dans dans dans

Galleri Sult, Terry Nilssen-Love
Til 14. oktober

publisert i Stavanger Aftenblad 6/10/2007

Lovende glimt av noe ennå usett

Dette visste jeg fra før av; at det knapt nok finnes noen kunstner i mils omkrets som mestrer fargene slik Terry Nilssen-Love gjør. Jeg mener – dette har vi sett i mange år nå, en stadig konsentrasjon og variasjon over et tema hvor sterke og saftige farger spiller hovedrollen. Fargene er plassert på lerretet i rektangulære felt, hvor noen farger får renner i kontrollerte striper over andre. Komplementærfarger spiller opp mot hverandre, samtidig som den enkelte farge blir utnyttet i hver minste nyanse. Dette ser vi også i høstens utstilling på Galleri Sult.

Men det er noe mer her – noe som er i ferd med å bryte seg ut av det velkjente. I noen av arbeidene, som for eksempel i serigrafien «Playroom» (2007), har noe hvitt og fargetomt trengt seg inn og lagt seg over fargene, det ser ut som om flaten ikke vil falle til ro. Det er som om det er noe her som ikke vi la seg innorde i bildets overordnede plan, noe har unnsluppet kunstnerens kontroll. Amorfe former som, når sant skal sies, har en viss likhet med tarmer, krøller seg rundt de geometriske planene - ikke akkurat ekkelt, men definitivt ukontrollert, og absolutt i konflikt med den arrangerte flaten som vi er vant til å se i Terry Nilssen-Loves kunst.

Loves arbeider er fulle av energi og styrke, dette er malerier som griper rommet og setter en tone på alt omkring seg, de er som musikk, som noe man ikke kan sette opp stengsler for fordi fargene uansett vil gli mellom, over og under et hvert hinder. Fargenes stofflighet fyller betrakteren.

Det er en fin ting å oppdage noe nytt i det velkjente. Det er en dobbel glede; først gjenkjenner du noe du liker, deretter oppdager du at dette kjente bærer i seg noe fremmed som gjør at du er nødt til å se det hele med et nytt blikk. Slik jeg ser det, har det i denne utstillingen skjedd en nesten usynlig omdreining i Nilssen-Loves kunst, en endring som skaper forventninger til kunstnerens neste trekk.

i all enkelhet

Kapittelutstillingen 2008
Kulturtorget, Manfredo de Souzanetto
Til 16. desember
publisert i Stavanger Aftenblad 9/10/2007

Omsorgsfull bearbeiding av naturlige ting

Det ligger noen halvstore steiner på gulvet på Kulturtorget i Sølvberget. De er samlet sammen, men ikke strengt organisert, de danner en åpen gruppe som har tilstrekkelig med rom rundt seg til at vi kan oppfatte hvert objekt for seg. Og når du gjør det, tar deg tid til å se litt nærmere etter, oppdager du at alle steinene er modellert over den samme malen, men de er støpt og formet i ulike materialer; i jern, aluminium, kopper og bronse. Steinen, som opprinnelig var en ganske alminnelig grå stein, er blitt til mange sølvhvite, gylne og irrgrønne smykkesteiner. På en tilsynelatende enkel måte er den hverdagslige steinen omskapt til en juvel.

Noe av det som fascinerer mest i Manfredo de Souzanettos utstilling er nettopp dette grepet som handler om å omskape naturen - samtidig som det naturlige materialet får beholde sin særegne styrke og kvalitet. Han leker seg med former og farger, men lar likevel treets eller metallets eiendommelighet vær tilstede i det endelige verket.

I denne utstillingen vises, i tillegg til skulpturelle objekter av tre, stein og metall, også malerier. Maleriene er holdt i enkle jordfarger, farger som varmer og gløder, for brasilianske Souzanetto forholder seg tydelig til sin egen kultur og sitt eget kontinent. Likevel, til tross for denne geografiske avstanden, oppleves mange av arbeidene som gjenkjennelige; noen av objektene minner om gammelt fangstutstyr eller jordbruksredskaper fra langt tilbake i tiden, de ligner arkeologiske funn fra en felles fortid - fremmed og kjent på en og samme tid. Det arkaiske kommer også til syne i Souzanettos abstrakte malerier som er abstrakte på en primitiv snarere enn en teoretisk måte, de er som steinene - forfinet natur.

Håndverksmessig kvalitet har en framtredende plass i Souzanettos kunst. Når objektene er enkle blir detaljene ekstra viktige, det finnes ingenting å skjule seg bak. Metall og tre kobles forsiktig sammen, fargene forsterker formen.

Den mest åpenbare grunnen til at Souzanetto er årets Kapittel-utstiller er at han kommer fra Latin-Amerika. Jeg synes denne koblingen med fordel kunne vært utdypet og begrunnet, hvorfor er nettopp Souzanetto valgt ut blant alle latinamerikanske kunstnere? En katalog om kunstnerskapet generelt og om denne utstillingen spesielt hadde vært fint, og ville sannsynligvis ha vært med på berike vår opplevelse av utstillingen.

verken eller

Tommy Sørbø:
Søppel – En roman om kunst
297 sider
Schibsted

publisert i Stavanger Aftenblad 2/10/ 2007

En forutsigbar tekst som burde ha funnet seg en annen sjanger

For noen ganske få dager siden introduserte forfatteren Jonny Halberg begrepet «mellomromanen» i den norske litteraturdebatten. Mellomromanen er en roman som litterært sett befinner seg mellom det trivielle og det virkelig gode. Mellomromanen kjennetegnes av et enkelt, motstandsløst språk som mangler dybde og litterære kvaliteter.

Tommy Sørbøs roman Søppel er en mellomroman. Boka er befolket av en rekke sjablongaktige karakterer, med et fullstendig forutsigbart handlingsmønster. En museumsansatt kunsthistoriker kommer til å kaste et nyinnkjøpt kunstverk fordi han misforstår det som søppel, og dermed er intrigen satt. Resten av boka handler om hvordan Sivert Årø skal komme seg ut av sin uheldige situasjon med æren i behold.

Søppel kunne med fordel ha blitt kalt en nidvise i stedet for en roman. Boka er først og fremst en harselas over en kunstinstitusjon som minner mistenkelig mye om Nasjonalgalleriet i Oslo. Foruten hovedpersonen Årø møter vi blant andre den rabiate direktøren Arne Samuelsen, støpt i formen til Sune Nordgren og styreformannen Caspar Køltzow; en kunstsamlende finansmann med skarre r – ikke ulik Nasjonalgalleriets Christian Bjelland.

Et spottedikt med utgangspunkt i Nasjonalgalleriet kunne absolutt ha hatt sin berettigelse, men da måtte forfatteren ha jobbet mer med språket, løftet det hele over i komediens form. En annen mulighet ville selvfølgelig være å komme med et saklig og faglig interessant diskusjonsinnlegg om forskjellen på god og dårlig kunst. Denne boka gjør ingen av disse tingene, den serverer en drøvtygd historie i et flatt språk, den er med andre ord en typisk «mellomroman».