Steng dørene - Nå!

Kommentar publisert i SA 19. mars 2011

Tenk deg at du en dag får lyst til å se en interessant utstilling, i god tro legger du turen til Stavanger kunstforening.

Se først for deg dette: En elegant sal, klassisk med høy himling og overlys, hvite vegger, mørkt gulv. I salen vises to kunstverk, teknikken er tresnitt på tekstil, motivene er figurative og ekspressive, de kan minne litt om pop-art eller tegneserier, og faktisk synes de også å ha en del til felles med den amerikanske tatovøren Ed Hardys tekstildesign. Vi står med andre ord overfor en gammel teknikk, tresnittet, brukt på en ganske ny måte. Arbeidene, som er laget av den svenske kunstneren Fredrik Lindqvist, er av det slaget som kan tilby publikum helt nye og ennå ukjente sanseopplevelser.

Se deretter for deg dette: Tepper og ryer i alle farger og fasonger; rektangler, sirkler og kvadrater, sammenrullet i en tønne, slengt på gulvet og hengt opp på veggene - som om de var kunst, men det er de altså ikke! For disse teppene, som er produsert av Ledaal Teppeveveri, har verken kunstneriske eller designmessige kvaliteter som gjør dem interessante i et kunstgalleri. Det har heller ikke Ekornes-sofaen i sort skinn, som noen på forunderlig vis har klart å glemme igjen i utstillingsrommet.

Hvordan Stavanger kunstforening har kommet på den vanvittige tanken at de kan mikse ryene inn mellom Lindqvists kunst, er for meg totalt uforståelig. Resultatet er katastrofalt! De heslige teppene ødelegger ikke bare for seg selv, de ødelegger også publikums mulighet til å oppleve noe interessant i Lindqvists arbeider.

Denne utstillingen er så hårreisende dårlig kuratert og montert at jeg som kritiker har vansker med å finne ord for å beskrive elendigheten. 

Dårlig monterte og presenterte utstillinger har blitt regelen heller enn unntaket i Stavanger kunstforening, denne siste utstillingen viser i tillegg at det heller ikke finnes den nødvendige kunstfaglige kompetansen på huset til å skille mellom kunst og ikke-kunst. Dermed har institusjonen, i følge sine egne vedtekter, ikke lenger livets rett. For i vedtektene står følgende:

§ 1.  FORMÅL:
Stavanger Kunstforenings formål er å fremme og formidle interessen for kunst og kultur

For å kunne fremme og formidle interessen for kunst må man vite hva kunst er, man må altså kunne skille kunst fra ikke-kunst. Når man driver en kunstforening bør man også, optimalt sett, kunne skille mellom god og dårlig kunst, slik at man kan sette sammen et utstillingsprogram som er så godt at det fremmer publikums interesse for kunst. Denne kunnskapen synes imidlertid ikke på noen måte å være en del av kunstforeningens portefølje på det nåværende tidspunkt.

På bakgrunn av disse forhold mener jeg at det er på høy tid å stenge dørene i Stavanger kunstforening, og å holde dem låst inntil man har fått en helt ny og kompetent kunstfaglig ledelse på plass.  

 se også SA kunstbloggen

litteratur om kunst - 3 på topp

Å skrive godt er en kunst, hva enten det gjelder sakprosa eller skjønnlitteratur. Min tre på topp liste fra 2010 består av tre bøker som på ulike måter tematiserer hva det vil si å være en kunstner:

1.     Elisabeth Beanca Halvorsen: «Piker, Wien og klagesang. Om Elfriede Jelineks forfatterskap». Mange rynket på nesen da Jelinek fikk Nobelprisen i 2004. Halvorsen viser oss hvorfor Jelinek er god og viktig. Men det mest interessante med Halvorsens bok er faktisk hennes egen skrivemåte, for Halvorsen har funnet opp sin helt egen sjanger, dramatisk sakprosa kaller hun den. Maken til litteraturformidling skal man lete lenge etter!

2.     Anne Gjeitanger: «Komposisjon i hvitt og grønt». Gjeitangers bok kan leses som et dobbelt portrett, et portrettet av maleren Nicolas de Stäel, men samtidig også et portrett av kunstneren som en universell figur. Et portrett av det skapende menneskets kontinuerlige kamp for å finne mening med sitt eget liv og med det arbeidet hun lager, enten det dreier seg om litteratur eller billedkunst. Gjeitangers språk er samtidig både klart og poetisk.

3.     César Aira: «En episode i en omreisende malers liv». Airas lille bok om den tyske sjangermaleren Johann Moritz Rugendas ekspedisjon til Argentina, en gang på begynnelsen av 1830-tallet, er et usedvanlig underholdene stykke litteratur. Airas bok har trekk som minner om Borges, Calvino og Cervantes, for å nevne noen, men hans tekst er samtidig svært original. Det sies at Aira har skrevet omkring femti romaner, men kun denne ene er oversatt til norsk. Det hadde vært fint å få flere…

Den beste boka jeg ikke har anmeldt i år

Hvert år på disse tider pleier vi bokanmeldere å få en henvendelse fra Aftenbladets kulturredaksjon:

Det er slutten av året og tid for å oppsummera bokåret 2010. 
Eg vil gjerna ha meldarane i Aftenbladet sine tre favorittar frå i år. 
Altså: kan kvar av dykk tenkja ut kva som har vore dei tre beste bøkene de har lese i løpet av året – og ei kort grunngjeving på eit par-tre setningar?

Alt godt.

Z

Mange bøker er gode, noen er bedre enn andre, men norsk er et lite språkområde og slett ikke alle gode bøker finner veien til oss.

«Atlas der abgelegenen Inseln: Fünfzig Inseln, auf denen ich nie war 
und niemals sein werde»

Den beste boka jeg har lest i 2010 er en utlending. Boka, med den besynderlige tittelen: «Atlas der abgelegenen Inseln: Fünfzig Inseln, auf denen ich nie war und niemals sein werde», kom på tysk i 2009, og på engelsk, under tittelen: «Atlas of Remote Islands. Fifty Islands I have not visited and never will», i 2010. Den er skrevet av tyske Judith Schalansky. Og allerede tittelen er nok til å sette fantasien i sving. Et atlas over femti øyer forfatteren aldri har vært på og aldri kommer til å besøke … er ikke det nærmest en selvmotsigelse?

Først i 1929, 108 år etter at den var oppdaget, gikk noen i land på Peter den førstes øy i Antarktis. Fram til begynnelsen av 1990-tallet hadde det vært flere mennesker på månen enn på denne øya.

Bokas tittel viser seg ganske snart å være en treffende beskrivelse av Schalanskys prosjekt. Som ung østtysker var hennes reisemuligheter begrenset. Som barn foretok hun derfor en rekke imaginære reiser i sine foreldres atlas, og slik lærte hun verden å kjenne, ved å føre pekefingeren fra land til land, over hav og gjennom dype skoger. Gradvis tok gleden ved kartene over for selve reiselysten. Nå, som voksen, har hun gått til det skritt å lage seg sitt eget atlas.

«Atlas of Remote Islands» er, som mange av de beste bøkene som utgis nå til dags, en hybrid, en blanding av flere sjangere. Ord og tegninger står like sterkt. 50 sirlige og forseggjorte karttegninger av verdens femti mest avsidesliggende øyer er satt sammen med like mange tekster. Alle øyene har fått en eller annen episode i sin historie skrevet ned. Schalanskys kunstneriske grep ligger i hvilke hendelser som er valgt ut, hennes språklige talent kommer til syne i måten hun forteller på. Tekstene er som tegningene; presise, klare og egenartete.

Stellers sjøku er temaet i historien om St Georges øy i Beringhavet. Stellers sjøku ble utryddet i 1786, den eneste beskrivelsen som finnes av dyret er gjort av Georg Wilhelm Steller i 1741: 

Disse sjødyrene, forteller han, parer seg i stille vårnetter, når været er rolig. Hannen ligger på toppen, hunnen under. De omfavner hverandre som mennesker. Sjøkuene oppsøker selskap, det er ingen sak for mennesker å komme nær nok til å klappe dem – eller drepe dem. Sjøkua er stum, men når den er kommet til skade kan man høre den trekke et dypt sukk.

«Atlas of Remote Islands» er full av ukjente øyer og nye historier. Schalansky forteller om den lille mutasjonen på kromoson nummer åtte som gjør at 10% av befolkningen på atollen Pingelap i Stillehavet er fargeblinde. Hun forteller om hvordan det kan ha seg at franskmennene valgte å teste ut hydrogenbomben på paradis-øya Fangataufa, og hun forteller om Påskeøyene uten så mye som å nevne Thor Heyerdahl.

Hvem ville du tatt med deg til en øde øy? spør vi hverandre, og ser for oss blått hav og paradisiske palmestrender. Men en øde øy er også et sant helvete, Schalansky sier det på denne måten: En øde øy er et naturlig fengsel.

Den brasilianske øya Trinidade i det sørlige Atlanterhavet er en topografisk katastrofe. Et uvennlig og fiendtlig landskap er som kastet i havet. Gang på gang forsvinner mennesker sporløst fra øya – de som ikke fanges av jordskred, vaskes bort av meterhøye bølger.

Schalanskys bok handler om verden, men har sitt utspring i fiksjoner, i kart og litteratur. «Atlas of Remote Islands» oppmuntrer i større grad til leselyst enn til reiselyst. Boka er ikke større enn at den kan leses på en kveld, men den slår rot i tankene for godt.

Om vi skulle være så heldige at Judith Schalanskys bok «Atlas der abgelegenen Inseln: Fünfzig Inseln, auf denen ich nie war und niemals sein werde» en gang i en ikke alt for fjern framtid oversettes og utgis på norsk - vil jeg gi den en strålende positiv anmeldelse.

Hysj litt!

Publisert i SA 3. desember 2009

Vi befinner oss midt i en krig, også akademisk sett. I et tilforlatelig sivilisert språk kalles krigen en Kulturkamp. Den tøffeste kampen utspiller seg mellom biologisk orienterte evolusjonister på den ene siden og kulturorienterte sosialkonstruktivister på den andre, landet de kjemper om kalles kjønnsforskningsfeltet. Uenigheten handler i grove trekk om i hvilken grad kjønnsforskjeller har biologiske eller kulturelle årsaker. Krigen er ikke ny, men har blusset opp med ny styrke dette året, en viktig foranledning har vært 150-års markering av Charles Darwins bok «Artenes opprinnelse», et jubileum som synes å ha gitt evolusjonistene nytt pågangsmot.

Det største problemet med denne krigen er ikke, som man gjerne skulle tro, at forskere har ulike synspunkt - faktisk er måten det debatteres på mer problematisk enn innholdet det diskuteres om. I de siste utgavene av Morgenbladet har vi kunnet lese at Asle Toje synes at: Marit Eikemo fremstår som genuint usympatisk, mens Eikemo på sin side beskriver religionsforsker Hanne Nabintu Herland som en reaksjonær nutcase. Professor Iver B. Neumann skriver den 2. oktober: At Harriet Bjerrum Nielsen er sur og antidialogisk er ingen overraskelse, det har hun vært i 40 år - det er med andre ord ikke bare antatt objektive forskningsresultater som analyseres og kritiseres i kampens hete.

Som sitatene over viser handler denne akademiske krigen, som de fleste andre kriger, primært om makt og dominans. Kanskje er dette en av årsakene til at de stridende partene er mer interesserte i å slå hverandre i hode enn å lytte til hverandres argumenter? Uansett: det triste resultatet blir en debatt som står på stedet hvil. Et godt eksempel på dette finnes i Klassekampens artikkel « Menn som hater kvinneforskere», hvor fem mannlige forsker klarer å tulle ut av seg de mest horrible påstander om hvordan norsk kjønnsforskning ser ut i dag. For eksempel lurer historiker Nils Rune Langeland på hvorfor feminismen ikke har noen forklaring på hvorfor ressurssterke kvinner i Vesten fremdeles velger 60 år gamle menn når de skal finne fedre til barna sine (Klassekampen 1. oktober 2009). Jeg finner dessverre ikke noen dokumentasjon i artikkelen som kan bekrefte at slike allianser er vanlige i Vesten. Selv synes jeg, som flere kjønnsforskere med meg, at det er mer presserende å forske på forholdet mellom ekteskap og tvang enn det at noen av oss gjør underlige partnervalg. Men selvfølgelig, det er jo opp til den enkelte forsker å velge seg sin egen problemstilling - . Men hvis det at kjønnsforskningen ikke kan gi et godt svar på Langelands spørsmål er et argument for at kjønnsforskningen i Norge i dag er dårlig, da kan man virkelig begynne å lure på hva kritikerne ser på som god forskning?!

Sosiolog Cathrine Holsts bok «Hva er feminisme», som publiseres i disse dager, kommer som bestilt. I et klart språk leder hun oss gjennom feminismens utviklingshistorie fra slutten av 1700-tallet fram til i dag. Holst snakker om feminismer i flertall, for feminismen har aldri vært en enhetlig retning. Og kun et fåtall feminister bedriver kjønnsforskning (en liten selvfølgelighet som dessverre synes å ha gått flere av krigshisserne hus forbi). For Cathrine Holst er feminisme først og fremst en politisk idéretning på linje med liberalisme, konservatisme og sosialisme. Politikk dreier seg ikke bare om fordeling av goder og byrder, men handler også om hvordan vi definerer hva som er et gode og hva som er en byrde. I sine egne refleksjoner synes Holst å hente inspirasjon fra det som kan kalles liberalfeminisme, her handler det mye om kjønnsrettferdighet og om hva staten legitimt kan og ikke kan gjøre for å bøte på en eventuell urettferdighet.

De fleste feministiske aktiviteter finner altså sted på utsiden av akademia, innenfor den akademiske institusjonen bedrives kjønnsforskning og –undervisning. På samme måte som det finnes ulike forskningsretninger innenfor sosiologi, pedagogikk og psykologi, finnes det også store forskjeller innad i kjønnsforskningsfeltet. Forskjeller som har blitt fullstendig oversett i de siste ukenes debatter.

Striden mellom evolusjonister og sosialkonstruktivister, slik den har kommet til uttrykk i media nå i år, har i all hovedsak virket fordummende. Spørsmål omkring biologi og kultur er ikke et enten-eller, men et både-og. Kjennetegn ved kjønn har både biologiske og kulturelle årsaker, det er altså ikke tale om to gjensidig utelukkende systemer, men om et intrikat samspill som ennå på langt nær er ferdig utforsket. Selv vil jeg si meg enig med dem som hevder at biologisk forskning har for liten prioritet innenfor kjønnsforskningen i dag. Men før vi kommer så langt at vi kan gjøre noe med denne utfordringen, må forskere fra ulike tradisjoner faktisk lære seg å snakke sammen på en sivilisert måte.

Jeg vil anbefale krigerne et par timers stillhet i selskap med Holsts bok, slik at alle kan sikre seg et minimum av innsikt i det de så liflig uttaler seg om før de sier noe mer. Forhåpentligvis vil det resultere i at flere enn Holst kan komme tilbake til saken, og gi konstruktive innspill til det denne debatten egentlig burde handle om: forholdet mellom kjønn, biologi og kultur.

oss mennesker i mellom

I disse dager er også Liverpool i ferd med å avslutte sitt år som kulturhovedstad. Det viktigste bidraget til kulturbyens visuelle kunstprogram har vært Liverpool Biennials utstilling «Made Up». Biennalen arrangeres annen hvert år, uavhengig om byen er kulturhovedstad eller ei, men med kulturhovedstadsmidler i ryggen kunne arrangørene i år gjennomføre en større og bedre biennale en tidligere.

Både her hos oss og i Liverpool har den stedsspesifikke kunsten vært spesielt viktig dette året. Stedsspesifikk kunst er laget for en bestemt plass, til forskjell fra for eksempel tradisjonelle modernistiske verk som skulle kunne plasseres hvor som helst - fordi de ble oppfattet som selvrefererende og stedløse. Modernistisk kunst kan flyttes fra et gallerirom til et annet uten at verkets betydning forandres, mens den stedsspesifikke kunsten nettopp får sin mening i samspill med sine helt bestemte omgivelser.
Som kunstnerisk retning oppsto den stedsspesifikke kunsten på -70 tallet, og var ofte knyttet til landskapskunst, arkitektur og byutviklingsprosjekter. I dag ser vi at betegnelsen brukes mer enn noen gang før, men ikke alltid med rette. Ikke alle kunstverk som plasseres utenfor et galleri kan kalles stedsspesifikke, et stedsspesifikt verk må ha visningsstedet med som en del av sin egen utviklingsfase, kunstneren skal ikke bare ta hensyn til stedet som rom, men må også forholde seg til hvem det er som bruker stedet, hvordan de bruker det, topografi, klima, historie og sosiale forhold. Stedsspesifikk kunst må med andre ord forholde seg til et svært omfattende designprogram.
Den stedsspesifikke kunsten plasseres som regel midt i folks hverdagsliv, i en handlegate, på et torg eller i et nedslitt boligområde. Ofte skapes den sammen med menneskene som bor eller bruker stedet hvor kunsten plasseres.

I Stavangerregionen har det blitt produsert og vist en rekke stedsspesifikke verk i løpet av 2008: Prosjektet «Nabolagshemmeligheter» startet allerede i 2006 med å invitere folk i Sandnes og Stavanger til å delta i et stort fellesprosjekt, som handlet om kunstneriske inngrep på viktige steder i regionen. Det svært omfattende «On the Edge/På eggen» prosjektet inneholder flere prosjekter som kan betegnes som stedsspesifikke, og sist måned kunne vi se at også flere av kunstverkene som ble vist i forbindelse med «Article 08» ble kalt stedsspesifikke. Et av de aller mest vellykkede stedsspesifikke prosjektene har vært «Tou Works 1», som tok for seg Pedersgata fra sentrum ut til Tou Scene. Her deltok en rekke unge kunstnere fra inn- og utland med alt fra sykkeldrosjer til gaterelieffer. «Tou Works 1» kan forstås som en del av et større byutviklingsprosjekt, som har til hensikt å revitalisere Stavangers østre bydel. Ingen av Liverpools stedsspesifikke verk var så omfattende som de prosjektene vi har sett her hos oss, men byen kan likevel vise fram et par riktig gode arbeider, og da er særlig Ai Weiweis «Web of Life» og Yoko Onos «Liverpool Skyladders» verdt å merke seg.

Kinesiske Ai Weiwei er en av verdens mest omtalte og ettertraktede kunstnere akkurat nå, for de fleste av oss er han kanskje aller mest kjent for det olympiske stadionet i Beijing (også kalt Fugleredet), som han designet i samarbeid med de sveitsiske arkitektene Herzog & de Meuron.

I fjor deltok Ai Weiwei på den store kunstutstillingen Documenta 12 i Kassel med verket «Fairytale», som besto av 1001 kinesere, eller turister som han kalte dem, og 1001 trestoler fra Qing dynastiet. Ai Weiweis «Fairytale» eksemplifiserer på en god måte forskjellen mellom tradisjonelle autonome kunstverk og stedsspesifikk kunst. For hva skjer med den lille sentraleuropeiske byen Kassel når den invaderes av kinesere? Og hva med alle oss andre, kunstturistene fra Europa og Amerika, hvem identifiserer vi oss med? Ser vi på kineserne på en annen måte enn vi ser på hverandre? Hva med kineserne som kom på egen hånd og ikke som en del av «Fairytale», ble de frivillig eller ufrivillig en del av Ai Weiweis kunst? Et vellykket stedsspesifikt verk blir en aktiv og utfordrende del av vår felles virkelighet. I Liverpool har Ai Weiwei laget en kjempestor edderkopp som han har hengt opp over et torg i hjertet av byen. Edderkoppen, som er konstruert av stål, glass og led-lys henger opp-ned i spindelvevet sitt, og danner et tak over den åpne plassen. Til tross for at Ai Weiwei jobber i stor skala, hva enten det gjelder tribuner, kinesere eller edderkopper, har hans arbeider også alltid en enkelhet over seg. Han åpner på en tiltalende måte opp for betrakterens deltakelse i de ulike verkene. I et vintergrått Liverpool danner edderkoppen sitt eget univers i form av et fascinerende stjernebilde. Den innholdsmessige fortolkningen kan gå i flere retninger, for mange av oss oppleves det som et mareritt å bli fanget i nettet til en kjempemessig edderkopp, men samtidig er akkurat denne edderkoppen så vakker at den ligner mer på funklende diamanter enn på et giftig insekt. Og forstørret opp i stor skala ser vi også tydelig hvilken dyktig konstruktør, eller arkitekt edderkoppen er. På nattestid skaper «Web of Life» den mørke plassen om til en eventyrlig opplyst sal.

Et ganske annet stedsspesifikt arbeid er Yoko Onos «Liverpool Skyladders». Noen, og da kanskje særlig folk i Liverpool, tenker ennå på Ono først og fremst som John Lennons kone, men den nå 75 år gamle Yoko Ono har faktisk, helt på egen hånd, rykket opp i samtidskunstens elitedivisjon. På forhånd ba Ono folk i Liverpool om å donere gardintrapper til prosjektet hun planla for byen. Gardintrappene ble samlet i ruinene av den utbombede kirken St. Luke, hvor gulvet er overtatt av viltvoksende gress og taket er erstattet av åpen himmel. Gjennom bidrag fra folk i byen er kirkerommet nå omgjort til en skog av stiger, og på alle henger det små lapper med meldinger til kunstneren og til oss som besøker utstillingen, som for eksempel: «Make lunch not war», «When you get to the top – reach further», eller «Dear Yoko, one step at a time».
Ved å plassere himelstiger i ruinene av en gammel kirke spiller Ono selvfølgelig på religiøs symbolikk, men hun overskrider samtidig religiøsiteten ved å vise at menneskers drøm om vekst, utvikling og endring er en iboende drivkraft i oss alle, uavhengig av hvilke religiøse samfunn, sosiale klasser, kjønn eller alder vi tilhører. Det handler, som en del av de små merkelappene gjør oss oppmerksomme på, om å ta vaklende og prøvende skritt mot en bedre verden - litt nærmere himmelen. Sammen med alle dem som har gitt stiger og ord til prosjektet klarer Ono å tematisere transcendens og abstrakt filosofi på en enkel og liketil måte.

Den stedsspesifikke kunsten er svært ofte en sosialt engasjert kunst, en form for kunst som ikke nøyer seg med å være fin, underholdende eller provoserende, men som forsøker å berøre menneskers liv på en grunnleggende måte. Det er derfor interessant å se at så mange kunstnere i dag velger å jobbe på denne måten, samfunnsengasjert, kritisk og reflektert i forhold til ting som betyr noe for hvordan vi har det - oss mennesker i mellom.

publisert i SA mandag 5. jan 2009

Intet nytt fra Vestfronten…

Kommentar publisert i Numer 76, nr. 2 - 2008

Sjokkerende dårlig - var dommen fra kunsteliten i Stavanger da de fikk kjennskap til kulturhovedstaden Stavanger2008 sitt program for snart to år siden. Eller, det er vel kanskje å ta litt sterkt i, for Stavanger2008 har hele tiden holdt kortene tett inntil brystet, og store deler av programmet ble først offentliggjort kort tid før åpningen av året. Det var hovedlinjene i programmet kritikerne reagerte på, uten tiltro til at det fantes interessante prosjekter gjemt bak slagord og gjeve målsettinger. Den dårlig stemning var til å ta og føle på, onde tunger hevdet sågar at kulturhovedstaden ville minne aller mest om en gigantisk pølsefest – noen må alltid ta sorgene på forskudd…!



Fire måneder av kulturhovedstadsåret har allerede passert, mon tro om Stavanger2008 har klart å overbevise skeptikerne? Har statusen som kulturhovedstad medført en generell kvalitetsheving på billedkunstfeltet? Jeg skulle ønske jeg kunne ha svart ubetinget ja, men akkurat nå ser bildet ganske så dystert ut. To av byens viktigste kunstinstitusjoner, Rogaland kunstsenter og Stavanger kunstforening, kryper omkring med brukket rygg. Kunstsenteret er uten lokaler og Kunstforeningen er uten penger, dermed har ingen av dem anledning til å levere gode utstillinger dette året. Lokale kunstnere har i liten grad fått støtte til egne prosjekter, og ingen interessante billedkunstnere utenbys fra har foreløpig vist fram sin kunst i regi av kulturhovedstaden 2008.

Men hva så med Stavangers fremste kunstgalleri, hva med Rogaland Kunstmuseum, hvordan ser kunstmuseets 2008 ut? Museet søkte om støtte til flere prosjekter, deriblant en stor Hertervig satsning, dessverre uten å få positivt svar. På grunn av dårlig egenøkonomi ble hele prosjektet skrinlagt. Men ett av kunstmuseets foreslåtte prosjekter har fått støtte, en utstilling kalt «Jan Groth og hans inspirasjonskilder». Jan Groth, som kanskje er aller mest kjent for sine gobeliner, men som har arbeidet vel så mye med tegning og skulptur, ble født i Stavanger for 70 år siden. Utstillingen skal vise både Groths egne arbeider, og arbeider av hans forbilder, d.v.s amerikanske og europeiske seinmodernister som; Rothko, Pollock, Newman og Giacometti. Akkurat hvilke arbeider som kommer til å bli vist er ennå ikke kjent. Åsmund Torkildsen ved Drammen museum er kurator for «Jan Groth og hans inspirasjonskilder».

Kultur er ikke det samme som kunst, men kunsten er en del av kulturen og billedkunsten burde ha vært langt mer synlig enn det den hittil har vært i kulturhovedstadsåret. Mitt oppdrag i denne teksten var å skrive om tegnekunstens kår i kulturhovedstaden, men jeg må dessverre innrømme at det så langt ikke har vært noe å skrive om på dette området. Så altså – til nå har kritikerne og skeptikerne hatt rett. Sett fra den visuelle kunstens side minner kulturhovedstaden aller mest om en gigantisk folkefestival, med liten plass for profesjonelle utøvere. Heller ikke publikum, de av oss som allerede i utgangspunktet synes at det er interessant, utfordrende og morsomt å se god kunst blir tatt på alvor når alt legges opp til at folk flest skal ha det gøy – kose seg. Kanskje er det Stavanger2008s instrumentelle kulturbegrep som skygger for kunstfeltet, eller kanskje skyldes svakheten en manglende kompetanse på billedkunst i kulturhovedstadens styre og administrasjon? Uansett er resultatet at billedkunstfeltet, inkludert tegnekunsten, så langt ikke synes å ha trukket noen veksler på kulturhovedstadsatsingen.

Til tross for stor ståhei er ikke alle her i byen like opptatt av 2008, noen, som for eksempel tegneren og billedkunstner Trond Hugo Haugen klarer å se litt lenger og er mer opptatt av det som skjer etterpå. Hans felttog «Ka då ittepå/Stavanger2018» fokuserer på etterbruk, på kunstlivet i regionen etter 2008. I et slikt perspektiv er kulturhovedstadsstatusen kun interessant i den grad den kan brukes som en dynamo for å skape et rikt og aktivt kunstliv i området i ettertid. Interessant nok har «Ka då ittepå» vært et av de mest synlige kunst- og kulturprosjektene i Stavanger den siste tiden.


Forhåpentligvis kan 2008, til tross for en heller laber start, bli akkurat en slik dynamo som Trond Hugo Haugen etterlyser, en inspirerende drivkraft for framtiden, en energikilde som gir næring også til tegnekunsten i tiden som kommer, slik at jeg ved neste korsvei kan melde om strålende hendelser og høy aktivitet på dette feltet. Men når det gjelder 2008 er tiden i ferd med å bli knapp, for de fire første kulturhovedstadsmånedene har på ingen måte svart til forventningene fra den visuelle kunstens point og view.

hva er egentlig en nabolagshemmelighet?

Ja - si det...

8. mars - fordi du fortjener det?

Rester av det som vi liker å huske som en massiv folkelig kvinnebevegelse lever i dag særlig videre innenfor to grupperinger, de politiske aktivistene (for eksempel Ottar og Kvinnefronten) og de akademiske teoretikerne. Ingen av disse gruppene kan sies å ha en brei folkelig appell, de må snarere forstås som grupper av/for spesielt interesserte. De aller fleste av oss lever våre liv utenfor disse gruppene, lever våre hverdagsliv med menn og barn og svigermødre, med reduserte stillinger og dårlig tid. Lever våre tidsklemmeliv så godt vi kan og ofrer sjelden våre kjempende likestillingsformødre eller samtidige feministiske aktivister en tanke. For er ikke denne kampen ferdig kjempet? Har vi ikke oppnådd full likestilling? Er det mer å sutre om nå?

Formelt sett har vi i Norge i dag oppnådd likestilling innenfor de aller fleste områder av samfunnslivet. Og sammenligner vi oss med tidligere talibanstyrte regimer, eller kjønnslemlestende klaner i Afrika, lever vi kanskje i noe som ligner paradis på jord. Så er det mer å bråke om nå? Går vi i detalj i et samfunn som ligner vårt, finner vi at ikke alt er like idyllisk. En rapport fra den svenske socialstyrelsen kunne for en tid siden vise følgende funn: Når kvinner blir syke er det større fare for at ekteskapet ryker enn når menn blir syke, kvinner donerer oftere organer enn menn, menn mottar oftere organdonasjoner enn kvinner… Gifte kvinner har dårligere psykisk helse enn ugifte, for menn er det motsatt. Formell og reell likestilling er ikke nødvendigvis det samme. Og kanskje må vi våge å stille et nokså lite kult spørsmål: er det sånn at vi i Norge i dag er likestilte på mannens premisser?

Hvorfor tjener kvinner kun 85% av det menn gjør, når vi viser bedre skoleprestasjoner innen de aller fleste fag? Hvorfor er det langt flere av oss som ender opp som minstepensjonister eller uføretrygdede før vi når å komme fram til pensjonsalderen? Hvorfor har vi et arbeidsliv som lønner deg bedre jo mindre du har med mennesker å gjøre? Hvorfor har vi innredet yrkeslivet på en måte som gjør at pleiemedhjelperen som sitter hos pasienten hele vakten sin, tjener en brøkdel av aksjemegleren som flytter rundt på rike menns penger? Hvorfor blir man fattig av å jobbe i barnehage men rik av å selge andre folks hus?

Kan det ha med kjønn å gjøre?

Vi vet at kvinner kan bli som menn, bli transvestitter i arbeidslivet, problemet er bare at denne kjønnsutslettingen ikke løser noe som helst, for når kvinner blir som menn må samfunnet finne seg nye tjenere, slik fylles gamlehjem og barnehager, hoteller, vaskebyråer – og horestrøk… sakte men sikkert opp av innvandrere.

Men kjære likestilte leser, nå spør du deg sikkert om det ikke er utrolig gammeldags å forstå omsorg som noe feminint, eller enda verre, som noe kvinnelig? Og ikke vet jeg - . Den danske forfatteren Christina Hesselholdt lar tobarnsfaren Lars, en av karakterene i sin siste roman I familiens skød (2007), tenke som så: «Han kendte ingen kvinder, som ikke var afsindigt optaget af at være gode mødre. Han kendte ingen mænd, hvis hovedprojekt i tilværelsen var at være en god far; det betød ikke, at han ikke kendte flere afsindig gode fædre.» Men kanskje betyr det at det finnes ulike verdihierarkier oss mennesker i mellom, hierarkier som delvis bestemmes ut fra kjønn?

Neida, omsorg er ikke en kjønnsspesifikk egenskap, men sånn verden ser ut i dag tar kvinnene langt de fleste omsorgsoppgavene, og vi taper på det! Vi får dårligere lønn, og vi faller tidligere ut av arbeidslivet. Dette er ikke et personlig, men et kollektivt problem. Kvinnedagen, 8. mars, er en dag som skal minne oss om dette, som skal tydeliggjøre de strukturelle urettferdighetene vårt samfunn er konstruert omkring. At den kvinnelige transvestitten er likestilt betyr på ingen måte at kampen om rettferdig fordeling av goder og byrder mellom kvinner og menn er vunnet. 8. mars er ikke noe du har gjort deg fortjent til, det er en plikt og en mulighet til å synliggjøre samfunnets feilprioriteringer. Gratulerer med dagen!

publisert i Stavanger Aftenblad 8. mars 2008