28. april 2011

En uventet pause

Siri Hustvedt: «Sommeren uten menn»
Roman
204 sider
Aschehoug
publisert i SA 28. april 2011



Midt i livet – uansett alder

Etter tretti års ekteskap trenger Mias mann en pause, pausen har et navn, hun er fransk og minst 20 år yngre enn Mia. Mia er femtifem. Pausen fører til at Mia bryter fullstendig sammen, en akutt kortvarig psykose gjør det umulig for henne å fortsette som om ingenting hadde skjedd, hun trenger fred og ro for å finne tilbake til seg selv. Mia forlater huset sitt i Brooklyn og drar ut på landet, hjem til sin gamle mor i Minnesota. Der tilbringer hun et par tre måneder sammen med sin mor, samt morens venninner – som alle har passert åtti, i tillegg kommer hun i nærkontakt med syv unge jenter – som hun underviser i skrivekunst, og en ung nabokone med to små barn. «Sommeren uten menn» handler i mindre grad om Mias ulykke enn om hva det vil si å være kvinne, og den er slett ingen tragedie.

Plotet i fortellingen er relativt konvensjonelt. Hovedpersonen Mias fall, i form av et ukontrollert psykisk sammenbrudd, etterfølges av rekonvalesens og personlig utvikling i form av økt livsinnsikt. Intrigen er velkjent, men måten det fortelles på er original og ny. Hustvedt har skapt en roman med et hendelsesforløp som er troverdig og lett å engasjere seg i, samtidig som hun hele tiden utfordrer leseren gjennom måten hun bruker fortellerstemmen på. På side 168 henvender fortelleren seg direkte til leseren: En bok er et samarbeid mellom den som leser og det som leses, og i beste fall er dette møtet en kjærlighetshistorie … Altså skal du som leser ikke utelukkende se på denne romanen som en tekst skrevet av forfatteren Siri Hustvedt, for, som Mia her påpeker; du er som leser samtidig også en medskaper av fortellingen. Flere ganger i løpet av romanen gjør fortelleren som her, bryter med fiksjonens ramme og trekker leseren med seg inn i det hun holder på med.

Et annet interessant stilistisk trekk er forfatterens bruk av sitater og allusjoner. «Sommeren uten menn» er en roman med svært tydelige intertekstuelle referanser, vi finner spor i teksten av så vidt ulike skikkelser som; Austen, Blake, Rilke, Heidegger, Kierkegaard, Cavell og forfatterens egen ektemann, Paul Auster – for bare å nevne noen. Til tider er referansene så mange og så dominerende at de virker påklistret, men stort sett fungerer grepet godt – det vil si på en måte som virker utvidende på romanen og dens tolkningsrom.

«Sommeren uten menn» presenterer oss for et fint galleri av kvinner i alle aldre, men likevel midt i livet. Og til tross for at teksten behandler vanskelige emner som avvisning, galskap og død, er det likevel som om den er gjennomsildret av et mildt og muntert lys.