Et mollstemt liv

Anne Gjeitanger: «Komposisjon i hvitt og grønt»

Roman

198 sider

Oktober

Sigrun Hodne tekst - publisert i SA 23/12-2010

Et nært og troverdig portrett

Nicolas de Stäel (1914-1955) synes å ha hatt et velutviklet talent for melankoli og depresjon allerede fra fødselen av, et talent som ble styrket og dyrket gjennom hans tap av begge foreldrene i ung alder. Alvorlig innadvendt, med hodet fullt av en voksen manns bekymringer flyktet han fra et Russland i krise via Polen til Belgia. Året er 1921, han er syv år og står på bar bakke, helt alene i en ny verden. 

Fra disse ruinene av et liv klarer han sakte men sikkert å bygge seg opp til å bli en av Europas fremste billedkunstnere i sin tid. Men veien framover var aldri lett for de Stäel, og den endte brått med at han tok sitt eget liv, kun 41 år gammel. Han var berømt og anerkjent, han hadde elever, venner og sin egen familie, men den gnagende melankolien og tvilen ville likevel ikke slippe taket.

I «Komposisjon i hvitt og grønt» følger vi kunstneren de Stäels arbeid med å skape seg et rom for sin egen kunst, midt mellom det figurative og det abstrakte maleriet. Han synes å ha vært ensom både i kunsten og livet, og han kjempet hele tiden for å gi sitt eget liv mening i forhold til en uendelig følelse av avmakt.

Nicolas de Stäel har vært usedvanlig heldig med sin norske portrettør, for den romanen Anne Gjeitanger har skrevet om livet hans er svært vakker og lesverdig. Hun går tett på når hun skriver, som en allvitende forteller snakker hun om Nicolas de Stäel i tredjeperson samtidig som hun hele tiden avslører hans innerste tanker og følelser. Hun skaper en troverdig fiksjon. Hun gjør de Stäel til et levende menneske som leseren får forståelse for og medfølelse med.

Gjeitangers bok kan leses som et dobbelt portrett, romanen er først og fremst et portrettet av Nicolas de Stäel, men den er samtidig også et portrett av kunstneren som en universell figur. Et portrett av det skapende menneskets kontinuerlige kamp for å finne mening med sitt eget liv og med det arbeidet hun lager, enten det dreier seg om litteratur eller billedkunst.

Anne Gjeitanger er kjent som en subtil språkkunstner, men i deler av denne boka sitter småordene – konjunksjoner og preposisjoner - litt for løst, det er imidlertid for småplukk å regne, for hennes portrett av de Stäel har blitt til en sjeldent fin roman.