I mors vold

Michael Alonzo: «Gi aldri opp»

Sakprosa

230 sider

Versal

SA 29. sept 2009

  

En bok om grov mannsmishandling

 Michael er gift med Johanna, de har levd sammen i flere år. En dag blir Johanna gravid, Michael blir hoppende glad, men Johanna vet slett ikke om hun vil ha dette barnet. Det eneste hun vet er at hun ikke vil snakke med Michael om saken, med han som kanskje skal bli far. Michael blir satt utenfor når det gjelder som mest. Johanna velger å beholde barnet, men de to voksne går hver til sitt. Begge har et ønske om mest mulig tid sammen med barnet. 

Michael Alonzos bok er en selvbiografi i form av en dagbok, den er en på alle måter subjektiv og personlig fortelling. Den første delen av boka handler om tiden fram til barnet fødes, den neste om farens forsøk på å få rett til samvær med sin egen sønn. Boka er derfor også et polemisk innlegg i debatten omkring barnefordeling og omsorgsrett. 

Alonzo har alltid levd med vold, som liten ble han mishandlet av sin egen mor, siden har han oppsøkt voldelige relasjoner. Han ser det selv, men klarer ikke å gjøre noe med det: Jeg har hele mitt liv blitt dratt mot ekstremt voldelige mennesker, sier han et sted i boka. 

Michael Alonzos kone mishandler ham både fysisk og psykisk. Det er sjelden vi leser om relasjoner som dette, sjelden at menn som utsettes for familievold forteller. At en stor og sterk mann jevnlig utsettes for fysisk vold fra sin kroppslig sett mindre kone, er nesten ikke til å tro. Det er en dobbel skam i denne situasjonen: Skammen over å bli slått, og skammen over ikke å være mann nok til å få slutt på overgrepene. Menn anmelder sjelden voldelige kvinner, sannsynligvis har det mye med nettopp skamfølelse å gjøre. Alonzo formulerer det på denne måten: Det inngår ikke i mannsrollen å være et offer. Men selvfølgelig er ikke Alonzo den eneste mannen som har blitt slått, derfor har hans historie allmenn interesse. 

Til tross for at barnets mor er voldelig, får hun uten problemer hovedansvaret for parets lille gutt. Sett fra mannens synspunkt er mors rettigheter uendelig mye bedre ivaretatt, rent juridisk, enn fars. Hendelsene i «Gi aldri opp» utspiller seg i en svensk virkelighet, men norske fedre har rapportert om liknende erfaringer fra rettsystemet her til lands. 

Jeg er ikke særlig begeistret for Alonzos språklige stil, og heller ikke for måten boka er konstruert på. Jeg synes de litterære grepene og den svært subjektive muntlige dagbokstilen svekker fortellingens polemiske kvaliteter. Samtidig får boka godt fram hvor mye svakere far står enn mor når det gjelder retten til omsorg og samvær med egne barn etter et samlivsbrudd. I et samfunn som tilstreber likestilling er dette absolutt ikke en situasjon man kan slå seg til tåls med. 

Litteratur på liv og død

Tor Eystein Øverås: «Livet! Litteraturen! 56 forsøk og forslag» kritikker 2006-2009

Gyldendal

 publisert i SA 22/09/09 

«Livet! Litteraturen!» er en personlig bok om det å lese - om hvordan vi skal lese og hvorfor

 Tor Eystein Øverås er først og fremst forfatter – også når han leser. Hans nye tekstsamling «Livet! Litteraturen!» kan derfor både leses som en samling litteraturkritikker (noe den rent faktisk er), men også, og kanskje enda mer interessant, som et litt ustrukturerte anslag til en personlig poetikk – det vil si lære om diktekunstens vesen, former og virkemidler. 

«Livet! Litteraturen!» inneholder 56 korte, personlige og stilistisk sterke tekster. Øverås synes å ha en særlig forkjærlighet for skandinavisk og nordeuropeisk litteratur, et underfokusert område i den norske litteraturoffentligheten. Flere av Øverås’ tekster handler om svenskene P.O. Enquist, Torgny Lindgren og Selma Lagerlöf, han skriver om islendingene Hallgrimur Helgason, Sjón og Halldór Laxness, om Cora Sandel, Kjartan Fløgstad og Dag Solstad, men han ser også lenger ut i verden, til J.M. Coetzee, Henry James og W.G Sebald. På et forunderlig vis klarer han å trekke linjer og paralleller på kryss og tvers av geografi og historie. 

I Øverås sitt syn på litteratur er det ikke noen motsetning mellom det lokal og det globale, all verdenslitteratur er situert i det lokale. En tekst om Torgny Lindgren åpner på følgende måte: Hvorfor er det slik at flere av Sveriges aller fremste forfattere kommer fra små steder i Västerbotten, langt nord i Sverige? Svaret Øverås gir oss er at en forfatter alltid må hente styrke i seg selv, i sitt eget liv, i sine egne erfaringer.  Litteraturen til Sara Lidman, P.O. Enquist og Torgny Lindgren hadde vært utenkelig uten Västerbottens øde innland og menneskene som bor eller har bodd der – i lykkelige øyeblikk får det lokale en global betydning og verdi. 

Igjen og igjen fremhever Øverås det sære, det marginale og det lokale som noe som angår oss alle. Knyttet opp til denne kjærligheten for det partikulære stedet er også en interesse for selvbiografiens plass i samtidslitteraturen. Det hele bindes sammen av hans ide om at litteratur og liv er ett. I sin anmeldelse av Orhan Pamuks essays sier han det på denne måten: I motsetning til mange forbenede tekstanalytikere, som hardnakket påstår at litteraturen og livet er to forskjellige størrelser, som ikke må blandes sammen, så vet Pamuk at det forholder seg motsatt, at litteraturen er på død og liv, at litteraturen kan forandre vår liv … skill livet fra litteraturen, og litteraturen fra livet, og du er død som forfatter. Men fortvil ikke: Du får jobb som professor. 

Kritikeren Øverås forsøker aldri å gi oss objektive og nøytrale vurderinger av de bøkene han skiver om, han er hele tiden tydelig til steder med sine egne subjektive meninger og synspunkt. Dette er et grep som stemmer godt overens med hans ambisjon om å gi oss en ny poetikk.

 

Kaoskontroll

Kunstgalleriet: Paul Smulders

Til 27. September

 publisert i SA 22/9/09

Dekorative nedtegnelser av livets støy

En skisseaktig karikatur av maleren Rembrandt, det meste av ansiktet ligger skjult under noen store og bustete krøller, likevel; nesen, holdningen, håret – det må være Rembrandt. Deretter legger jeg merke til teksten, svakt grå i øverste hjørne, saftig rød i bildets nedre halvdel. Det er umulig å dechiffrere den snirklete skriften, det eneste som lar seg tyde er årstallet 1606, året for Rembrandts fødsel. Bildets bakgrunn ser ut som en gallerivegg, montert på gammeldags vis - tett i tett av bilder, men alle bildene synes å ha moderne innhold. Foran galleriveggen står en rekke mennesker som synes å være mer opptatt av å snakke med hverandre enn av å betrakte kunsten. Og helt i forkant, som et siste lag av informasjon, ligger den utydelig snirklete skriften, som en noterekke strekker den seg over billedflaten.

 

Som alle bildene til Smulders består også dette maleriet av lag på lag med informasjon. Kunstneren overlesser bildene sine både med innhold og virkemidler. Fargene er sterke og intense, linjeføringen er brå, billedflaten er fylt til randen med innhold – vi befinner oss på grensen til det kaotiske, men trekkes som regel ned av enkle og lett gjenkjennelige figurasjoner, et menneske, et tre, noen fugler – de konkrete objektene roer ned det intense spillet som fargene og linjene har satt i sving.

 

Paul Smulders arbeider er svært dekorative, og de åpner opp for mange spørsmål og tolkninger. Som for eksempel i bildet med Rembrandt: I siste del av teksten dukker årstallet 2006 opp, så er dette maleriet kanskje en hyllest til kunstneren på hans firehundreårsdag. Men hvorfor har Smulders plassert moderne malerier inn i bildet, forsøker han å si noe om den kunsthistoriske utviklingen etter Rembrandt? Og hva med publikum som synes å være mer opptatt av hverandre enn av malekunsten? Har kunsten noen verdi i seg selv, annet enn som en dekorativ kulisse? Eller er det kanskje slik at kunsten samler menneskene til meningsfulle samtaler?

Rembrandt er en av de aller viktigste skikkelsene i nederlandsk kunsthistorie, Smulders befinner seg absolutt ikke i samme liga, men det betyr ikke at man ikke kan ha glede av maleriene hans. 

Er det noen der?

Noveller

Lena Niemi: «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket»

Aschehoug

Stavanger Aftenblad 8/9/2009

En velkomponert og stilsikker debut

Femten personer, femten noveller – dette er i korte trekk strukturen i Lena Niemis fine debutbok «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket». Rammen for det hele er en kald vinternatt i Oslo. Det snør, det er mørkt, og mobilnettet er nede.

Konstruksjonsmessig kan boka minne om Robert Altmans filmklassiker «Short Cuts» fra 1993. De femten personene som det fortelles om i Niemis novellesamling synes i utgangspunktet ikke å ha noe med hverandre å gjøre, men etter hvert som historien utvikler seg dukker personene opp i hverandres fortellinger, hovedpersonen i en novelle er biperson i neste. På en intrikat måte skapes det et nettverk menneskene i mellom.

Historiens mest sentrale tematikk speiles i bokas tittel: «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket», det handler om manglende kontakt, om hvor vanskelig det er å snakke sammen. På en fin måte forsterkes tematikken ved at hver og en av personene i boka har fått hvert sitt kapittel. Foreldre og barn, kjærester, ektefeller, naboer og venner, alle grenser til hverandre, men ingen klarer noen gang å smelte sammen til en enhet med noe utenfor seg selv. Det er for lite tillit, for lite omsorg og for knapt språk i dette universet.

Niemi presenterer en rå og sår menneskelighet på en enkel og troverdig måte. Store kriser gjengis i et knapt og hverdagslig språk som ikke på noen måte underminerer alvoret i situasjonen. Hun går fra den ene personen til den neste og gir alle tilstrekkelig med personlighet til å kunne fylle sine roller i historien.

Å skrive enkelt og presist er en kunst Niemi mestrer, hennes bok sier oss akkurat nok. Som enkeltsåtende noveller blir de femten fortellingene hengende i lufta, som en samlet syklus gir de oss et vemodig og troverdig bilde på menneskets ensomhet.

 

 

London - Persia - Brusand

Nordisk Kunst Plattform: Debbie Lawson

Til 11. oktober

Stavanger Aftenblad 16/9/2009

 Nok en gang gir Nordisk Kunst Plattform oss en stor utstillingsopplevelse.

 Hvem skulle ha trodd at en gammel stasjonsbygning på Brusand skulle bli til et av Rogalands beste gallerier? Et gammelt nedslitt lokale langt ute i periferien klarer gang på gang å hente inn interessant internasjonal samtidskunst. Denne gangen er det Debbie Lawson som presenteres.

Lawson bor og arbeider i London, hun har stilt ut i hele verden, og nå også på Brusand. Lawson viser skulpturelle gjenstander, hun tar utgangspunkt i gamle møbler som hun så omformet ved hjelp metallkonstruksjoner og tekstiler. Alle tekstilene har mønster og farger som persiske tepper.

Den første skulpturen står på gangen. Et par krakker og en pidestall har blitt til et tårn, det hele krones av en kjøttetende plante. Alt er innpakket i persiske stoffer. Ranker med blader vikler seg inn og ut av konstruksjonen. Stoffet gir skulpturen en tiltrekkende myk overflate, men man skal være bra dum for å la seg lokke inn i en kjøttetende plante - eller? Skulpturen kan stå som en metafor for hjemmet, for det koselige, for den varme hyggen vi omgir oss med, men den er også et bilde på en ekkel og klebrig intimitet som truer med å oppsluke alle som ikke passer på å opprettholde en passe distanse til sine nærmeste omgivelser.

Lawsons skulpturelle objekter omformer rommene de er plassert i, vi befinner oss ikke lenger i et galleri, men i en merkelig skrudd verden.

Lawson har pakket europeisk middelklassenips inn i tyrkisk pels, en måte å forstå dette prosjektet på er å se det som en iscenesatt kulturkollisjon. Men en slik tolkning blir fort litt i enkleste laget, for i Lawsons kunst er ikke det fremmede en ytre faktor men en del av selve verket, noe som igjen åpner opp for en ny tolkningsmulighet: det fremmede er en del av oss selv, noe iboende som vi alle alltid bærer med oss – vår egen fremmedhet for oss selv.

Lawsons skulpturelle verden er forlokkende og skremmende på en og samme tid. Et gulvteppe spruter opp over veggen, hjemmets tilsynelatende harmoni er ikke til å stole på, hverdagslivets monotoni trues av en viltvoksende kraft som vi verken kjenner opphavet er hensikten til. 

Nysatsning på film og kunst

om KINOKINO

Flytende virkeligheter

i Billedkunst