designfetisjisme

Sandnes Kunstforening,
Marius Amdam & Mattias Åkeson
Til 4. mai


En utstilling som setter spørsmålstegn ved middelklassens masseprodusert identitet

Arkitekturen betinger oss på en helt annen måte enn de andre kunstartene, fordi den dekker hele vår tilværelse, sier arkitekten Gro Lauvland i sin doktoravhandling «Verk og vilkår». Amdam og Åkeson lager kunst av og om arkitektur, og dermed tar de med seg arkitekturens allesteds nærvær og betydning inn i kunstsfæren. Resultatet blir kunst som oppleves som aktuell, viktig og problematiserende. Kunst som angår virkeligheten her og nå.

Hos Amdam og Åkeson er det forholdet mellom mennesket og arkitektur som tematiseres, men på ganske ulike måter de to kunstnerne i mellom.

Åkeson viser fotografier, en installasjon og to små filmer. Fotografiene er store interiørbilder. De er som interiørmagasinillustrasjoner tatt ut av sin vante sammenheng. I bildet «Mængdlæra/pesto» er et trendy kjøkken i ferd med å innvaderes av ukontrollerbar italiensk pesto. Det er som om den glansede fasaden tilsmusses av forbrukermenneskets indre gørr – i form av lysegrønn basilikumsgrøt – en amorf masse som oversvømmer vår forståelse av oss selv som sindige og kultiverte kosmopolitter – gjerne kalt livsnytere... Pestoen som oversvømmer benken blir et symbol på at det alltid vil finnes noe som unnslipper vår kontroll, også i våre selvpresentasjoner.

Åkeson behandler problematikken ennå mer eksplisitt i dvdfilmen «The two factors of a commodity». Også her presenteres vi for en lang rekke interiørbilder, men denne gangen sammen med et lydspor bestående av bakgrunnsmusikk og en kommenterende, men ikke personifisert, stemme som leser utdrag fra Kapitalen. Stemmen snakker om det senkapitalistiske samfunnets oppsamling av gjenstander, om våre – alles – behov for ting. Om hvordan vårt begjær etter ting er som en umettelig sult. Men er det mulig å la masseproduserte, motepregede, kortlevde ting definere hvem vi er som individuelle subjekter? Hvis vi konstruerer vår selvforståelse opp omkring maskinproduserte varer, finnes det da noe unikt personlig, menneskelig?

Tingene har gått fra å være nyttige hjelpemidler til å bli eksistensens sentrum. Det er ikke noe slående nytt og originalt i denne påstanden, men den blir presentert på en original måte i utstillingen, den framsettes ikke som en sannhet, men som et spørsmål som det er viktig at vi stiller oss selv og vår egen tid.

Amdams arkitektur er av en noe annen karakter enn Åkesons. I sin del av utstillingen viser han to serier, den første består av 10 håndkolorerte litografier, den andre, «Gasstation», består av tolv kommenterte plan- og opprisstegninger av meksikanske bensinstasjoner. Det vil si at hvert bilde er en collage bygget opp av en arkitektonisk tegning pluss tilleggsinformasjon i form av skisser, maling og skrift. Den strenge konstruktive tegningen står i fin kontrast til de personlige kommentarene som er lagt over. Hva sier så disse bildene oss om forholdet mellom mennesket og arkitektur? Kanskje at arkitekturen blir en smule uryddig så snart folk kommer på banen? På hver tegning er det notert egenskaper knyttet til stedet bensinstasjonen skal plasseres, som for eksempel hvor langt det er til nærmeste flyplass, hvilke kveld i uka som er ladys night, hvor mange personbiler og hvor mange lastebiler som stopper innom i løpet av en uke, osv. Gjennom tekstene kommer det fram en merkelig form for detaljkunnskap som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal bruke, det minner mest om alt om smalltalk, snikk-snakk, alt det vi fyller luften med når vi ikke helt vet hva vi skal si, men likevel foretrekker å snakke i stedet for å tie stille.
Mens Åkesons kunst ser ut til å være inspirert av en interiørstylist på speed ligner Amdam aller mest på en sanksjonert graffitikunstner, til sammen har de skapt både utfordrende og underholdende rom i Sandnes kunstforening.

at det går an

ESSAYS
Marit Eikemo: «Samtidsruinar»
220 sider
Pris: 298,-
Spartacus

Mesterlige tekster som gir oss nye blikk på virkeligheten

At det går an, tenker jeg gang på gang mens jeg leser meg gjennom Marit Eikemos essaysamling «Samtidsruinar». At det går an å skrive så vakkert om noe så hverdagslig som dette, så nydelig om noe så trist.

For det er virkelig triste ting hun skriver om i boka si; hun skriver om den nedlagte smelteovnen i Odda, om det falleferdige hotellet Solfonn, om en plattform som er i ferd med å synke i havet, og om en gammel og ubrukelig hoppbakke – det finnes så uendelig mange samtidsruiner omkring oss. Hus som forfaller skaper tomme rom både rundt oss og inne i oss, når byggverkene går i oppløsning er det som om vi mister noe av vår egen identitet.

I et av essayene skriver hun om det nedlagte asylet i Valen, om overlegen som så på piller og operasjoner som sekundære virkemidler, som prioriterte pasientenes opplevelse av meningsfullhet, men som likevel kom til å bli ansvarlig for så alt for mange lobotomeringer. I dette ufattelige paradokset ligger Eikemos styrke, ingenting er svart eller hvitt i hennes verden, her er ingen forenklinger, det er livet i all sin kompleksitet hun fanger i tekstene sine. Det vakreste partiet i boka handler om kirkegården i Valen, hør bare hva hun skriver om kvinnen som reiser fra Oslo til Valen for å finne sin mors umerkede grav: «Då kvinna kom fram til staden der mor hennar hadde levd og døydd utan henne, fekk ho sett ned ein skikkelig stein til henne. Ei siste og kanskje første helsing frå dotter til mor: Eg gir deg denne steinen.»

Dette er eassys i beste Montaigne-tradisjon, de er subjektive, originale, etiske og estetiske. Forfatteren spiller på rikelig med kulturelle referanser, på musikk, litteratur og bilder, men uten at dette noen gang virker påtatt. Med sin personlige stemme lar Eikemo oss møte vår egen tid – oss selv – på en ny og forunderlig måte.

publisert i Stavanger Aftenblad 15. april 2008

gigantiske småbilder

Rogaland kunstmuseum, Nikolai Astrup og Edvard Munch
Til 27. april

Fin visning av utvalgte perler fra den norske kunsthistoriens kanon.

I et par små rom lengst inne i Rogaland kunstmuseum vises omkring tjue mindre tresnittarbeider laget av to av norgeshistoriens fremste kunstnere; Nikolai Astrup og Edvard Munch. Utstillingen er en nytelse for blikket!

Museet har malt rommene i en dempet mørk gråtone, en tone som gir en helt særegen intimitet og atmosfære til utstillingen. Det er som om man går inn i en annen virkelighet, inn i en forhekset verden. Utstillingen fokuserer på naturen som motiv, men det er nok ikke primært naturvitenskap som interesserer disse kunstnerne, her handler det mye mer om det overnaturlige, det som ligger bortenfor erfaringen, under overflaten. I Astrup og Munchs natur er det usynlige like tilstedeværende og like virkelig som det synlige.

Ved å se de to kunstnerne side om side blir både forskjeller og likheter tydelige. Munchs potente linjeføringe står i kontrast til Astrups barnlige strek. I komposisjon og form er de to kunstnerne svært forskjellige. I Astrups «Gammel Jølsterjente» er hele ansiktet konstruert som en fjellformasjon, mens det i «Vårnatt og seljekall» er naturen som tar menneskeform når et tre strekker armene over hode. I «Elementer fra vår og vilje» er fjellene i det fjerne en frodig kvinne. Munch gjør noe lignende i sine verk når han antropomorfiserer, det vil si menneskeliggjør naturen. Men mens Astrup er konkret og figurativ, er Munch mer emosjonell og abstrakt. Det er som om Munch utstyrer naturen med en egen sjel - for hva skulle det ellers være for en kraft som kan utrykke og formidle all den smerten, redselen og det begjæret som finnes i disse bildene? Munchs bilder åpner på en helt særegen måte opp for en uendelig fortolkningsprosess.

En utstilling som dette er interessant fordi den viser fram arbeider av stor historisk betydning, og også fordi den setter vår egen tids kunst inn i en større sammenheng. Hvordan og i hvilke medier uttrykker de to store mestres arvtakere seg i dag? Har de to forandret vår måte å se og fortolke kunst på? Er naturen like naturlig etter et møte med Munchs kunst? Er det vår nasjonale identitet og selvforståelse som kommer til uttrykk i disse bildene – eller kanskje heller det ukjente, det fremmede og det mystiske som ikke lar seg definere, som ikke lar seg avgrense i en bestemt identitet? I møte med Astrup og Munch dukker det opp flere spørsmål enn svar.

Vi som har vokst opp i Norge kjenner disse kunstnernes arbeider gjennom utallige reproduksjoner, og vi kan oppsøke dem i Oslo eller på Astruptunet i Jølster, men det er ikke ofte vi har anledning til å se dem i vår egen by, og det må sies: det er noe helt eget å se dem live. Benytt sjansen mens du har den!

publisert i Stavanger Aftenblad 9. april 2008

tilbake til naturen

Ellen Kalvig
Kunstgalleriet

Til 27. april

En serie naturstudier med litt ujevn kvalitet

Ellen Kalvigs utstilling i Kunstgalleriet er nydelig montert. Det kan synes som en biting ved en utstilling, selve monteringen, men den er viktig. For hvordan de ulike arbeidene spiller sammen i rommet har mye å si for betrakterens opplevelse av kunsten. I denne utstillingen er det lys og rom nok til at vi kan gå inn i Kalvigs landskaper.

Det har ofte blitt sagt om Kalvig at hun lar naturen symbolisere menneskelige følelser, at hun lar naturen speile menneskets erfaringer. Men i maleriene som vises i denne utstillingen får naturen i større grad enn før lov til å være natur, uten å egentlig måtte være noe annet. Symbolikken er dempet, eller kanskje handler det bare om litt roligere følelser, litt mindre dramatikk? Uansett er det bra, det gir maleriene en ny ro, og kanskje kan det gi kunstneren mer rom for eksperimentering med de rent maleriske kvalitetene. For jeg tror at Kalvig har mer å gå på, at hun kan finne - og skape - ennå mer i bildets overflate, i fargenes samspill og motspill.

Hvis jeg ser utstillingen på denne måten, som en prosess, kan noen av arbeidene ennå virke litt uferdige, eller umodne. I «Bestøving» og «Stein og tre II» kan det synes som om hun har satt punktum litt for tidlig, som om gode ideer ikke er blitt fullstendig realisert, med det resultat at maleriene blir litt for lette, setter seg litt for lite fast i betrakteren. I andre malerier, som for eksempel «Førvinter», har hun derimot våget å vise en større kompleksitet og dybde, uten at hun nødvendigvis bringer inn de mer symbolske formene som lett vil overstyre betrakterens selvstendige opplevelse av verket.

En videre eksperimentering i maleriets overflate kan kanskje etter hvert vise oss helt nye stier i Kalvigske landskapet.

publisert i Stavanger Aftenblad 8. april 2008

tilfellet Andrew Warhola

Moderna Museet, Stockholm
«Andy Warhol: Andra röster, andra rum», til 4. mai

Det første jeg tenker på når jeg går inn i utstillingen «Andy Warhol: Andra röster, andra rum» er Warhols verksted - The Factory. Ikke det at jeg noen gang besøkte Warhols atelier, men beskrivelsene av The Factory spiller en sentral rolle i mange av filmarbeidene hans og også i andres fortellinger om ham, derfor min innledende assosiasjon: De overfylte, men samtidig velkomponerte utstillingsrommene i Moderna Museet dirrer av et kreativt overskudd som jeg innbiller meg at man også må ha følt i The Factory.

Utstillingen, som markerer at Moderna Museet er 50 år, viser fram alle sider av pop-kunstneren Andy Warhols (1928-87) produksjon; silketrykk, tegninger, plateomslag, tidsskrift, filmer, tv-programmer, fotografier og objekter. Vi kjenner alle hans fantastiske silketrykk av kjente personer som for eksempel Marilyn Monroe og dronning Sonja. Vi kjenner også suppeboksarbeidene hans. Mindre kjent her i Norge er antakelig filmene og tv-programmene som nå vises i Stockholm, arbeider som i seg selv er turen verdt.

Andy Warhol begynte å lage tv-programmer i 1979 og fortsatte med det fram til sin død i -87. To serier er sentrale; «Andy Warhol's TV» og «Andy Warhol's Fifteen Minutes», sistnevnte ble produsert for den da ganske nystartede kanalen MTV. Warhols tv-programmer er intervjuer eller talk-shows med kjendiser fra ulike samfunnsområder, fra mote, musikk, design og kunst. I programmene lar Warhol sine intervjuobjekter komme til syne med alle sine styrker og svakheter, selv er han som programleder som regel ganske taus, observerende, tilbakeholden. Dette peker på en interessant side ved kunstneren Andy Warhol; han er merkelig usynlig i all sin synlighet. Warhols kunst er som et speil, han reflekterer sin egen samtid, men han reflekterer uten å fortolke, som ren mimesis. Hans selvportretter framstår som tomme masker. Warhols kunst befinner seg på overflaten, det er ingen dybde i arbeidene hans, den eventuelle dybden må betrakteren selv bidra med.

Denne utstillingens fokus på tv-programmer understreker også massekulturen og massemedias betydning i Warhols kunstverden. Også dette kan knyttes til kunstens overflatekarakter; tv sendinger som flakker fra fortelling til fortelling, tv-titternes manglende konsentrasjon, folks mulighet til rask berømmelse og glemselens slør som sluker gårsdagen nesten før den har gått inn i historien. Det er denne virkeligheten Warhols kunst iscenesetter.

Andy Warhol var kunstneren som hele tiden lå et lite hakk foran, som blandet høyt og lavt slik han selv fant det for godt, som fanget opp skiftende trender innenfor mote og kunst før andre merket at det var en forandring på gang. Omgangskretsen hans besto av verdens mest kjente celebriteter, men Warhol var samtidig også en tilbakeholden og introvert person, en homofil mann som levde hele sitt liv sammen med sin mor i en leilighet på Manhattan. Han var på en og samme tid veldig synlig og veldig lukket. Kanskje er det spenningen mellom disse tilsynelatende uforenelige personlighetstrekkene som har gitt ham slike eksepsjonelle skaperevner, for det er hevet over enhver tvil at Andy Warhol, slik vi ser ham i Moderna Museet, hadde en kreativ energi helt utenom det vanlige.

publisert i Stavanger Aftenblad 28. mars 2008

Trist som faen

Stavanger Kunstforening, Kenneth Blom
Til 6. april

Trist er et hverdagslig ord, så hverdagslig at man innenfor kunst og psykologi heller foretrekker å bruke begrepet melankoli, slik for eksempel Finn Skårderud gjør en rekke ganger i katalogen til Kenneth Bloms utstilling i Stavanger kunstforening. Det virker en smule snobbete, men la gå. Skårderud bruker begrepet til å betegne ensomheten som kommer til syne i Bloms billedunivers, tungsinnet, det triste.

Hos Kenneth Blom males bedrøveligheten fram i bilde etter bilde. Mennesker med mørke ansikter vender blikket ned, eller ser forbi hverandre. En skygge har lagt seg over dem og lukket dem inne i sin egen taushet. Sorte karakterer står mot en fargerik bakgrunn hvor komplementærfarger bygger opp dynamiske flater.

Oppnår du å komme i kontakt med bildene vil jeg anta at du opplever dem som følelsesmessig utfordrende, hvis de ikke griper deg vil de oppleves som temmelig ensformige, som illustrasjoner som er fine å se på men som ikke setter spor i din hukommelse. Uansett skal du være godt blind for ikke å se at dette er triste greier.

Trist er det også at Stavanger kunstforening har gått inn i rollen som agent for Stein M. Jåtten i stedet for å utvikle en egen kompetanse innenfor kunstområdet. Stavanger har opp til flere utmerkede private kommersielle gallerier, det virker fullstendig latterlig at Kunstforeningen – som i disse dager synes å være helt uten egen kunstfaglig kompetanse - skal gå inn i denne bransjen under ledelse av en ekstern forretningsmann.

Kenneth Blom får ved å fylle Kunstforeningens fem saler langt større oppmerksomhet enn det hans kunst fortjener. Det finnes svært mange dyktigere kunstnere både lokalt og nasjonalt som burde ha vært prioritert lenge før Blom. Og det hjelper ikke at Kunstforeningen henger lapper på noen av maleriene for å fortelle oss at de skal videre på auksjon i London. Det må mer enn en prislapp til for å overbevise i alle fall meg om at et verk er godt, det må maleriet faktisk klare på egen hånd. Økonomisk- og kunstnerisk verdi har aldri vært identiske størrelser.

Det finnes rett og slett ikke ord, Stavanger kunstbutikk gjør meg trist som faen!

publisert i SA 11. mars 2008

8. mars - fordi du fortjener det?

Rester av det som vi liker å huske som en massiv folkelig kvinnebevegelse lever i dag særlig videre innenfor to grupperinger, de politiske aktivistene (for eksempel Ottar og Kvinnefronten) og de akademiske teoretikerne. Ingen av disse gruppene kan sies å ha en brei folkelig appell, de må snarere forstås som grupper av/for spesielt interesserte. De aller fleste av oss lever våre liv utenfor disse gruppene, lever våre hverdagsliv med menn og barn og svigermødre, med reduserte stillinger og dårlig tid. Lever våre tidsklemmeliv så godt vi kan og ofrer sjelden våre kjempende likestillingsformødre eller samtidige feministiske aktivister en tanke. For er ikke denne kampen ferdig kjempet? Har vi ikke oppnådd full likestilling? Er det mer å sutre om nå?

Formelt sett har vi i Norge i dag oppnådd likestilling innenfor de aller fleste områder av samfunnslivet. Og sammenligner vi oss med tidligere talibanstyrte regimer, eller kjønnslemlestende klaner i Afrika, lever vi kanskje i noe som ligner paradis på jord. Så er det mer å bråke om nå? Går vi i detalj i et samfunn som ligner vårt, finner vi at ikke alt er like idyllisk. En rapport fra den svenske socialstyrelsen kunne for en tid siden vise følgende funn: Når kvinner blir syke er det større fare for at ekteskapet ryker enn når menn blir syke, kvinner donerer oftere organer enn menn, menn mottar oftere organdonasjoner enn kvinner… Gifte kvinner har dårligere psykisk helse enn ugifte, for menn er det motsatt. Formell og reell likestilling er ikke nødvendigvis det samme. Og kanskje må vi våge å stille et nokså lite kult spørsmål: er det sånn at vi i Norge i dag er likestilte på mannens premisser?

Hvorfor tjener kvinner kun 85% av det menn gjør, når vi viser bedre skoleprestasjoner innen de aller fleste fag? Hvorfor er det langt flere av oss som ender opp som minstepensjonister eller uføretrygdede før vi når å komme fram til pensjonsalderen? Hvorfor har vi et arbeidsliv som lønner deg bedre jo mindre du har med mennesker å gjøre? Hvorfor har vi innredet yrkeslivet på en måte som gjør at pleiemedhjelperen som sitter hos pasienten hele vakten sin, tjener en brøkdel av aksjemegleren som flytter rundt på rike menns penger? Hvorfor blir man fattig av å jobbe i barnehage men rik av å selge andre folks hus?

Kan det ha med kjønn å gjøre?

Vi vet at kvinner kan bli som menn, bli transvestitter i arbeidslivet, problemet er bare at denne kjønnsutslettingen ikke løser noe som helst, for når kvinner blir som menn må samfunnet finne seg nye tjenere, slik fylles gamlehjem og barnehager, hoteller, vaskebyråer – og horestrøk… sakte men sikkert opp av innvandrere.

Men kjære likestilte leser, nå spør du deg sikkert om det ikke er utrolig gammeldags å forstå omsorg som noe feminint, eller enda verre, som noe kvinnelig? Og ikke vet jeg - . Den danske forfatteren Christina Hesselholdt lar tobarnsfaren Lars, en av karakterene i sin siste roman I familiens skød (2007), tenke som så: «Han kendte ingen kvinder, som ikke var afsindigt optaget af at være gode mødre. Han kendte ingen mænd, hvis hovedprojekt i tilværelsen var at være en god far; det betød ikke, at han ikke kendte flere afsindig gode fædre.» Men kanskje betyr det at det finnes ulike verdihierarkier oss mennesker i mellom, hierarkier som delvis bestemmes ut fra kjønn?

Neida, omsorg er ikke en kjønnsspesifikk egenskap, men sånn verden ser ut i dag tar kvinnene langt de fleste omsorgsoppgavene, og vi taper på det! Vi får dårligere lønn, og vi faller tidligere ut av arbeidslivet. Dette er ikke et personlig, men et kollektivt problem. Kvinnedagen, 8. mars, er en dag som skal minne oss om dette, som skal tydeliggjøre de strukturelle urettferdighetene vårt samfunn er konstruert omkring. At den kvinnelige transvestitten er likestilt betyr på ingen måte at kampen om rettferdig fordeling av goder og byrder mellom kvinner og menn er vunnet. 8. mars er ikke noe du har gjort deg fortjent til, det er en plikt og en mulighet til å synliggjøre samfunnets feilprioriteringer. Gratulerer med dagen!

publisert i Stavanger Aftenblad 8. mars 2008

En morsom tålmodighetsprøve

ROMAN
Bjørnar Berg: «Circulus»
178 sider
Transit Forlag

Et interessant prosjekt som setter leserens utholdenhet på prøve

Ikke for å skremme bort potensielle lesere, men Bjørnar Bergs roman «Circulus» får meg til å tenke på Leibniz «Monadologi» fra 1714.

I utgangspunktet virker «Circulus» som en enkel liten bok, en munter forside og en baksidetekst som lover oss en absurd-komisk historie er et godt agn. Språket er fint og velkomponert. Men det går ikke lenge før leseren vikler seg inn i teksten. For dette handler ikke om kunsten å tegne en perfekt sirkel, som man lett kan få inntrykk av i løpet av de første sidene, dette handler, som all god litteratur, om meningen med livet.

Og meningen synes, for bokas hovedperson Bernard, å være konstruert med utgangspunkt i filosofen Leibniz monadologi, som brutalt forenklet kan oppsummeres på følgende måte: Universet består av monader, hver monade representerer ett perspektiv, en egen verden. De enkelte monadene i universet står ikke i et gjensidig påvirkningsforhold til hverandre, derfor kan ikke mennesker ta del i hverandres bevissthet.

I «Circulus» deler hovedpersonen Bernard og hans agent Massimini denne oppfatning av verden som en uendelig mengde monader, i teksten symbolisert ved hjelp av sirkler og bowlerhatter. En liten pike dukker opp, klarer hun å vippe dem ut av sine vrangforestillinger, klarer hun å få dem til å se at virkeligheten faktisk handler om alt annet enn å være seg selv nok?

I en absurd fortelling ligger ikke målet nødvendigvis ved historiens slutt, det handler vel så mye om lesingen som prosess, som aktivitet. I tilfelle «Circulus» utsettes vi for en komisk, men likevel ganske så anstrengende og slitsom leseprosess.

publisert i Stavanger Aftenblad 4.mars

de andres liv

Circumstances
Hans Op de Beeck, Rogaland kunstmuseum
til 27. april

publisert i Stavanger Aftenblad 25. februar 2008

Op de Beecks videoer viser oss at det er grenser for mellommenneskelig nærhet

Belgiske Hans Op de Beecks videoarbeider står i en flott kontrast til taiwanske Shu Lea Cheangs utstilling i Rogaland Kunstmuseum. Mens Cheang inviterer oss til å leke med kunsten, til å ta en tur i hennes gigantiske tekopper, viser Op de Beeck hvor vanskelig det er å få den nærheten som Cheang forsøker å skape til å fungere. Leken og munterheten i Cheangs tekopper understreker ensomheten i Op de Beecks videoer.

Shu Lea Cheang forsøker å la mennesker møtes gjennom kunsten, Op de Beeck bruker kunsten til å vise oss at vi aldri klarer å smelte fullstendig sammen med hverandre. Selv i de mest intime situasjoner er vi lukket inne i vår egen, individuelle virkelighet. Vi forsøker stadig å nå fram til hverandre, men det går bare nesten. Du kan aldri komme på innsiden av et annet menneske.

Op de Beeck viser oss den manglende nærheten på ulike måter i de seks videoene som vises i denne utstillingen. Tre av arbeidene har familien som objekt: Et gammelt ektepar sitter ved samme bord – nær hverandre men samtidig fraværende, de snakker ikke lenger sammen, hennes blikk flakker, han sitter med ryggen mot oss, i sin egen verden. De befinner seg i et relasjonelt vakuum. Festkledde mennesker side om side ved et langbord, de snakker sammen, men kommunikasjonene virker iscenesatt, påtatt, kunstig – slik den gjerne blir når vi skal hygge oss på kommando. Et ektepar med to barn kommer springene mot oss, de haster av gårde mot et eller annet, men har de egentlig et felles mål? Vi ser dem som en fysisk enhet, men det skapes ikke et emosjonelt felleskap mellom karakterene i bildet. Det er som om kunstneren har mistet troen på familien som en samlende fellesskapskonstruksjon. Aldri er man mer ensom enn sammen med andre.

Op de Beecks kunst har dokumentariske røtter innenfor realismen, innenfor en tradisjon som opprinnelig hadde satt seg fore å gi oss objektive bilder av virkeligheten. Men dagens kunstdokumentarisme driver et dobbelspill, den har mistet troen på at virkeligheten kan gjengis på en objektiv måte. Det finnes ingen sann fortelling om hvordan verden egentlig er, bare et utall mulige fortellinger som til sammen skaper et brokete og mangfoldig bilde av virkeligheten.

Det er fint at Rogaland Kunstmuseum viser oss samtidskunst som dette. Kunst som gjennom teknikk og form utfordrer ideen om kunstens eksklusivitet, som knytter an til populærkulturen, som direkte henvender seg til sitt publikum, samtidig som den forbeholder seg retten til å reflektere kritisk over menneskelige relasjoner og institusjoner.

Utstillingene til Op de Beeck og Shu Lea Cheang hører til inn under 2008 paraplyen, og er i tillegg samarbeidsprosjekter mellom Museet og henholdsvis Muziektheater Transperant og nuproductions, sistnevnte hadde også ansvar for den interessante Nuart07-utstillingen som vi så i høst.

Det eneste jeg savner, men som jeg til gjengjeld savner nokså sterkt, er kataloger eller tekster til utstillingene. Det ville ha beriket opplevelsen.

et uferdig prosjekt

"Bare bilder"
Ingri Egeberg, Kunstgalleriet

publisert i Stavanger Aftenblad 19. februar

Ingri Egeberg kan bedre enn dette

Ingri Egebergs arbeider har vanligvis en nydelig enkel kvalitet. Med ganske få streker, som i en asiatisk pennetegning, kan hun få uttrykt det aller meste - klart og tydelig. Vi kjenner henne best som tegner og illustratør. I Kunstgalleriet viser hun først og fremst malerier, en teknikk hun etter min mening ikke synes å mestre like godt.

Maleriene mangler tyngde, det er nesten ingen stofflig dybde i dem, fargene er ubearbeidede, og strekene, som vi kjenner igjen fra tegningene, er mer ulne. Strekene mister en viktig kvalitet på overgangen fra tegning/lito til maleri. Heller ikke tematisk klarer maleriene å vekke min nysgjerrighet som betrakter. Det er ingenting her å dvele ved, det er ikke noe som retter seg mot min oppmerksomhet, det skjer for lite både i malerienes flate og i deres dybde. Jeg kan ikke se noen god grunn til at Egeberg har valgt å male i stede for å tegne.

Jeg kan forstå at en kunstner som er så veletablert og treffsikker innenfor sitt hovedarbeidsområde som Egeberg er, har lyst til å prøve noe nytt. Men jeg er jammen meg ikke så sikker på at det hun viser oss her er godt nok til å fortjene sin egen utstilling. Kanskje kunne en litt strengere kuratorhånd ha hjulpet henne, eller kanskje bør hun rett og slett arbeide litt lenger med disse tingene før hun viser dem fram.

Enn så lenge foretrekker jeg tegneren og illustratøren Egeberg.

mysteriekammerets makt

"Rommet innenfor"

Birthe Marie Løveid, TOU scene

publisert i Stavanger Aftenblad 15. februar

En installasjon som er så virkningsfull at den truer med å drukne betrakterens evne til refleksjon

Jeg var faktisk ikke forberedt på at jeg kunne gå meg vill på 25m², men det kan jeg, har jeg nå oppdaget, takket være Birthe Marie Løveids installasjon «Landet innenfor». Behagelig var det ikke!

Men det betyr ikke at dette ikke kan være et godt kunstverk. Det er sanselig, kroppslig og intimt, til tross for sin metalliske kjølighet. Verket er, i grove trekk, en stålkube på 5x5x5 meter, innredet i to etasjer. Den første etasjen er fylt av stålrør som står tett i tett. I et hjørne vil du etter hvert oppdage en trapp som leder opp til kubens øvre plan, et plan som består av en bro, en brønn og et kaleidoskop. Veggene er blanke som speil, taket er mørkt og besatt med myriader av bittesmå lys. Mens trapp nummer en var mørk og trang er trapp nummer to, som leder deg ut av verket, åpnere og fylt med et glødende rødt lys. Men størsteparten av installasjonen, av «Landet innenfor», er temmelig mørkt.

I første etasje, mellom de metalliske trærne, mister jeg stedssansen - som i en labyrint. Jeg føler meg fram for å finne en vei ut. Da jeg omsider finner trappen som leder opp, er jeg slett ikke sikker på om jeg vil ha mer av dette. Men den andre etasjen er heldigvis åpnere, den gir meg pusten tilbake. Det mørke taket ser ut som en stjernehimmel, som så vidt klarer å kaste litt lys i en beksvart natt. Mørket pakker lydene tett omkring meg, rennende vann og dumpe dunk, det er som om en jevn puls høres over alt. Den største visuelle forandringen finner sted i det jeg er på vei ut av verket, en rødfarget gotisk buegang åpner seg foran meg, en blanding av et sakralt rom og en blodig kanal, både vakker og grotesk.

I forsøket på en fortolkning virker det rimelig å knytte «Landet innenfor» til eventyrenes og mytenes verden, men husk bare at dette er en verden som også rommer rikelig med skrekk og gru. Vakkert, absolutt, men også fylt av truende farer utenfor det enkelte individets kontroll. «Landet innenfor» setter på en gjennomført måte intense følelser i spill hos betrakterne. Det legger seg nært opp til andre samtidige kunst- og kulturuttrykk i sin dyrking av en form for middelalder estetikk, slik vi for eksempel ser det i «Ringenes herre» og bøkene om Harry Potter; nostalgisk og romantisk historisme kombinert med vår tids velutviklede tekniske muligheter.

Jeg synes det emosjonelle trykket i Løveids installasjon er litt i sterkeste laget. Følelsene overskygger refleksjonen. På en tilsynelatende gjestfri måte inviteres betrakteren inn i kunsten, men idet du går inn overtar verket, nokså autoritært, regien.

Installasjonen «Landet innenfor» ble første gang vist i Bergen i 2000, og har siden vært vist en rekke steder. På Tou scene er kuben satt inn i et rom som er så lite at betrakteren aldri klarer å ta dens utside skikkelig i øyesyn, noe som er synd, fordi vi dermed går glipp av et viktig moment ved verket. Imidlertid vil jeg tro at verkets innside er sterk nok til å berøre selv de mest følelsesmessig avflatede av oss.

krig og lek

«Military Manoeuvres»
Per Christian Brown, Transit Art Space

Sanselige betraktninger om krig og fred - slik bare kunsten kan

publisert i Stavanger Aftenblad 12. februar

Noen vil utrolig nok framheve begrepet omsorg, når de snakker om krig. Si at det handler om å ta vare på noen, forsvare noe, beskytte. Hvordan er det mulig å tenke sånn i en verden av terror, vold og kjemisk krigføring? En verden av massevoldtekter og tortur? Kan krigen ha et menneskelig ansikt?

Jeg vet slett ikke om Brown har tenkt på dette når han arbeidet som kunstner i Rena leir, men det er uansett tanker som slår meg når jeg går mellom fotografiene hans på Transit en stille lørdag ettermiddag. Jeg opplever ikke på noen måte bildene som et forsvar for krigen eller det militære, men jeg opplever dem heller ikke som det motsatte, som et anti-krigs monument, slik man gjerne kunne ha forventet når en kunstner går inn i en virkelighet som denne.

I utstillingen «Military Manoeuvres» vises 18 fotografier fra Rena-leir, Norges mest avanserte militære treningsleir som blant annet huser hærens jegerkommando og Telemarkbataljonen. Fotografiene er samlet i seriene «Pillow Fight», «Nature/Vanitas», «Army Play» og «Eclipse».

Det som forundrer meg mest er at Brown har klart å beholde kunstnerens posisjon i et miljø som er så lite kunstvennlig som dette. For kunstneren og soldaten har totalt motsatte roller i vår verden. Soldatens oppgave er å følge ordre, blindt. Kunstneren skal gå på tvers, sette spørsmålstegn ved alle normer og konvensjoner – kunstneren skal se og underliggjøre.

Og dette får Brown til på en aldeles fremragende måte i denne utstillingen, han underliggjør. Se på disse unge mennene, se hvordan de leker og pynter seg. Se hvor myke trekk de har, se hvordan deres maskulinitet hele tiden bærer i seg sin feminine motpart. Brown framviser denne kompleksiteten uten ironi, uten nedlatenhet, men likevel spørrende. Vi ser at hans blikk tilhører en som står utenfor, dette er ikke bilder av oss gutta.

De fleste av Browns fotografier er arrangerte, han er ikke ute etter en objektiv registrering av virkeligheten, han skaper velkomponerte scener. Lys, bevegelse, farger, overflater, taktilitet som ikke kan beføles i fotografiets kalde overflate. Gjennom sterke komposisjoner bringes kunsthistoriens forfedre på banen. Chiaroscuro - lys og skygge som hos barokkens store mestre, overdrevne former og dramatiske bevegelser som i manierismen.

I et lagerrom holder fem unge menn putekrig. De er kledd i uniformer, bak dem henger et stort kamuflasjeteppe, et scenisk bakteppe, lyssettingen er dramatisk, rommet er fylt av sterke guttekropper og putefjær. Krig og lek - her er kontraster så det holder.

Gjennom sine fotografier klarer Brown på en poetisk måte å benevne vår politiske virkelighet samtidig som han vekker senrenessansens kunsthistorie til live. Det er mesterlig gjort, og det gir oss betraktere en utfordrende fortolkningsramme, både emosjonelt og intellektuelt.

samtidens historie

«Lights On, norsk samtidskunst»
Astrup Fearnley Museet for moderne kunst, Oslo
Til 23. mars

publisert i Stavanger Aftenblad 28. januar 2008

En ufokusert utstilling som ikke klarer å oppfylle sine egne intensjoner

Gjennom gruppeutstillingen «Lights On» har Astrup Fearnley som mål å vise oss den kommende generasjonen norske kunstnere. Museet har valgt ut til sammen 31 kunstnere, de aller fleste født på 1970-tallet. Et rom inne i selve utstillingen er forbeholdt fire eksterne gallerier, som benytter gjesterommet i tur og orden. Første galleri ut er det Oslobaserte Bastard.
To spørsmål melder seg i møte med «Lights On»: Hvorfor er Gardar Eide Einarsson og Matias Faldbakken representert med nesten like mange arbeider alene som de andre har til sammen? Og hvorfor har kuratorene valgt å vise disse to kunstnerne gjennom nesten fullstendig intetsigende og meningstomme arbeider? Faldbakken og Einarsson har fått mye oppmerksomhet i Norge de siste årene, de er allerede langt inne i de norske samlernes stuer, og kler neppe betegnelsen kommende generasjon. Det synes underlig at museet fokuserer på gammelt nytt når de nå skal vise oss hva som er up and coming.

Men det finnes også mange gode verk å vise til i «Lights On». To av dem tilhører galleriet Bastards utstilling i utstillingen. Lars Laumann har laget en subjektiv og spekulativ kulturanalyse med sterke konspiratoriske undertoner. Laumanns naivitet, som befinner seg på grensen til det patetiske, finner vi igjen hos flere yngre kunstnere, både nasjonalt og internasjonalt. Disse kunstnerne viser oss en verden uten hierarkier, en virkelighet hvor militære invasjoner, Dianas død og Britney Spears psyke er likestilte hendelser.

Bünning og Rühles verk «Fountain of Youth», en dusj pakket inn i plast hvor det strømmer ut tre tusen liter med helende gjørme fra Bad Freienwalde i Tyskland, er også et godt verk. Kan kunsten trekke veksler på gjørmens helende kvaliteter, eller er det bare møkk alt i sammen, egentlig?

I hovedutstillingen er Hjørdis Kurås vakre videoarbeider verdt å merke seg, selv om heller ikke disse er blant de aller ferskeste. Kurås studerer mennesket i naturen, ser på hvordan den ytre naturen er en del av en indre identitetskonstruksjon. Stille og rolig setter hun de mest intense følelser i sving.



Ikke alle kunstnere og verk kan kommenteres og kritiseres i en utstilling så omfattende som denne, men et siste navn må nevnes: Ole Martin Lund Bø, ikke utelukkende fordi han kommer fra Stavanger, men fordi hans installasjon er blant de aller beste på utstillingen. Han har slengt en stor mengde planker i et hjørne av gallerirommet, de står på kryss og tvers, helt uten spiker eller andre synlige festeanordninger. Over plankehaugen er det skrevet: deceptive outward appearance, du ser det kun fra en bestemt vinkel. Det hele er veldig enkelt og samtidig forferdelig komplisert, og først når du får tenkt deg om blir du klar over verkets makt. Det bestemmer selv hvilken plass det skal betraktes fra, teksten kan kun leses fra et helt bestemt punkt i rommet. På en skrikende taus måte tar Bøs plankerot rommet i besittelse. Til tross for store formmessige forskjeller er det en idemessig forbindelse fra dette verket til arbeidene Lund Bø viste i Galleri Opdahl tidligere i vinter. Det handler mye om usynlige maktstrategier.


Jeg dro til Oslo med en forestilling om at det var en god ide av Astrup Fearnley Museet å vise oss ny norsk samtidskunst i en kollektivutstilling. Nå er jeg slett ikke så sikker lenger. Det samtidige lar seg ikke fange i visninger som dette, det samtidige er en flyktig størrelse, i «Lights On» er det allerede skapt en historisk distanse gjennom kuratorenes utvelgelsesprosess. Og hva sier utvalget oss egentlig om norsk kunst nå? At det handler mye om Einarsson og Faldbakken? At også kunstnere er opptatt av kultur og natur? At mange norske kunstnere har en forkjærlighet for tre? Det hele blir for sporadisk og fragmentert til å gi meg noen ny innsikt.

Vil du holde deg orientert om den kommende generasjonen kunstnere, må du faktisk ta deg den tiden det tar å følge med på hva som til enhver tid vises i landets forskjellige små ikke-kommersielle gallerier – alt annet er historie.

Kort og godt om norsk funkis

Lars Aarønæs: «Norsk funkis»
J. M. Stenersens forlag, (2007)

publisert i Stavanger Aftenblad 19. januar 2008

En velskrevet innføring i funksjonalismen som periode og formspråk

Jeg har lest en del arkitekturbøker i løpet av livet, men ingen av dem har – rent språklig sett - vært så godt fortalt som Aarønæs’ «Norsk funkis». Fagbøker og essay kan man lese av ulike grunner, noen ganger skal man bruke dem i arbeidssammenheng, andre ganger vil man vite mer for fornøyelsens skyld. Aarønæs henvender seg til begge lesergruppene, men kanskje aller mest til dem som ennå ikke kan sin arkitekturhistorie på rams. Språket er lett og godt, informasjonen er seriøs og grundig, og billedmaterialet, som Jiri Havran har hatt ansvaret for, følger hele tiden teksten på en utfyllende måte. Boka avsluttes med en ordliste som forklarer fagterminologien som brukes, og den har et stikkordsregister som gjør at den kan fungere som oppslagsverk.

«Norsk funkis» begynner med en introduksjon til begrepet funksjonalisme, og plasserer begrepet og den arkitektoniske retningen det etter hvert kom til å benevne, i en historisk sammenheng. Forfatteren klarer å skrive kort og engasjerende om alt fra strebebuer til armert betong.

Europa danner et bakteppe, men det er norsk arkitektur som står i sentrum. Aarønæs framhever noe som han anser for en særnorsk variant av funksjonalismen, en egen menneskelighet: «Denne dimensjonen krever en modernisme som fortsatt er i stand til å være personlig, skifte uttrykk – og være funksjonell. »

Største delen av boka er en viet de mest sentrale funksjonalistiske byggene, reist mellom1927 og 1940. De fleste eksemplene i boka er fra Oslo, men andre byer er også nevnt. Stavanger er representert med to bygg, Telebygget (1938), tegnet av Sverre Brandsberg-Dahl og Gustav Helland, og Enebolig på Stokka (2001) av Haga & Grov.

Haga & Grovs enebolig er et bygg fra vårt årtusen, og har en rekke byggtekniske egenskaper som var ukjente for de klassiske funksjonalistene, men i følge Aarønæs har dette bygget også videreutviklet en rekke av funksjonalismens kvaliteter: enkle flater, store vindusåpninger og en formmessig enkelhet knyttet til bruk snarere en dekor.

Boka avsluttes med en fin presentasjon av Opus arkitekters «Prosjekt Paradis» i Sveio. På en god måte lar forfatteren dette prosjektet oppsummere grunntankene bak funksjonalismen og vise hvordan ideene kan videreføres og videreutvikles på gode måter i dag og i tiden som kommer.

Funksjonalismen - en kjærlighetssaga

Wenche Findal: «Funksjonalismens boliger»
Pax Forlag (2007)

publisert i Stavanger Aftenblad 19. januar 2008

En uforbeholden og litt for lite kritisk hyllest til funksjonalismens skjønnhet

Findals bok er en hyllest til funksjonalismens skjønnhet, selv formulerer hun det slik: «Både fagfolk og legfolk som betrakter seg selv som moderne, har en forkjærlighet for funksjonalismens estetikk og praktiske komfort.»

Arkitekturhistorisk knytter Findal funksjonalismen til det moderne, men hun påpeker også et mulig paradoks: Funksjonalismen hadde opprinnelig et sosialistisk utgangspunkt, samtidig som den i Norge endte opp med å bli det kulturelle borgerskapets foretrukne stil. Et av hennes anliggender med boka «Funksjonalismens boliger» er å utvide tilhengerskaren, hun vil åpne opp funksjonalismen også for dem som ikke tilhører borgerskapet, hun ønsker å opplyse Gud og hvermann om funksjonalismens enkle skjønnhet. Og hun ønsker å fortelle modernismens historie ut fra boligen som bygningstype.

Fra en innledning om funksjonalismens framvekst generelt går forfatteren over til å konsentrere seg om boligen spesielt. Hun belyser ytre form aspekter og interiørmessige detaljer, og setter hele tiden norske eksempler sammen med utenlandske forbilder. Hun studerer vinduer, dører og altaner, går inn i kjøkken, bad og soverom. Hun tar en kikk på det meste. Alt følges opp av et godt illustrasjonsmateriale. Boka avsluttes med ordforklaringer, litteraturlister og register. Avslutning må framheves fordi disse siste nødvendige sidene ennå ikke er en selvfølge i norske sakprosabøker.

Lykkes hun med prosjektet sitt, med å utvide funksjonalismens supporterskare? Det er vanskelig å si – for sammenlignet med Aarønæs har Findal en mer akademisk stil, en stil typisk for det kulturelle borgerskapet som allerede, i følge forfatteren, er svorne tilhenger av funksjonalismen. Findal nevner så vidt at funksjonalismen har blitt kritisert for å være både elitistisk og antihuman, i tråd med sin akademiske stil kunne hun med fordel gått lenger inn i denne problematikken. For det er nok ikke nødvendigvis sant at alle moderne mennesker har en «forkjærlighet» for funksjonalismen.
Hennes andre mål, å vise oss funksjonalismen med utgangspunkt i boligen, lykkes hun imidlertid svært godt med. Gjennom hennes bruk av hjemmet som eksempel blir arkitekturhistorien knyttet til et sted som vi alle har et forhold til.

Californication

Tommie Wilhelmsen: «Tommie Wilhelmsen 1-14»
Sakprosa
Mono forlag (2007)

Et interessant og viktig forsøk på å utvide den skandinaviske arkitekturens kanon

De fleste av dere som blar i denne boka, kommer utelukkende til å se på bildene, sier arkitekt og forfatter Tommie Wilhelmsen. Jeg tror han har rett, men vil på det sterkeste oppfordre dere til også å lese, for Wilhelmsen skriver godt om arbeidene sine, og det er slett ikke den samme fortellingen som skapes i tekst og bilder. Leser du teksten får du rikelig med provoserende påstander med på kjøpet.

I boka «Tommie Wilhelmsen 1-14» presenterer Wilhelmsen fjorten bygninger. Han stiller seg lagelig til for hogg, med å si ting som: Filmer viser arkitektur bedre enn seriøse arkitektbøker… eller: det skandinaviske hus har konstruksjonsmessig tydelighet som ideal - jeg ser på det skjulte som verdifullt. Å forkaste den skandinaviske tradisjonen og de store modernistene til fordel for amerikansk Hollywood-film, er å vise fingen til det etablerte arkitektmiljøet, både lokalt og nasjonalt. Men så innrømmer også forfatteren at han har strevd en del med å se ting på sammen måten som arkitekter flest, bli rettroende – kunne man kanskje si.

Å skrive, på den måten Wilhelmsen gjør, er et modig grep. Han har valgt en essayistisk stil, en stil som sier en del om husene han har tegnet, men vel så mye om forfatteren selv. Han utleverer sine helt personlige tanker om arkitektur. Det kan virke enkelt - og kanskje til og med litt flåsete, men lytter du til det han sier vil du legge merke til at han på ganske grundig vis utfordrer det som han oppfatter som en hegemonisk tenkning blant dagens arkitekter. Han utfordrer kanon.

Men hva så med husene hans, er dette god arkitektur? Mitt svar er tja, det er vanskelig – kanskje umulig - å vurdere byggekunst utelukkende på bakgrunn av bilder i en bok. Bildene er fine, det er det ingen tvil om, men i denne boka er det den andre historien, den som finnes i teksten, som er den mest interessante.

«Tommie Wilhelmsen 1-14» gir leseren mye å tenke på, mye å være uenig i - og nettopp derfor er dette en god bok. En norsk arkitekturbok som har kraft til å provosere og leve videre etter at siste side er lest, det er slettes ikke hverdagskost i det norske bokmarkedet.

Kunstkritikk og habilitet i 2008 – en oppfølger

Trond Borgen har selvfølgelig helt rett i at det er uheldig for oss som kritikere at Stavanger Aftenblad er sponsor for Stavanger2008. Stavanger Aftenblads tilknytning til 2008, sier Trond Borgen, gjør at det kan stilles spørsmålstegn ved kritikernes integritet og habilitet. Med andre ord, leserne kan mistenke oss for ikke å trekke frie og selvstendige konklusjoner i våre anmeldelser, for å være inhabile, fordi Stavanger Aftenblad har en økonomisk interesse i Stavanger2008. For oss som skriver kritikker er lesernes og kunstnernes tillit helt avgjørende. Som Borgen nevner rammer denne vanskeligheten ikke bare oss kunstkritikere, dilemmaet gjelder også på alle andre områder innenfor kunstfeltet: musikk, teater, dans osv.

Det finnes minst to løsninger på problemet. Det ene er å gjøre som Borgen, melde seg av 2008 kritikkene, det andre er å gjøre som meg; å skrive kritikker med visshet om at ens egen habilitet som kritiker vil være i ekstra fokus i alle saker som gjelder Stavanger2008.

Jeg har valgt den siste, og mer pragmatiske løsningen, fordi jeg, etter å ha vurdert saken, har kommet fram til at det er et større problem om Stavanger Aftenblad ikke inneholder kritikker av noen av 2008 arrangementene, enn at min habilitet kommer under diskusjon. Å forholde seg taust til Stavanger2008s arrangementer vil ramme den offentlige debatten om dette året på en særdeles negativ måte. Noen kunstteoretikere vil hevde at kunsten får liv gjennom debatten omkring den, å holde munn vil derfor være en måte å ta livet av kunsten på. Muligens er dette en ekstrem påstand, men at kritikk og debatt utvider kunstfeltet slik at det angår flere av oss, bør det kunne være mulig å hevde. Spørsmålene om min habilitet må jeg og mine lesere være villige til å diskutere underveis.

Som kunstkritiker jobber jeg frilans for Stavanger Aftenblad. Det vil si at jeg ikke er ansatt i avisa, men selger dem mine tekster, slik som jeg også selger tekster til andre medier som for eksempel Billedkunst, Morgenbladet og kunstkritikk.no. Som selvstendig skribent er min integritet av aller største betydning, det er min egen faglige kompetanse og troverdighet jeg lever av. Blir min integritet trukket i tvil vil dette sannsynligvis ramme meg langt mer enn det vil ramme Stavanger Aftenblad.

Jeg tror at det er mulig å gjøre en god jobb som selvstendig og uhildet kritiker også i 2008, på tross av Aftenbladets sponsoravtaler med Stavanger2008. Jeg anser meg ikke å være forpliktet på noen som helst måte verken overfor Stavanger Aftenblad eller Stavanger2008. En kritikers rolle handler alltid om å forsøke å stille seg selv utenfor. Mine forpliktelser er rettet mot kunsten og leserne, det er i feltet mellom disse to størrelsene jeg jobber.

Sigrun Hodne

streetart for nybegynnere

Nuart 2007, Rogaland Kunstmuseum
Kuratorer: Leon Cullinane og Martyn Reed

Graffiti, eller hærverk som noen velger å kalle det, er en svært tegn- og bokstavfokusert kunstart, i enkelte miljøer kalles kunstneren rett og slett for writer. Utøverens signatur er viktig, og noen ganger handler det kun om den – altså om kunstnerens signatur, ofte i form av et psevdonym, slik denne kommer til syne mot underlaget. Graffitikunstnere opererer ofte på steder der de ikke er ønsket, og det er derfor mulig å hevde at det lovstridige er bygget inn i graffitien fra grunnen av.

Streetart og graffiti har mange ting til felles både når det gjelder teknikk og plassering, men streetart er mer billedorientert enn graffitien, og kan derfor, selv om den som kunstnerisk retning er av nyere dato (post-graffiti), fungere som en innføring i graffitiens komplekse verden. Streetart plasserer seg nærmere tradisjonell billedkunst enn det graffitien vanligvis gjør og er derfor lettere å lese og fortolke for mennesker som er mer vant til konvensjonell billedkunst.

Utstillingen Nuart 2007, som ble arrangert parallelt med den årlige Numusic-festivalen i Stavanger, fanget noen av vår tids fremste streetart-kunstnere på Rogaland Kunstmuseum (RKM), jeg velger her å bruke ordet fanget fordi et museum ikke er et naturlig sted for denne typen kunst.

Utstillingen viste arbeider av omkring 20 kunstnere, deriblant Blek le Rat, Mir, Dface, Pøbel, M-City, Arofish, Eine og Wordtomother. Norske Dolk, kjent både nasjonalt og internasjonalt, var en av dem. Til denne utstillingen sprayet han opp et stort stensil- eller sjablongportrett av engleprinsessen Märtha, med en terning på den ene skulderen. Men terningen, som en gang viste en stolt sekser for Aris Trist som faen, viste nå kun en toer. Kvaliteten har altså sunket betraktelig. Toeren er muligens tenkt som en kritikk av prinsessens virksomhet, samtidig kan dette motivet som helhet også fungere som en kommentar til selve utstillingen, til nettopp det å plassere det sub-kulturelle innenfor en finkulturell ramme.

Et ganske annet uttrykk finner vi hos den tyske duoen Herakut, bestående av den kunstutdannede Hera og autodidakten Akut. Sammen lager de noen fantastisk fine streetart-komposisjoner. Bakgrunnen behandles av Hera som i et tradisjonelt maleri, Akut sprayer deretter fotorealistiske bilder på den malte bakgrunnen. Til denne utstillingen laget han et hundeansikt, mens Hera så i neste omgang fantaserte videre omkring spraymotivet. Foruten konturene av tre lekende barn, besto bildet av tekststykker med alvorlige og delvis kritiske kommentarer. Slik skapte de to sammen et veggarbeid rikt på visuell informasjon på mange plan.

Britiske Slinkachu arbeider på en helt annen måte. Han lager bitte små miniatyrfigurer som han plasserer rundt i byen og deretter fotograferer.

I denne utstillingen viste han flere av disse fotografiene, i tillegg til en liten installasjon. Slinkachu benytter verken sprayboks eller sjablonger, men han bruker byen som scene, han lager gateinstallasjoner – arbeider som muligens kan kalles streetart, men typiske for sjangeren er de ikke. I en museumssituasjon som dette fungerte Slinkachus arbeider godt, og de vil også fungere fint på internett. Ute i gaten vil de sannsynligvis forsvinne.

Disse tre arbeidene; Dolks Märtha, Herakuts hunder og barn og Slinkachus miniatyrer, viste til sammen fram spennvidden innenfor streetart-feltet.

Nuart 2007 tenderte mot å bli en litt for snill og tilforlatelig utstilling. Muligens oppveide utstillingens gode pedagogiske kvaliteter dette minuset, men det er ikke sikkert. Personlig synes jeg at streetart som kunstnerisk utsagn mister en vesentlig kvalitet ved å tas bort fra gatene og det urbane offentlige rom. Den diskursive kraften svekkes. Streetart er kunst som opponerer mot galleriet som en maktinstitusjon i samfunnet, som overskrider museets formale rammer, men når museet nå integrerer denne kunsten i sine saler blir den kritiske brodden omgjort til hyggelig underholdning. Det er ingen tvil om at utstillingen viser svært gode verk av dyktige kunstnere, og kan hende er det også viktig å forsøke å formidle denne typen kunst til et bredere lag av folket, likevel – det er ikke til å komme fra at streetart minus street er lik art, nettopp slik vi er vant til å se når vi går i et galleri eller på et kunstmuseum.

Mine innvendinger i denne kritikken retter seg mot utstillingens institusjonelle ramme. De enkelte verkene var gode, interessante og varierte, og det pedagogiske aspektet ble godt tatt vare på gjennom bærbare iPod-guider til utstillingens gjester.


Men en ting stiller jeg meg spørrende til, for av omviseren i RKM hevdes det, svært så optimistisk, at det finnes like mange dyktige kvinnelige som mannlige streetart-kunstnere, men hvis det er tilfelle – hvorfor er da så få kvinner representert i denne utstillingen? Streetart deler graffitiens individuelle og grenseoverskridende karakter, og det kunne vært interessant å vite om kunstnerens kjønn spiller noen rolle for verkets innhold og form.

publisert i Billedkunst 7/2007

usynlige maktstrategier

Ole Martin Lund Bø

Galleri Opdahl

til 19/01/08

Ole Martin Lund Bøs kunst problematiserer visuelle maktstrukturer. Det vil si at han setter spørsmålstegn ved de bildene som er med på å forme vår felles virkelighet. Den siste tiden har Lund Bø bodd og arbeidet i Amerika, det må være et godt valg for en som ønsker å gå i dybden i den visuelle kulturen, for USA er fremdels den visuelle virkelighetens moderland.

Lund Bøs utstilling i galleri Opdahl er en installasjon som består av tre enheter. Først ser vi fire store vifter, stilt på rekke og rad mot en høy regissørstol, deretter en fin hvit italiensk skjorte dyppet i gummi, og til sist to store sotede glassruter på aluminiumskonstruksjoner montert mot en bakvegg. I tillegg er to små lyskastere plassert i rommet. De sende et rytmisk og stressende lys inn i utstillingen. Installasjonen er på en god måte tilpasset utstillingslokalet. Alt er elegant og vakkert utført.

Utstillingen har tittelen «set-up» som betyr oppsett eller felle. Hvem er det som står bak denne fellen? Spørsmålet lar seg ikke uten videre besvare. For i dette folketomme oppsettet finnes det kun en, nemlig meg, betrakteren, som må gå med på et allerede forutbestemt spill. I Lund Bøs virkelighet defineres våre individuelle liv av anonyme maktstrukturer.

Regissørstolen er tom, men det betyr ikke at jeg kan sette meg der. Jeg har ingen anledning til å ta kontroll i dette settet. Jeg kan stille meg opp mellom viftene og stolen, på skuespillerens plass, men må raskt flytte meg unna fordi de fire viftene bråker sånn at jeg ikke engang kan høre mine egne tanker.

De store glassene ser ut som vinduer, sånne som man ikke kan se inn gjennom og derfor aldri vet om det sitter noen bak. Den franske filosofen Michel Foucault har lært oss at dette er et bilde på optimal kontroll; en form for overvåkingen som er konstruert slik at offeret aldri vet om - eller når - det blir iakttatt. Men likevel, noen har reagert, glassene er forsøkt knust, de er bristet på midten. Noen har forsøkt å trenge seg inn i makten – uten å lykkes.

Lund Bøs kunst appellerer til intellektuelle refleksjoner, men kanskje er det også mulig å legge tankene til side, for kun å nyte hvor godt installasjonen fungerer i rommet – rent visuelt. At noe er synlig betyr ikke nødvendigvis at det er lettere å forstå, for også det vi ser bærer i seg gåter, mysterier som stenger oss ute fra innsikt.

publisert i Stavanger Aftenblad 7.desember 2007

kunsten å forstå baklengs

Rogaland Kunstmuseum, Pia Myrvold
Til 3. februar 2008

Stavanger Aftenblad 27. november 2007

Søren Kierkegaard skal en gang ha sagt: «Livet må forstås baglæns, men må leves forlæns» - jeg vil bruke dette utsagnet som en inngang til Pia Myrvolds utstilling i Rogaland Kunstmuseum. Utstillingen, som er svært omfattende, viser oss arbeider fra hele Myrvolds karriere som aktiv kunstner, fra tidlig -80 tall og fram til i dag.

Utstillingen er gitt navnet «In-formasjon», og er delt i tematiske grupper som følger en historisk utvikling ved å inkludere verk fra ulike perioder. Myrvold viser malerier, kollager og installasjoner bestående av klær, lyd/musikk og videovisninger. I tillegg vises også noen enkeltstående videoarbeider. Hertervigsalen er for anledningen omgjort til en eksperimentell pc-stue. Aksjonskunstneren Pia Myrvold, som vi kjenner gjennom Art Attack og samarbeidet med Randy Naylor er dokumentaraktig presentert i museets auditorium.

I en så omfattende retrospektiv utstilling som dette, gis betrakteren en mulighet til å begynne på Kierkegaards bakoverskuende forståelsesprosess.

I «In-formasjon» er gjenkjenneligheten over tid det som overrasker aller mest, altså hvor store likheter det er mellom den kunsten som er produsert på -80 tallet og de aller nyeste arbeidene. Myrvold har en sterk personlig signatur, vi gjenkjenner kunstneren fra arbeid til arbeid. Hun bugner av kreativt overskudd og lar denne kraften omfavne en rekke områder: Hun går fra det strenge maleriet via videokunst og design gjennom cyberspace til haute couture. Liv og kunst later til å gå hånd i hånd, og det synes ikke å finnes noe område i virkeligheten som ikke kan bli til en interessant kunstnerisk scene for Pia Myrvold. «In-formasjon» viser en kunstner som har et sterkt personlig og autonomt prosjekt.

Men det er også en negativ side knyttet til gjenkjennelighet, og det er når det gjenkjennelige vipper over i gjentakelse og repetisjon. I det store mangfoldet som utgjør denne utstillingen savner jeg en utvikling innenfor enkelte av kunstområdene, eller sjangerne, om man vil. Jeg lurer på om utviklingen av Myrvolds kunstnerskap først og fremst handler om hennes utrolige evne til å ta i bruk nye medier? I tilfelle er utviklingen i større grad knyttet til form enn til innhold. Det kan tenkes at den store sjangerspredning gjør det vanskelig for henne å få til en forfining og videreutvikling innenfor hvert enkelt felt.

Slik jeg ser det er serien «Fluid Identity» et eksempel på bilder som i for stor grad kopierer hverandre. For meg som betrakter blir dette en kjedelig gjentagelse – bildene tømmes for kraft. Derimot synes jeg at hennes arkitektoniske og postmodernistiske billedserie «Time Pieces» er av en annen kvalitet. Hun virker mer lekende og eksperimenterende i disse bildene, og inviterer i større grad betrakteren med på fortolkningen. I utstillingen er «Time Pieces» representert med en rekke helt nye malerier, det hadde vært interessant om flere eldre malerier fra serien hadde fått plass.

Kirkegaards utsagn kan selvfølgelig knyttes til vår historiske fortolkning av Myrvolds arbeider, men han kan også vise vei til noe som jeg vil kalle kunstneridentiteten Pia Myrvold. Myrvold har brukt byen som kreativt materiale i mange av sine beste prosjekter, men Myrvold har ofte beskrevet Stavanger som en vanskelig antagonist. Det anstrengte forholdet mellom kunstneren og byen bemerkes også i utstillingens katalog, hvor det er formulert slik: «Selv om Pia Myrvold og Randy Naylor gjentatte ganger møtte kraftig motbør for sine uttrykk fortsatte de sine prosjekter …». Liknende utsagn har kommet til uttrykk i en rekke intervjuer opp gjennom årene. Vurdert nå, i ettertid – eller baglæns som Kierkegaard sier, er det mulig å forstå kunstnerens konfliktfylte forhold til byen som et viktig element i hennes identitetskonstruksjon. Myrvolds opplevelse av manglende gjennomslag i Stavanger førte henne ut av byen, til New York og til Paris, og hun kan nå komme tilbake som den store kunstneren hun alltid har vært -. Ved å innta Rogaland Kunstmuseums hovedsaler i nesten tre måneder kan det ikke være tvil om at det i saken Myrvold versus Stavanger er Myrvold som har vunnet. Gjennom sin internasjonale suksess har Myrvold en gang for alle synliggjort Stavangers manglende kunstneriske vilje og kompetanse – eller?

drømmeland

Preben Z. Møller: «Pen søker trygg»
Sakprosa
Kagge forlag (2007)


En bok som sier en del om sin forfatter, men nokså lite om verden forøvrig

«Min påstand er at kvinner undertrykker menn» sier Preben Z. Møller på den første siden i boka «Pen søker trygg» – og han underbygger tanken på følgende måte: «Hvis du føler det er sant for deg, så er det sant». Det er med andre ord klart at denne boka ikke er skrevet av en sosiolog, men av en vanlig mann som har lyst til å krangle, for rent akademisk henger denne argumentasjonen ikke på greip. Møller opererer med et tilsynelatende enkelt virkelighetsbilde: Feminister hater menn og menn hater feminister. Hvorvidt dette enkle dikotome bildet stemmer med virkeligheten besvares ikke i boka, som sagt: Hvis du føler at det er sant …

Møller skriver til tider morsomt og godt om en oppvekst på Kleppe, et sted som i følge forfatteren er et av verdens styggeste og mest uinteressante tettsteder, en åndelig ørken som har drevet ham inn i det reneste misogyni – kvinnehat. I sin polemiske kranglefantstil skriver Møller langt bedre og mer velformulert om Kleppe og jærfolk enn om samfunnsmessige maktstrukturer og kjønnsulikheter.

Møllers bombastiske posisjon inviterer i liten grad til debatt, likevel: Jeg tror at han har lurt seg selv. Hans fiender er ikke kvinner, men menn. Det han frykter aller mest er den voksne nyanserte mannsrollen. Som Peter Pan vil han mye heller fortsette sitt eventyrlige liv i Drømmeland (i boka kalt Universitetet i Oslo), enn å tre inn i de voksnes mangfoldige virkelighet. Gjennom utleverende beskrivelser av sin egen barndom åpner han opp for psykologiserende fortolkninger, som plutselig slår luften ut av hans formelle og definerte prosjekt. Er de undertrykkende samfunnsstrukturene han kritiserer bare en abstrahert versjon av hans aldri tilstedeværende far?

Norske kjønnsforskningsmiljøer bør og skal kritiseres, men det holder ikke med vittigheter, polemikk og generalisering på bakgrunn av tilfeldige eksempler når man vil utfordre samfunnets maktstrukturer – selv ikke når disse domineres av kvinner.

ut på tur!

Gry Hege Rinaldo

Galleri Neo
Til 22. november

Publisert i Stavanger Aftenblad 15. november 2007

En utstilling som oppleves en smule prematur, men som likevel peker på interessante utviklingsmuligheter

Kunstneren Gry Hege Rinaldo har et intimt forhold til kroppen. Hun har nærmet seg kropp, hud og kjønn fra ulike vinkler – ofte har hun gått tett på. Hun har fokusert på detaljer på en måte som har gjort kroppen ugjenkjennelig. Hun har arbeidet med munnviker, fingerledd og hudfolder, sider ved oss selv som sjelden vies kunstnerisk oppmerksomhet.

Derfor er det en helt ny opplevelse å se Rinaldos landskapstegninger som nå stilles ut i Galleri Neo. Men det er mulig å kjenne igjen hennes metode også i denne utstillingen. Som før går hun nært inn på det hun formidler, fokuserer på et lite område, og lar resten av motivet oppløse seg i bildets ytterkanter. Et utsnitt av en bjørkestamme er nitid gjengitt, blyantens gråtoner lar deg ikke være i tvil om hvilke tresort det er snakk om, men resten av skogen er bare løse streker på papiret, antydninger.

For et år siden viste Tou Vindu en utstillingsserie kalt «Nature Revisited», hvor kuratorene for prosjektet mente å kunne se en (tilbake)vending til naturen i samtidskunsten. Det er mulig å se Rinaldos prosjekt i affinitet til dette, altså å tenke seg at også hun er en del av en større omvending innenfor billedkunsten, hvor naturen får en mer sentral plass som motiv og tematikk. Men det kan også tenkes at Rinaldos utstilling bare et hvileskjær for en kunstner som først og fremst er opptatt av det kroppslige.

Tegneren Sverre Malling en god representant for naturens tilsynekomst i kunsten. Gjennom en symbolladet ikonografi kombinerer han natur og kultur på en måte som får begge parter til å framstå som like uvirkelige. Rinaldo og Malling er svært ulike tegnere, men en liknende uvirkelighetsfølelse skapes også i flere av hennes arbeider, de har preg av science fiction. Naturen er i disse bildene ikke knyttet til noe mer egentlig og opprinnelig, til alle tings opphav og hjemsted, men tvert i mot preget av noe mystisk, truende og fremmed. Naturen er ikke et objektivt sted, men en emosjonell situasjon.

Uansett, enten det handler om et mellomspill eller er an tematikk hun vil forfølge, er det interessant å se denne nye siden i Rinaldos univers. Kvaliteten på de enkelte verkene i utstillingen varierer en del, og jeg tror at hun med fordel kunne utfordret det gjenkjennelige mye mer, slik hun gjør når hun bruker kroppen som motiv. Det vil si, hun kunne ha forsøkt å gjøre det enda vanskeligere, mer uforståelig – både for betrakteren og for seg selv. Men som et første møte med Rinaldos natur er dette likevel en interessant opplevelse.

bambiland

Irene Nordli

Sandnes Kunstforening

Til 16. desember

Publisert i Stavanger Aftenblad 2. november 2007

Irene Nordli arbeider først og fremst med porselen. Men porselen er et emne som har visse begrensninger hva størrelse angår, i de største skulpturene i denne utstilling har Nordli derfor også benyttet andre materialer.

Nordli arbeider innenfor to kategorier, hun lager skulpturer og hun lager små objekter. Skulpturene forestiller figurer et sted mellom dyr og mennesker, de har som regel et stilisert og forenklet dyrehode montert på en menneskelignende kropp. Dyret minner ofte om en kenguru eller et dådyr, men forenklingene gjør at de blir mer bambiaktige enn det en realistisk dyreavbildning ville ha vært. Arbeidene utfordrer delvis motstridende følelser hos betrakteren; dyrehoder på menneskekropper er et bilde vi kjenner fra langt tilbake i tiden, fra de store mytene og eventyrenes verden, men også en kombinasjon vi ofte ser i vår egen tids tegneserier og barnelitteratur. Dyrehoder på menneskekropper vekker en skrekkblandet fryd, og gir meg assosiasjoner i to retninger: Dyret menneskeliggjøres, antropomorfiseres, tilskrives tanker og følelser som tradisjonelt forbeholdes menneskene. Men kombinasjonen av de to visker også ut skillet mellom dyr og mennesker, et skille som er en viktig markør for å definere nettopp hva det vil si å være menneske. I møtet med Nordlis kunst legger det vakre antropomorfe porselensansiktet seg over det bisarre førsteinntrykket og trekker betrakteren inn i verket, det er som om det vil si deg noe - for menneskedyret har ofte en historie på lur.

Den andre kategorien arbeider består av små porselensobjekter, eller nipsfigurer, som de innimellom kalles. Disse er mer urene enn de større arbeidene, med dette mener jeg at flere momenter er blandet inn i hvert enkelt verk. Nordlis små arbeider viser til et kulturhistorisk middelklassefenomen, porselensnips som har pyntet opp i velmøblerte hjem i århundrer. Men Nordlis kunst er ikke nødvendigvis en latterliggjøring av alminnelige menneskers smak og stil, for med sine små miniatyrer bringer hun noe nytt inn i pynten. Hennes arbeider har andre tema enn dem vi vanligvis assosierer med nips, de er råere og mer utfordrende for blikket som ser.

Jeg liker Nordlis prosjekt, selv om noen av de små objektene synes å ville for mye. De setter i gang for mange prosesser og overstyrer dermed betrakteren i stedet for å utvikle den poetiske kraften som vi finner i de større skulpturelle arbeidene.

dans dans dans

Galleri Sult, Terry Nilssen-Love
Til 14. oktober

publisert i Stavanger Aftenblad 6/10/2007

Lovende glimt av noe ennå usett

Dette visste jeg fra før av; at det knapt nok finnes noen kunstner i mils omkrets som mestrer fargene slik Terry Nilssen-Love gjør. Jeg mener – dette har vi sett i mange år nå, en stadig konsentrasjon og variasjon over et tema hvor sterke og saftige farger spiller hovedrollen. Fargene er plassert på lerretet i rektangulære felt, hvor noen farger får renner i kontrollerte striper over andre. Komplementærfarger spiller opp mot hverandre, samtidig som den enkelte farge blir utnyttet i hver minste nyanse. Dette ser vi også i høstens utstilling på Galleri Sult.

Men det er noe mer her – noe som er i ferd med å bryte seg ut av det velkjente. I noen av arbeidene, som for eksempel i serigrafien «Playroom» (2007), har noe hvitt og fargetomt trengt seg inn og lagt seg over fargene, det ser ut som om flaten ikke vil falle til ro. Det er som om det er noe her som ikke vi la seg innorde i bildets overordnede plan, noe har unnsluppet kunstnerens kontroll. Amorfe former som, når sant skal sies, har en viss likhet med tarmer, krøller seg rundt de geometriske planene - ikke akkurat ekkelt, men definitivt ukontrollert, og absolutt i konflikt med den arrangerte flaten som vi er vant til å se i Terry Nilssen-Loves kunst.

Loves arbeider er fulle av energi og styrke, dette er malerier som griper rommet og setter en tone på alt omkring seg, de er som musikk, som noe man ikke kan sette opp stengsler for fordi fargene uansett vil gli mellom, over og under et hvert hinder. Fargenes stofflighet fyller betrakteren.

Det er en fin ting å oppdage noe nytt i det velkjente. Det er en dobbel glede; først gjenkjenner du noe du liker, deretter oppdager du at dette kjente bærer i seg noe fremmed som gjør at du er nødt til å se det hele med et nytt blikk. Slik jeg ser det, har det i denne utstillingen skjedd en nesten usynlig omdreining i Nilssen-Loves kunst, en endring som skaper forventninger til kunstnerens neste trekk.

i all enkelhet

Kapittelutstillingen 2008
Kulturtorget, Manfredo de Souzanetto
Til 16. desember
publisert i Stavanger Aftenblad 9/10/2007

Omsorgsfull bearbeiding av naturlige ting

Det ligger noen halvstore steiner på gulvet på Kulturtorget i Sølvberget. De er samlet sammen, men ikke strengt organisert, de danner en åpen gruppe som har tilstrekkelig med rom rundt seg til at vi kan oppfatte hvert objekt for seg. Og når du gjør det, tar deg tid til å se litt nærmere etter, oppdager du at alle steinene er modellert over den samme malen, men de er støpt og formet i ulike materialer; i jern, aluminium, kopper og bronse. Steinen, som opprinnelig var en ganske alminnelig grå stein, er blitt til mange sølvhvite, gylne og irrgrønne smykkesteiner. På en tilsynelatende enkel måte er den hverdagslige steinen omskapt til en juvel.

Noe av det som fascinerer mest i Manfredo de Souzanettos utstilling er nettopp dette grepet som handler om å omskape naturen - samtidig som det naturlige materialet får beholde sin særegne styrke og kvalitet. Han leker seg med former og farger, men lar likevel treets eller metallets eiendommelighet vær tilstede i det endelige verket.

I denne utstillingen vises, i tillegg til skulpturelle objekter av tre, stein og metall, også malerier. Maleriene er holdt i enkle jordfarger, farger som varmer og gløder, for brasilianske Souzanetto forholder seg tydelig til sin egen kultur og sitt eget kontinent. Likevel, til tross for denne geografiske avstanden, oppleves mange av arbeidene som gjenkjennelige; noen av objektene minner om gammelt fangstutstyr eller jordbruksredskaper fra langt tilbake i tiden, de ligner arkeologiske funn fra en felles fortid - fremmed og kjent på en og samme tid. Det arkaiske kommer også til syne i Souzanettos abstrakte malerier som er abstrakte på en primitiv snarere enn en teoretisk måte, de er som steinene - forfinet natur.

Håndverksmessig kvalitet har en framtredende plass i Souzanettos kunst. Når objektene er enkle blir detaljene ekstra viktige, det finnes ingenting å skjule seg bak. Metall og tre kobles forsiktig sammen, fargene forsterker formen.

Den mest åpenbare grunnen til at Souzanetto er årets Kapittel-utstiller er at han kommer fra Latin-Amerika. Jeg synes denne koblingen med fordel kunne vært utdypet og begrunnet, hvorfor er nettopp Souzanetto valgt ut blant alle latinamerikanske kunstnere? En katalog om kunstnerskapet generelt og om denne utstillingen spesielt hadde vært fint, og ville sannsynligvis ha vært med på berike vår opplevelse av utstillingen.

verken eller

Tommy Sørbø:
Søppel – En roman om kunst
297 sider
Schibsted

publisert i Stavanger Aftenblad 2/10/ 2007

En forutsigbar tekst som burde ha funnet seg en annen sjanger

For noen ganske få dager siden introduserte forfatteren Jonny Halberg begrepet «mellomromanen» i den norske litteraturdebatten. Mellomromanen er en roman som litterært sett befinner seg mellom det trivielle og det virkelig gode. Mellomromanen kjennetegnes av et enkelt, motstandsløst språk som mangler dybde og litterære kvaliteter.

Tommy Sørbøs roman Søppel er en mellomroman. Boka er befolket av en rekke sjablongaktige karakterer, med et fullstendig forutsigbart handlingsmønster. En museumsansatt kunsthistoriker kommer til å kaste et nyinnkjøpt kunstverk fordi han misforstår det som søppel, og dermed er intrigen satt. Resten av boka handler om hvordan Sivert Årø skal komme seg ut av sin uheldige situasjon med æren i behold.

Søppel kunne med fordel ha blitt kalt en nidvise i stedet for en roman. Boka er først og fremst en harselas over en kunstinstitusjon som minner mistenkelig mye om Nasjonalgalleriet i Oslo. Foruten hovedpersonen Årø møter vi blant andre den rabiate direktøren Arne Samuelsen, støpt i formen til Sune Nordgren og styreformannen Caspar Køltzow; en kunstsamlende finansmann med skarre r – ikke ulik Nasjonalgalleriets Christian Bjelland.

Et spottedikt med utgangspunkt i Nasjonalgalleriet kunne absolutt ha hatt sin berettigelse, men da måtte forfatteren ha jobbet mer med språket, løftet det hele over i komediens form. En annen mulighet ville selvfølgelig være å komme med et saklig og faglig interessant diskusjonsinnlegg om forskjellen på god og dårlig kunst. Denne boka gjør ingen av disse tingene, den serverer en drøvtygd historie i et flatt språk, den er med andre ord en typisk «mellomroman».

naturfag

Harald Fenn - Transit Art Space
publisert i Stavanger Aftenblad 19/9/07

Harald Fenn, Horisont II (2007)

Harald Fenns natur, slik den vises oss i denne utstillingen, er samtidig stofflig, sensuell og intellektuell
Naturmaleriets posisjon innenfor billedkunsten er ikke hva den engang var, og det er lenge mellom hver gang vi ser noen som gjør noe nytt og uventet på dette feltet. Harald Fenn er et av unntakene, han klarer å bruke naturen på en estetisk utfordrende måte. Han gjør noe så uvanlig som å lage vakre naturmalerier.

Harald Fenn stiller ut ni malerier på Transit. Alle arbeidene har en horisontal form, de er malt delvis med airbrush og delvis med pensel. Fargene går fra blygrått over til blått, lilla og grønt, med «Nærbilde III» i brunt og gult som det eneste fargemessige unntaket. De tre største arbeidene tilhører en serie han kaller «Horisont», de resterende har fellesbetegnelsen «Nærbilde». Det er nærliggende å anta at alle arbeidene er naturstudier. Men selv ikke i Nærbildene gis det spesifikke stedet noen betydning, det finnes ingen gjenkjennelige detaljer i motivene, betrakteren skimter en himmel, noen skyer, litt vann, men det er umulig å gjøre seg opp noen formening om hvor dette stedet er. Fenns referanse må derfor være naturen i ubestemt form.

Men disse maleriene er mer enn ren natur, for over naturen har Harald Fenn plassert et lag med linjer og geometriske former. Dette flatespillet splitter betrakterens utforsking av maleriene i to; vi ser samtidig en vagt gjenkjennelig bakgrunn og en abstrahert forgrunn. Som betrakter myser du inn mot virkeligheten, men i det du fanger lysspillet i vannflaten blir blikket stoppet opp av noen buede linjer, av sirkler og streker - og du mister tråden. Tankene du gjør deg om naturen forsvinner i det du oppdager krusedullene som plutselig springer inn over motivet, eller de sirkelrunde formene som daler ned over flaten.

Vi kan se det bakerste laget i Fenns malerier som en framstilling av naturen som noe evig og uforanderlig, uten spor av menneskelig aktivitet, mens linjene i forgrunnen gir maleriene tid, fart og helt klart en personlig signatur. Sett fra dette perspektivet skaper Fenns malerier et komplekst virkelighetsbilde. Dynamikken i linjene skapes både gjennom form og fargevalg, spenningen blir sterkest der hvor kunstneren setter fargene opp mot hverandre - i delvis kontrast til naturen som ubestemt underlag. På et symbolsk plan kan vi si at det er den menneskelige inngripen som gir naturen liv.

Så selv om bakgrunn og forgrunn på et vis snakker hvert sitt språk - er disharmonien på ingen måte ubehagelig, tvert i mot fungerer den pirrende i Fenns bilder. Den disharmoniske uroen er nødvendig for at bildene skal feste seg til netthinnen og bli der, også etter at jeg har forlatt galleriet.