. februar

En installasjon som er så virkningsfull at den truer med å drukne betrakterens evne til refleksjon

Jeg var faktisk ikke forberedt på at jeg kunne gå meg vill på 25m², men det kan jeg, har jeg nå oppdaget, takket være Birthe Marie Løveids installasjon «Landet innenfor». Behagelig var det ikke!

Men det betyr ikke at dette ikke kan være et godt kunstverk. Det er sanselig, kroppslig og intimt, til tross for sin metalliske kjølighet. Verket er, i grove trekk, en stålkube på 5x5x5 meter, innredet i to etasjer. Den første etasjen er fylt av stålrør som står tett i tett. I et hjørne vil du etter hvert oppdage en trapp som leder opp til kubens øvre plan, et plan som består av en bro, en brønn og et kaleidoskop. Veggene er blanke som speil, taket er mørkt og besatt med myriader av bittesmå lys. Mens trapp nummer en var mørk og trang er trapp nummer to, som leder deg ut av verket, åpnere og fylt med et glødende rødt lys. Men størsteparten av installasjonen, av «Landet innenfor», er temmelig mørkt.

I første etasje, mellom de metalliske trærne, mister jeg stedssansen - som i en labyrint. Jeg føler meg fram for å finne en vei ut. Da jeg omsider finner trappen som leder opp, er jeg slett ikke sikker på om jeg vil ha mer av dette. Men den andre etasjen er heldigvis åpnere, den gir meg pusten tilbake. Det mørke taket ser ut som en stjernehimmel, som så vidt klarer å kaste litt lys i en beksvart natt. Mørket pakker lydene tett omkring meg, rennende vann og dumpe dunk, det er som om en jevn puls høres over alt. Den største visuelle forandringen finner sted i det jeg er på vei ut av verket, en rødfarget gotisk buegang åpner seg foran meg, en blanding av et sakralt rom og en blodig kanal, både vakker og grotesk.

I forsøket på en fortolkning virker det rimelig å knytte «Landet innenfor» til eventyrenes og mytenes verden, men husk bare at dette er en verden som også rommer rikelig med skrekk og gru. Vakkert, absolutt, men også fylt av truende farer utenfor det enkelte individets kontroll. «Landet innenfor» setter på en gjennomført måte intense følelser i spill hos betrakterne. Det legger seg nært opp til andre samtidige kunst- og kulturuttrykk i sin dyrking av en form for middelalder estetikk, slik vi for eksempel ser det i «Ringenes herre» og bøkene om Harry Potter; nostalgisk og romantisk historisme kombinert med vår tids velutviklede tekniske muligheter.

Jeg synes det emosjonelle trykket i Løveids installasjon er litt i sterkeste laget. Følelsene overskygger refleksjonen. På en tilsynelatende gjestfri måte inviteres betrakteren inn i kunsten, men idet du går inn overtar verket, nokså autoritært, regien.

Installasjonen «Landet innenfor» ble første gang vist i Bergen i 2000, og har siden vært vist en rekke steder. På Tou scene er kuben satt inn i et rom som er så lite at betrakteren aldri klarer å ta dens utside skikkelig i øyesyn, noe som er synd, fordi vi dermed går glipp av et viktig moment ved verket. Imidlertid vil jeg tro at verkets innside er sterk nok til å berøre selv de mest følelsesmessig avflatede av oss.

krig og lek

«Military Manoeuvres»
Per Christian Brown, Transit Art Space

Sanselige betraktninger om krig og fred - slik bare kunsten kan

publisert i Stavanger Aftenblad 12. februar

Noen vil utrolig nok framheve begrepet omsorg, når de snakker om krig. Si at det handler om å ta vare på noen, forsvare noe, beskytte. Hvordan er det mulig å tenke sånn i en verden av terror, vold og kjemisk krigføring? En verden av massevoldtekter og tortur? Kan krigen ha et menneskelig ansikt?

Jeg vet slett ikke om Brown har tenkt på dette når han arbeidet som kunstner i Rena leir, men det er uansett tanker som slår meg når jeg går mellom fotografiene hans på Transit en stille lørdag ettermiddag. Jeg opplever ikke på noen måte bildene som et forsvar for krigen eller det militære, men jeg opplever dem heller ikke som det motsatte, som et anti-krigs monument, slik man gjerne kunne ha forventet når en kunstner går inn i en virkelighet som denne.

I utstillingen «Military Manoeuvres» vises 18 fotografier fra Rena-leir, Norges mest avanserte militære treningsleir som blant annet huser hærens jegerkommando og Telemarkbataljonen. Fotografiene er samlet i seriene «Pillow Fight», «Nature/Vanitas», «Army Play» og «Eclipse».

Det som forundrer meg mest er at Brown har klart å beholde kunstnerens posisjon i et miljø som er så lite kunstvennlig som dette. For kunstneren og soldaten har totalt motsatte roller i vår verden. Soldatens oppgave er å følge ordre, blindt. Kunstneren skal gå på tvers, sette spørsmålstegn ved alle normer og konvensjoner – kunstneren skal se og underliggjøre.

Og dette får Brown til på en aldeles fremragende måte i denne utstillingen, han underliggjør. Se på disse unge mennene, se hvordan de leker og pynter seg. Se hvor myke trekk de har, se hvordan deres maskulinitet hele tiden bærer i seg sin feminine motpart. Brown framviser denne kompleksiteten uten ironi, uten nedlatenhet, men likevel spørrende. Vi ser at hans blikk tilhører en som står utenfor, dette er ikke bilder av oss gutta.

De fleste av Browns fotografier er arrangerte, han er ikke ute etter en objektiv registrering av virkeligheten, han skaper velkomponerte scener. Lys, bevegelse, farger, overflater, taktilitet som ikke kan beføles i fotografiets kalde overflate. Gjennom sterke komposisjoner bringes kunsthistoriens forfedre på banen. Chiaroscuro - lys og skygge som hos barokkens store mestre, overdrevne former og dramatiske bevegelser som i manierismen.

I et lagerrom holder fem unge menn putekrig. De er kledd i uniformer, bak dem henger et stort kamuflasjeteppe, et scenisk bakteppe, lyssettingen er dramatisk, rommet er fylt av sterke guttekropper og putefjær. Krig og lek - her er kontraster så det holder.

Gjennom sine fotografier klarer Brown på en poetisk måte å benevne vår politiske virkelighet samtidig som han vekker senrenessansens kunsthistorie til live. Det er mesterlig gjort, og det gir oss betraktere en utfordrende fortolkningsramme, både emosjonelt og intellektuelt.