to sterke utstillinger i ett hus

teksten finner du her:
http://www.aftenbladet.no/kultur/utstilling/948795/To_sterke_utstillinger_i_ett_hus.html

Ingeborg Kvame: Portrett som kråke

til å ta og føle på

Hå gamle prestegard, Taktil – Norske kunsthåndverkeres landsdelsutstilling
Til 23. november

publisert i SA 5. november 2008

En relativt liten utstilling gir oss innblikk i det store spennet som finnes innenfor norsk kunsthåndverk akkurat nå.

Mens den store 2008-utstillingen «A World of Folk» forsøkte å overbevise oss om at det finnes noe som kan kalles typisk norsk innenfor norsk kunsthåndverk, er det mangfoldet som er mest i øynefallende på Norske kunsthåndverkeres landsdelsutstilling.

Det er vanskelig å trekke et godt skille mellom kunsthåndverk på den ene siden, og gjenstander som bare kalles kunst på den andre. Den fiktive grensen har i løpet av de siste tiår blitt utfordret fra begge sider; kunsten har delvis forlatt galleriene og gått inn i offentlige rom i form av for eksempel stedsspesifikk kunst og romlige installasjoner, mens kunsthåndverk i stor grad har forlatt kravet om nytte og anvendelighet. Begrunnelsen for å kalle et objekt det ene eller det andre, kunst eller kunsthåndverk, synes mange ganger tilfeldig. Men merkelappen som settes er framdeles av betydning, i den forstand at de to besitter ulike posisjoner innenfor kunstverdenens verdihierarki. Ren kunst tillegges større verdi enn kunsthåndverk. Men altså, slik jeg ser det, ofte på sviktende grunnlag.

Utstillingen på Hå er et godt eksempel på den variasjonen som finnes innenfor kunsthåndverket i Norge i dag med hensyn til form, materialbruk og innhold, og faktisk også med hensyn til kvalitet. Camilla Børresens steingodsform «Rød» leker med form og farge, og har fjernet seg langt fra bruk og nytte, mens Liv Midbøes terrakotta-kar «Work in Progress» under andre forhold kunne ha blitt kalt brukskunst, eller kanskje noe så liketil som potteskjuler, til tross for at «Work in Progress» egentlig best kan defineres som en form for metakunst, fordi dette verket kommenterer på seg selv som kunst og sin egen tilblivelsesprosess. Ingen ville ha kommet på å kalle Anne Knutsens installasjon «Honninghjerte» for kunsthåndverk, om det ikke var for at verket befant seg akkurat her, på kunsthåndverkernes landsdelsutstilling. Grensen mellom kunst og kunsthåndverk er en fiksjon.

Rogaland er rikt representert på utstillingen: David Calder viser objektene «U-hjelp» og «Global sparing» laget i messing og sølv, godt håndverk som også klarer å bringe kritiske tanker til torgs. Morsomt i grunnen, at han kommenterer på økonomisk fordeling av goder og byrder gjennom bruk av edle metaller. Henrikke Garpestad Borch viser arbeid i leire og betong, Siri Gjesdal er representert gjennom et tekstilarbeid kalt «Vekst», Linnéa Blakéus Calder og Fie von Krogh viser smykker i ulike materialer.

Den siste lokale kunstneren, Jens Erland, stiller i en klasse for seg. Det er en varhet og eleganse i Erlands arbeider som vi finner hos få andre. Det første jeg merker meg er den tilsynelatende enkelheten som ikke kan bety annet enn at det ligger stor konsentrasjon bak alt han gjør; det enkleste er ofte det beste, men også det som er vanskeligst å få til. Arbeidet som han viser i denne utstillingen heter «Slør», og er laget av oljefilter og steingods. Det kan se ut som en diger blomst, en vifte eller en prestekrage av brettet papir – det får meg til å tenke på alt mulig, unntagen oljefilter og steingods. Formen ser ut som om den vil lette av et enkelt vindpust. Men dimensjonen viser samtidig også en jordnær tyngde. «Slør» er en perfekt kombinasjon av feminin skjønnhet og maskulin kraft.

Jeg synes at juryen har sluppet for mange verk gjennom nåløyet, for slett ikke alle arbeidene er gode nok. Et par arbeider er dessuten gjentakelser av ting vi har sett bedre før. Siri Berqvam har lagt imponerende mye arbeid ned i sitt strikkede og heklede kjøkken kalt «2 hours and 15 minutes», men mye arbeid er ikke alltid nok. Berqvams arbeid befinner seg på et vis midt mellom Liza Lous perlede kjøkkeninnredninger og Kjersti Andvigs strikkede fengselscelle, uten å nå opp til noen av dem. Avslutningsvis - et lite spørsmål til utstillingens tittel: Hvordan kan det ha seg at man kaller en utstillingen, hvor publikum ikke får lov til å ta og føle på noe som helst, for «Taktil»?

i tvende sinn

Kari Steihaug
Tungenes fyr (Hå gamle prestegard/Stavanger2008)
Til 2. november

publisert i SA 29. oktober 2008

Stedsspesifikk kunst som sliter med å være litt for veltilpasset Kari Steihaug er en dyktig tekstilkunstner som benytter sterk symbolikk i kunsten sin. På Tungenes fyr viser hun fire «Madonnabilder» og et arbeid kalt «Leid milde ljos», det siste er laget spesielt for nettopp denne utstillingen.

Kari Steihaugs arbeider kan best beskrives som installasjoner. Madonnabildene er laget av garn fra gamle strikkeplagg. Trådene trekkes fra de halvveis opprekte plaggene, som også er en del av utstillingen, og inn i bildet. Slik skapes en svært synlig kobling mellom det profane og det sakrale, mellom det hverdagslige og det hellige. Slik medvirker installasjonene til å opphøye menneskers dagligdagse liv.
Det er en rimelig fortokning å se Steihaugs arbeider som en fabulering over det feminine og det feminines plass i samfunnet og familien. Ved å bruke gamle håndstrikkede plagg bringer hun usynlige strikkere inn i utstillingsrommet. Plaggene som Steihaug gjenbruker ble i sin tid laget av flittige kvinnehender, som en dyd av nødvendighet, eller av kjærlighet til den plagget ble strikket til - ofte handlet det nok om begge deler. Kvinnen, som kone, mor eller madonna framstår i denne utstillingen som en usynlig beskyttende hånd som til alle tider har sørget for familiens ve og vel.
Installasjonen «Leid milde ljos» er plassert i fyrvokterens vaktrom. Verket består av ni kofter, en for hver av de ni fyrvokterne som har jobbet ved fyret. Som i Madonnaserien har Steihaug også gitt dette verket en religiøs overkoding, tittelen «Leid milde ljos» er hentet fra en salme. I salmen synger man om den kraften som leder mennesket gjennom skodde-eimen, Steihaug forstår fyrvokterne som symbolske skikkelser. Og igjen lar hun kvinnen få en sentral, men framdeles usynlig plass, representert gjennom plaggene som hun har strikket til kjæresten, mannen eller sønnen sin.

Likevel, til tross for arbeidenes kunstneriske kvaliteter er det noe som skurrer i denne utstillingen, eller kanskje er det rettere å si at det skurrer for lite - . Det er som om de ulike kunstverkene går i ett med i huset de stilles ut i, og dermed forsvinner en del av arbeidenes poetiske kvalitet, deres overskridende potensiale - tilbake er noe dekorativt og koselig som har mistet en del av kraften som et kunstverk bør ha for å være gripende, utfordrende og meningsskapende.
Jeg er altså i tvende sinn med hensyn til denne utstillingen. Steihaugs installasjoner er til tross for godt kunstnerisk innhold i ferd med å forsvinne inn i fyrets museale støv, de er allerede som et falmet minne, som et historisk bilde av tiden som var, utav stand til å kommunisere med sin egen samtid. Jeg har vanskelig for å tro at dette er i tråd med kunstnerens egne intensjoner.