full fart forover

Enkle, vakre og dekorative malerier

Hå gamle prestegard

Jan Stensrud
Til 23. november

Kritikken finnes her

Bryne i ord og bilder

Teksten finnes her

en virkelighet full av hverdagsligheter

Hva skjer når ingenting hender?

Rogaland kunstsenter,

Denis Prisset, Sébastien Vedis, Stephane Benault og Catherine Melin

Til 11. oktober

I utstillingen «The Urban French Experience» viser Rogaland kunstsenter arbeider laget av de fire franske kunstnerne: Denis Prisset, Sébastien Vedis, Stephane Benault og Catherine Melin.

Denis Prissets omfattende fotoinstallasjon «Realisme francais» fra 1999 er utstillingens hovedverk, de tre andre viser kortere videoarbeider av nyere dato.

Ved hjelp av 5 lysbildeframvisere viser Prisset oss bilder fra fem franske byer. Han har forsøkt å fange virkeligheten slik den ser ut, uforskjønnet og hverdagslig. Her er bilder av gater og bygninger, biler, parker og byliv. Mennesker har ingen sentral plass i bildene. Det er få opplagte motiver her, ingen tradisjonelt sett velkomponerte scener av den typen som oftest gjengis på postkort eller i turistbrosjyrer, ikke skrytebilder som sier se hvor pent det er her. Det er byenes vanlige hverdagslige miljø Prisset har latt kameraet fange opp.

Sett fra Norge ser de fem byene temmelig like ut, serien oppleves lite variert. For meg som betrakter er det vanskelig å holde interessen oppe i møte med disse bildene, de oppleves i liten grad som kommuniserende, det er som om bildene ikke vil noe annet enn å registrere en virkelighet hvor ingenting skjer. Og slik settes betrakterens tålmodighet på prøve. Jeg savner en tydeligere kunstnerstemme i disse bildene, en tydeligere vilje i prosjektet. Det er som om kunstneren har lagt for mye av prosjektet over på betrakteren. Men det er ikke sikkert at vi føler at disse bildene angår oss nok til at vi vil ta jobben med å forsøke å skape mening i dem.

Fint da at vi kan gå til Sébastien Vedis og Catherine Melins videoarbeider. Vedis viser oss to korte filmer; i den første ser vi en mann som forflytter seg langs en vei i noe som ser ut som en romaskin, i den neste filmen møter vi mannen igjen, på biltur i regnet. Begge filmene har fanget opp en poetisk og mangetydig virkelighet på grensen mellom absurditet og melankoli. Et ensomt menneske fullstendig oppslukt av sine egne tilsynelatende meningsløse aktiviteter får meg til å tenke på alle de merkelige tingene vi fyller dagene våre med, mon tro om ikke nokså mye av det kunne ha fortonet seg relativt meningsløst og absurd – sett fra en annens perspektiv?

Catherine Melin har filmet noen barn som leker - eller sloss. Filmen er tvetydig på en måte som gjør meg urolig. Er jeg vitne til en røff lek, eller en begynnende krig? Forholdet mellom ungene forblir uavklart, og slik skapes en intens spenning i billedrommet. Har de kontroll? Burde noen bryte inn? En rekke tanker og følelser vekkes i løpet av de få minuttene filmen vises.

Hvis vi tar utgangspunkt i utstillingens overordnede tematikk, i hverdagslig realisme som en fellesnevner, fungerer videoarbeidene etter min mening langt bedre enn fotografiene, dette fordi filmene hele tiden balanserer mellom det gjenkjennelige og det forunderlige. Gjennom enkle grep klarer filmskaperne å underliggjøre virkeligheten og hverdagen. Fotografiene derimot er verken underlige eller gjenkjennelige, de er først og fremst kjedelige.

veldesignet norden-myte

Anmeldelsen av utstillingen kan leses her

Karin Ahlin "Historien Om När Regnet Kom (2008), stillbilder fra animasjonsfilm

Marlene Lindmark "Roadkills" (2007)

forskningsdagene -08

TEKST: Karen Anne Okstad

Wencke Mühleisen, Alma Oftedal, Henriette Thune & meg

Fire feminister tok til orde for en dialogisk og flerstemt feminisme under et seminar om feminisme i ny nordisk skjønnlitteratur på Forskningsdagene ved Universitetet i Stavanger nylig.
Tre skjønnlitterære verk ble presentert og diskutert på seminaret Omkamp: Likestilling og feminisme i ny nordisk skjønnlitteratur under Forskningsdagene nylig. Romanene rir på en nyfeministisk bølge som de siste ti årene har skyllet inn over Norden. Leder for Nettverk for feministisk teori og kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger, Wencke Mühleisen ser på 80-tallet som feminismens natt, men kan begeistret slå fast at de siste ti årene har Norden hatt en nyfeministisk vekkelse.
Først ut var svenskene som i 1999 kom med antologien Fittstim, der fortellingene er høyst personlige og skildrer hverdagslige ting i den unge kvinnens erfaringsverden. – Jeg leser de personlige og nære fortellingene som en metafor for manglende likestilling for det kvinnelige subjekt. Disse jentene tok til motmæle blant annet mot seksuell taushet, den kvinnelige idealkroppen og homofobien i samfunnet. Dermed begynte også de intellektuelle feministene fra 70-tallet å diskutere, forklarte Wencke Mühleisen, som påpekte at med denne bølgen av nordiske bøker forlot feminismen skammekroken. Etter Fittstim kom to norske oppfølgere samme året, Råtekst og Matriark. Etter dette har en rekke skjønnlitterære romaner i Norden tatt opp tema som likestilling, kjønn og feminisme. Kritikerne av disse bøkene påpekte at bidragene er selvbiografiske og derfor også private. Flere kritikere var skeptiske til hvorvidt de unge kvinnenes erfaringer og opplevelser kunne gi innsikt og gode argumenter for en nyfeministisk plattform. Mühleisen er svært uenig med kritikerne og mener at det nettopp er den nye feminismens styrke å vise fram det personlige.
Ekstrem-feminisme

Sara Stridsberg

Stipendiat i lesevitenskap ved Institutt for kultur og språkvitenskap Henriette Thune talte begeistret om sitt litterære funn, Drömfakulteten (2005) av Sara Stridsberg, som hun mener bærer fram en dialogisk feminisme. Stridsbergs jeg-forteller iscenesetter i romanen et møte mellom seg og den radikale feministen Valerie Solanas. Sistnevnte er kjent for å ha skrevet SCUM Manifesto (Society For Cutting Up Men) i 1968 og for å ha skutt Andy Warhol samme år. Stridsberg-fortelleren møter Solanas og går inn i en diskusjon med henne om manifestet, feminisme og Solanas eget liv. – Solana representerer en ekstem-feminisme, mens Stridsbergs forteller representerer en annen ideologisk feminisme anno 2005. De ideologiske motsetningene hindrer likevel ikke dialogen mellom dem, begge stemmene får prøvd seg. Romanen uttrykker dermed en dialogisk feminisme, delvis forårsaket av at jeg-personen i romanen er forelsket i Solanas. Dermed oppstår en flerstemt feminisme, som tillater også den andre å uttrykke seg til tross for deres ulike ideologiske ståsted, forklarte Thune.

Bitter fitte
Et annet bidrag til den nordiske nyfeministiske bølgen er Bitterfittan (2007) av Maria Sveland. Maria Sveland

Denne boka stiller spørsmålet: ”Hvordan skal vi noensinne kunne få et likestilt samfunn når vi ikke klarer å leve likestilt med den vi elsker?” I likhet med Drömfakulteten forenes estetikk og selvbiografi og politikk i boka. Bitterfittan handler om hovedpersonen Sara som drømmer om et voksent kvinneliv fylt med glede og seksuell frihet. I stedet opplever Sara svik, og både det å være gift og det å være mor blir en kilde til frustrasjon. Hun blir en bitterfitte – og en bitter kvinne er det verste som fins.
Arkitekt Alma Oftedal påpekte i sin presentasjon at kritikerne av Bitterfittan mente at hovedpersonen er en uansvarlig samfunnsborger og et plaprende og umodent vesen som syter. – Den feministiske stemmen som Bitterfittan representerer sensureres av kritikerne fordi den ikke passer inn i ideologien. Romanen er en privat erkjennelsesreise der hovedpersonen opplever et svik og forteller om det, mens kritikerne opplever det som sutrete og uten relevans. Men også denne stemmen teller. Også denne historien hører med, påpekte Oftedal som dermed også meldte på en stemme til den flerstemte nyfeminismen.
Kvinnen som antihelt
Det tredje og siste skjønnlitterære verket som ble trukket fram på seminaret, var den danske romanen I familiens skød av Christina Hesselholdt.

Christina Hesselholdt

Også den representerer en flerstemthet i og med at mange personers stemmer kommer til uttrykk. Litteraturviter Sigrun Hodne presenterte boka og mente at hovedpersonen i Hesselholdts roman, Anne, i likhet med mange andre kvinnelige hovedpersoner i romaner i Norden kan leses som en antihelt. Anne tar seg av familien sin, men kan ikke utstå sin stedatter. Hun ramser opp grunner for at hun ikke liker barnet og for å ikke føle kjærlighet. Leseren blir presset inn i et ubehag. – Den kvinnelige antihelten i denne romanen er et oppgjør med et uoppnåelig kvinneideal. Hun opptrer ikke politisk korrekt og opprøret er ikke velformulert, mer mistilpasset. Anne er en mislykket helt, forklarte Hodne og ramset opp andre nordiske forfattere som skriver om kvinnelige antihelter: Hanne Ørstavik, Trude Marstein og danske Helle Helle. Helle Helle

Jenter og kåthet
– Disse skjønnlitterære verkene representerer en ny måte å tenke feminisme på.
De legger vekten på det virkelighetsnære og utprøvende, og er et viktig bidrag til nyfeminismen, oppsummerte Mühleisen. Hun trakk også fram antologien Rosa Prosa (2006) der 16 unge kvinner skrev åpenhjertig om sin seksualitet. – Rosa Prosa ble fordømt av feministene, men jeg mener at de personlige tema i høyeste grad er et feministisk tema. Hver feministisk generasjon må kjempe sin feminisme fram, og de må insistere på sin subjektivitet, sa Mühleisen I debatten som fulgte, der også menn på seminaret kom med innspill, var det en klar enighet om at den nye feminismen har en dialogisk posisjon der alle forventer å bli lyttet til. Også menn. Og det som kjennetegner nyfeminismen er at de nettopp involverer menns stemmer: Nyfeministene tenker ikke ett kjønn, men mange personlige stemmer.

om tilhørighet og konfrontasjon

- et intervju med Jeanne van Heeswijk publisert i Billedkunst 4-08

Intet nytt fra Vestfronten…

Kommentar publisert i Numer 76, nr. 2 - 2008

Sjokkerende dårlig - var dommen fra kunsteliten i Stavanger da de fikk kjennskap til kulturhovedstaden Stavanger2008 sitt program for snart to år siden. Eller, det er vel kanskje å ta litt sterkt i, for Stavanger2008 har hele tiden holdt kortene tett inntil brystet, og store deler av programmet ble først offentliggjort kort tid før åpningen av året. Det var hovedlinjene i programmet kritikerne reagerte på, uten tiltro til at det fantes interessante prosjekter gjemt bak slagord og gjeve målsettinger. Den dårlig stemning var til å ta og føle på, onde tunger hevdet sågar at kulturhovedstaden ville minne aller mest om en gigantisk pølsefest – noen må alltid ta sorgene på forskudd…!



Fire måneder av kulturhovedstadsåret har allerede passert, mon tro om Stavanger2008 har klart å overbevise skeptikerne? Har statusen som kulturhovedstad medført en generell kvalitetsheving på billedkunstfeltet? Jeg skulle ønske jeg kunne ha svart ubetinget ja, men akkurat nå ser bildet ganske så dystert ut. To av byens viktigste kunstinstitusjoner, Rogaland kunstsenter og Stavanger kunstforening, kryper omkring med brukket rygg. Kunstsenteret er uten lokaler og Kunstforeningen er uten penger, dermed har ingen av dem anledning til å levere gode utstillinger dette året. Lokale kunstnere har i liten grad fått støtte til egne prosjekter, og ingen interessante billedkunstnere utenbys fra har foreløpig vist fram sin kunst i regi av kulturhovedstaden 2008.

Men hva så med Stavangers fremste kunstgalleri, hva med Rogaland Kunstmuseum, hvordan ser kunstmuseets 2008 ut? Museet søkte om støtte til flere prosjekter, deriblant en stor Hertervig satsning, dessverre uten å få positivt svar. På grunn av dårlig egenøkonomi ble hele prosjektet skrinlagt. Men ett av kunstmuseets foreslåtte prosjekter har fått støtte, en utstilling kalt «Jan Groth og hans inspirasjonskilder». Jan Groth, som kanskje er aller mest kjent for sine gobeliner, men som har arbeidet vel så mye med tegning og skulptur, ble født i Stavanger for 70 år siden. Utstillingen skal vise både Groths egne arbeider, og arbeider av hans forbilder, d.v.s amerikanske og europeiske seinmodernister som; Rothko, Pollock, Newman og Giacometti. Akkurat hvilke arbeider som kommer til å bli vist er ennå ikke kjent. Åsmund Torkildsen ved Drammen museum er kurator for «Jan Groth og hans inspirasjonskilder».

Kultur er ikke det samme som kunst, men kunsten er en del av kulturen og billedkunsten burde ha vært langt mer synlig enn det den hittil har vært i kulturhovedstadsåret. Mitt oppdrag i denne teksten var å skrive om tegnekunstens kår i kulturhovedstaden, men jeg må dessverre innrømme at det så langt ikke har vært noe å skrive om på dette området. Så altså – til nå har kritikerne og skeptikerne hatt rett. Sett fra den visuelle kunstens side minner kulturhovedstaden aller mest om en gigantisk folkefestival, med liten plass for profesjonelle utøvere. Heller ikke publikum, de av oss som allerede i utgangspunktet synes at det er interessant, utfordrende og morsomt å se god kunst blir tatt på alvor når alt legges opp til at folk flest skal ha det gøy – kose seg. Kanskje er det Stavanger2008s instrumentelle kulturbegrep som skygger for kunstfeltet, eller kanskje skyldes svakheten en manglende kompetanse på billedkunst i kulturhovedstadens styre og administrasjon? Uansett er resultatet at billedkunstfeltet, inkludert tegnekunsten, så langt ikke synes å ha trukket noen veksler på kulturhovedstadsatsingen.

Til tross for stor ståhei er ikke alle her i byen like opptatt av 2008, noen, som for eksempel tegneren og billedkunstner Trond Hugo Haugen klarer å se litt lenger og er mer opptatt av det som skjer etterpå. Hans felttog «Ka då ittepå/Stavanger2018» fokuserer på etterbruk, på kunstlivet i regionen etter 2008. I et slikt perspektiv er kulturhovedstadsstatusen kun interessant i den grad den kan brukes som en dynamo for å skape et rikt og aktivt kunstliv i området i ettertid. Interessant nok har «Ka då ittepå» vært et av de mest synlige kunst- og kulturprosjektene i Stavanger den siste tiden.


Forhåpentligvis kan 2008, til tross for en heller laber start, bli akkurat en slik dynamo som Trond Hugo Haugen etterlyser, en inspirerende drivkraft for framtiden, en energikilde som gir næring også til tegnekunsten i tiden som kommer, slik at jeg ved neste korsvei kan melde om strålende hendelser og høy aktivitet på dette feltet. Men når det gjelder 2008 er tiden i ferd med å bli knapp, for de fire første kulturhovedstadsmånedene har på ingen måte svart til forventningene fra den visuelle kunstens point og view.

floker i systemet

UTSTILLING
«Tangles by the Sea» av Mona Næss og «The Pain» av Per Maning
Obrestad fyr (Hå gamle prestegard/Stavanger2008)
Til 31. august

En kjellerutstilling som verken når opp eller ut

Etter en rekke fantastiske fyrutstillinger må jeg innrømme at det oppleves som en liten nedtur å besøke Obrestad fyr akkurat nå. I kjelleren på fyret vises to små utstillinger som er en del av På kanten (On the Edge) prosjektet til Hå gamle prestegard/Stavanger2008. Det er ingen tvil om at det to kunstnerne Maning og Næss er flinke folk. Men hva gjør de egentlig her, i denne kjelleren - nå?

Det virker, for å si det som det er, temmelig sammenrasket det hele. Som om kuratoren(e) plutselig har oppdaget et par tomme rom og bestemt seg for å klemme inn litt kunst her og, sånn i siste liten. Denne følelsen forsterkes av at utstillingen på Obrestad har to navn, til tross for at den foregår i en og samme kjeller.

Mona Næss’ utstilling heter «Tangles by the Sea» og består av en porselensskulptur og en serie fotografier av den samme, eller lignende skulpturer, under vann. Tangles kan på norsk oversettes til floker, og det er også det skulpturen og bildene viser oss, kjempestore porselensfloker. Det er et poetisk og vakkert arbeid, et arbeid som i stor grad lukker seg om seg selv.

Per Maning viser et videoarbeid kalt «The Pain». Vi følger en liten porselensdukke, en mannlig bokser, på vei til havet. Den sterke mannen som er alt for liten for verden kan nok ha mange interessante ting å si oss, men denne filmen åpner ikke opp for betrakterens deltagende refleksjoner, vi slippes ikke inn i verkets tankeverden.

Muligens er det å legge lista alt for høyt å sammenligne denne utstillingen med de øvrige fyrutstillingene, for dem er det få samtidskunstutstillinger som kan måle seg mot her omkring. Likevel, til tross for at jeg synes at særlig Næss’ arbeid har mange gode kvaliteter synes jeg ikke det totale bildet blir godt nok. Vi har med to temmelig lukkede utstillinger å gjøre, utstillinger som krever for mye av sine omgivelser og av sitt publikum til å fungere slik som de nå vises.

skyggesider og labyrinter

UTSTILLING
Galleri Sult, Marianne Hannig Bertelsen
Til 19. juni

En utstilling som er litt finere enn det den burde ha vært



Det kan kanskje virke merkelig, men for meg synes det som om det er i mellomrommene det skjer mest i Marianne Bertelsens pasteller. Underlig, egentlig, for arbeidene hennes er fulle av utbroderte former og farger, likevel fascineres jeg mest av de områdene på arket som har unnsluppet kunstnerens fulle kontroll, de uferdige partiene hvor noe uventet fremmed ennå kan komme til å skje.

Ved første øyekast ser Bertelsens utstilling ut som en serie blomsterbilder, men går du tett innpå motivene vil du se at disse bildene har mer enn vakker natur å by på. Gjemt blant blomster og blader finnes det spor av menneskekropper.

Marianne Bertelsen, som er født i Tyskland i 1938, trekker tydelige linjer til andre verdenskrig gjennom serien Babi Jar. Babi Jar er en ravine utenfor Kiev hvor nazistene i løpet av to septemberdager i 1941 tok livet av mer enn 30 000 jøder. "Det er barbarisk å skrive dikt etter Auschwitz," skal filosofen Theodor Adorno ha sagt. Hvordan kan det litterære språket beskrive de grusomme og utenkelige erfaringene som jødeutryddelsene etterlot seg? Kan vakre pasteller gi oss meningsfull innsikt i menneskenes redselsfulle natur? Adornos påstand legger en stor etisk byrde på kunstnernes skuldre og spørsmålene omkring kunstens muligheter og forpliktelser synes umulige å besvare, det eneste vi vet er at kunstnerne fortsetter å lage kunst mens soldatene fortsetter å krige.

Til tross for Bertelsens egne eksplisitte referanser til historiske hendelser er det også viktig å sette henne inn i vår egen samtid, og da kanskje særlig knytte henne til en form for gotikk som finnes i samtidskunsten akkurat nå. Begrepet gotisk brukes i dag nokså fritt om kunst som tematiserer død, forråtnelse og fragementerte kropper på en sensuell måte. Det handler, som vi ser hos Bertelsen, om stor kontraster. Det er interessant å merke seg at dette er trekk som Bertelsen har felles med kunstnere som er både en og to generasjoner yngre enn henne selv.

Bertelsens utstilling i Galleri Sult er fin, men det fine er ikke et uproblematisk begrep innenfor kunstkritikken - det fine kan true meningsfylden og kompleksiteten i et godt kunstverk, fine ting er ting vi som betraktere blir litt fort ferdige med. For min del kan Bertelsen godt legge av seg litt av flinkheten framover mot sin neste utstilling.

SA: 17. juni 2008

kongen av rødt, blått og gult

UTSTILLING
Galleri Gann, Frans Widerberg
Til 29. juni

Dette har vi sett før

For ikke så mange ukene siden anmelde jeg Nico Widerbergs utstilling på Hå gamle prestegard, nå er det faren Frans sin tur, og Sør-Rogaland må med dette ha fått årets dose Widerberg – og vel så det…

Det er ingen tvil om at de to er ettertraktet av et stort publikum, de selger godt, og er slik nyttige kunstnere for gallerier som helt eller delvis lever av provisjon. Sammenligner vi far og sønn, en rimelig sammenligning fordi det finnes mange fellestrekk mellom arbeidene deres, blir en ting tydelig; Frans Widerberg er en langt bedre kunstner enn sin sønn Nico, og det spørs om ikke Nico ville ha tjent på å utvikle kunsten sin i en ganske annen retning enn den hans far allerede har valgt.

Men denne kritikken skal handle om Frans, en kunstner som de siste dagene har fått meg til å gruble en del over forholdet mellom begrepene godt og interessant i malerkunsten, dette er grublerier jeg vil komme tilbake til i denne kritikkens siste del.

I Galleri Gann viser Widerberg malerier, skulpturer og litografier, samt et enslig håndkolorert silketrykk. Arbeidene er figurative på en ekspresjonistisk måte, altså er de på en og samme tid gjenkjennelige og abstraherte. Til tross for at materialene varierer er motivkretsen den samme; hesten, mannen og kvinnen. Noen ganger får de vinger og blir til himmelhester og engler som svever fritt blant stjerner og planeter. Veggarbeidene flommer over av primærfarger - av rødt, blått og gult.

Måten Widerberg bruker fargene på skaper en intens lysfølelse i maleriene og grafikken, lyset griper deg før motivet. Widerbergs styrke ligger uten tvil i farge og lys, mens tematikken er stivnet i en form for kvasi-eksistensialisme. Bildenes tematiske innhold framstår som tomme fraser, som åpenbare sannheter; mennesket er et isolert vesen som aldri helt kan unnslippe sin egen ensomhet i det store universet, ensomheten har både positive sider – knyttet til frihet og overskridelse, og negative sider som handler om manglende nærhet og kommunikasjon. Dette er selvfølgelig ikke en uviktig erkjennelse, men den tenderer mot å bli banal når den terpes på fra en og samme synsvinkel hele tiden. Widerbergs heroisk universelle typer er i ferd med å gjøre seg selv om til latterlige klisjeer.

Men tilbake til spørsmålet om forholdet mellom det gode og det interessante. Widerberg er nok en god maler, men det betyr ikke at kunsten hans er interessant. Vurdert ut fra momenter som fornying, refleksjon og utvikling, som er viktige kriterier for vurdering av samtidskunst, er dette temmelig uinteressant. Widerberg har laget de samme bildene i førti år, det finnes svært liten tematisk og formmessig utvikling å spore. En kunstner som repeterer seg selv år ut og år inn uten noen gang å synes å reflektere over repetisjonen som fenomen, utfordrer verken seg selv eller sitt publikum.

Min harske konklusjon må derfor bli at det å være god ikke er det samme som å være interessant, og Widerberg har dessverre brukt de siste tjue årene av sin karriere til å bli en god - men temmelig uinteressant kunstner.

SA 12. juni 2008

kunst midt i hverdagen

http://www.aftenbladet.no/kultur/2008/article659462.ece

vann, vind og kunst

http://www.aftenbladet.no/kultur/article658992.ece?service=print

et godt år

Stavanger kunstforening,
Kunstskolens avgangsutstilling
Til 15. juni


En utstilling som gir grunn til optimisme til tross for rikelig med dyster tematikk

De 20 studentene som nå stiller ut i Stavanger kunstforening har tilbrakt de siste to årene som elever ved Kunstskolen i Rogaland. For noen er Kunstskolen en forskole, et første skritt i retning av en profesjonell kunstnerkarriere; er du dyktig kan du kanskje klare å bruke Kunstskolen som et springbrett for videre studier ved et nasjonalt eller internasjonalt kunstakademi - men så lenge man er elev ved Kunstskolen befinner man seg i startgropa, og jeg hadde derfor skrudd ned forventningsnivået en smule foran denne utstillingen. Men se, Kunstskolens avgangsutstilling er langt bedre enn hva jeg hadde forventet.

Over det brokete mangfoldet som utstillingen byr på hviler det en form for insisterende konsentrasjon, de unge kunstnerne har noe på hjertet. Flere av arbeidene reflekterer over private og politiske problemer, gjerne også over det private som politisk. Dette handler om ansvar, om etikk, og om å se seg selv som del av en åpen og kompleks verden.

Cathrine Einarssons «Familien samlet» viser oss et forstørret familieportrett utført i enkle plastperler. Portrettet er stort, perlene bitte små, og det må ha tatt uendelig lang tid å gjenoppbygge den lille familien. De uskyldige perlene får en helt ny kvalitet gjennom dette prosjektets størrelse og innhold, perlearbeidet har gått fra å være et hyggelig tidsfordriv til å bli et sosialpolitisk utsagn – går det i det hele tatt an å rekonstruere en familie som har gått i oppløsning? Kan hende har Einarsson hentet inspirasjon fra den amerikanske kunstneren Liza Lou som virkelig har drevet det langt innenfor perlekunsten.

Marianne Løvviks kunst er tydelig politisk. Hun setter spørsmål ved nordmenns selvforståelse, og myten om Norge som fredsnasjon. Hun er ikke den først som kommer med kritiske bemerkninger av denne art, men hennes arbeider er solide og gode, og plasserer seg derfor fint inn i en kritisk tradisjon. Hun forholder seg grundig og selvstendig til dagsaktuelle problemstillinger uten på noen måte å kompromittere den kunstneriske siden ved arbeidene sine.
I Bente Olsens malerier settes den norske identiteten i spill gjennom en serie 17. mai bilder. Hva er det vi feirer? Hvem feirer? Hvorfor? Godt å se at det ennå finnes dem som har lyst til å utfordre det tradisjonelle figurative maleriets muligheter både formalt og tematisk. Det skal bli interessant å se hvordan Olsen klarer å utvikle seg som maler.
Tor Thidesen har laget et plastposearbeid med tittelen: «Do you like human beings she said, no I said, I think I hate them», han fortjener utvilsomt premie for utstillingens fineste tittel. Igjen ser vi hvordan det private blir politisk. Vårt personlige forbruk er ikke en privatsak, våre handlinger har betydning for verden, med hvilken rett forbruker vi så uendelig mye mer enn andre?

Denne kritikken kan dessverre ikke kommentere hvert enkelt arbeid, men mange arbeider bærer en lignende kraft og styrke som de allerede nevnte verkene. Jeg oppfatter dette som en fin og reflektert modenhet, til forskjell fra narsissistisk selvfokusert show-off som vi litt for ofte ser både hos eldre og yngre kunstnere. Det er fint å ta del i andres engasjement slik vi gjør i denne utstillingen.

Neida, Kunstskolens avgangselever skuffer ikke! Forhåpentligvis vil vi møte mange av dem igjen etter ytterligere kunststudier.

publisert i SA 4/6-2008

biler og fly

UTSTILLING
Galleri Sult, Morten Gran
Til 31. mai



En utstilling uten tilstrekkelig tyngde og dybde

Biler og fly, det er dette Morten Grans utstilling i Galleri Sult handler om. I et popkunst lignende formspråk har han fylt plate etter plate med elegante framkomstmidler. Motivene er delvis malt og delvis sprayet på MDF-plater. Dette er plater som sørger for en død og stabil bakgrunn, i motsetning til lerret, som er et mer levende og ukontrollerbart materiale og derfor krever omfattende preparering for å gi den tause bakgrunnen som Gran er på jakt etter.

Grans blikk er tilbakeskuende, det er biler og fly fra -50 og -60 tallet som vekker hans nysgjerrighet, farten og formestetikken står i fokus. Han lager bilder i serier, fargene han bruker er sterke og til dels komplementære. Noen ganger bruker han sjablonger som delvis skjuler hovedmotivet, han lar biler og fly forsvinne bak ruter og striper.

Popkunsten som ble utviklet på midten av 1900-tallet var tydelig inspirert av massemedia, tegneserier og reklame. Det handlet om å viske ut skillet mellom finkultur og massekultur, mellom eliten og folk flest, mellom kunst og underholdning. Og midt i det hele fantes det også et generasjonsopprør, popkunst var kunst for en ny tid. Men selv det nye blir etter hvert historisk, noe vi tydelig ser i Grans arbeider. For det finnes ingenting provoserende nytt i det han gjør, snarere kan vi si at dette handler om en dyrking av fortiden, en fasinasjon for tiden som var, og kanskje handler dette aller mest om guttedrømmer?

Morten Grans utstilling er dekorativ, men etter min mening ikke så mye mer. Problemet er at bildene gir for liten motstand. Det er ikke noe nytt å oppdage etter første blikk, det synes ikke som om kunstneren har vært ute etter noe annet enn å formidle sin fasinasjon for velutviklet teknisk design. Han klarer i liten grad å utvikle motivene til noe mer enn avbildninger i sterke farger. Hvis du deler hans entusiasme for biler og fly er dette kanskje godt nok. Hvis ikke blir bildene ganske fort stående som tause illustrasjoner på veggen.

publisert i SA 30. mai 2008

Mytiske hemmeligheter

UTSTILLING
Eigerøy fyr (Hå gamle prestegard/Stavanger2008), Michael Petry
Til 31. august

En blendende vakker aktualisering av vår felles mytehistorie
Michael Petrys installasjon «Golden Rain» på Eigerøy fyr er basert på myten om kong Akrisios datter Danaë. Orakelet i Delfi forteller Kong Akrisios at hans vakre datter Danaë vil få en sønn som vil drepe sin egen morfar, for å unngå at Danaë blir med barn låser kongen henne inne i et tårn - men Zevs’ begjær kjenner ingen grenser, han skaper seg om til et gullregn, trenger seg inn i skjulestedet og befrukter henne. Ingen kan unnslippe sin egen skjebne… Petry har gjenskapt mytens gullregn i form av 100 opake glassdråper som nå henger i Eigerøy fyr, i et tårn på en forblåst odde. Han har invitert hundre kunstnere til å reflektere over myten og over hvilken beskjed de ville ha sendt ut i verden hvis de selv satt innesperret i et tårn. Kunstnerne har fått hver sin dråpe til disposisjon. Slik har hver og en av de ugjennomsiktige dråpene blitt fylt med et lite kunstverk, skjult for oss som nå bare ser vår egen speiling i det gyldne glasset. Innholdet i hver dråpe er imidlertid gjengitt i en flott katalog som følger utstillingen, hvilke dråpe som inneholder hva kan vi bare gjette oss til. Som i myten handler også Petrys regn om fruktbarhet og skaperkraft, men også om kommunikasjon og dialog, om forbindelseslinjer oss mennesker i mellom.

Klimt: Danae (1907)

Befruktningen av Danaë er utbredt motiv innenfor billedkunsten, hun er for eksempel malt av Tizian, Rembrandt og Klimt. Motivet blir, til tross for sitt fokus på kroppslig sensualitet, gjerne tolket som et symbol på guddommelig kjærlighet og transcendens. Men til forskjell fra sine kunsthistoriske forfedre er det selve gullregnet som er Petrys fokus, ikke den vakre Danaë. Dette betyr ikke at hans verk mangler sanselighet, for de gyldne dråpene som omslutter oss i tårnet kan så absolutt lede tankene både hit og dit.

Tizian: Danae (1488-90)

Petrys utstilling handler også om synlighet. Noe holdes skjult for ikke å bli sett, for å unnslippe begjærlige blikk, i myten er det Danaë, hos Petry er det alle miniatyrverkene inne i gulldråpene. Men ingenting er mer fruktbart for vår forestillingsevne og så pirrende for begjæret som skjulte hemmeligheter. I fyrets entré har du anledning til å lage din egen hemmelige beskjed i form av en flaskepost, som mot slutten av sommeren vil bli sluppet i havet. Slik blir vi alle invitert til å ta del i Petrys kunstverk, til å bli en del av kunstverkets store mysterium. Det ser nesten ut som om Petry har klart det som så mange av kunstnerne i Nabolagshemmelighet-prosjektet strevde med å få til, nemlig å skape et stedsspesifikt verk som både tar hensyn til visningsstedets arkitektur og natur, samtidig som det lar betrakterne, brukerne av stedet, folk flest, bli en medskapende del av kunstverket. Dette er mye å forlange av en enkelt kunstner, men Petry viser oss at det faktisk går an. Han har skapt et verk som på en og samme tid er ydmykt og sterkt, som både er historisk og samtidig, lokalt og universelt. Han har gjenskapt en felles myte på en helt personlig måte og slik gitt oss et fantastisk kunstverk - bare se selv!

publisert i Stavanger Aftenblad 29. mai 2008

romantiserende kvinnehistorier

MOBIL INSTALLASJON
Stavanger2008, Marit Benthe Norheim

En installasjon som er bedre på formidling enn på kritisk refleksjon

Marit Benthe Norheim er opptatt av at kunsten hun lager skal kommunisere med publikum, være imøtekommende og fortellende. Hun vil at kunsten hun lager skal gå i dialog med rommet den plasseres i og med menneskene som bruker dette rommet eller stedet. Verket «Campingkvinner», som skal på tur rundt i Rogaland i sommer, iscenesetter en rekke historier.

Kunstverket «Campingkvinner» består av fem campingvogner. På taket av hver vogn har kunstneren plassert en kvinnelig overkropp, selve vognen blir kroppens skjørt – eller skjød. Inne i vognene spilles det musikk av komponisten Geir Johnson.

De fem campingkvinnene har ulike kvaliteter: «Flyktningekvinnen» rommer 400 mosaikkfliser laget av flyktningekvinner og –barn, «Bruden» er tapetsert med bryllupsbilder fra mange land, «Maria Beskytteren» er basert på religiøse myter, «Sirenen» bygger på et gresk epos, mens innsiden av «Campingmama» viser oss scener fra campinglivet. Samlet er det med andre ord et uendelig antall historier som fortelles gjennom de fem campingvognene.

En ting er likevel felles, det er kvinnenes liv og historie som settes i sentrum, campingvognen er et feminint rom, nesten som en livmor, et rom for beskyttelse og omsorg, men også et sted preget av en nesten kvelende intimitet. Det er de små fortellingene som faller ut av historiebøkene som fortelles gjennom dette verket, de hverdagslige tingene som er så viktige men likevel usynlige når den store historien skal skrives.

Styrken i prosjektet er etter min mening dets formidlende kvalitet. «Campingmama» og «Bruden» vekker egne minner og erfaringer. Brudebilder fra alle land og tider viser oss hvordan tiden både er lineær og syklisk, vi ser på klær og posering at hver tid har sin egen mote og stil, samtidig har bryllupet som ritual mange likheter på tvers av regionale og historiske skillelinjer. «Campingmama» kan ses som trinn to, det som skjer etter bryllupet, familielivets intimitet – på godt og vondt. En krympet intimsfære utfordrer oss til å gi slipp på egne behov til fordel for det lille kollektivet som familien utgjør, hvor lenge orker man å leve sammen når man kun har et par kvadratmeter til rådighet? «Flyktningekvinnen» kan forstås som en samtidspolitisk kommentar. En flyktningetilværelse er en tilstand uten ro og trygghet, uten hverdagsliv slik vi vanligvis forsår begrepet. Sett i forhold til flyktningenes situasjon er vår grå hverdag slett ikke til å kimse av.

De to vognene «Sirenen» og «Maria Beskytteren» har andre kvaliteter, de befinner seg på et metaplan – med dette mener jeg at disse to vognene omhandler kvinnetematikken på en mer abstrakt måte, at disse to vognene er en tilleggskommentar til de tre første. I fortellingen om Odyssevs er Sirenene kvinner som lokker mennene ut av kurs, forførende og farlige, nesten som vår norske hulder. Maria assosiasjonene går i motsatt retning, til den omsorgsfulle og altoppofrende kvinnen som tåler og utholder alt, som leder oss på rett vei. Disse to vognene viser motstridende og til dels uforenelige sider ved det kvinnelige, sider som igjen opptrer i de tre andre vognene men da mer som konkrete visualiseringer i bestemte situasjoner. Gjennom «Sirenen» og «Maria Beskytteren» blir den subjektive og individuelle tematikken brakt opp på et kollektivet og allmennmenneskelig plan.

Marit Benthe Norheim gir større plass til de positive enn til de negative sidene ved kvinneligheten. Jeg tror at den mer destruktive kvinneligheten kunne ha satt i gang ennå flere historier enn dem som allerede er i omløp i dette verket. Jeg savner også mer eleganse i eksteriøret, noe som kanskje henger sammen med min første innvending. Sirenenes forførende sang kunne med fordel ha vært tydeligere til stede i verket.

Til tross for mine innvendinger er det absolutt ingen tvil om at kunstneren har lykkes med sin målsetting om å lage innholdsrik kunst som kommuniserer med et bredt publikum. De aller fleste vil finne ting i disse vognene som det er vel verdt å tenke videre på.

pubilsert i SA 22. mai 2008

kvinner uten menn

Hå gamle prestegard, Tonje Høydahl Sørli
Til 8. juni

En fin blanding av lek og alvor i en utstilling som har en tydelig politisk brodd

Tegneserier snor seg som en rød tråd gjennom Tonje Høydahl Sørlis billedvev. Aller mest oppmerksomhet vier hun Dolly, Dolly uten Donald – et heller sjelden syn. For hvem er egentlig Dolly? Hvordan forstår vi henne hvis vi fjerner hennes mannlige referansepunkt? Høydahl Sørli arbeider med ulike teknikker, i denne utstillingen viser hun først og fremst vevde arbeider, men også en liten fanzine, en bitte liten pamflett kalt «Motivation baby». De fleste vevde arbeidene står ennå oppspent i vevrammene sine, slik blir veven en del av det ferdige verket.

I en av vevene sitter Dolly og speiler seg, rundt henne er det et hav av blomster. Hun pynter seg for å stå i stil med sine vakre omgivelser, men vent nå litt – baksiden av veven er bare kaos. Trådene henger i store knuter, alt er et eneste rot. Jeg kan ikke annet enn å gi dette en psykologisk fortolkning, for det er noe mellom framside og bakside som ikke stemmer i denne veven. Bildet er slett ikke så perfekt som det ser ut til, det blir for mye for Dolly å holde oppe masken både utvendig og innvendig, det uoversiktelige kaoset er en pris hun må betale for sin tilsynelatende vellykkethet, for ingen, selv ikke vellykkede kvinner, kan ha fullstendig selvkontroll. Tegneserier har i lang tid vært en del av samtidskunsten. Enkelte pop-kunstnere la på -60 tallet enormt mye arbeid ned i å få sine gigantiske malerier til å ligne smale tegneseriestriper. Poenget var å bygge ned det fiktive skillet mellom finkultur og populærkultur. Det er denne tradisjonen Høydahl Sørli forholder seg til og videreutvikler. Det nyskapende i prosjektet ligger både i mediet hun velger, altså veven, og i tematikken, den feministiske kritikken hun lar sine arbeider bli en del av. Gjennom å kombinerer en urgammel kvinnedominert håndverkstradisjon med et populærkulturelt utrykk skapes kunstverk med et kritisk og politisk potensial.

Hvem er Dolly? Hva betyr det for oss jenter at den mest markante kvinnelige figuren i Andeby, i en tegneserie som har hatt enorm plass i den norske populærkulturen, alltid har stått i skyggen av en dum and – til tross for at hun både er smartere og penere enn ham? Kan en latterlig sak som dette ha noe å si for hvordan vi etablerer våre kjønnsroller i dag? For unge kvinners selvforståelse og identitetskonstruksjon?

Høydahl Sørli undersøker den kvinnelige femininiteten. I utstillingen på Hå skapes flere spørsmål enn svar, noe som er helt ok, for det er en interessant undersøkelse hun har satt i gang. Det er viktig at noen går inn i Dolly og hennes medsøstrers verden på et selvstendig grunnlag, kjønn er ikke et valgfritt supplement til eksistensen, men et fundament, kjønn er ikke en kategori vi kan velge om vi vil forholde oss til eller ei. Fra et feministisk perspektiv vil det sosiale og politiske alltid være en del av kunsten. Høydahl Sørli vil nok ha mer enn nok å gruble over og lage kunst av i årene som kommer.

publisert i SA 14. mai 2008

the basic material of all experience is art

Elke Krystufek
Transit Art Space, Stavanger

Østerrikske Elke Krystufeks materiale er kunst og virkelighet, men ikke forstått som to ulike nivåer av erfaring – for kunsten er virkelig, og Krystufeks virkelighet består i svært stor grad av kunst. Krystufek etablerer sin egen identitet gjennom et nettverk av stemmer fra andre kunstnere, forfattere, musikere og historiske myter og fortellinger. Kunsten synes å være virkelighetens omdreiningspunkt, virkeligheten blir virkelig i det den får et kunstnerisk uttrykk. Det handler ikke om tankeløs trendy sampling, tvert i mot er det en tydelig politisk, samfunnskritisk og feministisk stemme i alt Elke Krystufek gjør, fra hennes performance striptease til malerier, filmer, skulpturer og collager.

I denne utstillingen viser hun syv malerier, tre tegninger, en collage, en film og et skulpturelt verk.

De fleste maleriene er ekspressive portretter hvor hver minste lille tomme flekk er dekket av skrift. Hun siterer, reflekterer og kommenterer. En av hennes mest brukte referanser er Virginia Woolf. Og det finnes en klar metodelikhet mellom de to kunstnerne, en likhet i måten de konstruerer arbeidene sine på, i forbindelse med Woolf brukes gjerne begrepet stream of consciousness. I Woolfs roman ”The Waves” formidles historien gjennom seks karakterer som alle sammen opptrer som førstepersons fortellere. For leseren blir det uklart hvem av dem som til enhver tid forteller, et bevisst grep fra forfatterens side gjør at leseren må gi slipp på ideen om et avgrenset subjekt, og hengi seg til fortellingens hav av stemmer. Dette minner mye om Krystufeks teknikk, hvor maleriene og collagene er samspill mellom tekster og bilder, uten noen klar hierarkisering, uten noen over- eller underordning. Personene hun portretterer og refererer til danner et kor av stemmer som sammen skaper verket og gir det en ubeskrivelig dybde. En annen sentral figur i Krystufeks univers er den nederlandsk kunstneren Bas Jan Ader, som forsvant i en liten båt på Atlanterhavet i 1975. Aders seilas var et kunstprosjekt kalt “In Search of the Miraculous”. Bas Jan Ader opptrer i flere av maleriene til Krystufek, og han blir et bindeledd mellom maleriene og skulpturen ”Cunt-tiki”, en enkel treflåte med en stor vagina malt på seilet. Som Ader søker også Krystufek etter det mirakuløse. Men fordi hun er en kvinne og fordi kjønn ikke er en tilfeldig bi-ting i våre liv som vi kan velge å forholde oss til eller ei, ser hun noe annet enn alle mannlige oppdagelsesreisende har gjort før henne. I sin søken etter det opprinnelige stedet, historiens begynnelse – menneskets utgangspunkt, oppdager Krystufek at alle tings opphav selvfølgelig må være en kvinne, et skjød, en stammor. Det mirakuløse eller guddommelige er i Krystufeks kunst ingen fallos, men en dyp utømmelig kilde. Det er på tide å revidere mytene.

Som Tracey Emin og Sarah Lucas utfordrer Krystufek forestillingen om at det finnes en grense mellom det offentlige og det private, hun stiller seg kritisk til våre konvensjonelle ideer om hvordan det private må omarbeides for å kunne ta en legitim plass i offentligheten. Elke Krystufeks arbeider er individuelle, subjektive og partikulære feministiske handlinger, hun er narsissistisk selvopptatt og politisk på en og samme tid - i ett og samme verk. Hennes feministiske stemme er sår, rå og full av liv og kraft. Som en bølge lar hun verket flomme over betrakteren.

publisert i Billedkunst nr. 3 2008

dagbok fra et ikke-sted

Cromarty, Geir Egil Bergjord
Gilka Forlag (2008)
Tilfeldige bilder fra tilfeldige dager på et tilfeldig sted

Geir Egil Bergjord har laget en fotodagbok fra den lille havnebyen Cromarty i Skottland. Han har gjort lignende ting før, først med en bok om Berlin og deretter en om Roma. Men i motsetning til de to første byene er Cromarty en ukjent småby for de aller fleste av oss. Muligens er det derfor denne siste boka er blitt nokså annerledes enn de to foregående.

Forfatteren og fotografen Bergjord er tydeligere til stede i denne boka enn det han har vært før. Vi ser det allerede på omslaget - hvor han ruver opp som giganten Gulliver i det han tramper inn i lilleputtlandet Cromarty, deretter følger en kort tekstside hvor Bergjord ytterligere understreker sin egen tilstedeværelse ved å si: «Dette handlar i grunnen ikkje om byar eller stadar, det handlar meir om korleis ein ser på ting, samt ein heil del om meg…» Slik plasserer han seg både med ord og bilder godt inn i sin egen fortelling, som man gjerne skal når man skriver dagbok.

I Roma-boka så han etter småtingene som vi lett overser når vi besøker berømte historiske steder, i denne boka ser han først og fremst etter seg selv. Han fanger sitt eget speilbilde i blanke vindusruter, han skriver om sin egen interesse for film, om sine pc-problemer og om sine rusleturer i landsbyen. Noen av skriftstykkene minner om dem som vi ser i gamle fotoalbum, album fra den tida da folk leverte filmene til framkalling for så å sitte hjemme og lime papirbilder på tynn kartong og komponere billedtekster som dette: «Mine venner the peacocks kjem forbi av og til. Alltid svoltne.» Tekstene sier oss noe om fotografens forhold til sine egne motiver, det er platt på en familiær og hyggelig måte, likevel er jeg i tvil om Bergjord sier tilstrekkelig mye om seg selv og hvordan han ser på ting til å vekke leserens interesse? Er signaturen personlig nok?

En dag besøker han middelalderkatedralen St. Magnus på Orknøyene, men han fotograferer den ikke, i stede viser han oss bilder av høyballer og kyr… det er de små tingene som fanger fotografens interesse. Strengt tatt hadde han kanskje ikke trengt å reise til Cromarty for å skrive denne dagboka, eller?

I «Cromarty», som til tross for tittelen aldri handlet om en skotsk landsby, savner jeg en litt sterkere personlig stemme, en tydeligere auteur - både i bilder og tekst.

SA 10. mai 2008

et hav av kunst

Pipilotti Rist

Kvassheim fyr, Hå gamle prestegard (On the edge)

til 31. august

Flott visning av en av samtidskunstens dyktigste damer Elizabeth Charlotte Rist har knabbet kunstnernavn Pipilotti fra verdens sterkeste jentunge - Pippi Langstrømpe. Kanskje er det derfor hun har endt opp som verdens tøffeste videokunstner?

Pipilotti Rists videoverk «Sip My Ocean» (1996) handler om å drukne, om å synke ned - i kunst, kropp og kjønn. Det er sanselig på alle mulige måter.
Utstillingsrommet på Kvassheim fyr har fått blå vegger og blått gulv. Noen myke puter ligger spredt rundt omkring, rommet er behagelig dunkelt. Videoen projiseres i to bilder som møtes i et hjørne av rommet, som en speiling fordobler verket seg selv, samtidig som konstruksjonen gir verket en tredimensjonal kvalitet. Noen ganger er det som om bildene strømmer ut fra hjørnet som ut fra en sprekk eller en hudfold, i andre scener glir bildene inn i folden, oppslukes av seg selv.

Det aller meste av filmen finner sted under vann. Som et objekt av lys flyter en kvinne (kunstneren selv) rundt i et grenseløst hav, et hav som skyller inn i rommet og bader betrakteren med hypnotisk kraft. Tare og tang får slangeaktige former, forskjellige gjenstander daler gjennom vannet; kopper og tallerkener, en tv, en campingvogn, en brødrister, en menneskekropp, en kyssende munn. Drømmescener. Et kort øyeblikk er det som om tiden og rommet har opphørt å eksistere.
En sang fyller rommet, Pipilotti Rist synger Chris Isaaks «Wicked Game» med en til tider nokså skingrende stemme: «I never dreamed that I'd meet somebody like you…». Men i filmen møter menneskene og tingene kun sin egen fordobling, det du’et som sangeren drømmer om er aldri en annen, kun en speiling av et jeg. Det vi ser er en hermetisk narsissistisk kjærlighetshistorie. En kvinne oppslukt i og av seg selv. «Sip My Ocean» trekker oss inn i et utsøkt sensuelt univers fylt av selvbegjær og nytelse.Dette videoverket, som allerede har rukket å bli tolv år gammelt, er etter min mening et hovedverk innenfor vår tids videokunst, en samtidsklassiker. Det har vært vist på en rekke av verdens fremste kunstscener. Det er en aldeles strålende hendelse at Hå gamle prestegard vil vise oss dette verket på Kvassheim fyr hele sommeren – vi har å gjøre med et kunstverk med estetiske og erotiske kvaliteter helt utenom det vanlige.

SA 8. mai 2008

hva er egentlig en nabolagshemmelighet?

Ja - si det...

estetisk fostring

Tommy Olsson:
«Knust, kritiske fragmenter 2000-2006»
350 sider
Cappelen Damm





Det er ingen tvil, Tommy Olsson er den mest lesverdige kunstkritikeren i Norge akkurat nå

Olsson skriver så blekket spruter, jeg ler meg gjennom en hel kritikk, og hvor sundt er ikke det! Det forlenger livet og utvider kunsten og plasserer kritikken akkurat der den hører hjemme, i et ikke-akdemisk rom hvor hver og en kan ta plass, så sant man har interesse for stoffet som behandles - altså samtidskunsten.

Tommy Olssons «Knust, kritiske fragmenter 2000-2006» består av et utvalg kritikker og tekster. Tommy Olsson er en aktiv figur i de aller fleste av Olssons kritikker, det vil si at han alltid er til stede med en subjektiv stemme i det han skriver, han later aldri som om han kommer med objektivt sanne vurderinger. Rett som det er handler kritikkene hans om folk han kjenner, om håpløse kunstinstitusjoner, om fester han har vært på og livet i sin alminnelighet, skjønt Olssons liv neppe kan kalles alminnelig - . Olssons syn på kunst står i skarp kontrast til den kantianske estetikkens desinteresserte blikk som akademisk orienterte kritikere ennå strever med å løsrive seg fra.

Olsson har på kort tid blitt Norges fremste kritiker innenfor billedkunstområdet, noen har sågar hevdet at han allerede har en rekke disipler innenfor disiplinen, at det har oppstått en Olsson-skole innenfor norsk kunstkritikk. At han har stor innflytelse på dette heller marginale samfunnsfeltet er nok ikke til å komme forbi, men jeg tror ikke at dette er et alvorlig problem. Kunstkritikkens problem er snarere at den ikke kommuniserer enn at den overkommuniserer. Kanskje kan Olssons støyende stemme være livgivende for den norske kunstkritikken.

En kritiker kan med fordel ha en sterkt personlig stemme så lenge stemmen er fundert på solide fagkunnskaper og respekt for stoffet som behandles, slik den er i Olssons tilfelle. For innblandet i hans språklige spillopper finnes det formale og materielle beskrivelser, tematiske analyser og kontekstuelle vurderinger, vurderinger som ikke opptrer som fjerne fagterminologiske lover, men som imøtekommende måter å snakke om kunst på. Faktisk oppleves denne stemmen avhierarkiserende, leseren inviteres til å gå i diskusjon med kritikeren, si seg enig eller uenig, tenke videre med eller mot det som er skrevet. Den personlige stemmen trekker leseren inn i teksten, kanskje burde flere skribenter forsøke å lære litt av dette grepet.

Lest i ett strekk er boka som en gigantisk overdose, det er for mye av alt, for mye kunst, for mye Olsson, for mange ord - for å unngå uønskede bivirkninger bør den derfor leses stykkevis og delt. Og gjør du det kan du få med deg riktig mye om kunstfeltet i Norge nå, slik blir denne samlingen et viktig tidsdokument. Men like interessant er den som en metodestudie i kunstkritikk.

Det finnes folk som hevder at de har skrevet som Olsson før Olsson, at det faktisk ikke er Olsson som startet Olsson-skolen. Men det betyr egentlig ingen ting, for det finnes ingen andre som Tommy Olsson - han tilhører faktisk sin helt egne liga.