Roman
217 sider
Pax
Oversatt fra dansk av Trude Marstein
publisert i SA 10/03/2011
Sterk historie, svak stil
Danske Julia Butschkows roman «Apropos Opa» er en fortelling med sterke selvbiografiske trekk, det er en tendens i tiden, dette at forfattere blander fiksjon og fakta, men likevel kaller bøkene sine for romaner. Mange ganger går det riktig bra, men metoden kan ikke lenger sies å være særlig original og gir dermed ikke noen garanti om suksess i seg selv, til det har grepet blitt alt for vanlig.
«Apropos Opa» fortelles av en ung kvinne ved navn Butschkow. En dag får hun besøk av en fetter hun ikke har sett på mange år. Han forteller henne at deres felles bestefar, Opa, var Obersturmbannführer og ansvarlig for en konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Kvinnen tror knapt sine egne ører, hun blir fortvilet av det hun hører, men kanskje aller mest sint på sin egen far, som aldri har fortalt henne dette - at hun er barnebarnet til en stor-nazist.
«Apropos Opa» gir oss innblikk i tre livshistorier: Opas, Opas sønns og fortellerens. Opa gikk fra å være brutal offiser til å bli familietyrann, hans sønn går i motsatt retning - han slutter seg til hippiebevegelsen i København, tar avstand fra kjernefamilien og utdanner seg etter hvert til psykoanalytiker. Vår forteller, Opas barnebarn, er en deprimert ung kvinne som har byttet ut litteraturstudiene sine med et liv som butikkbetjent i en urmakerforretning.
«Apropos Opa» handler om familierelasjoner og om ensomhet, om hvordan mennesker formes av sine omgivelser, og hvordan man på ulike måter forsøker å fri seg fra sine foreldre. Men «Apropos Opa» diskuterer også et kollektivt traume, arven etter den andre verdenskrigen, eksemplifisert gjennom en utvalgt families historie.
Julia Butschkows skrivestil har blitt sammenlignet med Helle Helles. Men det finnes kun en tilsynelatende likhet mellom de to danske forfatterne: Begge skriver kortfattet og episodisk. Men mens Helles bøker er preget av beskrivelser uten analyser, synes årsakssammenhenger å være et mål for Butschkows, dette er en avgjørende forskjell. For Butschkows fortelling roper egentlig på et annet språk enn det hun har valgt å gi den, mens Helle gir leseren i oppgave å fylle ut fortellingene med sine egne følelser, har Butschkow allerede bestemt seg for hva leseren bør tenke og føle. Flere steder skjemmes dessuten «Apropos Opa» av påklistrede referanser til filmer og barnesanger som forblir fremmede i sammenhengen.
«Apropos Opa» er en lettlest og underholdene roman, historien er interessant, men måten den fortelles på er ikke mer enn middels god.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar