teksten finner du her:
http://www.aftenbladet.no/kultur/utstilling/948795/To_sterke_utstillinger_i_ett_hus.html
http://www.aftenbladet.no/kultur/utstilling/948795/To_sterke_utstillinger_i_ett_hus.html
Ingeborg Kvame: Portrett som kråke30. november 2008
5. november 2008
til å ta og føle på
Hå gamle prestegard, Taktil – Norske kunsthåndverkeres landsdelsutstilling
Til 23. november
Til 23. november
publisert i SA 5. november 2008
En relativt liten utstilling gir oss innblikk i det store spennet som finnes innenfor norsk kunsthåndverk akkurat nå.
Mens den store 2008-utstillingen «A World of Folk» forsøkte å overbevise oss om at det finnes noe som kan kalles typisk norsk innenfor norsk kunsthåndverk, er det mangfoldet som er mest i øynefallende på Norske kunsthåndverkeres landsdelsutstilling.
Det er vanskelig å trekke et godt skille mellom kunsthåndverk på den ene siden, og gjenstander som bare kalles kunst på den andre. Den fiktive grensen har i løpet av de siste tiår blitt utfordret fra begge sider; kunsten har delvis forlatt galleriene og gått inn i offentlige rom i form av for eksempel stedsspesifikk kunst og romlige installasjoner, mens kunsthåndverk i stor grad har forlatt kravet om nytte og anvendelighet. Begrunnelsen for å kalle et objekt det ene eller det andre, kunst eller kunsthåndverk, synes mange ganger tilfeldig. Men merkelappen som settes er framdeles av betydning, i den forstand at de to besitter ulike posisjoner innenfor kunstverdenens verdihierarki. Ren kunst tillegges større verdi enn kunsthåndverk. Men altså, slik jeg ser det, ofte på sviktende grunnlag.
Utstillingen på Hå er et godt eksempel på den variasjonen som finnes innenfor kunsthåndverket i Norge i dag med hensyn til form, materialbruk og innhold, og faktisk også med hensyn til kvalitet. Camilla Børresens steingodsform «Rød» leker med form og farge, og har fjernet seg langt fra bruk og nytte, mens Liv Midbøes terrakotta-kar «Work in Progress» under andre forhold kunne ha blitt kalt brukskunst, eller kanskje noe så liketil som potteskjuler, til tross for at «Work in Progress» egentlig best kan defineres som en form for metakunst, fordi dette verket kommenterer på seg selv som kunst og sin egen tilblivelsesprosess.
Ingen ville ha kommet på å kalle Anne Knutsens installasjon «Honninghjerte» for kunsthåndverk, om det ikke var for at verket befant seg akkurat her, på kunsthåndverkernes landsdelsutstilling. Grensen mellom kunst og kunsthåndverk er en fiksjon.
Rogaland er rikt representert på utstillingen: David Calder viser objektene «U-hjelp» og «Global sparing» laget i messing og sølv, godt håndverk som også klarer å bringe kritiske tanker til torgs.
Morsomt i grunnen, at han kommenterer på økonomisk fordeling av goder og byrder gjennom bruk av edle metaller. Henrikke Garpestad Borch viser arbeid i leire og betong, Siri Gjesdal er representert gjennom et tekstilarbeid kalt «Vekst», Linnéa Blakéus Calder og Fie von Krogh viser smykker i ulike materialer.
Den siste lokale kunstneren, Jens Erland, stiller i en klasse for seg. Det er en varhet og eleganse i Erlands arbeider som vi finner hos få andre. Det første jeg merker meg er den tilsynelatende enkelheten som ikke kan bety annet enn at det ligger stor konsentrasjon bak alt han gjør; det enkleste er ofte det beste, men også det som er vanskeligst å få til. Arbeidet som han viser i denne utstillingen heter «Slør», og er laget av oljefilter og steingods. Det kan se ut som en diger blomst, en vifte eller en prestekrage av brettet papir – det får meg til å tenke på alt mulig, unntagen oljefilter og steingods. Formen ser ut som om den vil lette av et enkelt vindpust. Men dimensjonen viser samtidig også en jordnær tyngde. «Slør» er en perfekt kombinasjon av feminin skjønnhet og maskulin kraft.
Jeg synes at juryen har sluppet for mange verk gjennom nåløyet, for slett ikke alle arbeidene er gode nok. Et par arbeider er dessuten gjentakelser av ting vi har sett bedre før. Siri Berqvam har lagt imponerende mye arbeid ned i sitt strikkede og heklede kjøkken kalt «2 hours and 15 minutes», men mye arbeid er ikke alltid nok. Berqvams arbeid befinner seg på et vis midt mellom Liza Lous perlede kjøkkeninnredninger og Kjersti Andvigs strikkede fengselscelle, uten å nå opp til noen av dem.
Avslutningsvis - et lite spørsmål til utstillingens tittel: Hvordan kan det ha seg at man kaller en utstillingen, hvor publikum ikke får lov til å ta og føle på noe som helst, for «Taktil»?
Det er vanskelig å trekke et godt skille mellom kunsthåndverk på den ene siden, og gjenstander som bare kalles kunst på den andre. Den fiktive grensen har i løpet av de siste tiår blitt utfordret fra begge sider; kunsten har delvis forlatt galleriene og gått inn i offentlige rom i form av for eksempel stedsspesifikk kunst og romlige installasjoner, mens kunsthåndverk i stor grad har forlatt kravet om nytte og anvendelighet. Begrunnelsen for å kalle et objekt det ene eller det andre, kunst eller kunsthåndverk, synes mange ganger tilfeldig. Men merkelappen som settes er framdeles av betydning, i den forstand at de to besitter ulike posisjoner innenfor kunstverdenens verdihierarki. Ren kunst tillegges større verdi enn kunsthåndverk. Men altså, slik jeg ser det, ofte på sviktende grunnlag.
Utstillingen på Hå er et godt eksempel på den variasjonen som finnes innenfor kunsthåndverket i Norge i dag med hensyn til form, materialbruk og innhold, og faktisk også med hensyn til kvalitet. Camilla Børresens steingodsform «Rød» leker med form og farge, og har fjernet seg langt fra bruk og nytte, mens Liv Midbøes terrakotta-kar «Work in Progress» under andre forhold kunne ha blitt kalt brukskunst, eller kanskje noe så liketil som potteskjuler, til tross for at «Work in Progress» egentlig best kan defineres som en form for metakunst, fordi dette verket kommenterer på seg selv som kunst og sin egen tilblivelsesprosess.
Ingen ville ha kommet på å kalle Anne Knutsens installasjon «Honninghjerte» for kunsthåndverk, om det ikke var for at verket befant seg akkurat her, på kunsthåndverkernes landsdelsutstilling. Grensen mellom kunst og kunsthåndverk er en fiksjon.Rogaland er rikt representert på utstillingen: David Calder viser objektene «U-hjelp» og «Global sparing» laget i messing og sølv, godt håndverk som også klarer å bringe kritiske tanker til torgs.
Morsomt i grunnen, at han kommenterer på økonomisk fordeling av goder og byrder gjennom bruk av edle metaller. Henrikke Garpestad Borch viser arbeid i leire og betong, Siri Gjesdal er representert gjennom et tekstilarbeid kalt «Vekst», Linnéa Blakéus Calder og Fie von Krogh viser smykker i ulike materialer.Den siste lokale kunstneren, Jens Erland, stiller i en klasse for seg. Det er en varhet og eleganse i Erlands arbeider som vi finner hos få andre. Det første jeg merker meg er den tilsynelatende enkelheten som ikke kan bety annet enn at det ligger stor konsentrasjon bak alt han gjør; det enkleste er ofte det beste, men også det som er vanskeligst å få til. Arbeidet som han viser i denne utstillingen heter «Slør», og er laget av oljefilter og steingods. Det kan se ut som en diger blomst, en vifte eller en prestekrage av brettet papir – det får meg til å tenke på alt mulig, unntagen oljefilter og steingods. Formen ser ut som om den vil lette av et enkelt vindpust. Men dimensjonen viser samtidig også en jordnær tyngde. «Slør» er en perfekt kombinasjon av feminin skjønnhet og maskulin kraft.
Jeg synes at juryen har sluppet for mange verk gjennom nåløyet, for slett ikke alle arbeidene er gode nok. Et par arbeider er dessuten gjentakelser av ting vi har sett bedre før. Siri Berqvam har lagt imponerende mye arbeid ned i sitt strikkede og heklede kjøkken kalt «2 hours and 15 minutes», men mye arbeid er ikke alltid nok. Berqvams arbeid befinner seg på et vis midt mellom Liza Lous perlede kjøkkeninnredninger og Kjersti Andvigs strikkede fengselscelle, uten å nå opp til noen av dem.
Avslutningsvis - et lite spørsmål til utstillingens tittel: Hvordan kan det ha seg at man kaller en utstillingen, hvor publikum ikke får lov til å ta og føle på noe som helst, for «Taktil»?i tvende sinn
Kari Steihaug
Tungenes fyr (Hå gamle prestegard/Stavanger2008)
Til 2. november
Tungenes fyr (Hå gamle prestegard/Stavanger2008)
Til 2. november
publisert i SA 29. oktober 2008
Stedsspesifikk kunst som sliter med å være litt for veltilpasset 
Kari Steihaug er en dyktig tekstilkunstner som benytter sterk symbolikk i kunsten sin. På Tungenes fyr viser hun fire «Madonnabilder» og et arbeid kalt «Leid milde ljos», det siste er laget spesielt for nettopp denne utstillingen.
Kari Steihaugs arbeider kan best beskrives som installasjoner. Madonnabildene er laget av garn fra gamle strikkeplagg. Trådene trekkes fra de halvveis opprekte plaggene, som også er en del av utstillingen, og inn i bildet. Slik skapes en svært synlig kobling mellom det profane og det sakrale, mellom det hverdagslige og det hellige. Slik medvirker installasjonene til å opphøye menneskers dagligdagse liv.
Det er en rimelig fortokning å se Steihaugs arbeider som en fabulering over det feminine og det feminines plass i samfunnet og familien. Ved å bruke gamle håndstrikkede plagg bringer hun usynlige strikkere inn i utstillingsrommet. Plaggene som Steihaug gjenbruker ble i sin tid laget av flittige kvinnehender, som en dyd av nødvendighet, eller av kjærlighet til den plagget ble strikket til - ofte handlet det nok om begge deler. Kvinnen, som kone, mor eller madonna framstår i denne utstillingen som en usynlig beskyttende hånd som til alle tider har sørget for familiens ve og vel.
Installasjonen «Leid milde ljos» er plassert i fyrvokterens vaktrom. Verket består av ni kofter, en for hver av de ni fyrvokterne som har jobbet ved fyret. Som i Madonnaserien har Steihaug også gitt dette verket en religiøs overkoding, tittelen «Leid milde ljos» er hentet fra en salme. I salmen synger man om den kraften som leder mennesket gjennom skodde-eimen, Steihaug forstår fyrvokterne som symbolske skikkelser. Og igjen lar hun kvinnen få en sentral, men framdeles usynlig plass, representert gjennom plaggene som hun har strikket til kjæresten, mannen eller sønnen sin.
Likevel, til tross for arbeidenes kunstneriske kvaliteter er det noe som skurrer i denne utstillingen, eller kanskje er det rettere å si at det skurrer for lite - . Det er som om de ulike kunstverkene går i ett med i huset de stilles ut i, og dermed forsvinner en del av arbeidenes poetiske kvalitet, deres overskridende potensiale - tilbake er noe dekorativt og koselig som har mistet en del av kraften som et kunstverk bør ha for å være gripende, utfordrende og meningsskapende.
Jeg er altså i tvende sinn med hensyn til denne utstillingen. Steihaugs installasjoner er til tross for godt kunstnerisk innhold i ferd med å forsvinne inn i fyrets museale støv, de er allerede som et falmet minne, som et historisk bilde av tiden som var, utav stand til å kommunisere med sin egen samtid. Jeg har vanskelig for å tro at dette er i tråd med kunstnerens egne intensjoner.
Kari Steihaug er en dyktig tekstilkunstner som benytter sterk symbolikk i kunsten sin. På Tungenes fyr viser hun fire «Madonnabilder» og et arbeid kalt «Leid milde ljos», det siste er laget spesielt for nettopp denne utstillingen.Kari Steihaugs arbeider kan best beskrives som installasjoner. Madonnabildene er laget av garn fra gamle strikkeplagg. Trådene trekkes fra de halvveis opprekte plaggene, som også er en del av utstillingen, og inn i bildet. Slik skapes en svært synlig kobling mellom det profane og det sakrale, mellom det hverdagslige og det hellige. Slik medvirker installasjonene til å opphøye menneskers dagligdagse liv.
Det er en rimelig fortokning å se Steihaugs arbeider som en fabulering over det feminine og det feminines plass i samfunnet og familien. Ved å bruke gamle håndstrikkede plagg bringer hun usynlige strikkere inn i utstillingsrommet. Plaggene som Steihaug gjenbruker ble i sin tid laget av flittige kvinnehender, som en dyd av nødvendighet, eller av kjærlighet til den plagget ble strikket til - ofte handlet det nok om begge deler. Kvinnen, som kone, mor eller madonna framstår i denne utstillingen som en usynlig beskyttende hånd som til alle tider har sørget for familiens ve og vel.Installasjonen «Leid milde ljos» er plassert i fyrvokterens vaktrom. Verket består av ni kofter, en for hver av de ni fyrvokterne som har jobbet ved fyret. Som i Madonnaserien har Steihaug også gitt dette verket en religiøs overkoding, tittelen «Leid milde ljos» er hentet fra en salme. I salmen synger man om den kraften som leder mennesket gjennom skodde-eimen, Steihaug forstår fyrvokterne som symbolske skikkelser. Og igjen lar hun kvinnen få en sentral, men framdeles usynlig plass, representert gjennom plaggene som hun har strikket til kjæresten, mannen eller sønnen sin.Likevel, til tross for arbeidenes kunstneriske kvaliteter er det noe som skurrer i denne utstillingen, eller kanskje er det rettere å si at det skurrer for lite - . Det er som om de ulike kunstverkene går i ett med i huset de stilles ut i, og dermed forsvinner en del av arbeidenes poetiske kvalitet, deres overskridende potensiale - tilbake er noe dekorativt og koselig som har mistet en del av kraften som et kunstverk bør ha for å være gripende, utfordrende og meningsskapende.
Jeg er altså i tvende sinn med hensyn til denne utstillingen. Steihaugs installasjoner er til tross for godt kunstnerisk innhold i ferd med å forsvinne inn i fyrets museale støv, de er allerede som et falmet minne, som et historisk bilde av tiden som var, utav stand til å kommunisere med sin egen samtid. Jeg har vanskelig for å tro at dette er i tråd med kunstnerens egne intensjoner.27. oktober 2008
vindu mot bakgården
Tou vindu (Tou Works/Seeds) Evy Horpestad Tjåland
Til 30. oktober
Til 30. oktober
En skreddersydd utstilling
Tou vindu er et lite utstillingsrom hvor den ene langveggen er byttet ut med et kjempestort vindu. Det er på ingen måte et enkelt rom å montere kunst i, men det har likevel sine helt spesielle kvaliteter, kvaliteter som Horpestad Tjåland virkelig har utnyttet i denne utstillingen - hun har laget et gardin til Tou vindus vindu.
Utgangspunktet for hennes utstilling er et fotografi som viser et kort gateløp og en liten husrekke, dette fotografiet har hun brukt på to måter: Hun har laget en serie med oppriss med utgangspunkt i bildet, disse fungerer som fargekoder for utstillings hovedverk som er et fargetrykket lamellgardin - skreddersydd til akkurat dette vinduet. Jeg synes dette er en super måte å løse gallerirommets utfordringer på. Fotografiet er overført på lamellene, og kan derfor, så lenge gardinet er trukket for, nytes både utenfra og innenfra.
Og at kunstverket kan nytes fra parkeringsplassen er en absolutt fordel når kunsten er plassert i et visningsrom som Tou vindu, for her kan man aldri være sikker på at galleriet faktisk er opplåst i åpningstiden. Et galleri som ikke holder åpent i sin egen åpningstid viser manglende respekt både for kunstnerne som stiller ut og for publikum – kjære Tou scene: hvis dere er interesserte i å drive et seriøst og troverdig galleri er det å sørge for at døren er opplåst i galleriets egen åpningstid et minimumskrav!
Fotografiet som fungerer som underlag for Horpestad Tjålands lameller er tatt et sted i Amerika. Kunstneren har fått dette bildet av en annen, og nettopp dette, at motivvalget ikke er hennes eget, er i følge Horpestad Tjåland et vesentlig poeng i denne utstillingen. Kunstneren har ønsket å fokusere på selve prosessen, på det å overføre bildet til lamellene, ikke på bildets innhold. Men i det kunstneren gir en annen i oppgave å finne motiv har hun allerede foretatt et valg – et valg om ikke å velge. Jeg er litt usikker på om dette poenget er like viktig for oss som ser utstillingen som for kunstneren selv. Som betrakter er det ikke naturlig å skille form, metode og innhold slik kunstneren her gjør. Men kanskje, hvis Horpestad Tjåland etter hvert går i dybden og reflekterer mer over hva det vil si å fraskrive seg selv makt og kraft som kunstnersubjekt, kan dette bli et interessant poeng eller moment også for oss som ser kunsten hennes. Slik det er nå er det teoretiske potensiale i prosjektet ennå uforløst.
Utgangspunktet for hennes utstilling er et fotografi som viser et kort gateløp og en liten husrekke, dette fotografiet har hun brukt på to måter: Hun har laget en serie med oppriss med utgangspunkt i bildet, disse fungerer som fargekoder for utstillings hovedverk som er et fargetrykket lamellgardin - skreddersydd til akkurat dette vinduet. Jeg synes dette er en super måte å løse gallerirommets utfordringer på. Fotografiet er overført på lamellene, og kan derfor, så lenge gardinet er trukket for, nytes både utenfra og innenfra.
Og at kunstverket kan nytes fra parkeringsplassen er en absolutt fordel når kunsten er plassert i et visningsrom som Tou vindu, for her kan man aldri være sikker på at galleriet faktisk er opplåst i åpningstiden. Et galleri som ikke holder åpent i sin egen åpningstid viser manglende respekt både for kunstnerne som stiller ut og for publikum – kjære Tou scene: hvis dere er interesserte i å drive et seriøst og troverdig galleri er det å sørge for at døren er opplåst i galleriets egen åpningstid et minimumskrav!
Fotografiet som fungerer som underlag for Horpestad Tjålands lameller er tatt et sted i Amerika. Kunstneren har fått dette bildet av en annen, og nettopp dette, at motivvalget ikke er hennes eget, er i følge Horpestad Tjåland et vesentlig poeng i denne utstillingen. Kunstneren har ønsket å fokusere på selve prosessen, på det å overføre bildet til lamellene, ikke på bildets innhold. Men i det kunstneren gir en annen i oppgave å finne motiv har hun allerede foretatt et valg – et valg om ikke å velge. Jeg er litt usikker på om dette poenget er like viktig for oss som ser utstillingen som for kunstneren selv. Som betrakter er det ikke naturlig å skille form, metode og innhold slik kunstneren her gjør. Men kanskje, hvis Horpestad Tjåland etter hvert går i dybden og reflekterer mer over hva det vil si å fraskrive seg selv makt og kraft som kunstnersubjekt, kan dette bli et interessant poeng eller moment også for oss som ser kunsten hennes. Slik det er nå er det teoretiske potensiale i prosjektet ennå uforløst.den postmoderne stillstand
Kunstgalleriet, Nicolay Aamodt
Til 2. november
Til 2. november
publisert i SA 25. oktober 2008
Grumsete innhold i gild innpakning
Nicolay Aamodts bilder ser postmodernistiske ut, eller rettere sagt - de er postmoderne. De inneholder en rekke trekk som vi i dag definerer som typisk postmoderne; bildene overskrider eller overser det tradisjonelle skillet mellom høy- og lavkultur, for eksempel gjennom en blanding av klassiske maleriske elementer og rikelig bruk av popkulturelle symboler, de komponeres på en collageaktig måte gjennom en rekke ulike teknikker, og de finner sted i en amerikansk virkelighet. Postmodernismen forlater sentralperspektivet til fordel for mange likestilte synspunkter, det som skjer i midten av bildet er ikke viktigere enn det som skjer i randsonene, et bilde forteller ikke lenger en fortelling, men mange, og det finnes ikke et selvfølgelig hierarki mellom alle fortellingene, det finnes ikke noe som er viktigere enn noe annet, alt er like viktig – eller uviktig, om man vil.
I Aamodts kunst skapes den postmoderne tilstanden både gjennom innhold og teknikk. Aamodt bruker de samme billedelementene i forskjellige malerier: stiliserte seksualiserte kvinnefigurer, neonfargede pinups, piktogrammer og amerikanske trafikkskilt, en mørkhudet bokser og røde Marilyn Monroe lepper. Innholdet skapes ved bruk av en rekke forskjellige teknikker, kunstneren maler, sprayer, stempler og skriver. Slik skapes brokete og komplekse billedflater.
Innholdsmessig referer bildene i stor grad til en stereotypisk maskulin verden, en verden hvor nakne kvinner, biler og vold er viktige elementer. Noen ganger kan framstillinger av stereotype menneskefigurer brukes som en form for samfunnskritikk, men det er vanskelig å tolke Aamodts billedinnholdet som kritisk.
Nicolay Aamodt er en teknisk dyktig kunstner som har laget en rekke fargerike og dekorative bilder fulle av tilsynelatende ureflekterte observasjoner av et postmoderne samfunn. Det figurative og mimetiske formspråket gjør det vanskelig å lukke øynene for bildenes klisjéfylte innhold. Kanskje skal det hele tolkes ironisk, men i så tilfelle er kunstneren alt for seint ute, den postmoderne ironiens tidsalder er forbi. Slik ender denne utstillingen, med sitt klare postmodernistiske preg, opp med å være like utdaterte som gårsdagens resirkulerte nyheter.
22. oktober 2008
høstutstillingen er her!
Statens 121. kunstutstilling
En gigantutstilling hvor foto- og videokunst imponerer mest, og hvor dokumentarisme har overtatt ironiens plass.
Høstutstillingen kaller vi den, men egentlig heter den Statens Kunstutstilling, den vises i år for 121 gang. Høstutstillingen finner tradisjonelt sted på Kunstnernes Hus i Oslo, i år vises den også i Stavanger. Utstillingen er Norges største markering av samtidskunst, den ble arrangert for første gang i 1882, da som en radikal protest mot det etablerte borgerskapets dominans i kunstmiljøet.Utstillingen er juryert på grunnlag av fri innsendelse, det vil si at hvem som helst kan sende inn arbeider for å få dem vurdert for deltakelse i utstillingen. Dette gjør at Høstutstillingen står i kontrast til de aller fleste andre utstillinger nå for tiden, da disse stort sett blir produsert av en eller flere kuratorer som legger rammer og betingelser for utstillingene.
De beste arbeidene finnes innenfor video og foto. Noen av videoverkene kunne med fordel ha vært strammet litt inn med hensyn til tid, men stort sett er det mye bra som vises i utstillingens mørkerom. Flere av videokunstnerne tematiserer kjønn og kjønnsroller, et av de beste bidragene til denne tematikken er Monja Wiiks «Jolene», en film hvor hun intervjuer amerikanske kvinner og menn om deres oppfattelse eller fortolkning av den mytologiserte skikkelsen Jolene (som Dolly Parton synger om i sangen med samme navn).
Det finnes neppe en rød tråd i denne utstillingen, men et par fellestrekk er verdt å merke seg: kjønn og kjønnsroller diskuteres i en rekke arbeider, både av kvinner og menn, mange kunstnere benytter noe som kanskje kan kalles en jordnær realisme i arbeidene sine – det er lite spektakulært å se. Og så er det interessant å se at ironien, som dominerte nittitallet, nærmest synes å ha forsvunnet fullstendig fra samtidskunsten, slik den er representert på denne utstillingen.
I det profesjonelle kunstlivet hører man ofte nedsettende kommentarer om
Høstutstillingen, men slik jeg ser det har denne utstillingen et par viktige kvaliteter som det vel verdt å ta vare på. Den første kvaliteten handler om omfang, for dette er en virkelig stor utstilling med hensyn til antall verk og kunstnere. Og særlig for oss, som bor litt langt vekke fra sentrale østlandsområder, er dette en god anledning til å bli kjent med kunstnere som sjelden eller aldri stiller ut på våre kanter av landet. Utstillingen dekker et vidt spekter med hensyn til kunstnernes alder og geografiske plassering, og ikke minst er den store variasjonen med hensyn til sjanger, form og innhold interessant.
Antall verk og variasjonen verkene i mellom gjør dette til en vanskelig utstilling å montere, Kunstforeningen har løst utfordringen ved å ta så og si alle rommene i huset på Madlaveien i bruk, noe som fungerer ganske bra. Kunstforeningen har også valgt å utvide åpningstidene sine, slik at det skal være mulig for folk flest å avlegge utstillingen et besøk.
Rogaland er representert gjennom ti kunstnere, og ikke minst gjennom årets juryleder, Ingrid Toogood Hovland. For meg ser det ut til at hun og de øvrige jurymedlemmene har gjort en god jobb med utvelgelsen av arbeider til årets Høstutstilling.
Stavanger Kunstforening/Stavanger2008
Til 2. november
Til 2. november
Vegar Moen, Den nye jerbanen ... I
En gigantutstilling hvor foto- og videokunst imponerer mest, og hvor dokumentarisme har overtatt ironiens plass.
Høstutstillingen kaller vi den, men egentlig heter den Statens Kunstutstilling, den vises i år for 121 gang. Høstutstillingen finner tradisjonelt sted på Kunstnernes Hus i Oslo, i år vises den også i Stavanger. Utstillingen er Norges største markering av samtidskunst, den ble arrangert for første gang i 1882, da som en radikal protest mot det etablerte borgerskapets dominans i kunstmiljøet.Utstillingen er juryert på grunnlag av fri innsendelse, det vil si at hvem som helst kan sende inn arbeider for å få dem vurdert for deltakelse i utstillingen. Dette gjør at Høstutstillingen står i kontrast til de aller fleste andre utstillinger nå for tiden, da disse stort sett blir produsert av en eller flere kuratorer som legger rammer og betingelser for utstillingene.
De beste arbeidene finnes innenfor video og foto. Noen av videoverkene kunne med fordel ha vært strammet litt inn med hensyn til tid, men stort sett er det mye bra som vises i utstillingens mørkerom. Flere av videokunstnerne tematiserer kjønn og kjønnsroller, et av de beste bidragene til denne tematikken er Monja Wiiks «Jolene», en film hvor hun intervjuer amerikanske kvinner og menn om deres oppfattelse eller fortolkning av den mytologiserte skikkelsen Jolene (som Dolly Parton synger om i sangen med samme navn).
Vegar Moen, Den nye jerbanen ... II ogIII
Vegar Moens «Den nye jernbanen I, II og III» skiller seg ut i mengden. Verket består av tre store fotografier som viser et jernbanespor som snor seg gjennom et stort øde landskap. Det handler om en form for realistisk fotodokumentarisme, likevel er det arbeidets poetiske kraft som slår meg. Det utstråler en form for melankoli, en nesten grensesprengende sårhet og ensomhet. Først i neste omgang, etter at følelsene har begynt å roe seg, settes de mer intellektuelle refleksjonene og rasjonelle tankene i gang. Dette verket handler om forholdet mellom teknologi og natur, mellom mennesker og menneskegrupper og helt spesifikt om forholdet mellom Kina og Tibet, området jernbanelinjen beveger seg i. Men altså like mye om estetisk skjønnhet. Arbeidet holder tankene fanget lenge etter at jeg har forlatt gallerirommet.
Også Elin Andreassens portrett «Havtor», Bjarne Bares «Haeunda Girls» og Grethe Britt Fredriksens «Negerkjøkken» er verdt å merke seg, Andreassen har laget et enkelt, seriøst og sterkt mannsportrett, Bare portretterer en gruppe kvinner, mens Fredriksens interiørbilde viser oss et nesten ulevelig sted. Også disse arbeid kan kalles fotodokumentariske, samtidig som de rommer noe ekstra, noe ubegripelig som får dem til å overskride virkeligheten.
Grethe Britt Fredriksen, Negerkjøkken
Bjarne Bare, Haeunda Girls
Jeg vil også trekke fram Bente Sommerfeldt-Colbergs mekanisk installasjon «Twisted» et spesielt interessant verk.
Utstillingsutsnitt, Bente Sommerfeldt-Colberg (foran) Pushwagner (Fargerikt på veggen)
Det finnes neppe en rød tråd i denne utstillingen, men et par fellestrekk er verdt å merke seg: kjønn og kjønnsroller diskuteres i en rekke arbeider, både av kvinner og menn, mange kunstnere benytter noe som kanskje kan kalles en jordnær realisme i arbeidene sine – det er lite spektakulært å se. Og så er det interessant å se at ironien, som dominerte nittitallet, nærmest synes å ha forsvunnet fullstendig fra samtidskunsten, slik den er representert på denne utstillingen.
I det profesjonelle kunstlivet hører man ofte nedsettende kommentarer om
Høstutstillingen, men slik jeg ser det har denne utstillingen et par viktige kvaliteter som det vel verdt å ta vare på. Den første kvaliteten handler om omfang, for dette er en virkelig stor utstilling med hensyn til antall verk og kunstnere. Og særlig for oss, som bor litt langt vekke fra sentrale østlandsområder, er dette en god anledning til å bli kjent med kunstnere som sjelden eller aldri stiller ut på våre kanter av landet. Utstillingen dekker et vidt spekter med hensyn til kunstnernes alder og geografiske plassering, og ikke minst er den store variasjonen med hensyn til sjanger, form og innhold interessant.
Antall verk og variasjonen verkene i mellom gjør dette til en vanskelig utstilling å montere, Kunstforeningen har løst utfordringen ved å ta så og si alle rommene i huset på Madlaveien i bruk, noe som fungerer ganske bra. Kunstforeningen har også valgt å utvide åpningstidene sine, slik at det skal være mulig for folk flest å avlegge utstillingen et besøk.
Rogaland er representert gjennom ti kunstnere, og ikke minst gjennom årets juryleder, Ingrid Toogood Hovland. For meg ser det ut til at hun og de øvrige jurymedlemmene har gjort en god jobb med utvelgelsen av arbeider til årets Høstutstilling.
med blikk for virkeligheten
Berni Searle
Hå gamle prestegard/On the Edge – Stavanger2008
Transit Art Space
Til medio november
Nok en gang har Hå gamle prestegard bidratt på en vesentlig måte til Stavanger2008s kunstprogram
I serien «On the Edge» har Hå gamle prestegard fått flere utmerkede kunstnere til å lage kunst til utvalgte fyr: israelske Dafna Kaffeman på Utsira, en gruppe nordiske kunstnere på Tungenes, britiske Michael Petry på Eigerøy, og nå – sørafrikanske Berni Searle på Obrestad.
Berni Searle har stilt ut i en rekke gallerier i USA og Europa, og kunsten hennes vises på de internasjonale biennalene i Venezia og Havanna, og nå vises den altså også her hos oss, som en del av «On the Edge». Denne gangen har Hå gamle prestegard arbeidet tett sammen med Transit Art Space i Stavanger, som var det første norske galleriet til å opprette kontakt med Searle. Resultatet er at vi kan se Searles arbeider på begge disse visningsstedene, og dermed få en grundig innføring i hennes kunstnerskap. De eldste arbeidene som vises er fra 2003, de nyeste er spesiallaget for dette prosjektet.
Sett gjennom arbeidene i disse to utstillingene ser vi en tydelig rød tråd i Searles produksjon, en identitet, eller en sterk signatur kan vi kanskje si. En enhet knyttet både til tematikk og form, innhold og utrykk. Hun viser i utstillingene både videoer og foto. Hav, vann og sjø spiller en viktig rolle i de fleste arbeidene, fargen rød går igjen som et sterkt symbolelement, i et par av arbeidene bruker hun papir og papirklipp på en interessant måte. Hun er ofte selv tilstede som figur i arbeidene sine, men hennes rolle er da først og fremst å være forteller eller formidler, hun framstår som et aktivt handlende subjekt, aldri som et passivt objekt for betrakterens blikk. Fotografiene bærer ofte et dystert og melankolsk innhold, et innhold som i filmene forsterkes og fokuseres gjennom lyder, musikk og sang.
Hovedverket i utstillingen «Day for Night» (2008) er laget på Kvassheim fyr spesielt for denne utstillingen. Searle har filmet fra fyrtårnet, hun ser verden fra lykten i fyret, kameraet roterer som fyrlykten. Vi ser utover landskapet i det solen går ned og alt blir mørkt. Filmen vises på fire vegger i et nokså lite rom, publikum sitter på puter på gulvet og oppslukes av filmen som dekker alle veggene i rommet, vi blir sittende midt inne i filmens verden. Musikken er sterk og sår, som tåkeluren varsler den farer. En flamme dukker plutselig opp i den mørke natten, den vokser seg stor og voldsom, den setter verden i brann. Havet og fiskebåtene erstattes av oljeraffineriet. Mens Searl tidligere ofte har fokusert på sin egen virkelighet som farget kvinne i Sør-Afrika, ser vi at hun i dette bestillingsverket har tatt et langt skritt inn i vår verden, det er oss og våre liv «Day for Night» henvender seg til: har vi kontroll? Klarer vi virkelig å forvalte naturens ressurser på en forsvarlig måte? Hun er ikke moraliserende, men hun bringer uten tvil politiske og etiske spørsmål til torgs.
Vi ser det samme, men på en helt annen måte, i videoinstallasjonen «Home and Away» (2003) som vises på Transit. Her ser vi kunstneren selv drivende i havet, i Gibraltarstredet midt mellom Marokko og Spania. Hun ligger på ryggen med armene ut fra kroppen, hun har på seg et dobbelt skjørt; rødt og hvitt. Stoffet folder seg i vannet, jeg kommer til å tenke på renessansens Mariabilder. Det har med den veldige stoffligheten og den symbolske fargebruken å gjøre. Intens rødt for kjærlighet, eller blod – liv og død, hvitt for uskyld. I bakgrunnen hører vi hviskende ord: I love, you love, they love – I fear, you fear, they … . Det er umulig ikke å tolke «Home and Away» som en kommentar til migrasjon, grenser og menneskeverd, til etnisitet, kjønn og identitet.
Det er viktig å understreke at det politiske, sosiale og etiske momentet i kunstnerskapet på ingen som helst måte svekker arbeidenes estetiske kvaliteter, snarere tvert i mot. Berni Searls kunst angår oss, vil oss noe, får oss til å tenke – og se. Det handler om å åpne øynene for en form for sansemessig erkjennelse.
Hå gamle prestegard/On the Edge – Stavanger2008
Transit Art Space
Til medio november
Publisert i Stavanger Aftenblad 21. oktober 2008
Nok en gang har Hå gamle prestegard bidratt på en vesentlig måte til Stavanger2008s kunstprogram
I serien «On the Edge» har Hå gamle prestegard fått flere utmerkede kunstnere til å lage kunst til utvalgte fyr: israelske Dafna Kaffeman på Utsira, en gruppe nordiske kunstnere på Tungenes, britiske Michael Petry på Eigerøy, og nå – sørafrikanske Berni Searle på Obrestad.
Berni Searle har stilt ut i en rekke gallerier i USA og Europa, og kunsten hennes vises på de internasjonale biennalene i Venezia og Havanna, og nå vises den altså også her hos oss, som en del av «On the Edge». Denne gangen har Hå gamle prestegard arbeidet tett sammen med Transit Art Space i Stavanger, som var det første norske galleriet til å opprette kontakt med Searle. Resultatet er at vi kan se Searles arbeider på begge disse visningsstedene, og dermed få en grundig innføring i hennes kunstnerskap. De eldste arbeidene som vises er fra 2003, de nyeste er spesiallaget for dette prosjektet.
Sett gjennom arbeidene i disse to utstillingene ser vi en tydelig rød tråd i Searles produksjon, en identitet, eller en sterk signatur kan vi kanskje si. En enhet knyttet både til tematikk og form, innhold og utrykk. Hun viser i utstillingene både videoer og foto. Hav, vann og sjø spiller en viktig rolle i de fleste arbeidene, fargen rød går igjen som et sterkt symbolelement, i et par av arbeidene bruker hun papir og papirklipp på en interessant måte. Hun er ofte selv tilstede som figur i arbeidene sine, men hennes rolle er da først og fremst å være forteller eller formidler, hun framstår som et aktivt handlende subjekt, aldri som et passivt objekt for betrakterens blikk. Fotografiene bærer ofte et dystert og melankolsk innhold, et innhold som i filmene forsterkes og fokuseres gjennom lyder, musikk og sang.
Hovedverket i utstillingen «Day for Night» (2008) er laget på Kvassheim fyr spesielt for denne utstillingen. Searle har filmet fra fyrtårnet, hun ser verden fra lykten i fyret, kameraet roterer som fyrlykten. Vi ser utover landskapet i det solen går ned og alt blir mørkt. Filmen vises på fire vegger i et nokså lite rom, publikum sitter på puter på gulvet og oppslukes av filmen som dekker alle veggene i rommet, vi blir sittende midt inne i filmens verden. Musikken er sterk og sår, som tåkeluren varsler den farer. En flamme dukker plutselig opp i den mørke natten, den vokser seg stor og voldsom, den setter verden i brann. Havet og fiskebåtene erstattes av oljeraffineriet. Mens Searl tidligere ofte har fokusert på sin egen virkelighet som farget kvinne i Sør-Afrika, ser vi at hun i dette bestillingsverket har tatt et langt skritt inn i vår verden, det er oss og våre liv «Day for Night» henvender seg til: har vi kontroll? Klarer vi virkelig å forvalte naturens ressurser på en forsvarlig måte? Hun er ikke moraliserende, men hun bringer uten tvil politiske og etiske spørsmål til torgs.Vi ser det samme, men på en helt annen måte, i videoinstallasjonen «Home and Away» (2003) som vises på Transit. Her ser vi kunstneren selv drivende i havet, i Gibraltarstredet midt mellom Marokko og Spania. Hun ligger på ryggen med armene ut fra kroppen, hun har på seg et dobbelt skjørt; rødt og hvitt. Stoffet folder seg i vannet, jeg kommer til å tenke på renessansens Mariabilder. Det har med den veldige stoffligheten og den symbolske fargebruken å gjøre. Intens rødt for kjærlighet, eller blod – liv og død, hvitt for uskyld. I bakgrunnen hører vi hviskende ord: I love, you love, they love – I fear, you fear, they … . Det er umulig ikke å tolke «Home and Away» som en kommentar til migrasjon, grenser og menneskeverd, til etnisitet, kjønn og identitet.Det er viktig å understreke at det politiske, sosiale og etiske momentet i kunstnerskapet på ingen som helst måte svekker arbeidenes estetiske kvaliteter, snarere tvert i mot. Berni Searls kunst angår oss, vil oss noe, får oss til å tenke – og se. Det handler om å åpne øynene for en form for sansemessig erkjennelse.
19. oktober 2008
full fart forover
Enkle, vakre og dekorative malerier
.jpg)
Kritikken finnes her
Hå gamle prestegard
Jan Stensrud
Til 23. november
Til 23. november
.jpg)
Kritikken finnes her
en virkelighet full av hverdagsligheter
Rogaland kunstsenter,
Denis Prisset, Sébastien Vedis, Stephane Benault og Catherine Melin
Til 11. oktober
I utstillingen «The Urban French Experience» viser Rogaland kunstsenter arbeider laget av de fire franske kunstnerne: Denis Prisset, Sébastien Vedis, Stephane Benault og Catherine Melin.
Denis Prissets omfattende fotoinstallasjon «Realisme francais» fra 1999 er utstillingens hovedverk, de tre andre viser kortere videoarbeider av nyere dato.
Ved hjelp av 5 lysbildeframvisere viser Prisset oss bilder fra fem franske byer. Han har forsøkt å fange virkeligheten slik den ser ut, uforskjønnet og hverdagslig. Her er bilder av gater og bygninger, biler, parker og byliv. Mennesker har ingen sentral plass i bildene. Det er få opplagte motiver her, ingen tradisjonelt sett velkomponerte scener av den typen som oftest gjengis på postkort eller i turistbrosjyrer, ikke skrytebilder som sier se hvor pent det er her. Det er byenes vanlige hverdagslige miljø Prisset har latt kameraet fange opp.
Sett fra Norge ser de fem byene temmelig like ut, serien oppleves lite variert. For meg som betrakter er det vanskelig å holde interessen oppe i møte med disse bildene, de oppleves i liten grad som kommuniserende, det er som om bildene ikke vil noe annet enn å registrere en virkelighet hvor ingenting skjer. Og slik settes betrakterens tålmodighet på prøve. Jeg savner en tydeligere kunstnerstemme i disse bildene, en tydeligere vilje i prosjektet. Det er som om kunstneren har lagt for mye av prosjektet over på betrakteren. Men det er ikke sikkert at vi føler at disse bildene angår oss nok til at vi vil ta jobben med å forsøke å skape mening i dem.
Fint da at vi kan gå til Sébastien Vedis og Catherine Melins videoarbeider. Vedis viser oss to korte filmer; i den første ser vi en mann som forflytter seg langs en vei i noe som ser ut som en romaskin, i den neste filmen møter vi mannen igjen, på biltur i regnet. Begge filmene har fanget opp en poetisk og mangetydig virkelighet på grensen mellom absurditet og melankoli. Et ensomt menneske fullstendig oppslukt av sine egne tilsynelatende meningsløse aktiviteter får meg til å tenke på alle de merkelige tingene vi fyller dagene våre med, mon tro om ikke nokså mye av det kunne ha fortonet seg relativt meningsløst og absurd – sett fra en annens perspektiv?
Catherine Melin har filmet noen barn som leker - eller sloss. Filmen er tvetydig på en måte som gjør meg urolig. Er jeg vitne til en røff lek, eller en begynnende krig? Forholdet mellom ungene forblir uavklart, og slik skapes en intens spenning i billedrommet. Har de kontroll? Burde noen bryte inn? En rekke tanker og følelser vekkes i løpet av de få minuttene filmen vises.
Hvis vi tar utgangspunkt i utstillingens overordnede tematikk, i hverdagslig realisme som en fellesnevner, fungerer videoarbeidene etter min mening langt bedre enn fotografiene, dette fordi filmene hele tiden balanserer mellom det gjenkjennelige og det forunderlige. Gjennom enkle grep klarer filmskaperne å underliggjøre virkeligheten og hverdagen. Fotografiene derimot er verken underlige eller gjenkjennelige, de er først og fremst kjedelige.
veldesignet norden-myte
27. september 2008
forskningsdagene -08
Wencke Mühleisen, Alma Oftedal, Henriette Thune & meg
Fire feminister tok til orde for en dialogisk og flerstemt feminisme under et seminar om feminisme i ny nordisk skjønnlitteratur på Forskningsdagene ved Universitetet i Stavanger nylig.
Tre skjønnlitterære verk ble presentert og diskutert på seminaret Omkamp: Likestilling og feminisme i ny nordisk skjønnlitteratur under Forskningsdagene nylig. Romanene rir på en nyfeministisk bølge som de siste ti årene har skyllet inn over Norden. Leder for Nettverk for feministisk teori og kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger, Wencke Mühleisen ser på 80-tallet som feminismens natt, men kan begeistret slå fast at de siste ti årene har Norden hatt en nyfeministisk vekkelse.
Først ut var svenskene som i 1999 kom med antologien Fittstim, der fortellingene er høyst personlige og skildrer hverdagslige ting i den unge kvinnens erfaringsverden. – Jeg leser de personlige og nære fortellingene som en metafor for manglende likestilling for det kvinnelige subjekt. Disse jentene tok til motmæle blant annet mot seksuell taushet, den kvinnelige idealkroppen og homofobien i samfunnet. Dermed begynte også de intellektuelle feministene fra 70-tallet å diskutere, forklarte Wencke Mühleisen, som påpekte at med denne bølgen av nordiske bøker forlot feminismen skammekroken. Etter Fittstim kom to norske oppfølgere samme året, Råtekst og Matriark. Etter dette har en rekke skjønnlitterære romaner i Norden tatt opp tema som likestilling, kjønn og feminisme. Kritikerne av disse bøkene påpekte at bidragene er selvbiografiske og derfor også private. Flere kritikere var skeptiske til hvorvidt de unge kvinnenes erfaringer og opplevelser kunne gi innsikt og gode argumenter for en nyfeministisk plattform. Mühleisen er svært uenig med kritikerne og mener at det nettopp er den nye feminismens styrke å vise fram det personlige.
Ekstrem-feminisme
Sara StridsbergTre skjønnlitterære verk ble presentert og diskutert på seminaret Omkamp: Likestilling og feminisme i ny nordisk skjønnlitteratur under Forskningsdagene nylig. Romanene rir på en nyfeministisk bølge som de siste ti årene har skyllet inn over Norden. Leder for Nettverk for feministisk teori og kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger, Wencke Mühleisen ser på 80-tallet som feminismens natt, men kan begeistret slå fast at de siste ti årene har Norden hatt en nyfeministisk vekkelse.
Først ut var svenskene som i 1999 kom med antologien Fittstim, der fortellingene er høyst personlige og skildrer hverdagslige ting i den unge kvinnens erfaringsverden. – Jeg leser de personlige og nære fortellingene som en metafor for manglende likestilling for det kvinnelige subjekt. Disse jentene tok til motmæle blant annet mot seksuell taushet, den kvinnelige idealkroppen og homofobien i samfunnet. Dermed begynte også de intellektuelle feministene fra 70-tallet å diskutere, forklarte Wencke Mühleisen, som påpekte at med denne bølgen av nordiske bøker forlot feminismen skammekroken. Etter Fittstim kom to norske oppfølgere samme året, Råtekst og Matriark. Etter dette har en rekke skjønnlitterære romaner i Norden tatt opp tema som likestilling, kjønn og feminisme. Kritikerne av disse bøkene påpekte at bidragene er selvbiografiske og derfor også private. Flere kritikere var skeptiske til hvorvidt de unge kvinnenes erfaringer og opplevelser kunne gi innsikt og gode argumenter for en nyfeministisk plattform. Mühleisen er svært uenig med kritikerne og mener at det nettopp er den nye feminismens styrke å vise fram det personlige.
Ekstrem-feminisme
Stipendiat i lesevitenskap ved Institutt for kultur og språkvitenskap Henriette Thune talte begeistret om sitt litterære funn, Drömfakulteten (2005) av Sara Stridsberg, som hun mener bærer fram en dialogisk feminisme. Stridsbergs jeg-forteller iscenesetter i romanen et møte mellom seg og den radikale feministen Valerie Solanas. Sistnevnte er kjent for å ha skrevet SCUM Manifesto (Society For Cutting Up Men) i 1968 og for å ha skutt Andy Warhol samme år. Stridsberg-fortelleren møter Solanas og går inn i en diskusjon med henne om manifestet, feminisme og Solanas eget liv. – Solana representerer en ekstem-feminisme, mens Stridsbergs forteller representerer en annen ideologisk feminisme anno 2005. De ideologiske motsetningene hindrer likevel ikke dialogen mellom dem, begge stemmene får prøvd seg. Romanen uttrykker dermed en dialogisk feminisme, delvis forårsaket av at jeg-personen i romanen er forelsket i Solanas. Dermed oppstår en flerstemt feminisme, som tillater også den andre å uttrykke seg til tross for deres ulike ideologiske ståsted, forklarte Thune.
Bitter fitte
Et annet bidrag til den nordiske nyfeministiske bølgen er Bitterfittan (2007) av Maria Sveland. 
Maria Sveland
Denne boka stiller spørsmålet: ”Hvordan skal vi noensinne kunne få et likestilt samfunn når vi ikke klarer å leve likestilt med den vi elsker?” I likhet med Drömfakulteten forenes estetikk og selvbiografi og politikk i boka. Bitterfittan handler om hovedpersonen Sara som drømmer om et voksent kvinneliv fylt med glede og seksuell frihet. I stedet opplever Sara svik, og både det å være gift og det å være mor blir en kilde til frustrasjon. Hun blir en bitterfitte – og en bitter kvinne er det verste som fins.
Arkitekt Alma Oftedal påpekte i sin presentasjon at kritikerne av Bitterfittan mente at hovedpersonen er en uansvarlig samfunnsborger og et plaprende og umodent vesen som syter. – Den feministiske stemmen som Bitterfittan representerer sensureres av kritikerne fordi den ikke passer inn i ideologien. Romanen er en privat erkjennelsesreise der hovedpersonen opplever et svik og forteller om det, mens kritikerne opplever det som sutrete og uten relevans. Men også denne stemmen teller. Også denne historien hører med, påpekte Oftedal som dermed også meldte på en stemme til den flerstemte nyfeminismen.
Kvinnen som antihelt
Det tredje og siste skjønnlitterære verket som ble trukket fram på seminaret, var den danske romanen I familiens skød av Christina Hesselholdt.
Christina Hesselholdt
Også den representerer en flerstemthet i og med at mange personers stemmer kommer til uttrykk. Litteraturviter Sigrun Hodne presenterte boka og mente at hovedpersonen i Hesselholdts roman, Anne, i likhet med mange andre kvinnelige hovedpersoner i romaner i Norden kan leses som en antihelt. Anne tar seg av familien sin, men kan ikke utstå sin stedatter. Hun ramser opp grunner for at hun ikke liker barnet og for å ikke føle kjærlighet. Leseren blir presset inn i et ubehag. – Den kvinnelige antihelten i denne romanen er et oppgjør med et uoppnåelig kvinneideal. Hun opptrer ikke politisk korrekt og opprøret er ikke velformulert, mer mistilpasset. Anne er en mislykket helt, forklarte Hodne og ramset opp andre nordiske forfattere som skriver om kvinnelige antihelter: Hanne Ørstavik, Trude Marstein og danske Helle Helle. 
Helle Helle
– Disse skjønnlitterære verkene representerer en ny måte å tenke feminisme på.
De legger vekten på det virkelighetsnære og utprøvende, og er et viktig bidrag til nyfeminismen, oppsummerte Mühleisen. Hun trakk også fram antologien Rosa Prosa (2006) der 16 unge kvinner skrev åpenhjertig om sin seksualitet. – Rosa Prosa ble fordømt av feministene, men jeg mener at de personlige tema i høyeste grad er et feministisk tema. Hver feministisk generasjon må kjempe sin feminisme fram, og de må insistere på sin subjektivitet, sa Mühleisen I debatten som fulgte, der også menn på seminaret kom med innspill, var det en klar enighet om at den nye feminismen har en dialogisk posisjon der alle forventer å bli lyttet til. Også menn. Og det som kjennetegner nyfeminismen er at de nettopp involverer menns stemmer: Nyfeministene tenker ikke ett kjønn, men mange personlige stemmer.
16. juli 2008
Intet nytt fra Vestfronten…
Kommentar publisert i Numer 76, nr. 2 - 2008
Sjokkerende dårlig - var dommen fra kunsteliten i Stavanger da de fikk kjennskap til kulturhovedstaden Stavanger2008 sitt program for snart to år siden. Eller, det er vel kanskje å ta litt sterkt i, for Stavanger2008 har hele tiden holdt kortene tett inntil brystet, og store deler av programmet ble først offentliggjort kort tid før åpningen av året. Det var hovedlinjene i programmet kritikerne reagerte på, uten tiltro til at det fantes interessante prosjekter gjemt bak slagord og gjeve målsettinger. Den dårlig stemning var til å ta og føle på, onde tunger hevdet sågar at kulturhovedstaden ville minne aller mest om en gigantisk pølsefest – noen må alltid ta sorgene på forskudd…!
Fire måneder av kulturhovedstadsåret har allerede passert, mon tro om Stavanger2008 har klart å overbevise skeptikerne? Har statusen som kulturhovedstad medført en generell kvalitetsheving på billedkunstfeltet? Jeg skulle ønske jeg kunne ha svart ubetinget ja, men akkurat nå ser bildet ganske så dystert ut. To av byens viktigste kunstinstitusjoner, Rogaland kunstsenter og Stavanger kunstforening, kryper omkring med brukket rygg. Kunstsenteret er uten lokaler og Kunstforeningen er uten penger, dermed har ingen av dem anledning til å levere gode utstillinger dette året. Lokale kunstnere har i liten grad fått støtte til egne prosjekter, og ingen interessante billedkunstnere utenbys fra har foreløpig vist fram sin kunst i regi av kulturhovedstaden 2008.
Men hva så med Stavangers fremste kunstgalleri, hva med Rogaland Kunstmuseum, hvordan ser kunstmuseets 2008 ut? Museet søkte om støtte til flere prosjekter, deriblant en stor Hertervig satsning, dessverre uten å få positivt svar. På grunn av dårlig egenøkonomi ble hele prosjektet skrinlagt. Men ett av kunstmuseets foreslåtte prosjekter har fått støtte, en utstilling kalt «Jan Groth og hans inspirasjonskilder». Jan Groth, som kanskje er aller mest kjent for sine gobeliner, men som har arbeidet vel så mye med tegning og skulptur, ble født i Stavanger for 70 år siden. Utstillingen skal vise både Groths egne arbeider, og arbeider av hans forbilder, d.v.s amerikanske og europeiske seinmodernister som; Rothko, Pollock, Newman og Giacometti. Akkurat hvilke arbeider som kommer til å bli vist er ennå ikke kjent. Åsmund Torkildsen ved Drammen museum er kurator for «Jan Groth og hans inspirasjonskilder».
Kultur er ikke det samme som kunst, men kunsten er en del av kulturen og billedkunsten burde ha vært langt mer synlig enn det den hittil har vært i kulturhovedstadsåret. Mitt oppdrag i denne teksten var å skrive om tegnekunstens kår i kulturhovedstaden, men jeg må dessverre innrømme at det så langt ikke har vært noe å skrive om på dette området. Så altså – til nå har kritikerne og skeptikerne hatt rett. Sett fra den visuelle kunstens side minner kulturhovedstaden aller mest om en gigantisk folkefestival, med liten plass for profesjonelle utøvere. Heller ikke publikum, de av oss som allerede i utgangspunktet synes at det er interessant, utfordrende og morsomt å se god kunst blir tatt på alvor når alt legges opp til at folk flest skal ha det gøy – kose seg. Kanskje er det Stavanger2008s instrumentelle kulturbegrep som skygger for kunstfeltet, eller kanskje skyldes svakheten en manglende kompetanse på billedkunst i kulturhovedstadens styre og administrasjon? Uansett er resultatet at billedkunstfeltet, inkludert tegnekunsten, så langt ikke synes å ha trukket noen veksler på kulturhovedstadsatsingen.
Til tross for stor ståhei er ikke alle her i byen like opptatt av 2008, noen, som for eksempel tegneren og billedkunstner Trond Hugo Haugen klarer å se litt lenger og er mer opptatt av det som skjer etterpå. Hans felttog «Ka då ittepå/Stavanger2018» fokuserer på etterbruk, på kunstlivet i regionen etter 2008. I et slikt perspektiv er kulturhovedstadsstatusen kun interessant i den grad den kan brukes som en dynamo for å skape et rikt og aktivt kunstliv i området i ettertid. Interessant nok har «Ka då ittepå» vært et av de mest synlige kunst- og kulturprosjektene i Stavanger den siste tiden.
Forhåpentligvis kan 2008, til tross for en heller laber start, bli akkurat en slik dynamo som Trond Hugo Haugen etterlyser, en inspirerende drivkraft for framtiden, en energikilde som gir næring også til tegnekunsten i tiden som kommer, slik at jeg ved neste korsvei kan melde om strålende hendelser og høy aktivitet på dette feltet. Men når det gjelder 2008 er tiden i ferd med å bli knapp, for de fire første kulturhovedstadsmånedene har på ingen måte svart til forventningene fra den visuelle kunstens point og view.
floker i systemet
UTSTILLING
«Tangles by the Sea» av Mona Næss og «The Pain» av Per Maning
Obrestad fyr (Hå gamle prestegard/Stavanger2008)
Til 31. august
En kjellerutstilling som verken når opp eller ut
Etter en rekke fantastiske fyrutstillinger må jeg innrømme at det oppleves som en liten nedtur å besøke Obrestad fyr akkurat nå. I kjelleren på fyret vises to små utstillinger som er en del av På kanten (On the Edge) prosjektet til Hå gamle prestegard/Stavanger2008. Det er ingen tvil om at det to kunstnerne Maning og Næss er flinke folk. Men hva gjør de egentlig her, i denne kjelleren - nå?
Det virker, for å si det som det er, temmelig sammenrasket det hele. Som om kuratoren(e) plutselig har oppdaget et par tomme rom og bestemt seg for å klemme inn litt kunst her og, sånn i siste liten. Denne følelsen forsterkes av at utstillingen på Obrestad har to navn, til tross for at den foregår i en og samme kjeller.
Mona Næss’ utstilling heter «Tangles by the Sea» og består av en porselensskulptur og en serie fotografier av den samme, eller lignende skulpturer, under vann. Tangles kan på norsk oversettes til floker, og det er også det skulpturen og bildene viser oss, kjempestore porselensfloker. Det er et poetisk og vakkert arbeid, et arbeid som i stor grad lukker seg om seg selv.
Per Maning viser et videoarbeid kalt «The Pain». Vi følger en liten porselensdukke, en mannlig bokser, på vei til havet. Den sterke mannen som er alt for liten for verden kan nok ha mange interessante ting å si oss, men denne filmen åpner ikke opp for betrakterens deltagende refleksjoner, vi slippes ikke inn i verkets tankeverden.
Muligens er det å legge lista alt for høyt å sammenligne denne utstillingen med de øvrige fyrutstillingene, for dem er det få samtidskunstutstillinger som kan måle seg mot her omkring. Likevel, til tross for at jeg synes at særlig Næss’ arbeid har mange gode kvaliteter synes jeg ikke det totale bildet blir godt nok. Vi har med to temmelig lukkede utstillinger å gjøre, utstillinger som krever for mye av sine omgivelser og av sitt publikum til å fungere slik som de nå vises.
«Tangles by the Sea» av Mona Næss og «The Pain» av Per Maning
Obrestad fyr (Hå gamle prestegard/Stavanger2008)
Til 31. august
En kjellerutstilling som verken når opp eller ut
Etter en rekke fantastiske fyrutstillinger må jeg innrømme at det oppleves som en liten nedtur å besøke Obrestad fyr akkurat nå. I kjelleren på fyret vises to små utstillinger som er en del av På kanten (On the Edge) prosjektet til Hå gamle prestegard/Stavanger2008. Det er ingen tvil om at det to kunstnerne Maning og Næss er flinke folk. Men hva gjør de egentlig her, i denne kjelleren - nå?
Det virker, for å si det som det er, temmelig sammenrasket det hele. Som om kuratoren(e) plutselig har oppdaget et par tomme rom og bestemt seg for å klemme inn litt kunst her og, sånn i siste liten. Denne følelsen forsterkes av at utstillingen på Obrestad har to navn, til tross for at den foregår i en og samme kjeller.
Mona Næss’ utstilling heter «Tangles by the Sea» og består av en porselensskulptur og en serie fotografier av den samme, eller lignende skulpturer, under vann. Tangles kan på norsk oversettes til floker, og det er også det skulpturen og bildene viser oss, kjempestore porselensfloker. Det er et poetisk og vakkert arbeid, et arbeid som i stor grad lukker seg om seg selv.
Per Maning viser et videoarbeid kalt «The Pain». Vi følger en liten porselensdukke, en mannlig bokser, på vei til havet. Den sterke mannen som er alt for liten for verden kan nok ha mange interessante ting å si oss, men denne filmen åpner ikke opp for betrakterens deltagende refleksjoner, vi slippes ikke inn i verkets tankeverden.
Muligens er det å legge lista alt for høyt å sammenligne denne utstillingen med de øvrige fyrutstillingene, for dem er det få samtidskunstutstillinger som kan måle seg mot her omkring. Likevel, til tross for at jeg synes at særlig Næss’ arbeid har mange gode kvaliteter synes jeg ikke det totale bildet blir godt nok. Vi har med to temmelig lukkede utstillinger å gjøre, utstillinger som krever for mye av sine omgivelser og av sitt publikum til å fungere slik som de nå vises.
skyggesider og labyrinter
UTSTILLING
Galleri Sult, Marianne Hannig Bertelsen
Til 19. juni
En utstilling som er litt finere enn det den burde ha vært
Det kan kanskje virke merkelig, men for meg synes det som om det er i mellomrommene det skjer mest i Marianne Bertelsens pasteller. Underlig, egentlig, for arbeidene hennes er fulle av utbroderte former og farger, likevel fascineres jeg mest av de områdene på arket som har unnsluppet kunstnerens fulle kontroll, de uferdige partiene hvor noe uventet fremmed ennå kan komme til å skje.
Ved første øyekast ser Bertelsens utstilling ut som en serie blomsterbilder, men går du tett innpå motivene vil du se at disse bildene har mer enn vakker natur å by på. Gjemt blant blomster og blader finnes det spor av menneskekropper.
Marianne Bertelsen, som er født i Tyskland i 1938, trekker tydelige linjer til andre verdenskrig gjennom serien Babi Jar. Babi Jar er en ravine utenfor Kiev hvor nazistene i løpet av to septemberdager i 1941 tok livet av mer enn 30 000 jøder. "Det er barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz," skal filosofen Theodor Adorno ha sagt. Hvordan kan det litterære språket beskrive de grusomme og utenkelige erfaringene som jødeutryddelsene etterlot seg? Kan vakre pasteller gi oss meningsfull innsikt i menneskenes redselsfulle natur? Adornos påstand legger en stor etisk byrde på kunstnernes skuldre og spørsmålene omkring kunstens muligheter og forpliktelser synes umulige å besvare, det eneste vi vet er at kunstnerne fortsetter å lage kunst mens soldatene fortsetter å krige.
Til tross for Bertelsens egne eksplisitte referanser til historiske hendelser er det også viktig å sette henne inn i vår egen samtid, og da kanskje særlig knytte henne til en form for gotikk som finnes i samtidskunsten akkurat nå. Begrepet gotisk brukes i dag nokså fritt om kunst som tematiserer død, forråtnelse og fragementerte kropper på en sensuell måte. Det handler, som vi ser hos Bertelsen, om stor kontraster. Det er interessant å merke seg at dette er trekk som Bertelsen har felles med kunstnere som er både en og to generasjoner yngre enn henne selv.
Bertelsens utstilling i Galleri Sult er fin, men det fine er ikke et uproblematisk begrep innenfor kunstkritikken - det fine kan true meningsfylden og kompleksiteten i et godt kunstverk, fine ting er ting vi som betraktere blir litt fort ferdige med. For min del kan Bertelsen godt legge av seg litt av flinkheten framover mot sin neste utstilling.
Galleri Sult, Marianne Hannig Bertelsen
Til 19. juni
En utstilling som er litt finere enn det den burde ha vært
Det kan kanskje virke merkelig, men for meg synes det som om det er i mellomrommene det skjer mest i Marianne Bertelsens pasteller. Underlig, egentlig, for arbeidene hennes er fulle av utbroderte former og farger, likevel fascineres jeg mest av de områdene på arket som har unnsluppet kunstnerens fulle kontroll, de uferdige partiene hvor noe uventet fremmed ennå kan komme til å skje.
Ved første øyekast ser Bertelsens utstilling ut som en serie blomsterbilder, men går du tett innpå motivene vil du se at disse bildene har mer enn vakker natur å by på. Gjemt blant blomster og blader finnes det spor av menneskekropper.
Marianne Bertelsen, som er født i Tyskland i 1938, trekker tydelige linjer til andre verdenskrig gjennom serien Babi Jar. Babi Jar er en ravine utenfor Kiev hvor nazistene i løpet av to septemberdager i 1941 tok livet av mer enn 30 000 jøder. "Det er barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz," skal filosofen Theodor Adorno ha sagt. Hvordan kan det litterære språket beskrive de grusomme og utenkelige erfaringene som jødeutryddelsene etterlot seg? Kan vakre pasteller gi oss meningsfull innsikt i menneskenes redselsfulle natur? Adornos påstand legger en stor etisk byrde på kunstnernes skuldre og spørsmålene omkring kunstens muligheter og forpliktelser synes umulige å besvare, det eneste vi vet er at kunstnerne fortsetter å lage kunst mens soldatene fortsetter å krige.
Til tross for Bertelsens egne eksplisitte referanser til historiske hendelser er det også viktig å sette henne inn i vår egen samtid, og da kanskje særlig knytte henne til en form for gotikk som finnes i samtidskunsten akkurat nå. Begrepet gotisk brukes i dag nokså fritt om kunst som tematiserer død, forråtnelse og fragementerte kropper på en sensuell måte. Det handler, som vi ser hos Bertelsen, om stor kontraster. Det er interessant å merke seg at dette er trekk som Bertelsen har felles med kunstnere som er både en og to generasjoner yngre enn henne selv.
Bertelsens utstilling i Galleri Sult er fin, men det fine er ikke et uproblematisk begrep innenfor kunstkritikken - det fine kan true meningsfylden og kompleksiteten i et godt kunstverk, fine ting er ting vi som betraktere blir litt fort ferdige med. For min del kan Bertelsen godt legge av seg litt av flinkheten framover mot sin neste utstilling.
SA: 17. juni 2008
kongen av rødt, blått og gult
UTSTILLING
Galleri Gann, Frans Widerberg
Til 29. juni
Dette har vi sett før
For ikke så mange ukene siden anmelde jeg Nico Widerbergs utstilling på Hå gamle prestegard, nå er det faren Frans sin tur, og Sør-Rogaland må med dette ha fått årets dose Widerberg – og vel så det…
Det er ingen tvil om at de to er ettertraktet av et stort publikum, de selger godt, og er slik nyttige kunstnere for gallerier som helt eller delvis lever av provisjon. Sammenligner vi far og sønn, en rimelig sammenligning fordi det finnes mange fellestrekk mellom arbeidene deres, blir en ting tydelig; Frans Widerberg er en langt bedre kunstner enn sin sønn Nico, og det spørs om ikke Nico ville ha tjent på å utvikle kunsten sin i en ganske annen retning enn den hans far allerede har valgt.
Men denne kritikken skal handle om Frans, en kunstner som de siste dagene har fått meg til å gruble en del over forholdet mellom begrepene godt og interessant i malerkunsten, dette er grublerier jeg vil komme tilbake til i denne kritikkens siste del.
I Galleri Gann viser Widerberg malerier, skulpturer og litografier, samt et enslig håndkolorert silketrykk. Arbeidene er figurative på en ekspresjonistisk måte, altså er de på en og samme tid gjenkjennelige og abstraherte. Til tross for at materialene varierer er motivkretsen den samme; hesten, mannen og kvinnen. Noen ganger får de vinger og blir til himmelhester og engler som svever fritt blant stjerner og planeter. Veggarbeidene flommer over av primærfarger - av rødt, blått og gult.
Måten Widerberg bruker fargene på skaper en intens lysfølelse i maleriene og grafikken, lyset griper deg før motivet. Widerbergs styrke ligger uten tvil i farge og lys, mens tematikken er stivnet i en form for kvasi-eksistensialisme. Bildenes tematiske innhold framstår som tomme fraser, som åpenbare sannheter; mennesket er et isolert vesen som aldri helt kan unnslippe sin egen ensomhet i det store universet, ensomheten har både positive sider – knyttet til frihet og overskridelse, og negative sider som handler om manglende nærhet og kommunikasjon. Dette er selvfølgelig ikke en uviktig erkjennelse, men den tenderer mot å bli banal når den terpes på fra en og samme synsvinkel hele tiden. Widerbergs heroisk universelle typer er i ferd med å gjøre seg selv om til latterlige klisjeer.
Men tilbake til spørsmålet om forholdet mellom det gode og det interessante. Widerberg er nok en god maler, men det betyr ikke at kunsten hans er interessant. Vurdert ut fra momenter som fornying, refleksjon og utvikling, som er viktige kriterier for vurdering av samtidskunst, er dette temmelig uinteressant. Widerberg har laget de samme bildene i førti år, det finnes svært liten tematisk og formmessig utvikling å spore. En kunstner som repeterer seg selv år ut og år inn uten noen gang å synes å reflektere over repetisjonen som fenomen, utfordrer verken seg selv eller sitt publikum.
Min harske konklusjon må derfor bli at det å være god ikke er det samme som å være interessant, og Widerberg har dessverre brukt de siste tjue årene av sin karriere til å bli en god - men temmelig uinteressant kunstner.
Galleri Gann, Frans Widerberg
Til 29. juni
Dette har vi sett før
For ikke så mange ukene siden anmelde jeg Nico Widerbergs utstilling på Hå gamle prestegard, nå er det faren Frans sin tur, og Sør-Rogaland må med dette ha fått årets dose Widerberg – og vel så det…
Det er ingen tvil om at de to er ettertraktet av et stort publikum, de selger godt, og er slik nyttige kunstnere for gallerier som helt eller delvis lever av provisjon. Sammenligner vi far og sønn, en rimelig sammenligning fordi det finnes mange fellestrekk mellom arbeidene deres, blir en ting tydelig; Frans Widerberg er en langt bedre kunstner enn sin sønn Nico, og det spørs om ikke Nico ville ha tjent på å utvikle kunsten sin i en ganske annen retning enn den hans far allerede har valgt.
Men denne kritikken skal handle om Frans, en kunstner som de siste dagene har fått meg til å gruble en del over forholdet mellom begrepene godt og interessant i malerkunsten, dette er grublerier jeg vil komme tilbake til i denne kritikkens siste del.
I Galleri Gann viser Widerberg malerier, skulpturer og litografier, samt et enslig håndkolorert silketrykk. Arbeidene er figurative på en ekspresjonistisk måte, altså er de på en og samme tid gjenkjennelige og abstraherte. Til tross for at materialene varierer er motivkretsen den samme; hesten, mannen og kvinnen. Noen ganger får de vinger og blir til himmelhester og engler som svever fritt blant stjerner og planeter. Veggarbeidene flommer over av primærfarger - av rødt, blått og gult.
Måten Widerberg bruker fargene på skaper en intens lysfølelse i maleriene og grafikken, lyset griper deg før motivet. Widerbergs styrke ligger uten tvil i farge og lys, mens tematikken er stivnet i en form for kvasi-eksistensialisme. Bildenes tematiske innhold framstår som tomme fraser, som åpenbare sannheter; mennesket er et isolert vesen som aldri helt kan unnslippe sin egen ensomhet i det store universet, ensomheten har både positive sider – knyttet til frihet og overskridelse, og negative sider som handler om manglende nærhet og kommunikasjon. Dette er selvfølgelig ikke en uviktig erkjennelse, men den tenderer mot å bli banal når den terpes på fra en og samme synsvinkel hele tiden. Widerbergs heroisk universelle typer er i ferd med å gjøre seg selv om til latterlige klisjeer.
Men tilbake til spørsmålet om forholdet mellom det gode og det interessante. Widerberg er nok en god maler, men det betyr ikke at kunsten hans er interessant. Vurdert ut fra momenter som fornying, refleksjon og utvikling, som er viktige kriterier for vurdering av samtidskunst, er dette temmelig uinteressant. Widerberg har laget de samme bildene i førti år, det finnes svært liten tematisk og formmessig utvikling å spore. En kunstner som repeterer seg selv år ut og år inn uten noen gang å synes å reflektere over repetisjonen som fenomen, utfordrer verken seg selv eller sitt publikum.
Min harske konklusjon må derfor bli at det å være god ikke er det samme som å være interessant, og Widerberg har dessverre brukt de siste tjue årene av sin karriere til å bli en god - men temmelig uinteressant kunstner.
SA 12. juni 2008
4. juni 2008
et godt år
Stavanger kunstforening,
Kunstskolens avgangsutstilling
Til 15. juni
En utstilling som gir grunn til optimisme til tross for rikelig med dyster tematikk
De 20 studentene som nå stiller ut i Stavanger kunstforening har tilbrakt de siste to årene som elever ved Kunstskolen i Rogaland. For noen er Kunstskolen en forskole, et første skritt i retning av en profesjonell kunstnerkarriere; er du dyktig kan du kanskje klare å bruke Kunstskolen som et springbrett for videre studier ved et nasjonalt eller internasjonalt kunstakademi - men så lenge man er elev ved Kunstskolen befinner man seg i startgropa, og jeg hadde derfor skrudd ned forventningsnivået en smule foran denne utstillingen. Men se, Kunstskolens avgangsutstilling er langt bedre enn hva jeg hadde forventet.
Over det brokete mangfoldet som utstillingen byr på hviler det en form for insisterende konsentrasjon, de unge kunstnerne har noe på hjertet. Flere av arbeidene reflekterer over private og politiske problemer, gjerne også over det private som politisk. Dette handler om ansvar, om etikk, og om å se seg selv som del av en åpen og kompleks verden.
Cathrine Einarssons «Familien samlet» viser oss et forstørret familieportrett utført i enkle plastperler. Portrettet er stort, perlene bitte små, og det må ha tatt uendelig lang tid å gjenoppbygge den lille familien. De uskyldige perlene får en helt ny kvalitet gjennom dette prosjektets størrelse og innhold, perlearbeidet har gått fra å være et hyggelig tidsfordriv til å bli et sosialpolitisk utsagn – går det i det hele tatt an å rekonstruere en familie som har gått i oppløsning? Kan hende har Einarsson hentet inspirasjon fra den amerikanske kunstneren Liza Lou som virkelig har drevet det langt innenfor perlekunsten.
Kunstskolens avgangsutstilling
Til 15. juni
En utstilling som gir grunn til optimisme til tross for rikelig med dyster tematikkDe 20 studentene som nå stiller ut i Stavanger kunstforening har tilbrakt de siste to årene som elever ved Kunstskolen i Rogaland. For noen er Kunstskolen en forskole, et første skritt i retning av en profesjonell kunstnerkarriere; er du dyktig kan du kanskje klare å bruke Kunstskolen som et springbrett for videre studier ved et nasjonalt eller internasjonalt kunstakademi - men så lenge man er elev ved Kunstskolen befinner man seg i startgropa, og jeg hadde derfor skrudd ned forventningsnivået en smule foran denne utstillingen. Men se, Kunstskolens avgangsutstilling er langt bedre enn hva jeg hadde forventet.
Over det brokete mangfoldet som utstillingen byr på hviler det en form for insisterende konsentrasjon, de unge kunstnerne har noe på hjertet. Flere av arbeidene reflekterer over private og politiske problemer, gjerne også over det private som politisk. Dette handler om ansvar, om etikk, og om å se seg selv som del av en åpen og kompleks verden.
Cathrine Einarssons «Familien samlet» viser oss et forstørret familieportrett utført i enkle plastperler. Portrettet er stort, perlene bitte små, og det må ha tatt uendelig lang tid å gjenoppbygge den lille familien. De uskyldige perlene får en helt ny kvalitet gjennom dette prosjektets størrelse og innhold, perlearbeidet har gått fra å være et hyggelig tidsfordriv til å bli et sosialpolitisk utsagn – går det i det hele tatt an å rekonstruere en familie som har gått i oppløsning? Kan hende har Einarsson hentet inspirasjon fra den amerikanske kunstneren Liza Lou som virkelig har drevet det langt innenfor perlekunsten.
Marianne Løvviks kunst er tydelig politisk. Hun setter spørsmål ved nordmenns selvforståelse, og myten om Norge som fredsnasjon. Hun er ikke den først som kommer med kritiske bemerkninger av denne art, men hennes arbeider er solide og gode, og plasserer seg derfor fint inn i en kritisk tradisjon. Hun forholder seg grundig og selvstendig til dagsaktuelle problemstillinger uten på noen måte å kompromittere den kunstneriske siden ved arbeidene sine.
I Bente Olsens malerier settes den norske identiteten i spill gjennom en serie 17. mai bilder. Hva er det vi feirer? Hvem feirer? Hvorfor? Godt å se at det ennå finnes dem som har lyst til å utfordre det tradisjonelle figurative maleriets muligheter både formalt og tematisk. Det skal bli interessant å se hvordan Olsen klarer å utvikle seg som maler.
Tor Thidesen har laget et plastposearbeid med tittelen: «Do you like human beings she said, no I said, I think I hate them», han fortjener utvilsomt premie for utstillingens fineste tittel. Igjen ser vi hvordan det private blir politisk. Vårt personlige forbruk er ikke en privatsak, våre handlinger har betydning for verden, med hvilken rett forbruker vi så uendelig mye mer enn andre?
Denne kritikken kan dessverre ikke kommentere hvert enkelt arbeid, men mange arbeider bærer en lignende kraft og styrke som de allerede nevnte verkene. Jeg oppfatter dette som en fin og reflektert modenhet, til forskjell fra narsissistisk selvfokusert show-off som vi litt for ofte ser både hos eldre og yngre kunstnere. Det er fint å ta del i andres engasjement slik vi gjør i denne utstillingen.
Neida, Kunstskolens avgangselever skuffer ikke! Forhåpentligvis vil vi møte mange av dem igjen etter ytterligere kunststudier.
publisert i SA 4/6-2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)