25. mai 2007

vertigo


Unn Fahlstrøm
Hå Gamle Prestegard
publisert i Stavanger Aftenblad 24/5/2007


«Hundre runder» (2003) er bygget opp av en serie smale horisontale filmstriper som beveger seg hurtig, blinkende og repeterende opp og ned på et stort lerret. Bildene har Fahlstrøm hentet fra Francois Truffauts film «På vei mot livet» (1959). Truffauts film er sentral innenfor den retningen som i filmhistorien kalles Den nye franske bølgen.

Men hvorfor Fahlstrøm har brukt Truffaut er mer uklart. Det er vanskelig å se noen narrativ eller innholdsmessig forbindelse mellom de to, hun verken gjentar hans teknikk eller kommenterer på hans opprinnelige filmfortellingen. I det hele tatt er det ikke enkelt å oppdage noen rød tråd eller et plot i «Hundre runder». I en litterær verden ville dette verket ha vært et dikt, ikke en roman. Slik jeg ser det har ikke Fahlstrøm andre argumenter for å gå til Truffaut enn de rent visuelt estetiske. Det er Truffauts bilder, ikke hans fortellinger, hun approprierer – tilegner seg og bruker. I forhold til det underliggende billedmaterialet kan vi si at hun bedriver det den franske kunstteoretikeren Bourriaud kaller postproduksjon.

Hennes forhold til komponisten Ignas Krunglevicius, som har laget musikken til «Hundre runder», er av en ganske annen kvalitet - her handler det om et kunstnerisk samspill. På en nesten magisk måte utvider musikken verket, åpner det opp og gjør det flerstemmig.

Til å begynne med er «Hundre runder» kun smale striper av lys mot et mørkt lerret og en svak klimpring på et piano. En dyp bass tone ligger rundt det hele, like mørk som rommet vi befinner oss i. Gradvis utvider filmstripene seg og de blir flere, vi kan så vidt skimte mennesker som beveger seg. Parallelt skapes det også større bilder i musikken. Vi gjenkjenner et gjentagende motiv. Lydbildet svinger fra det melankolske, via det muntre til det forrykte. En gutt og en karusell dukker opp på lerretet. Sentrifugalkraften presser gutten opp etter veggen, han mister bakkekontakten, og jeg, som betrakter blir svimmel og nesten kvalm av lydens suggererende repetisjoner og bildenes rasende fart over lerretet. Så, endelig, en svak nynning høres i bakgrunnen, verket slipper taket, og jeg kjenner en befriende følelse av fast grunn under føttene.

For å få et fullstendig utbytte av «Hundre runder» er det viktig å ta seg tid til å følge filmen i de ni minuttene den varer, fra begynnelse til slutt, akkurat slik man ville ha gjort det på kino, eller i en konsertsal. Som i et poetisk verk binder rytmen sammen lyd og bilder.

Unn Fahlstrøm (1975) laget «Hundre runder» mens hun var student ved Kunstakademiet i Oslo, men det er ingen tvil om at hun snakker til oss med en sterk og selvstendig kunstnerstemme. Hun er i dag i ferd med å etablere seg som en av våre fremste videokunstnere, noe som forhåpentligvis betyr av vi vil få se mer av henne, også i vår del av landet, i tiden som kommer.

16. mai 2007

virkelig?

Christina Malbek Late afternoon (2007)
http://kunstkritikk.no/article/17741