25. februar 2011

Eksemplarisk

Thea Selliaas Thorsen: «Kom ikke uten begjær»
Essays
208 sider
Gyldendal
publisert i SA 24/2/2011
Antikke tekster omgjort til aktuell samtidslitteratur

Det er ikke mange ukene siden jeg avsluttet en anmeldelse i denne avisa med følgende utsagn: «Vi har alt for få dyktige essayister i Norge», Thea Selliaas Thorsens nye bok kommer derfor som bestilt – hun slår fullstendig beina under min påstand, for her er en kvinne som virkelig kan skrive essays, og det på en til tider forbilledlig måte!

Noen lesere kjenner allerede filologen Thorsen (f. 1974) gjennom hennes spalte om klassisk litteratur i Morgenbladet. «Kom ikke uten begjær» er satt sammen med utgangspunkt i disse tekstene.


Essaysjangeren, som er den viktigste kunstneriske prosasjanger utenom fiksjonsprosaen, strekker sine røtter helt tilbake til antikken, benevnelsen essay er imidlertid av litt nyere dato, den ble oppfunnet av Michel de Montaigne i 1580. Thorsen skriver det man gjerne kan kalle personlige essays, det vil si essays preget av subjektivitet, intimitet, humor og ironi. Hun har en muntlig stil og henvender seg direkte og inkluderende til leseren. 

Thorsen har ennå ikke fylt førti men hennes faglige kompetanse skulle tilsi at hun var dobbelt så gammel – minst. Området hennes er klassisk filologi; gresk og latin, men det spesielle med Thorsen, det som skiller henne fra akademikere flest, er at hun kan formidle langt ut over sitt eget fagmiljø. Hun evner å gjøre antikken aktuell og interessant for alle og enhver. Hun gjør diktere som Sapfo, Ovid og Vergil til våre samtidige.

Men «Kom ikke uten begjær» inneholder også essays om nyere forfatterskap, hun skriver om Hölderlin, Ibsen, Strindberg og Jølsen, om Darwin, og kommer helt opp i samtiden med tekster om Stig Sæterbakken og Mona Høvring.

Thorsen er opptatt av kvinnelige forfattere, men hun er ingen tradisjonell feminist, og hun går heller ikke av veien for å trekke fram intelligente menn som hun mener at historien har underkjent. I et essay om Clements fra Alexandria kommer følgende livsvisdom til uttrykk: det finnes ikke intelligente mannssjåvinister, men det har alltids funnets intelligente menn … og det er jo betryggende å vite - . Et av samlingens fineste essays handler om August Strindberg, som til tross for sitt stempel som misogynist (kvinnehater) roses av Thorsen for sin iherdige utforsking av de kjønnsrollene vi også i dag strever med å forholde oss til.

Hos Thorsen blandes den store litteraturen med småbarnsliv, oppvask og amming, og med fortellerens egne erotiske erfaringer. Som essayist kan hun tillate seg sprang som dette, om de fungerer – og det er det ingen tvil om at de gjør i denne boka! «Kom ikke uten begjær» har så absolutt mildnet min bekymring for essayets framtid.

Utrolig svakt

Bernhard Schlink: «Hjemkomsten»
Roman
oversatt av Sverre Dahl
338 sider
Gyldendal
publisert i SA 24/2/2011
En usedvanlig dårlig roman

Vi befinner oss på begynnelsen av 1950-tallet. En liten gutt ved navn Peter sitter om bord i tog på vei fra Tyskland til Sveits, han er på vei til besteforeldrene sine. Han skal tilbringe sommeren sammen med dem. Han tilbringer hver sommer sammen med de to gamle i huset deres ved innsjøen, resten av året bor han sammen med sin mor i en liten by et sted i Tyskland. De første kapitlene av Bernhard Schlinks roman «Hjemkomsten» er slett ikke verst, men det går ikke lenge før forfatteren mister fullstendig grepet om fortellingen sin, og det på en måte som gjør det vanskelig for meg som anmelder å si noe om hva boka faktisk handler om.


Men på et eller annet vis synes tematikken å ha med fedre og sønner å gjøre, om fedre som forsvinner, eller som velger å forlate barna sine.

Mesteparten av Schlinks roman handler om Peter som voksen.  Gjennom en rekke bifigurer, episoder og hendelser som ikke synes å ha noe med hverandre å gjøre, forsøker forfatteren å gi liv og troverdighet til hovedpersonen sin. I tillegg til alt det Schlink selv klarer å dikte opp benytter han seg, kanskje fordi han vet at hans egen fortelling ikke er sterk nok, også av andre forfatteres tekster. Her er lange utdrag fra en kioskroman om en mann som vender hjem fra krigen, og her er også lange sitater fra Homers «Odysseen» – litteraturhistoriens ultimate hjemkomstfortelling. Det er bare det at i stede for å styrke Schlinks egen historie, forstyrrer alle de andre tekstene hans egne poenger, og til slutt aner jeg virkelig ikke hva Schlink forsøker å si meg med denne romanen.

Den tyske juristen Bernhard Schlink slo gjennom som forfatter med romanen «Høytleseren» i 1995, en bok som ble filmatisert og gikk på kino under tittelen «The Reader» i 2008. Det var en fin og sterk fortelling. Hans nye roman er knapt nok verdt papiret den er skrevet på.

Caliginous

UTSTILLING
Tou scene, ølhallene: Laila Evensen
Til 20. februar
publisert i SA 17/2/2011
Listig lek med lys og mørke

Fire iskalde haller, to av dem så mørke at du knapt ser hånd for deg, de to andre badet i hvitt lys. Rå kulde over alt. Slik er rammen omkring Laila Evensens utstilling Caliginous i ølhallene på Tou Scene. Ordet caliginous kommer fra latin og betyr mørke, men kan også brukes i forbindelse med begrepet atmosfære, og vi har da å gjøre med en dyster og trykkende stemning.


I den første hallen har Laila Evensen montert tett i tett med bitte små hvite plastfigurer på veggen. De ser ut som mennesker, slike som blir brukt i miniatyrbyggesett. Figurene er kun et par cm høye, med beina plantet i veggen strekker de seg ut rommet. I neste hall viser hun en video. Billedflaten er liten, liksom trengt inn i et hjørne. Igjen ser vi menneskelige figurer, først en, så en til og til slutt en hel gruppe, deretter spilles det hele tilbake - en for en fjernes figurene fra gruppen igjen. I det tredje rommet er noen små lysbildeframvisere montert i ring. Rommet omkring dem er kullsvart og kaldt. I det siste rommet, som er hvitt og lyst som det første, har Evensen montert en bord av gjennomsiktige plastbrikker langs alle veggene. Inni hver syvende brikke er det et bilde av en kvinne, alle de andre er tomme for innhold.

I alle de fire ølhallene finnes det altså bitte små figurer som skal representere mennesker. Flere steder er de satt sammen i grupper, likevel, til tross for at de er mange, blir de stående som ensomme skikkelser, som en tydelig demonstrasjon på at en mengde ikke i seg selv skaper et sosialt fellesskap.

Evensen leker med emosjonelle atmosfærer i utstillingen sin. Men utstillingen hennes handler også mye om arkitektur, om å sette preg på rommet - om scenografi. Det er ingen tvil om at rammen om utstillingen hennes er dyster og tung, ingen har til dags dato klart å få ølhallene til å framstå som lyse og lette gallerier. Det gjør heller ikke Evensen. Men hun har utnyttet hallenes arkitektur på en utmerket måte. Det er som om den dystre rammen understreker arbeidenes letthet. Men muntert blir det aldri.


Evensens utstilling leker med lys og mørke, den fremhever det mørke i det lyse. «Caliginous» er en utstilling som på en utmerket måte motiverer sitt publikum til ettertanke. 

Mislykket flørting


UTSTILLING
Galleri Sult, Craig Flannagan
Til 27. februar
publisert i SA 17/2/2011

Ufordøyd og forhastet

Vitenskap, filosofi og en ny printer kan stå som sentrale stikkord for Craig Flannagans utstilling i Galleri Sult. Det lille galleriet er tettpakket med bilder, med digitale trykk og malerier i varierende størrelser. I en temmelig springende tekst, som er montert på veggen i galleriets trappegang, forsøker kunstneren å gjøre rede for sine inspirasjonskilder. Det er ikke enkelt stoff å forholde seg til, verken for kunstneren eller publikum: kvantefysikk, dobbeltspalteeksperiementet, Descartes konglekjertel, Leibniz’ monader, Hawkings «The Grand Design» og fri vilje er bare noen av temaene som tas opp i teksten – som avsluttes med en liten dash Wittgenstein.

Hva Flannagan har fått ut av all lesingen forblir imidlertid en gåte, også etter at jeg har gått nøye gjennom alle bildene hans. Jeg ser at han har satt inn visse vitenskaplige symboler og historiske allusjoner her og der, men han gir meg ingen nye analyser, ingen nye tanker, ingen nye utfordringer. Utstillingen framstår teoretisk sett som meningsløst snikksnakk.

Hvis jeg ser bort fra det teoretisk, og forsøker meg på en rent visuell analyse av utstillingen, er min konklusjon at bildene som vises er av svært varierende kvalitet. Galleriet burde uten tvil ha vært mer aktivt inne og redigert bort en del enkeltverk for slik å heve det samlede inntrykket.


Craig Flannagan har kalt utstillingen sin for «Investigations/Undersøkelser», teksten på plansjen i trappen kaller han «An Artists Guide to Science and Philosophy». Slik jeg ser det er dette en prematur utstilling, kunstneren har ennå ikke gjort noen oppdagelser som det er verdt å innvie betrakteren i, eller om han har, kommer dette på ingen måte klart nok fram i arbeidene hans. Hva gjelder tilbudet om guiding, som plansjen lover oss, tror jeg det vil være en stor fordel om veiviseren blir litt bedre kjent med landskapet sitt før han tar oss andre med på tur. 

15. februar 2011

Sentrale periferier

UTSTILLING
Hå gamle prestegard, «Loss and Locality» videoarbeider av Farhad Kalantary, Heike Baranowsky og Inger Lise Hansen
Til 27. februar
publisert i SA 15/2/2011

Et stort lerret lent inn mot en vegg, et gråmalt gulv, tildekkede vinduer – slik er stallen på Hå med enkle grep omgjort til et godt visningsrom for film. På lerretet vises Farhad Kalantarys «Another September» (2006). Det gjennomgående motivet i den seks minutter lange filmen er korn, vi ser det som gjennom et forstørrelsesglass, og vi betrakter det på litt lenger avstand. Vi er i Iran, det er september, innhøstingstid. Vi ser korn i et fat av metall, en bonde skufler strå og aks opp på en tilhenger. Kornet er som gyllent gull, himmelen er stor og blå.


Farhad Kalantary er født i Iran, han har utdannelsen sin fra USA, men er nå bosatt i Norge. Han sier selv om «Another September» at den viser et sterkt ønske om å komme tilbake til en bestemt tid og et bestemt sted, til sin barndoms Iran. For Kalantary tematiserer filmen med andre ord en lengsel uten lise. Selv opplever jeg filmen på en ganske annen måte. Jeg fanges av rytmen som fargene og formene i filmen skaper gjennom repetisjoner og brudd. For meg er denne filmen langt mer poetisk enn narrativ, det ligger ingen opplagt historie i verket. Ikke dermed sagt at den ikke kan handle om hjemlengsel, slik den åpenbart gjør for kunstneren selv, men dette er bare en av mange mulige tolkninger.
Jeg liker verkets åpenhet, jeg liker at vi kan se og forstå denne filmen på ulike måter alt etter hvem vi er og hva vi har erfart. 

Neste rom presenterer oss for tyske Heike Baranowskys «Schwarm» (2005). Vi ser mengder av småfugl i svev mot en fargeløs himmel. Fuglene flyr i flokk, men flokkens formasjon endrer seg til stadighet i det fuglene hele tiden grupperer seg på nye måter. Baranowskys film er vakker på en minimalistisk, og når sant skal sies - litt kjedelig måte.


For meg er Inger Lise Hansens «Travelling Fields» (2009) denne utstillingens absolutte høydepunkt. Hansen viser oss verden snudd på hodet - bokstavelig talt – i det hun kjører filmen sin opp/ned.

Den ni minutter lange filmen «Travelling Fields» er filmet på Kolahalvøya. Hansen viser oss et ødeland uten mennesker og dyr. Landskapet er definert av en form for ikke-arkitektur i form av uferdige byggverk og parkeringsplasser uten biler. Strømledninger er strukket ut mil etter mil mellom – ingenting. Jorden er brun og tørr, master av stål og søyler av betong peker nedover i det snudde bildet. Himmelen blir et hav og de uferdige byggverkene blir til båter uten mål og mening.
Selv om stedet er konkret, vi vet at filmen er tatt opp i Murmansk, gir opp/ned projeksjonen det hele et surrealistisk preg. Det er som om vi befinner oss på en fremmed klode, eller langt inne i et av De Chiricos metafysiske malerier, eller, siden vi tross alt har med film å gjøre, i en av Michelangelo Antonionis 1960-talls filmer. «Travelling Fields» er uhyggelig vakker.
Det finnes ingen rød tråd i denne utstillingen, ingen opplagt fellesnevner, likevel fungerer de tre filmene utmerket godt sammen. Gjennom en god montering har hvert og ett av prosjektene blitt gitt rikelig med plass til å tale for seg selv, uten å komme i konflikt med de andre arbeidene.




Kaffeslabberas

UTSTILLING
Hå gamle prestegard, «Take away» Brit Dyrnes og Arild Juul
Til 27. februar
publisert i SA 15/2/2011




«Take away» er en velprodusert, velorganisert og velpresentert utstilling. Likevel tviler jeg på at den faktisk innfrir de utfordringene den stiller til seg selv.
La oss ta det skritt for skritt.

Brit Dyrnes og Arild Juuls utstilling består av en rekke plater på sokler, det ser ut som bordplater. På hvert bord er det plassert dekketøy, vi ser kopper, asjetter, kanner og mugger. Noen av bordene er velorganiserte, andre viser et salig rot. Det vil si, vi ser ikke serviset, for dette er tildekket av noe hvitt som har formet seg etter underlaget, det kunne ha vært flytende porselen eller et stoffstykke, men viser seg å være hard og blank hvit plast.

I den fine katalogen som følger utstillingen, som for øvrig først ble laget for galleri Ram i 2009, skriver kunsthistorikeren Knut Astrup Bull godt og informativt om utstillingen. Han tar for seg kaffens historie og kafékulturens utvikling fra 1600-tallet av og fram til i dag, han konkluderer med at dagens take-away kultur har ødelagt mye av kaffens sosiale funksjon.

Utstillingen presenteres som konseptkunst, og skal den også vurderes som dette må man i anmeldelsen legge vekt på ideene bak kunsten, ikke utelukkende på utførelsen. Og det er her min tvil kommer inn.
Konseptuel kunst skal vurderes i forhold til hvilke intellektuelle prosesser den setter i gang, hvilke analyser den inspirerer til. Den konseptuelle kunsten stiller ofte spørsmål ved kunstens vesen, dette er imidlertid ikke det mest sentrale spørsmålet i denne utstilling. For her er fokuset plassert på endringer i mellommenneskelige relasjoner. Hva skjer med samtaler og samvær når vi ikke lenger samles rundt et bord for å drikker kaffe sammen? Denne utstillingen skal, ideelt sett, få betrakteren til å reflektere omkring historiske og kulturelle samfunnsendringer.

Men her går ting galt for Dyrnes og Juul, for de gir oss ikke rom for egne tanker, de har allerede kommet fram til et svar på sitt eget spørsmål, et svar som er kort og bombastisk: slutter vi med sosiale kaffeslabberaser legger vi samtidig lokk på en viktig arena for menneskelig samhandling. Utstillingen blir dermed en påstand, den presenterer en udiskutabel sannhet – den inspirerer verken til analyser eller refleksjon; alt er allerede sagt.

Resultatet blir en estetisk tilforlatelig sørgesang over noe som engang fantes – men, intellektuelt sett, er denne utstillingen nokså tom for utfordringer.


8. februar 2011

En mann av vår tid?

John Erik Riley: «Heimdal, California», roman, Tiden forlag



Et karikert tidsbilde

publisert i SA 3. febr 2011

De første hundreogsyv sidene av John Erik Rileys roman «Heimdal, California» er et sant mas. Det hele starter med noen sider i bitteliten skrift fulle av koder, symboler og halvferdige setninger, som man først tenker at ikke skal leses, fordi de i grunnen minner mest om praktiske beskjeder sendt fra forlaget til trykkeriet, men som ved nærmere ettersyn, det vil si i tilbakeblikk, likevel viser seg å være knyttet til bokas innhold.

Deretter kommer en kort prolog hvor romanens hovedperson, en norskamerikansk matkjendis ved navn Balder Mehamn, gjennom oppstykket tale får fortalt oss at han befinner seg langt inne i et psykisk sammenbrudd, men ikke lenger inne enn at han likevel i grove trekk får fortalt oss hvem han er – nå. De resterende 800 sidene bruker forfatteren på å nøste opp Mehamns fortid. «Heimdal, California» er Balder Mehamns historie.

Som nevnt, de første sidene av denne boka er virkelig ikke til å spøke med, men så er det noe som løsner, på siden 107 er vi tilbake i 1975, det året Balder Mehamn blir født, vi er kommet fram til et holdepunkt som alle de andre opplysningene vi har fått kan kobles sammen med. Ikke dermed sagt at alt heretter blir enkelt og greit, for Balder Mehamn er et psevdonym, og hva vår mann faktisk heter er et spørsmål uten svar, for akkurat som han ikke har noe egentlig hjemsted, har han heller ikke et egentlig navn, eller en egentlig og sann identitet. Balder Mehamn er et barn av vår tid, av det fiktive, av tv og internett, en tid hvor man kan risikere å vite alt om et menneske uten noen sinne å ha vært i fysisk berøring med det.

«Heimdal, California» er rett og slett en bok om hva det vil si å være menneske i vår tid. Den er et tidsbilde. Balder Mehamn kan, hevder Finn Skårderud, (og her snakker vi ikke om den faktisk eksisterende psykiateren Finn Skårderud som vi alle kjenner gjennom massemedia, men om en fiktiv romankarakter ved navn Finn Skårderud), «betraktes som et symbol for visse tegn i tiden».
For litteratur kan, i motsetning til all verdens forskning og vitenskap, tillate seg nettopp dette; å la et enkelt individ bli symbol for en hel tid. Det sentrale spørsmålet til «Heimdal, California» blir derfor om Balder Mehamn fungerer som symbol?

«Heimdal, California» er en roman satt sammen av en rekke ulike teksttyper, den består av e-poster, postkort, intervjuer, blogger og mer tradisjonell narrativ prosa. I tillegg finnes det i siste del av boka en rekke sort/hvitt fotografier. Balder Mehamn er norskamerikaner, og som for å understreke den doble nasjonaliteten har Riley valgt å skrive boka delvis på norsk og delvis på engelsk. Noen karakterer snakker utelukkende et av språkene, mens andre veksler mellom de to, gjerne midt i en setning. Riley eksperimenterer også en del med rim, rytme og gjentakelser av enkeltord og uttrykk. De iterative eksperimentene fungerer bedre enn den oppstyltede språkvekslingen.

«Heimdal, California» synes både stilistisk og innholdsmessig sett å være inspirert av en gruppe forfattere knyttet til det anerkjente amerikanske litteraturmagasinet McSweeney’s. Sentrale skikkelser i dette miljøet er forfattere som Dave Eggers, Rick Moody, Georg Saunders og den nå avdøde David Foster Wallace. For et par år siden ble Rick Moodys «Right Livelihoods» omtalt som «a symbolic reaction to the crisis of instability in American identity today», beskrivelsen synes også passende på Rileys bok. 

Men tilbake til poenget: Fungerer Balder Mehamn som symbol? Det finnes et par forutsetninger som må innfris – Mehamn må virke troverdig som figur og leseren må kunne akseptere ham som en representant for en større tendens i tiden. Mitt svar på spørsmålet er både ja og nei. Jeg tror på Mehamns tidlige historie, til tross for at denne er full av mystiske, hemmelige organisasjoner og identitetsskifter, alt dette er så bra skrevet fram at det til tross for mange fantastiske elementer blir troverdig innenfor romanens rammer. Jeg tror imidlertid ikke på den hippe kjendisen Balder Mehamn som vi møter i bokens åpningskapitler, eller – dersom jeg tror på ham aksepterer jeg ham ikke som en representant for en større tendens i tiden. Til det er han alt for karikert. Dermed, fordi han ikke fungerer som en representant for det allmenne, oppfatter jeg Balder Mehamns krise og fall først og fremst som en privatsak, den er i grunnen meg nokså uvedkommende.

På bakgrunn av Skårderuds vurdering av Balder Mehamn trekker bokens forteller følgende konklusjon: «Vi står alle i fare for å ende opp som Balder Mehamn – en fetert, arrogant, pengefiksert kulturnisse, uten kontakt med folk flest». Fortelleren har her et godt poeng, men advarselen hans vil kun fungere dersom jeg kjenner meg igjen i Mehamn, hvis jeg kan akseptere ham som en typisk representant for en tendens i vår tid, og det kan jeg altså ikke. Mehamns fall er og blir en privatsak. Dette, i tillegg til den enorme lengden, er mine hovedankepunkt mot «Heimdal, California».

Ukas korrespondentbrev


UTSTILLING

Kinokino, «Serieglobus» – Tegneseriens skråblikk på verdens konflikter
Til 10. april
Personlige fortolkninger av verdens konflikter

publisert i SA 3. februar 2011


Hver lørdag, så sant jeg har anledning, lytter jeg til korrespondentbrevet i «Verden på lørdag» på NRK P2. I dag hørte jeg Sidsel Wold fortelle fra Tunis. Gjennom et samtidig malende og informativt språk formidlet hun sine opplevelser til oss lyttere. Hun er i Tunisia for å dekke de store politiske omveltningen for NRK, men i korrespondentbrevet har hun friere hender, her er de politiske analysene byttet ut med personlige møter med vanlige folk. I korrespondentbrevet er det hverdagslivet som gjelder.

Mange av de tegneseriestripene som vises i utstillingen «Serieglobus» minner sjangermessig om NRKs korrespondentbrev, og som korrespondentbrevene er også tegneseriene både subjektive og personlige. På tross av at alle de utvalgte arbeidene tar utgangspunkt i ulike konflikter rundt om i verden, er det den personlige stemmen og ikke analysen som dominerer.

Sentralt i utstillingen «Serieglobus» finner vi en vegg tapetsert med tegninger fra Art Spiegelmans tegneserieroman «Maus» (1986-1991), ut fra dette sentrumet strekker det seg linjer i ulike geografiske retninger; stripene tar oss til Israel, Iran og Afghanistan, til Cuba og til Nord-Korea. Lene Ask tar oss med til Tanzania, mens Tor Ærlig alias Tor-Erling Naas reiser Norge rundt. Til sammen 22 tegneserieskapere er representert i utstillingen.

«Serieglobus» er kuratert av tegneserieeksperten Morten Harper. Som så mange av Kinokinos utstillinger er også denne preget av grundighet og kvalitet, noe som ikke minst kommer til syne gjennom et detaljerte heftet om utstillingens deltagere. Likevel, «Serieglobus» har større didaktisk enn estetisk verdi.
I alle tegneseriene som stilles ut finnes det et sterkt maktkritisk budskap som ikke er til å misforstå. Tegneserieskaperne kjemper det godes kamp i en undertrykkende og autoritær verden. Det er viktig, det er vågalt, det er politisk. Tegneserieskaperne taler makten midt i mot. Altså er denne utstillingen interessant først og fremst fordi den sier noe om hva tegneserier kan bidra med i en offentlig kritisk samtale. Ikke dermed sagt at tegneserier er uten estetisk verdi, men Harpers valg av striper fra politiske konfliktområder gjør at et politisk korrekt budskapet stjeler det meste av oppmerksomheten i denne utstillingen.

På min vandring mellom plansjer og spesialbygde rom går det plutselig opp for meg at jeg savner en brodd i utstillingen, en vilje til å påstå noe nytt, til å vise meg noe jeg ikke allerede har sett. Kunstkritikeren i meg savner en form for overskridelse i det jeg ser. Og jeg synes ikke at Harper helt har maktet å innfri sin egen målsetting om «å gjøre tegneseriens intime leseopplevelse til en kollektiv kunstopplevelse». Men som en historisk dokumentasjon er utstillingen både vellaget og interessant, som et korrespondentbrev er den med på å fylle ut den offisielle historien med små personlige fortellinger om hvordan det er å være et vanlig hverdagslig menneske i verden i dag.