16. juli 2008

om tilhørighet og konfrontasjon


- et intervju med Jeanne van Heeswijk publisert i Billedkunst 4-08

Intet nytt fra Vestfronten…

Kommentar publisert i Numer 76, nr. 2 - 2008



Sjokkerende dårlig - var dommen fra kunsteliten i Stavanger da de fikk kjennskap til kulturhovedstaden Stavanger2008 sitt program for snart to år siden. Eller, det er vel kanskje å ta litt sterkt i, for Stavanger2008 har hele tiden holdt kortene tett inntil brystet, og store deler av programmet ble først offentliggjort kort tid før åpningen av året. Det var hovedlinjene i programmet kritikerne reagerte på, uten tiltro til at det fantes interessante prosjekter gjemt bak slagord og gjeve målsettinger. Den dårlig stemning var til å ta og føle på, onde tunger hevdet sågar at kulturhovedstaden ville minne aller mest om en gigantisk pølsefest – noen må alltid ta sorgene på forskudd…!



Fire måneder av kulturhovedstadsåret har allerede passert, mon tro om Stavanger2008 har klart å overbevise skeptikerne? Har statusen som kulturhovedstad medført en generell kvalitetsheving på billedkunstfeltet? Jeg skulle ønske jeg kunne ha svart ubetinget ja, men akkurat nå ser bildet ganske så dystert ut. To av byens viktigste kunstinstitusjoner, Rogaland kunstsenter og Stavanger kunstforening, kryper omkring med brukket rygg. Kunstsenteret er uten lokaler og Kunstforeningen er uten penger, dermed har ingen av dem anledning til å levere gode utstillinger dette året. Lokale kunstnere har i liten grad fått støtte til egne prosjekter, og ingen interessante billedkunstnere utenbys fra har foreløpig vist fram sin kunst i regi av kulturhovedstaden 2008.

Men hva så med Stavangers fremste kunstgalleri, hva med Rogaland Kunstmuseum, hvordan ser kunstmuseets 2008 ut? Museet søkte om støtte til flere prosjekter, deriblant en stor Hertervig satsning, dessverre uten å få positivt svar. På grunn av dårlig egenøkonomi ble hele prosjektet skrinlagt. Men ett av kunstmuseets foreslåtte prosjekter har fått støtte, en utstilling kalt «Jan Groth og hans inspirasjonskilder». Jan Groth, som kanskje er aller mest kjent for sine gobeliner, men som har arbeidet vel så mye med tegning og skulptur, ble født i Stavanger for 70 år siden. Utstillingen skal vise både Groths egne arbeider, og arbeider av hans forbilder, d.v.s amerikanske og europeiske seinmodernister som; Rothko, Pollock, Newman og Giacometti. Akkurat hvilke arbeider som kommer til å bli vist er ennå ikke kjent. Åsmund Torkildsen ved Drammen museum er kurator for «Jan Groth og hans inspirasjonskilder».

Kultur er ikke det samme som kunst, men kunsten er en del av kulturen og billedkunsten burde ha vært langt mer synlig enn det den hittil har vært i kulturhovedstadsåret. Mitt oppdrag i denne teksten var å skrive om tegnekunstens kår i kulturhovedstaden, men jeg må dessverre innrømme at det så langt ikke har vært noe å skrive om på dette området. Så altså – til nå har kritikerne og skeptikerne hatt rett. Sett fra den visuelle kunstens side minner kulturhovedstaden aller mest om en gigantisk folkefestival, med liten plass for profesjonelle utøvere. Heller ikke publikum, de av oss som allerede i utgangspunktet synes at det er interessant, utfordrende og morsomt å se god kunst blir tatt på alvor når alt legges opp til at folk flest skal ha det gøy – kose seg. Kanskje er det Stavanger2008s instrumentelle kulturbegrep som skygger for kunstfeltet, eller kanskje skyldes svakheten en manglende kompetanse på billedkunst i kulturhovedstadens styre og administrasjon? Uansett er resultatet at billedkunstfeltet, inkludert tegnekunsten, så langt ikke synes å ha trukket noen veksler på kulturhovedstadsatsingen.

Til tross for stor ståhei er ikke alle her i byen like opptatt av 2008, noen, som for eksempel tegneren og billedkunstner Trond Hugo Haugen klarer å se litt lenger og er mer opptatt av det som skjer etterpå. Hans felttog «Ka då ittepå/Stavanger2018» fokuserer på etterbruk, på kunstlivet i regionen etter 2008. I et slikt perspektiv er kulturhovedstadsstatusen kun interessant i den grad den kan brukes som en dynamo for å skape et rikt og aktivt kunstliv i området i ettertid. Interessant nok har «Ka då ittepå» vært et av de mest synlige kunst- og kulturprosjektene i Stavanger den siste tiden.


Forhåpentligvis kan 2008, til tross for en heller laber start, bli akkurat en slik dynamo som Trond Hugo Haugen etterlyser, en inspirerende drivkraft for framtiden, en energikilde som gir næring også til tegnekunsten i tiden som kommer, slik at jeg ved neste korsvei kan melde om strålende hendelser og høy aktivitet på dette feltet. Men når det gjelder 2008 er tiden i ferd med å bli knapp, for de fire første kulturhovedstadsmånedene har på ingen måte svart til forventningene fra den visuelle kunstens point og view.

floker i systemet

UTSTILLING
«Tangles by the Sea» av Mona Næss og «The Pain» av Per Maning
Obrestad fyr (Hå gamle prestegard/Stavanger2008)
Til 31. august

En kjellerutstilling som verken når opp eller ut

Etter en rekke fantastiske fyrutstillinger må jeg innrømme at det oppleves som en liten nedtur å besøke Obrestad fyr akkurat nå. I kjelleren på fyret vises to små utstillinger som er en del av På kanten (On the Edge) prosjektet til Hå gamle prestegard/Stavanger2008. Det er ingen tvil om at det to kunstnerne Maning og Næss er flinke folk. Men hva gjør de egentlig her, i denne kjelleren - nå?

Det virker, for å si det som det er, temmelig sammenrasket det hele. Som om kuratoren(e) plutselig har oppdaget et par tomme rom og bestemt seg for å klemme inn litt kunst her og, sånn i siste liten. Denne følelsen forsterkes av at utstillingen på Obrestad har to navn, til tross for at den foregår i en og samme kjeller.

Mona Næss’ utstilling heter «Tangles by the Sea» og består av en porselensskulptur og en serie fotografier av den samme, eller lignende skulpturer, under vann. Tangles kan på norsk oversettes til floker, og det er også det skulpturen og bildene viser oss, kjempestore porselensfloker. Det er et poetisk og vakkert arbeid, et arbeid som i stor grad lukker seg om seg selv.

Per Maning viser et videoarbeid kalt «The Pain». Vi følger en liten porselensdukke, en mannlig bokser, på vei til havet. Den sterke mannen som er alt for liten for verden kan nok ha mange interessante ting å si oss, men denne filmen åpner ikke opp for betrakterens deltagende refleksjoner, vi slippes ikke inn i verkets tankeverden.

Muligens er det å legge lista alt for høyt å sammenligne denne utstillingen med de øvrige fyrutstillingene, for dem er det få samtidskunstutstillinger som kan måle seg mot her omkring. Likevel, til tross for at jeg synes at særlig Næss’ arbeid har mange gode kvaliteter synes jeg ikke det totale bildet blir godt nok. Vi har med to temmelig lukkede utstillinger å gjøre, utstillinger som krever for mye av sine omgivelser og av sitt publikum til å fungere slik som de nå vises.

skyggesider og labyrinter

UTSTILLING
Galleri Sult, Marianne Hannig Bertelsen
Til 19. juni

En utstilling som er litt finere enn det den burde ha vært



Det kan kanskje virke merkelig, men for meg synes det som om det er i mellomrommene det skjer mest i Marianne Bertelsens pasteller. Underlig, egentlig, for arbeidene hennes er fulle av utbroderte former og farger, likevel fascineres jeg mest av de områdene på arket som har unnsluppet kunstnerens fulle kontroll, de uferdige partiene hvor noe uventet fremmed ennå kan komme til å skje.

Ved første øyekast ser Bertelsens utstilling ut som en serie blomsterbilder, men går du tett innpå motivene vil du se at disse bildene har mer enn vakker natur å by på. Gjemt blant blomster og blader finnes det spor av menneskekropper.

Marianne Bertelsen, som er født i Tyskland i 1938, trekker tydelige linjer til andre verdenskrig gjennom serien Babi Jar. Babi Jar er en ravine utenfor Kiev hvor nazistene i løpet av to septemberdager i 1941 tok livet av mer enn 30 000 jøder. "Det er barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz," skal filosofen Theodor Adorno ha sagt. Hvordan kan det litterære språket beskrive de grusomme og utenkelige erfaringene som jødeutryddelsene etterlot seg? Kan vakre pasteller gi oss meningsfull innsikt i menneskenes redselsfulle natur? Adornos påstand legger en stor etisk byrde på kunstnernes skuldre og spørsmålene omkring kunstens muligheter og forpliktelser synes umulige å besvare, det eneste vi vet er at kunstnerne fortsetter å lage kunst mens soldatene fortsetter å krige.

Til tross for Bertelsens egne eksplisitte referanser til historiske hendelser er det også viktig å sette henne inn i vår egen samtid, og da kanskje særlig knytte henne til en form for gotikk som finnes i samtidskunsten akkurat nå. Begrepet gotisk brukes i dag nokså fritt om kunst som tematiserer død, forråtnelse og fragementerte kropper på en sensuell måte. Det handler, som vi ser hos Bertelsen, om stor kontraster. Det er interessant å merke seg at dette er trekk som Bertelsen har felles med kunstnere som er både en og to generasjoner yngre enn henne selv.

Bertelsens utstilling i Galleri Sult er fin, men det fine er ikke et uproblematisk begrep innenfor kunstkritikken - det fine kan true meningsfylden og kompleksiteten i et godt kunstverk, fine ting er ting vi som betraktere blir litt fort ferdige med. For min del kan Bertelsen godt legge av seg litt av flinkheten framover mot sin neste utstilling.



SA: 17. juni 2008

kongen av rødt, blått og gult

UTSTILLING
Galleri Gann, Frans Widerberg
Til 29. juni

Dette har vi sett før

For ikke så mange ukene siden anmelde jeg Nico Widerbergs utstilling på Hå gamle prestegard, nå er det faren Frans sin tur, og Sør-Rogaland må med dette ha fått årets dose Widerberg – og vel så det…

Det er ingen tvil om at de to er ettertraktet av et stort publikum, de selger godt, og er slik nyttige kunstnere for gallerier som helt eller delvis lever av provisjon. Sammenligner vi far og sønn, en rimelig sammenligning fordi det finnes mange fellestrekk mellom arbeidene deres, blir en ting tydelig; Frans Widerberg er en langt bedre kunstner enn sin sønn Nico, og det spørs om ikke Nico ville ha tjent på å utvikle kunsten sin i en ganske annen retning enn den hans far allerede har valgt.

Men denne kritikken skal handle om Frans, en kunstner som de siste dagene har fått meg til å gruble en del over forholdet mellom begrepene godt og interessant i malerkunsten, dette er grublerier jeg vil komme tilbake til i denne kritikkens siste del.

I Galleri Gann viser Widerberg malerier, skulpturer og litografier, samt et enslig håndkolorert silketrykk. Arbeidene er figurative på en ekspresjonistisk måte, altså er de på en og samme tid gjenkjennelige og abstraherte. Til tross for at materialene varierer er motivkretsen den samme; hesten, mannen og kvinnen. Noen ganger får de vinger og blir til himmelhester og engler som svever fritt blant stjerner og planeter. Veggarbeidene flommer over av primærfarger - av rødt, blått og gult.

Måten Widerberg bruker fargene på skaper en intens lysfølelse i maleriene og grafikken, lyset griper deg før motivet. Widerbergs styrke ligger uten tvil i farge og lys, mens tematikken er stivnet i en form for kvasi-eksistensialisme. Bildenes tematiske innhold framstår som tomme fraser, som åpenbare sannheter; mennesket er et isolert vesen som aldri helt kan unnslippe sin egen ensomhet i det store universet, ensomheten har både positive sider – knyttet til frihet og overskridelse, og negative sider som handler om manglende nærhet og kommunikasjon. Dette er selvfølgelig ikke en uviktig erkjennelse, men den tenderer mot å bli banal når den terpes på fra en og samme synsvinkel hele tiden. Widerbergs heroisk universelle typer er i ferd med å gjøre seg selv om til latterlige klisjeer.

Men tilbake til spørsmålet om forholdet mellom det gode og det interessante. Widerberg er nok en god maler, men det betyr ikke at kunsten hans er interessant. Vurdert ut fra momenter som fornying, refleksjon og utvikling, som er viktige kriterier for vurdering av samtidskunst, er dette temmelig uinteressant. Widerberg har laget de samme bildene i førti år, det finnes svært liten tematisk og formmessig utvikling å spore. En kunstner som repeterer seg selv år ut og år inn uten noen gang å synes å reflektere over repetisjonen som fenomen, utfordrer verken seg selv eller sitt publikum.

Min harske konklusjon må derfor bli at det å være god ikke er det samme som å være interessant, og Widerberg har dessverre brukt de siste tjue årene av sin karriere til å bli en god - men temmelig uinteressant kunstner.

SA 12. juni 2008

kunst midt i hverdagen

http://www.aftenbladet.no/kultur/2008/article659462.ece

vann, vind og kunst

http://www.aftenbladet.no/kultur/article658992.ece?service=print