Fra bunnen av en dyp brønn

Kristian Lundberg: «Yarden»

Roman

Oversatt fra svensk av Trude Marstein

Flamme forlag

publisert i SA 5.mai 2011

Det private er politisk!

Kristian Lundberg er en mann som forsøker å overleve, han befinner seg helt på bunn, både sosialt og psykologisk. Svenske Kristian Lundberg (f. 1966) spiller selv hovedrollen i sin egen roman, den sterkt selvbiografiske «Yarden». Han har gjort klassereisen tur/retur. I det Lundberg, som en gang var poet og skribent, begynner å skrive på fortellingen sin, arbeider han som tilkallingshjelp for et vikarbyrå. Det siste året har denne jobben betydd det samme som å måtte jobbe lange skift i en av Malmös mange havner. Som tilkallingshjelp erstatter han tidligere fast ansatte lagerarbeidere. For bedriftene er de innleide vikarene et funn; de tar seg mindre betalt og kan sparkes på timen. Tariffer og arbeidstakerorganisasjoner er ikke-eksisterende størrelser i dette universet, og vår mann Lundberg har funnet ut at det finnes et sjikt av arbeidere under arbeiderklassen.

Men «Yarden» er som nevnt også en fortelling fra et psykologisk nullpunkt, fra dypet av en mørk og kvelende depresjon. Sammen med sine fire søsken vokste Kristian Lundberg opp med en schizofren mor og en fraværende far.

Sykdommen til moren min pulserte fram og tilbake; sank og steg. Vi visste aldri hvordan dagen ville komme til å bli; hva som ville hende eller hvordan det ville skje. Det er som nå: kaos og skrekk, ingenting annet.

Faren forlot familien, valgt seg et nytt liv, han ser en annen vei når han treffer barna sine på gaten. Lundberg selv har arvet en flik av sin mors galskap. Det er som om han kan se henne både innenfra og utenfra. Han vet hva det vil si å være syk, og han vet hva det vil si å være barn av foreldre som ikke strekker til. Nå har han selv en sønn han skal beskytte.

Det er ingen tvil om at innholdet i «Yarden» er tungt og dystert, men Lundbergs skrivemåte er lett, det er nesten som om han svever over materialet sitt. Språket er presist og lettfattelig, kapitlene er korte. Fortellingen springer hele tiden mellom nåtid og fortid, tidsplanet skifter enkelte steder fra setning til setning, men det blir aldri forvirrende, for det klare språket gjør det lett å følge fortellerens tanker.

Det finnes forfattere og skribenter som med viten og vilje har satt seg selv i sosialt vanskelige situasjoner, for slik å kunne beskrive for oss andre hvordan virkelighetens vrangside ser ut. Lundberg er der, på vrangsiden, fordi han må. «Yarden» viser oss med all mulig tydelighet at det private er politisk, og at det for spesielt talentfulle kunstnere er mulig å uttrykke nettopp dette i et poetisk språk, som også kan få oss som er bedre stilt til å kjenne håpløsheten på kroppen. Og så, når det emosjonelle trykket roer seg, kommer de store spørsmålene: Hvordan kan jeg leve med vissheten om at noen av mine medmennesker må leve som dette? Hvordan kan fagbevegelsen, arbeidsgiverne, politikerne? Det finnes ingen grenser for hvilke problemstillinger som kan diskuteres i litteraturen, så lenge den litterære kvaliteten ikke kompromitteres.

«Yarden» er oversatt fra svensk av Trude Marstein, som nok engang har gjort en utmerket jobb.

En uventet pause

Siri Hustvedt: «Sommeren uten menn»

Roman

204 sider

Aschehoug

publisert i SA 28. april 2011

Midt i livet – uansett alder

Etter tretti års ekteskap trenger Mias mann en pause, pausen har et navn, hun er fransk og minst 20 år yngre enn Mia. Mia er femtifem. Pausen fører til at Mia bryter fullstendig sammen, en akutt kortvarig psykose gjør det umulig for henne å fortsette som om ingenting hadde skjedd, hun trenger fred og ro for å finne tilbake til seg selv. Mia forlater huset sitt i Brooklyn og drar ut på landet, hjem til sin gamle mor i Minnesota. Der tilbringer hun et par tre måneder sammen med sin mor, samt morens venninner – som alle har passert åtti, i tillegg kommer hun i nærkontakt med syv unge jenter – som hun underviser i skrivekunst, og en ung nabokone med to små barn. «Sommeren uten menn» handler i mindre grad om Mias ulykke enn om hva det vil si å være kvinne, og den er slett ingen tragedie.

Plotet i fortellingen er relativt konvensjonelt. Hovedpersonen Mias fall, i form av et ukontrollert psykisk sammenbrudd, etterfølges av rekonvalesens og personlig utvikling i form av økt livsinnsikt. Intrigen er velkjent, men måten det fortelles på er original og ny. Hustvedt har skapt en roman med et hendelsesforløp som er troverdig og lett å engasjere seg i, samtidig som hun hele tiden utfordrer leseren gjennom måten hun bruker fortellerstemmen på. På side 168 henvender fortelleren seg direkte til leseren: En bok er et samarbeid mellom den som leser og det som leses, og i beste fall er dette møtet en kjærlighetshistorie … Altså skal du som leser ikke utelukkende se på denne romanen som en tekst skrevet av forfatteren Siri Hustvedt, for, som Mia her påpeker; du er som leser samtidig også en medskaper av fortellingen. Flere ganger i løpet av romanen gjør fortelleren som her, bryter med fiksjonens ramme og trekker leseren med seg inn i det hun holder på med.

Et annet interessant stilistisk trekk er forfatterens bruk av sitater og allusjoner. «Sommeren uten menn» er en roman med svært tydelige intertekstuelle referanser, vi finner spor i teksten av så vidt ulike skikkelser som; Austen, Blake, Rilke, Heidegger, Kierkegaard, Cavell og forfatterens egen ektemann, Paul Auster – for bare å nevne noen. Til tider er referansene så mange og så dominerende at de virker påklistret, men stort sett fungerer grepet godt – det vil si på en måte som virker utvidende på romanen og dens tolkningsrom.

«Sommeren uten menn» presenterer oss for et fint galleri av kvinner i alle aldre, men likevel midt i livet. Og til tross for at teksten behandler vanskelige emner som avvisning, galskap og død, er det likevel som om den er gjennomsildret av et mildt og muntert lys.

Apokalypse - nå

Lars Petter Sveen: «Eg kjem tilbake»

Roman

219 sider

Aschehoug

publisert i SA 23. mars

En fantastisk og grusom fortelling fra verdens ende

«Eg kjem tilbake» er Lars Petter Sveens andre bok. For sin første, novellesamlingen «Køyre frå Fræna» (2008), fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris - dersom det finnes en tilsvarende pris for bok nummer to, kan den tildeles Sveen med det samme! For maken til litterært talent skal man lete lenge etter.

«Eg kjem tilbake» fortelles av en ekstern forteller. En mann ved navn Lied er romanens hovedfigur. Lied bor i en by på en slette omringet av en uendelig, labyrintisk skog. Menneskene i byen og i skogen er i kamp mot hverandre og mot bander av barn. Alle er bevæpnet til tennene, alle skyter for å drepe. Men hva det kjempes om, og hvorfor, er uklart. Lied er den eneste personen i denne fortellingen leseren kan knytte seg til. Men hvem er Lied? Se det får vi aldri vite, for slektskap og identitet synes ikke å følge vanlige logiske regler i dette universet.

Bandene kjører rundt i biler, men det finnes ikke elektrisitet verken i byen eller i skogen. Befinner vi oss i framtiden eller i fortiden? Det finnes så godt som ingen kvinner i fortellingen, og barna oppfører seg som følelsesløse dødsmaskiner. Godhet er et ukjent begrep i Lieds verden, her finnes bare ulike grader av ondskap.

Stemningen i «Eg kjem tilbake» får meg til å tenke på amerikanske Cormac McCarthys fantastiske «The Road» (Veien) fra 2006, en av forrige tiårs aller beste romaner. Som McCarthy skriver også Sveen fram et marerittaktig univers med sterke depressive undertoner. Men Sveen har likevel sin helt egen stemme, og det som først og fremst skiller «Eg kjem tilbake» ut fra mengden av nye bøker, er måten det fortelles på, det stilistiske, hør bare:

«Glørne slokna, ei etter ei, og det grå kolet trekte seg saman og fall frå kverandre, og han slo handa ned i jorda, men fann ikkje noko, handa gjekk inn i et svartare mørke, og kroppen følgde etter, inn og ned, og det grå kolet fall frå kvarandre til små flak inn i munnen hans, det fylte han opp …»

Sveens språk er usedvanlig billedrikt, men likevel bemerkelsesverdig presist.

«Eg kjem tilbake» er en dystopisk roman, Lieds verden er mørk og dyster, han går seg vill i sin egen virkelighet. Han står i fare for å gå til grunne – fysisk så vel som mentalt. Gjennom et usedvanlig vakkert og poetisk språk setter Lars Petter Sveen leseren inn i en verden uten håp, uten kjærlighet, uten noe sted å søke dekning. Det er ganske enkelt imponerende godt gjort.

Arvelodd

Julia Butschkow: «Apropos Opa»

Roman

217 sider

Pax

Oversatt fra dansk av Trude Marstein

publisert i SA 10/03/2011

Sterk historie, svak stil

Danske Julia Butschkows roman «Apropos Opa» er en fortelling med sterke selvbiografiske trekk, det er en tendens i tiden, dette at forfattere blander fiksjon og fakta, men likevel kaller bøkene sine for romaner. Mange ganger går det riktig bra, men metoden kan ikke lenger sies å være særlig original og gir dermed ikke noen garanti om suksess i seg selv, til det har grepet blitt alt for vanlig.

«Apropos Opa» fortelles av en ung kvinne ved navn Butschkow. En dag får hun besøk av en fetter hun ikke har sett på mange år. Han forteller henne at deres felles bestefar, Opa, var Obersturmbannführer og ansvarlig for en konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Kvinnen tror knapt sine egne ører, hun blir fortvilet av det hun hører, men kanskje aller mest sint på sin egen far, som aldri har fortalt henne dette - at hun er barnebarnet til en stor-nazist.

 

«Apropos Opa» gir oss innblikk i tre livshistorier: Opas, Opas sønns og fortellerens. Opa gikk fra å være brutal offiser til å bli familietyrann, hans sønn går i motsatt retning - han slutter seg til hippiebevegelsen i København, tar avstand fra kjernefamilien og utdanner seg etter hvert til psykoanalytiker. Vår forteller, Opas barnebarn, er en deprimert ung kvinne som har byttet ut litteraturstudiene sine med et liv som butikkbetjent i en urmakerforretning.

«Apropos Opa» handler om familierelasjoner og om ensomhet, om hvordan mennesker formes av sine omgivelser, og hvordan man på ulike måter forsøker å fri seg fra sine foreldre. Men «Apropos Opa» diskuterer også et kollektivt traume, arven etter den andre verdenskrigen, eksemplifisert gjennom en utvalgt families historie.

Julia Butschkows skrivestil har blitt sammenlignet med Helle Helles. Men det finnes kun en tilsynelatende likhet mellom de to danske forfatterne: Begge skriver kortfattet og episodisk. Men mens Helles bøker er preget av beskrivelser uten analyser, synes årsakssammenhenger å være et mål for Butschkows, dette er en avgjørende forskjell. For Butschkows fortelling roper egentlig på et annet språk enn det hun har valgt å gi den, mens Helle gir leseren i oppgave å fylle ut fortellingene med sine egne følelser, har Butschkow allerede bestemt seg for hva leseren bør tenke og føle. Flere steder skjemmes dessuten «Apropos Opa» av påklistrede referanser til filmer og barnesanger som forblir fremmede i sammenhengen.

«Apropos Opa» er en lettlest og underholdene roman, historien er interessant, men måten den fortelles på er ikke mer enn middels god.

Etter ord

Johanna Adorján: «Til døden skiller oss ad, et familieportrett»

Sakprosa

157 sider

Cappelen Damm

Oversatt fra tysk av Astrid Nordang

publisert i SA 10/03/2011

Et forsøk på å bli kjent med seg selv

Den 13. Oktober 1991 tok besteforeldrene mine sitt eget liv. Det var på en søndag. Muligens ikke den ideelle ukedagen for et selvmord. 

Slik åpner tyske Johanna Adorjáns bok «Til døden skiller oss ad, et familieportrett». Hva skal vi kalle en bok som dette? En biografi, en selvbiografi, en historiebok eller en roman? «Til døden skiller oss ad, et familieportrett» er litt av alt, for full av dikteriske påfunn til å kalles en biografi, for knyttet til faktiske menneskers liv og levnet til å kalles fiksjon.

I sentrum av boken finnes et dobbelt selvmord, to gamle mennesker velger å forlate livet sammen, hånd i hånd. De to er Vera og Istavan, forfatterens besteforeldre. En oktoberdag i 1991 valgte de to ungarske jødene å ta sitt eget liv. Seksten år seinere skriver barnebarnet Johanna en bok om dem.

Mens de to gamle ennå var i live snakket de sjelden om fortiden. Istavan overlevde så vidt et opphold i den østerrikske konsentrasjonsleiren Mauthausen under andre verdenskrig. Etter krigen meldte han seg inn i det ungarske kommunistpartiet, i en kort periode arbeidet han som lege i Nord-Korea. Sammen med sine to barn flyktet Vera og Istavan fra Ungarn til Danmark i 1956. Ungarn ble invadert av Sovjetunionen, det fantes ikke lenger noen framtid i landet. Vera og Istavan levde sine siste tiår som kjederøykende dansker i København. Historien snakket de så godt som aldri om.

I «Til døden skiller oss ad» forsøker Adorján å nøste opp i familiens historie, men også, og kanskje minst like viktig, hun forsøker å forstå hvem hun selv er. Hvilken rolle spiller besteforeldrenes bakgrunn i hennes liv? Har det for eksempel noe å si at de var jøder?

For noen ganske få dager siden leste jeg danske Julia Butschkows roman «Apropos Opa». Hennes bok handler om en ung kvinne som plutselig en dag får vite at farfaren hennes var en aktiv nazist under krigen. Den unge kvinnen settes helt ut av spill, hvordan kan hun fortsette sitt vanlige liv nå som hun plutselig må forstå seg selv som barnebarnet til en krigsforbryter? Johanna Adorjáns fortelling tilhører den andre siden av historien. Hennes jødiske farfar er noe å være stolt over, han overlevde nazistenes grusomheter, det betyr noe for hennes egen selvforståelse, eller som hun selv sier: 

Det stemmer altså, at jeg er det barnebarnet jeg trodde jeg var.

Slik er livet, på godt og på vondt formes vi av forhold som ligger langt utenfor vår egen kontroll. 

Eksemplarisk

Thea Selliaas Thorsen: «Kom ikke uten begjær»

Essays

208 sider

Gyldendal

publisert i SA 24/2/2011

Antikke tekster omgjort til aktuell samtidslitteratur

Det er ikke mange ukene siden jeg avsluttet en anmeldelse i denne avisa med følgende utsagn: «Vi har alt for få dyktige essayister i Norge», Thea Selliaas Thorsens nye bok kommer derfor som bestilt – hun slår fullstendig beina under min påstand, for her er en kvinne som virkelig kan skrive essays, og det på en til tider forbilledlig måte!

Noen lesere kjenner allerede filologen Thorsen (f. 1974) gjennom hennes spalte om klassisk litteratur i Morgenbladet. «Kom ikke uten begjær» er satt sammen med utgangspunkt i disse tekstene.

Essaysjangeren, som er den viktigste kunstneriske prosasjanger utenom fiksjonsprosaen, strekker sine røtter helt tilbake til antikken, benevnelsen essay er imidlertid av litt nyere dato, den ble oppfunnet av Michel de Montaigne i 1580. Thorsen skriver det man gjerne kan kalle personlige essays, det vil si essays preget av subjektivitet, intimitet, humor og ironi. Hun har en muntlig stil og henvender seg direkte og inkluderende til leseren. 

Thorsen har ennå ikke fylt førti men hennes faglige kompetanse skulle tilsi at hun var dobbelt så gammel – minst. Området hennes er klassisk filologi; gresk og latin, men det spesielle med Thorsen, det som skiller henne fra akademikere flest, er at hun kan formidle langt ut over sitt eget fagmiljø. Hun evner å gjøre antikken aktuell og interessant for alle og enhver. Hun gjør diktere som Sapfo, Ovid og Vergil til våre samtidige.

Men «Kom ikke uten begjær» inneholder også essays om nyere forfatterskap, hun skriver om Hölderlin, Ibsen, Strindberg og Jølsen, om Darwin, og kommer helt opp i samtiden med tekster om Stig Sæterbakken og Mona Høvring.

Thorsen er opptatt av kvinnelige forfattere, men hun er ingen tradisjonell feminist, og hun går heller ikke av veien for å trekke fram intelligente menn som hun mener at historien har underkjent. I et essay om Clements fra Alexandria kommer følgende livsvisdom til uttrykk: det finnes ikke intelligente mannssjåvinister, men det har alltids funnets intelligente menn … og det er jo betryggende å vite - . Et av samlingens fineste essays handler om August Strindberg, som til tross for sitt stempel som misogynist (kvinnehater) roses av Thorsen for sin iherdige utforsking av de kjønnsrollene vi også i dag strever med å forholde oss til.

Hos Thorsen blandes den store litteraturen med småbarnsliv, oppvask og amming, og med fortellerens egne erotiske erfaringer. Som essayist kan hun tillate seg sprang som dette, om de fungerer – og det er det ingen tvil om at de gjør i denne boka! «Kom ikke uten begjær» har så absolutt mildnet min bekymring for essayets framtid.

Utrolig svakt

Bernhard Schlink: «Hjemkomsten»

Roman
oversatt av Sverre Dahl

338 sider

Gyldendal

publisert i SA 24/2/2011

En usedvanlig dårlig roman

Vi befinner oss på begynnelsen av 1950-tallet. En liten gutt ved navn Peter sitter om bord i tog på vei fra Tyskland til Sveits, han er på vei til besteforeldrene sine. Han skal tilbringe sommeren sammen med dem. Han tilbringer hver sommer sammen med de to gamle i huset deres ved innsjøen, resten av året bor han sammen med sin mor i en liten by et sted i Tyskland. De første kapitlene av Bernhard Schlinks roman «Hjemkomsten» er slett ikke verst, men det går ikke lenge før forfatteren mister fullstendig grepet om fortellingen sin, og det på en måte som gjør det vanskelig for meg som anmelder å si noe om hva boka faktisk handler om.

Men på et eller annet vis synes tematikken å ha med fedre og sønner å gjøre, om fedre som forsvinner, eller som velger å forlate barna sine.

Mesteparten av Schlinks roman handler om Peter som voksen.  Gjennom en rekke bifigurer, episoder og hendelser som ikke synes å ha noe med hverandre å gjøre, forsøker forfatteren å gi liv og troverdighet til hovedpersonen sin. I tillegg til alt det Schlink selv klarer å dikte opp benytter han seg, kanskje fordi han vet at hans egen fortelling ikke er sterk nok, også av andre forfatteres tekster. Her er lange utdrag fra en kioskroman om en mann som vender hjem fra krigen, og her er også lange sitater fra Homers «Odysseen» – litteraturhistoriens ultimate hjemkomstfortelling. Det er bare det at i stede for å styrke Schlinks egen historie, forstyrrer alle de andre tekstene hans egne poenger, og til slutt aner jeg virkelig ikke hva Schlink forsøker å si meg med denne romanen.

Den tyske juristen Bernhard Schlink slo gjennom som forfatter med romanen «Høytleseren» i 1995, en bok som ble filmatisert og gikk på kino under tittelen «The Reader» i 2008. Det var en fin og sterk fortelling. Hans nye roman er knapt nok verdt papiret den er skrevet på.

En mann av vår tid?

John Erik Riley: «Heimdal, California», roman, Tiden forlag

Et karikert tidsbilde

publisert i SA 3. febr 2011

De første hundreogsyv sidene av John Erik Rileys roman «Heimdal, California» er et sant mas. Det hele starter med noen sider i bitteliten skrift fulle av koder, symboler og halvferdige setninger, som man først tenker at ikke skal leses, fordi de i grunnen minner mest om praktiske beskjeder sendt fra forlaget til trykkeriet, men som ved nærmere ettersyn, det vil si i tilbakeblikk, likevel viser seg å være knyttet til bokas innhold.

Deretter kommer en kort prolog hvor romanens hovedperson, en norskamerikansk matkjendis ved navn Balder Mehamn, gjennom oppstykket tale får fortalt oss at han befinner seg langt inne i et psykisk sammenbrudd, men ikke lenger inne enn at han likevel i grove trekk får fortalt oss hvem han er – nå. De resterende 800 sidene bruker forfatteren på å nøste opp Mehamns fortid. «Heimdal, California» er Balder Mehamns historie.

Som nevnt, de første sidene av denne boka er virkelig ikke til å spøke med, men så er det noe som løsner, på siden 107 er vi tilbake i 1975, det året Balder Mehamn blir født, vi er kommet fram til et holdepunkt som alle de andre opplysningene vi har fått kan kobles sammen med. Ikke dermed sagt at alt heretter blir enkelt og greit, for Balder Mehamn er et psevdonym, og hva vår mann faktisk heter er et spørsmål uten svar, for akkurat som han ikke har noe egentlig hjemsted, har han heller ikke et egentlig navn, eller en egentlig og sann identitet. Balder Mehamn er et barn av vår tid, av det fiktive, av tv og internett, en tid hvor man kan risikere å vite alt om et menneske uten noen sinne å ha vært i fysisk berøring med det.

«Heimdal, California» er rett og slett en bok om hva det vil si å være menneske i vår tid. Den er et tidsbilde. Balder Mehamn kan, hevder Finn Skårderud, (og her snakker vi ikke om den faktisk eksisterende psykiateren Finn Skårderud som vi alle kjenner gjennom massemedia, men om en fiktiv romankarakter ved navn Finn Skårderud), «betraktes som et symbol for visse tegn i tiden».

For litteratur kan, i motsetning til all verdens forskning og vitenskap, tillate seg nettopp dette; å la et enkelt individ bli symbol for en hel tid. Det sentrale spørsmålet til «Heimdal, California» blir derfor om Balder Mehamn fungerer som symbol?

«Heimdal, California» er en roman satt sammen av en rekke ulike teksttyper, den består av e-poster, postkort, intervjuer, blogger og mer tradisjonell narrativ prosa. I tillegg finnes det i siste del av boka en rekke sort/hvitt fotografier. Balder Mehamn er norskamerikaner, og som for å understreke den doble nasjonaliteten har Riley valgt å skrive boka delvis på norsk og delvis på engelsk. Noen karakterer snakker utelukkende et av språkene, mens andre veksler mellom de to, gjerne midt i en setning. Riley eksperimenterer også en del med rim, rytme og gjentakelser av enkeltord og uttrykk. De iterative eksperimentene fungerer bedre enn den oppstyltede språkvekslingen.

«Heimdal, California» synes både stilistisk og innholdsmessig sett å være inspirert av en gruppe forfattere knyttet til det anerkjente amerikanske litteraturmagasinet McSweeney’s. Sentrale skikkelser i dette miljøet er forfattere som Dave Eggers, Rick Moody, Georg Saunders og den nå avdøde David Foster Wallace. For et par år siden ble Rick Moodys «Right Livelihoods» omtalt som «a symbolic reaction to the crisis of instability in American identity today», beskrivelsen synes også passende på Rileys bok. 

Men tilbake til poenget: Fungerer Balder Mehamn som symbol? Det finnes et par forutsetninger som må innfris – Mehamn må virke troverdig som figur og leseren må kunne akseptere ham som en representant for en større tendens i tiden. Mitt svar på spørsmålet er både ja og nei. Jeg tror på Mehamns tidlige historie, til tross for at denne er full av mystiske, hemmelige organisasjoner og identitetsskifter, alt dette er så bra skrevet fram at det til tross for mange fantastiske elementer blir troverdig innenfor romanens rammer. Jeg tror imidlertid ikke på den hippe kjendisen Balder Mehamn som vi møter i bokens åpningskapitler, eller – dersom jeg tror på ham aksepterer jeg ham ikke som en representant for en større tendens i tiden. Til det er han alt for karikert. Dermed, fordi han ikke fungerer som en representant for det allmenne, oppfatter jeg Balder Mehamns krise og fall først og fremst som en privatsak, den er i grunnen meg nokså uvedkommende.

På bakgrunn av Skårderuds vurdering av Balder Mehamn trekker bokens forteller følgende konklusjon: «Vi står alle i fare for å ende opp som Balder Mehamn – en fetert, arrogant, pengefiksert kulturnisse, uten kontakt med folk flest». Fortelleren har her et godt poeng, men advarselen hans vil kun fungere dersom jeg kjenner meg igjen i Mehamn, hvis jeg kan akseptere ham som en typisk representant for en tendens i vår tid, og det kan jeg altså ikke. Mehamns fall er og blir en privatsak. Dette, i tillegg til den enorme lengden, er mine hovedankepunkt mot «Heimdal, California».

Det tsjekkiske lokomotivet

Jean Echenoz: «Løpe»

Roman
oversatt av Tom Lotherington
123 sider

Aschehoug

publisert i Stavanger Aftenblad 27/1/2011

Et nydelig litterært portrett av Emil Zátopek

Mens noen løpere ser ut som om de flyr og andre som om de danser, så Emil Zátopek aller mest ut som en grøftegraver – ansiktet fullt av grimaser, armene veivende i hytt og vær, stilen var fullstendig håpløs, men som løper var han likevel suveren. I 1952 ble han olympisk mester på 5000 meter, på 10 000 meter og i maraton, for øvrig hans første maraton, noensinne.

Den franske forfatteren Jean Echenoz’ bok om den tsjekkiske langdistanseløperen Emil Zátopek er et nydelig lite portrett av en mann og en tid. Boken «Løpe», Echenoz’ tolvte roman, ble utgitt i Frankrike i 2008. Som hans tidligere bøker er også «Løpe» holdt i et knapt og effektivt språk – Echenoz sløser ikke med ordene, men det er likevel som om hver setning rommer et helt spekter av bilder og fornemmelser, for som den utmerkede stilisten han er, tryller Echenoz fram en hel verden gjennom sitt knappe språk.

Boken om Zátopek bygger på fakta og historiske kilder, men teksten er likevel en roman, en fiksjon. Dette er Echenoz’ historie om Zátopek, ikke en objektiv biografi. Flere steder i boken kommenterer fortelleren ironisk og sarkastisk på hendelsene han forteller om, han henvender seg direkte til oss som lesere, over hodet på Zátopek, for å si det sånn. Om den tyske invasjonen i 1938 skriver han: 

Det er bare en nennsom liten lyn-invasjon, en liten anneksjon i all minnelighet, det er ennå ikke krig i egentlig forstand. Det er bare det at tyskerne kommer, og at de slår seg ned, det er det hele.

På et gitt tidspunkt settes det ned en teknisk-medisinsk kommisjon som får i oppgave å undersøke hvordan det kan ha seg at Emil Zátopek er så suverent mye bedre enn alle de andre løperne i verden. Komiteen studerer mannens hjerte, hans lunger og hans skjelett, men de finner ikke noe spesielt noe sted;

  han er bare en god kommunist, det er det som utgjør hele forskjellen, 

står det å lese i den vitenskaplige konklusjonen.

Zátopeks løperkarriere faller sammen med en dramatisk epoke i Tsjekkoslovakias historie, en epoke som starter med den tyske invasjonen i 1938 og som, i denne boken, avsluttes med avsettelsen av Dubček i 1968. Historiske hendelser og sosiale forhold blir i liten grad kommentert eller analysert av Echenoz, men de ligger hele tiden implisitt innbakt i fortellingen - som en tvangstrøye omkring Zátopeks liv.

Forvirring på høyt nivå

Morten Claussen: «Mesteren fra La Mancha»

Essay

392 sider

Bokvennen

Sigrun Hodne tekst

Publisert i SA 20. januar

Et anstrengende møte med tanker som har løpt løpsk

Etter å ha samtalet med min redaktør, om å skrive kortere setninger, hadde jeg begynt å gå turer for at det skulle avholde meg fra å skrive lange setninger. 

Sier Ole Robert Sunde i innledningen av «Kalypso» (2006).

Morten Claussens skrivestil kan minne om Ole Robert Sundes, som Sunde er også Claussen glad i digresjoner og innskutte bisetninger, i setninger som strekker seg side opp og side ned. Dessverre har ingen redaktør rådet ham til å ta seg en tur i ny og ne, eller; han har i så tilfelle ikke fulgt rådet. For Claussens setninger er definitivt for lange, alt for lange! Ikke en gang en tilnærmet genial forfatter som Sunde kan tillate seg å operere med en setningsbygging som dette.

«Mesteren fra La Mancha» er et 400 sider langt personlig essay om Cervantes’ roman «Don Quijote» (1605-15), om romankunstens tilblivelse, og om litteratur og estetikk på et mer generelt plan. «Mesteren fra La Mancha» er en utvidet og omarbeidet versjon av Claussens bok «Don Quijote I. En litterær forestilling», som ble utgitt i 2009.

Morten Claussen kan sin litteraturhistorie, og byr i tillegg på interessant kunnskap om estetikk og filosofi. Han har en forkjærlighet for de store modernistene, for Beckett, Joyce og Kafka og for Adornos estetikk. Men «Mesteren fra La Mancha» handler ikke bare om historiske skikkelser, for Claussen spiller selv den viktigste rollen i denne teksten. Som seg hør og bør i et personlig essay benytter han seg av en intim og selvbiografisk stil.

Imidlertid må et personlig essay også oppfylle kravene om en elegant stil og en slentrende struktur for å bli en god tekst. Claussens bok innfrir dessverre ikke på disse punktene. For meg synes det som om Claussen har kommet for tett på sitt studieobjekt, det er som han er blitt aldeles oppslukt av stoffet sitt. Dermed blir det lite rom for kritisk refleksjon – som jo også er et krav til essayet som sjanger. Det er for lite luft og for dårlig rytme i bokas lange setninger til at leseren kan slå følge med Claussen på hans mange og lange tankerekker.

Vi har alt for få dyktige essayister i Norge. Claussens forsøk er derfor etterlengtet, men dessverre ikke velykket – for det finnes, slik jeg ser det, ingen lesemåte å møte denne teksten med. 

Besatt av kjærlighet

Orhan Pamuk: «Uskyldigheten museum»

Roman

656 sider

Gyldendal

Sigrun Hodne tekst

Publisert i SA 6. januar 2011

En temmelig lang og høyst ordinær fortelling

I sentrum av romanen «Uskyldigheten museum» finner vi en kjærlighetsintrige: Kemal, en tretti år gammel mann, forelsker seg i 18 år gamle Füsun bare et par uker før han skal forlove seg med Sibel. Året er 1975 og vi befinner oss i Istanbul. Kemal og Sibel, som begge er utdannet i vesten, tilhører byens økonomiske og kulturelle elite. Den 12 år yngre Füsun kommer fra fattigere kår, men synes likevel å ha hatt en vestligorientert oppdragelse.

I starten av boka, i det Kemal er i ferd med å innlede sitt seksuelle forhold til Füsun, ser Kemal på seg selv som verdens lykkeligste mann. Han skal gifte seg med en vakker og smart kvinne og få en yppig ung elskerinne med på kjøpet. Selv formulerer han seg slik: Dette betydde altså at Gud hadde skjenket meg den umoralske maskuline lykke det er å kunne leve i et hemmelig og intenst forhold til en vakker, tiltrekkende og utemmet pike samtidig som man deler alle gledene ved et lykkelig familieliv med en velutdannet, kultivert, intelligent og vakker kvinne – denne lykken hadde Gud skjenket meg uten å forlange noe til gjengjeld. Men så, i det han faktisk forlover seg med Sibel, bryter Füsun all kontakt med ham – og Kemal går fra topp til bunn. I et forsøk på å finne tilbake til Füsun samler han sammen alle slags gjenstander som kan minne ham om henne og tiden de hadde sammen. Sakte men sikkert omskapes leiligheten hvor de hadde stevnemøtene sine til et Uskyldighetens museum.

Kemals historie er både et individuelt og et kollektivt portrett. Istanbul har til alle tider har vært en arena for kulturelle, religiøse og ideologiske motsetninger, de samme motsetningene som Kemal i denne romanen lever ut på et personlig plan. Konflikten mellom et østlig og et vestlig perspektiv finnes både i samfunnet og internalisert i Kemal selv.

Det mest bemerkelsesverdige ved «Uskyldigheten museum» er imidlertid ikke historien, men formen. Fortellerens intensjon er nemlig ikke å skrive en roman, men å lage en utstillingskatalog, en katalog til Uskyldighetens museum.

Slik jeg ser det har Orhan Pamuk verken lykkes spesielt godt med innholdet eller formen denne gangen. Kjærlighetsintrigen i romanen er uhyre konvensjonell. Den kan minne om en Lolita-historie, selv om aldersforskjellen mellom Kemal og Füsun ikke er mer enn 12 år. Men fortellingen mangler lolita-historienes  driv og intensitet, og den strever med å gi sine karakter et interessant liv. Ironien er ikke smart nok, og humoren sjelden veldig morsom. Heller ikke formmessig lykkes forfatteren. Innimellom ser vi spor av metakommentarer; fortelleren henvender seg direkte til leseren eller kommenterer på sitt eget stoff, og et par steder i boka dukker en kjedelig og arrogant fyr ved navn Orhan Pamuk opp. Men disse små hendelsene er ikke tilstrekkelige til å skape en ukonvensjonell roman, det formmessige eksperimentet er altså langt fra gjennomført, Pamuk kunne med fordel ha gått mye mer drastisk til verks. 

Nobelprisvinneren Orhan Pamuk har med romanen «Uskyldigheten museum» gitt oss en nokså langtekkelig og høyst ordinær bok.  

litteratur om kunst - 3 på topp

Å skrive godt er en kunst, hva enten det gjelder sakprosa eller skjønnlitteratur. Min tre på topp liste fra 2010 består av tre bøker som på ulike måter tematiserer hva det vil si å være en kunstner:

1.     Elisabeth Beanca Halvorsen: «Piker, Wien og klagesang. Om Elfriede Jelineks forfatterskap». Mange rynket på nesen da Jelinek fikk Nobelprisen i 2004. Halvorsen viser oss hvorfor Jelinek er god og viktig. Men det mest interessante med Halvorsens bok er faktisk hennes egen skrivemåte, for Halvorsen har funnet opp sin helt egen sjanger, dramatisk sakprosa kaller hun den. Maken til litteraturformidling skal man lete lenge etter!

2.     Anne Gjeitanger: «Komposisjon i hvitt og grønt». Gjeitangers bok kan leses som et dobbelt portrett, et portrettet av maleren Nicolas de Stäel, men samtidig også et portrett av kunstneren som en universell figur. Et portrett av det skapende menneskets kontinuerlige kamp for å finne mening med sitt eget liv og med det arbeidet hun lager, enten det dreier seg om litteratur eller billedkunst. Gjeitangers språk er samtidig både klart og poetisk.

3.     César Aira: «En episode i en omreisende malers liv». Airas lille bok om den tyske sjangermaleren Johann Moritz Rugendas ekspedisjon til Argentina, en gang på begynnelsen av 1830-tallet, er et usedvanlig underholdene stykke litteratur. Airas bok har trekk som minner om Borges, Calvino og Cervantes, for å nevne noen, men hans tekst er samtidig svært original. Det sies at Aira har skrevet omkring femti romaner, men kun denne ene er oversatt til norsk. Det hadde vært fint å få flere…

Et selvbiografisk fragment

Stendhal: «Selvopptatte memoarer»

Prosa

137 sider

Gyldendal (XS)

Oversatt av Karin Gundersen

Sigrun Hodne tekst - publisert i Stavanger Aftenblad 27/7

Fra en selvbevisst forfatters hverdagsliv anno 1820

Forfatteren Stendhal, hvis egentlige navn var Henri-Marie Beyle, benyttet et hav av psevdonymer - opp mot 200 hevder forskerne, og han skrev innenfor en rekke sjangere. Men for ettertidens litteraturhistorie er han først og fremst kjent som Stendhal; forfatteren av de to store romanene «Rødt og svart» og «Kartusianerklosteret i Parma».

Stendhal ble født i Grenoble i 1783 og døde i Paris  59 år seinere. I tillegg til å være skribent og forfatter var han også offiser og embetsmann.

«Selvopptatte memoarer» omhandler forfatterens dagligliv i Paris i perioden 1821-1830. Som alle selvopptatte memoarer er også Stendhals nedtegnelser tidvis svært kjedelige og trivielle, hans uendelige oppramsinger av navn på mennesker han møter, men aldri utvikler noe forhold til, er på grensen til det uutholdelige. Forfatteren presenterer seg selv som en svært selvsentrert og selvbevisst figur, ikke ulik helten i en av vår tids mest omtalte roman-føljetonger, og som denne fokuserer også Stendhal til tider mer på sine mislykkede sider enn sine bragder. Han dveler for eksempel lenge og vel ved sin egen manglende potens i møte med en ung og vakker hore. Fullstendig blottstillelse av seg selv og sine venner og fiender i skriftlig form er altså ingen nymotens litterær tendens.

Til tross for et til tider enerverende detaljfokus, rommer teksten også rikelige mengder humor, ironi og skarpsindige refleksjoner over menneskets natur og tilbøyeligheter. Og tidvis virker forfatteren usedvanlig klarsynt: En dag ble det kunngjort at fire fattige stakkarer skulle henges. Etter mitt syn forholder det seg slik at når man i England henger en tyv eller en morder, er det aristokratiet som ofrer et menneske for sin egen trygghets skyld, for det er aristokratiet som har tvunget vedkommende til å bli forbryter … Denne sannheten, som er så paradoksal i dag, blir kanskje en trivialitet når man en dag leser det jeg her sitter og sludrer om (91). Storbritannia praktiserte dødsstraff ved henging helt fram til 1964.

Sitatet viser, i tillegg til forfatterens etiske bevissthet, også tydelig fram et poeng som understrekes en rekke ganger i løpet av boka, nemlig at disse memoarene henvender seg til framtidige lesere, til en annen tid. De aller fleste av de navngitte personene som nevnes i teksten har for lengst gått i glemmeboka, dette var noe forfatteren var seg bevisst når han skrev, de individuelle karakterene er derfor primært interessante i den grad de kan si oss noe allmenngyldig sant om hva det vil si å være menneske, på godt og vondt. Det er menneskets vesen og ikke privat sladder som er Stendhals hovedanliggende, selv om det ikke alltid virker sånn - .

Som «Rødt og svart» og «Kartusianerklosteret i Parma» er også «Selvopptatte memoarer» fint oversatt til norsk av Karin Gundersen, som tidligere har mottatt både Doblougprisen og Kritikerprisen for sitt arbeid med Stendhal. Forlaget skal også ha ros for en utgivelse som dette, og for sin satsing på smal – og/eller stor (alt etter hvordan man ser det) litteratur, gjennom den forholdsvis nystartede XS-serien.

En moderne brevroman

Daniel Glattauer: «Mot nordavinden»

Roman 

205 sider

Font forlag

Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 3/8

Morsom og vemodig bok om kjærlighet i en digital tid

I det vi byttet ut landpost med elektronisk post la vi grunnlag for en ny litterær sjanger: e-postromanen. De første bøkene innenfor en ny sjanger vil ofte bruker en del tid og energi på å diskutere sin egen form, som om de i begynnelsen er en smule forundret over sin egen eksistens. Så også i dette tilfelle. «Mot nordavinden» er en roman som i høy grad tematiserer e-postens muligheter og begrensinger som kommunikasjonsform, altså har vi å gjøre med en e-postroman som for en stor del dreier seg om det å skrive e-post.

De to hovedrolleinnehaverne i østerrikske Daniel Glattauers roman har aldri truffet hverandre, men en dag møtes e-postene deres, ved en feiltagelse, et eller annet sted i det virtuelle universet vi alle er en del av. Slik kommer de to i kontakt med hverandre som skrivende mennesker, som skrift.

Glattauers tekst er uten tvil en page-turner, den er både morsom, vittig og trist. Den har klare melodramatiske trekk, uten at dette på noen som helst måte svekker leserens interesse. Emmi og Leo, de to skrivende menneskene i «Mot nordavinden», oppretter et virtuelt kjærlighetsforhold, fylt til randen av begjær, sjalusi, raseri og ømhet. Og fordi det hele er framført i et overbevisende språk følger vi godtroende med på deres opp- og nedturer.

Det mest oppsiktsvekkende med Glattauers roman er imidlertid ikke Emmi og Leos kjærlighetshistorie, men at forfatteren faktisk klarer å skape troverdige og dype romankarakterer utelukkende gjennom kortfattet e-post kommunikasjon. Mens et gammeldags brev, ikke minst et kjærlighetsbrev, fort kunne strekke seg over mange sider, er e-poster som regel svært korte, ofte ikke mer enn et par linjer, noen ganger kun ett ord eller to. Det er akkurat denne kortheten Glattauer har klart å foredle, og som lesere lar han oss erfare at det ikke er mange ordene som trengs for å skape full følelsesmessig forvirring. 

Glattauer går aldri ut av e-post formatet, likevel har jeg aldri problemer med å se Emmi og Leo for meg som troverdige karakterer, det vitner om et godt forfattergrep. 

Akkurat slik som det er

Nina Lykke: «Orgien, og andre fortellinger»

DEBUTANT

Noveller

174 sider

Oktober

Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 31/8

Interessant utforsking av personlige relasjoner

Ekte sosial kompetanse består framfor alt i å være tydelig om seg selv, slik at de andre vet hvor de har oss. Grenseløshet i sosiale og nære relasjoner blir man rett og slett syk av. På lang sikt skaper utydelige personlige grenser disharmoniske og kjærlighetsløse relasjoner, sa Jesper Juul nylig til en av sine lesere i Dagbladets lørdagsmagasin. De fleste av Nina Lykkes karakterer ville definitivt hatt godt av noen timer hos familieterapeuten Jesper Juul, for hos Lykke strever de, alle som en, både med sin egen og de andres utydelighet.

«Orgien, og andre fortellinger» består av ni noveller, den korteste er på knappe 4 sider, de lengste omkring tretti. Novelleformen er en krevende sjanger som fordrer ryddighet og presisjon fra forfatterens side, hun må gi leseren mye med få ord, her er lite rom for snikk-snakk. Nina Lykkes språk er klart og enkelt, i sine beste tekster klarer hun kunsten å skrive fram komplekse følelser og troverdige karakterer i løpet av noen få setninger.

Lykkes noveller dreier seg altså om nære relasjoner, om par, venner og familiemedlemmer som ikke finner helt ut av det med hverandre. Det kan høres hverdagslig ut, og det er det også, og nettopp derfor, fordi disse historien handler om hverdagen slik den leves av de aller fleste av oss, er boka til Lykke uhyre interessant.

Lykkes fortellinger viser oss noe vi allerede vet, men likevel ikke kan forholde oss til; på samme måte som jeg hele tiden kontinuerlig gjør meg opp tanker og meninger om menneskene jeg omgås, tenker de sitt om meg. Men det de tenker om meg er ikke nødvendigvis identisk med min egen selvforståelse. Og til mindre tydelig jeg våger å være, jamfør Juul, til vanskeligere vil det være for mine venner å se meg som den jeg er, eller som den jeg ønsker å bli sett som. I Lykkes univers konfronteres mange av karakterene med ugjenkjennelige speilbilder av seg selv, det oppleves ofte ekstremt smertefullt.

Lykke er debutant, det er kanskje ikke å forvente at hun skal lykkes like godt med alle fortellingene sine. Etter min mening fungerer de korteste tekstene best. I bokas første novelle «Arne», sliter hun med å komme fram til et liv bakom klisjeene og fortellingen «Langtidssykemelding» virker framdeles litt uforløst etter at siste setning er lest. Det betyr imidlertid ikke att disse to novellene er dårlige, bare at de ikke er på nivå med hennes beste -  for i sine beste tekster gir Lykke oss virkelig fin litteratur. 

Herredømme uten grenser

Assia Djebar: «Stort er fengselet»

Roman

333 sider

Press

Sigrun Hodne tekst - publisert i Stavanger Aftenbladet 21/10

En svært tettvevd tekst om ulike former for undertrykkelse

Å lese fiksjonslitteratur er som å lytte til en fremmed stemme. Stemmen som forteller i «Stort er fengselet» snakker fra et fremmed sted, en fremmed tid og i et fremmed språk. Alt dette fremmede gjør lesingen til tider svært krevende, men Djebar har noe å si oss som hun ikke kan fortelle på en annen måte enn dette. 

Forfatteren Assia Djebar, synonym for Fatima Zohra Imalayen, ble født i Algerie i 1936. Hun vokste opp i en velstående muslimsk familie og studerte både i Marokko og Tunisia før hun i 1955 ble den første kvinnelige studenten fra Algerie som ble uteksaminert ved École Normale Supérieure i Paris (som også har hatt studenter som Sartre, de Beauvoir, Derrida og Foucault). Djebar, som nå er professor i litteratur, pendler i dag mellom Paris og New York, hun skriver bøkene sine på fransk.

«Stort er fengselet» ble første gang publisert på fransk i 1995. Boken er delt i fire deler. Første del handler om en kvinnelig jeg-forteller som forelsker seg i en yngre mann, og som derfor, etter et par omganger med skikkelig juling, går ut av ekteskapet hun lever i. Del to: Utradert på stein har tilsynelatende ingenting med del 1 å gjøre, bokens andre del handler om Nord-Afrikas historie og om europeernes kolonialisering av kontinentet. Djebar forsøker å gjøre den store og kollektive historien personlig gjennom en fortelling om flerfoldige forsøk på å dechiffrere en gammel tunisisk steintavle, en stele. Utradert på stein er bygget opp omkring faktiske historiske hendelser. I bokens tredje del er vi tilbake hos kvinnen i del 1. Men nå er det først og fremst hennes formødre det fortelles om. I siste del av boka er vi tilbake i nåtiden, det vil si 1990-tallets post-imperialistiske og fundamentalistiske Algerie.

«Stort er fengselet» handler om en dobbel kolonialisering. I tradisjonell forstand betyr kolonialisme en utvidelse av et lands suverenitet over territorier utenfor landets grenser. Et eksempel på kolonialisme er Frankrikes opptreden i Algerie, et forhold som danner bakteppe i Djebars bok. Men «Stort er fengselet» tematiserer også en annen og minst like alvorlig form for kolonialisme: menns kolonialisering av kvinner, altså menns imperialistiske herredømme over kvinners kropper og menns omfattende regulering av kvinners sosiale liv.

Den sentrale kvinnelige karakteren i «Stort er fengselet» må emigrere fra sitt eget land og folk for å få frihet og trygghet, men: Kan man føle seg fri når man har blitt tvunget til å forlate alt? Er et liv i eksil en nødvendig og akseptabel pris å betale for å få være et helt menneske? Er det mulig å utrykke sine egne tanker og følelser når man ikke lenger kan bruke sitt eget morsmål? Dette er bare noen av spørsmålene som Assia Djebars bok stiller. Det er en springende, krevende og på mange måter utilgjengelig tekst, det er en bok full av viktige spørsmål og fremmede tanker. 

Gerontologisk begjær

Line Berg: «Slik skjer det ikke»

DEBUTANT

Noveller

95 sider

Kolon

Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 21/10

En gavepakke til lesere som begynner å bli en smule lei selvsentrerte forfatterstemmer

Gerontologi er læren om den friske alderdommen. Uventet friskt begjærende oldinger dukker opp i flere av 33 år gamle Line Bergs debutnoveller. Hennes håndlag med gamle mennesker er mer enn bemerkelsesverdig.

Men Berg forstår seg også på yngre folk. Hun skriver om unge kvinner og menn som har havnet i situasjoner de aldri hadde drømt om, og om mennesker som befinner seg i situasjoner de bare har drømt om. Hun skifter lett mellom jeg-fortellere og tredje persons perspektiv, slik skaper hun en god variasjon de enkelte historiene i mellom, og hun får også demonstrert et usedvanlig sikkert fortellerteknisk grep til debutant å være.

«Slik skjer det ikke» består av til sammen ni noveller. Tekstene er korte og kompakte, og konsentrerer seg gjerne om tilsynelatende lettfattelige hendelser, men viser oss samtidig hvor mye mer det alltid finnes å legge merke til i selv de enkleste situasjoner.

Det er en rå og jordnær realisme i Bergs fortellinger som minner om den vi finner hos noen av historiens beste novelleforfattere, som for eksempel Raymond Carver og Kjell Askildsen. Men Berg er ikke fullt så minimalistisk som disse. Det er også noe forfriskende nytt i novellesamlingen «Slik skjer det ikke», det er ingen tvil om at Line Berg har funnet sin egen stemme.

Bokas første tekst starter slik: Han blir ikke akkurat penere med årene, han er ikke en bror å skryte av. Merkelig nok er det ikke broren, men først og fremst fortelleren, som fanger min interesse her, for hvem i alle dager er det som snakker slik om sin egen bror? Men se det, det klarer jeg faktisk aldri å finne helt ut av. For det hviler et upålitelig skjær over historiefortelleren som gjør at jeg vanskelig kan stole helt på det hun sier meg. Fortellerens upålitelighet skaper en spenning i teksten, en spenning som ikke lar seg løse. En liknende usikkerhet skapes på finurlig vis i flere av novellene, med historien «Mongoen» som et utmerket eksempel. De beste historiene i denne samlingen lever videre som åpne spørsmål lenge etter at siste side er lest. 

Verden sett fra Line Bergs noveller er merkelig velkjent og gåtefull på en og samme tid.

Stille vann har dypest grunn

Alice Munro: «For mye lykke»

Noveller

340 sider

Gyldendal

Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 14/10

Utsøkt skrivekunst

Jeg har allerede lest flere fine novellesamlinger denne høsten, men Alice Munros fortellinger ligner ikke på noen av dem. Først og fremst fordi hennes historier er mye mer omfattende og komplekse enn noveller flest. Munros korte tekster er like innholdsrike som romaner, selv om de sjelden strekker seg over mer enn 35 sider. Munro kan i løpet av et få titalls sider fange et helt liv fra fødsel til død.

Alice Munro ble født i Canada i 1931. Hun har skrevet 17 bøker, flere av dem er oversatt til norsk. Da hun ga ut sin forrige bok, «Utsikten fra Castle Rock» (2006/ no. utgave 2008), mente hun selv at denne trolig ville bli hennes siste, men så, tre år seinere, utgis altså «For mye lykke», skrevet av en forfatter på god vei mot åtti.

Det sies ofte at Munro er en mester i å gripe det hverdagslige livet, og det er hun så absolutt, men det betyr ikke at det ikke finnes dramatikk i stoffet hennes, det er bare det at det dramatiske, som mange forfattere ville ha brukt store ord og fakter om, fortelles av Munro i et like lavmælt språk som de hverdagslige hendelsene som skjer oss hele tiden.

I en av fortellingene dreper en far sine tre barn, i en annen har en ung mann drept sine foreldre, en kvinne går tilsynelatende frivillig inn i en overgrepssituasjon, mens to barn kanskje har druknet et tredje. Dette er alt uten tvil ekstraordinære situasjoner, men de skjer i tilsynelatende vanlige liv, dette er hendelser som noen menneske faktisk er nødt til å leve videre med, forsøke å glemme, eller vie sine liv til å forstå. Munro verken dømmer eller forskjønner, hun viser fram mennesker som vi tror på og som vi kan identifisere oss med. 

Munros noveller dreier seg ofte om kvinners liv og erfaringer, og hun synes som forfatter å være av dem som antar at det finnes grunnleggende forskjeller i måten kvinner og menn lever sine liv på. I tittelnovellen «For mye lykke» uttrykker en av karakterene det på denne måten: Husk alltid at når en mann går ut av et rom, forlater han alt … Når en kvinne går ut, bærer hun alt som skjedde i det rommet med seg (284). Dette betyr imidlertid ikke at Munro sympatiserer mer med kvinner enn menn, bare at hun til tider er opptatt av kjønnsspesifikke forskjeller.

Novellen «Fiksjon», som bl.a. handler om en ung kvinnelig forfatter, trekker oss nært innpå Munros eget liv og virke. Om novellens unge forfatterkarakter sies følgende: «Hvordan bør vi leve våre liv» er en samling korte historier, ikke en roman. Det er i seg selv en skuffelse. Som om det reduserer bokens status og gir forfatteren et skinn av å befinne seg utenfor Litteraturens port og ikke ha en trygg plass innenfor (62). Her er det tydelig at Munro også snakker om seg selv og sin egen posisjon i det litterære selskapet. Som kvinne og novelleforfatter har hun ingen selvfølgelig plass litteraturens sentrum. 

Alice Munro er en utsøkt skrivekunstner, språket hennes er enkelt og klart, og så godt som fritt for lyriske over- og undertoner. Hun er antagelig vanskelig å oversette, og det hender at det knirker litt for mye i den norske utgaven, som for eksempel når oversetteren velger å beskrive en gårdsvei som sølepyttbefengt - et ord som passer dårlig i Munros jordnære univers.

Munro er en av verdens fremste novelleforfattere. Hun nevnes av flere som vår tids Tsjekhov (1860-1904), og er en absolutt verdig nobelpriskandidat, selv om hun stort sett har sluttet å takke ja til litterære priser – da den slags, i følge henne, er viktigere for unge forfatterspirer enn for gamle damer.

Har du ikke lest henne ennå, så gjør det nå!

Show, don’t tell!

Kari F. Brænne: «Under de dype skyggene av løvtunge trær»

Roman

302 sider

Aschehoug

Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 11/11

En bok hvor tomme rollefigurer har tatt menneskenes plass

Dramatiser, dramatiser! Skrev Henry James som kommentar til seg selv i margen på sin ennå upubliserte roman «Daisy Miller» (1878). Jeg skulle gjerne ha sett at noen hadde gitt Kari F. Brænne (f. 1966) det samme rådet underveis i arbeidet med romanen «Under de dype skyggene av løvtunge trær».

«Under de dype skyggene av løvtunge trær» er Brænnes andre roman. Fortellingen formidles gjennom fire karakter; Evelyn, Wilhelm, Robert og Lukas, som representerer hver sin generasjon av den samme familien. Sakte men sikkert avdekker de fire karakterene en lenge glemt og fortrengt familietragedie. Ved å la fortelleren, og dermed også synspunktet, forflytte seg fra karakter til karakter forsøker forfatteren Brænne å gi oss et større bilde av historien.

Det er et interessant grep, som hun dessverre ikke får til å fungere godt nok. Henry James’ kommentar er i nyere tid omformet til mantraet «show, don’t tell», en oppfordring til forfattere om å skrive slik at leserne opplever fortellingen gjennom karakterenes handlinger, ord, tanker og følelser heller enn gjennom fortellerens redegjørelser, beskrivelser og oppsummeringer av disse.

Et typisk avsnitt i Brænnes bok går som dette: Det var lenge siden hun hadde vært der nede, det merket hun snart. Hun ante ikke at Grønland var blitt så eksotisk. Det var bare svartmuskete mennesker å se. Men endelig fant hun da det nye vinmonopolet, midt i et skrekkelig moskéliknende kjøpesenter. Og ikke nok med det, da hun først sto der inne, var det selvbetjening (61). Fortelleren forsøker her å gi oss en gammel dames opplevelse av en by og en tid i forandring, men når jeg leser dette opplever jeg ikke å komme inn under huden på en gammel kvinne, det jeg ser i disse linjene er en yngre forteller som øser ut klisjeer og upersonlige beskrivelser. Kanskje tror forfatteren at gamle mennesker oppfatter verden på denne måten, men hun klarer ikke å få meg til å føle at jeg ser verden gjennom den gamles øyne. Altså gir fortelleren oss ikke en eldre kvinnes blikk på verden, men sine egne forutinntatte og stereotype holdninger. «Under de dype skyggene av løvtunge trær» er dessverre full av passasjer som dette.

Showing gir karakterene i en fortelling liv, selvstendighet og troverdighet, og det er nettopp liv jeg savner i «Under de dype skyggene av løvtunge trær». Boken er full av mennesker med sterke historier å fortelle, men disse menneskene berører meg like lite som skuespillere som leser rett fra manus – uten innlevelse i stoffet sitt.

Hva er egentlig en god mor?

Ida Jessen: «Barna»

Roman

318 sider

Cappelen Damm

Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 18/11

En god roman om skyldfølelse og erotisk begjær

En ettermiddag slår en lege følge med en sykepleier til stasjonen, de er begge på vei hjem fra jobb, resultatet av turen blir at hun forlater mann og barn til fordel for et øyeblikks ekstase – han derimot slår seg til ro med et dobbelspill, for med ett har han både kone og elskerinne.

I motsetning til hva man gjerne skule tro er «Barna» ikke en naiv og enkel legeroman. «Barna» er en svært god roman om kvinners seksualitet og om forholdet mellom begjær og skyld. For det finnes få følelser som er mer sammenfiltret i vår kultur enn nettopp disse: kvinnelig begjær og skyld.

Danske Ida Jessen (f. 1964) debuterte som forfatter i 1989 med novellesamlingen «Under sten» og har siden skrevet en rekke noveller og romaner for barn og voksne. Flere av historiene hennes finner sted i den fiktive småbyen Hvium på Jylland. Jessen vant i 2009 den danske bokhandlerprisen for «Barna», og boken ble i 2010 nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

Romanen «Barna» utspiller seg over en periode på femten år. Den starter med at sykepleieren Solvejs tidligere ektemann tar med seg deres felles barn og flytter til Hvium, Solvej føler ikke at hun har noe annet valg enn å følge etter. Etter to mislykkede kjærlighetsrelasjoner forsøker hun å bygge livet opp fra grunnen av.

Hva er egentlig en mor? Spør Solvej sin egen mor ganske tidlig i fortellingen. En mor er en kvinne som setter sitt barns behov foran sine egne, svarer moren. Solvej, som en gang forlot sitt barn for en elsker har med andre ord kommet skikkelig dårlig ut. Lar skaden seg i det hele tatt reparere? Kan hun noen gang klare se seg selv som en god mor? Kan datteren? Spørsmålene i romanen rettes selvfølgelig ikke bare til Solvej, for hvem av oss er egentlig klar for en oppgave som dette: å alltid sette den andre foran seg selv?

Solvej får etter hvert jobb som helsesøster i Hvium, hennes arbeid går – paradoksalt nok – ut på å lære nybakte mødrene å ta vare på barna sine.

Det finnes flere gode kvinneportretter i «Barna», de mannlige karakterene tegnes svakere opp, for i denne boka er mennenes primære oppgave å utvide vår forståelse av det kvinnelige. Noen av kvinnene i boka velger barna, andre seksualiteten, i «Barna» er moderskap og seksuell tilfredsstillelse uforenelige størrelser.

Jessens bok er godt skrevet og godt tenkt, den setter seg både i hjertet og hjernen.