Speil, speil på veggen der …

Rapport fra Stavanger2008

Mary Miller m.fl.: «Historien om et år»

300 sider

Sigrun Hodne tekst

-       et upålitelig forsvarsskrift

 

Stavanger2008s bok Historien om et år er en på alle måter utradisjonell rapport. Boka er gjennomillustrert med flotte fotografier fra en rekke ulike 2008 arrangementer. Tekstene er satt opp på en måte som gjør dem lette og gode å lese, det er tydelig at redaksjonen har hatt dyktige designere med på laget.

«Vi ga et løfte om program og innhold til EU-kommisjonen i Brussel, og vi gjennomførte det vi lovet dem», sier en selvtilfreds direktør på rapportens første side. Og ingenting kan vel være bedre?

Boka omhandler alle sider ved 2008 prosjektet. Noe av det beste er den grundige gjennomgangen av gjestekompanienes arbeidsprosess og program. Her går forfatterne grundig til verks og forteller oss om bakgrunnen for de enkelte prosjektene, om gjennomføringen og om publikums reaksjoner. Rapporten skal også roses for en klar og oversiktelig tabell med tall og fakta knyttet til hvert enkelt arrangement.

Men man skal imidlertid ikke ha lest mange sidene før man oppdager at boka først og fremst er skrevet som et forsvarsskrift. Stavanger2008 føler seg urimelig kritisert og øyner en mulighet til å slå tilbake. Slik utdyper teksten et vedvarende problem som handler om dårlig kommunikasjon fra Stavanger2008 sin side.

Hvorfor er det nødvendig å være så bombastisk selvforherligende hvis alt er i sin skjønneste orden? Og hvorfor i alle dager ser direktøren seg tjent med å omtale lokale kunstnere og publikum på en nedverdigende måte? Se bare hva hun skriver: «Våre smakebiter på programmet presenterte en meny som nok var i overkant eksotisk for en region der den vanlige dietten var veletablert og hvor man forholdt seg relativt likegyldig overfor nye smaker (…) de fleste syntes å være ganske sløve og uinteresserte i å åpne øyne og ører» (46). Og videre: «Et prosjekt i visuell kunst klaget over å måtte undertegne en kontrakt. De satte nesa i været: kunstnere var hevet over slikt. For oss var dette en plage og vitnet om den verste typen stor fisk i liten dam mentalitet. Arbeidet med våre internasjonale ensembler var slående annerledes». (229) Her omtales både kunstnere og publikum som en gjeng med fehoder. Muligens oppfatter Mary Miller rogalendinger på dette viset, i så tilfelle er det ikke til å undres over at det oppsto en del samhandlingsproblemer under veis.

Men det er ikke bare publikum og kunstnerne som får passet påskrevet i denne boka, også pressen får så det monner: «På denne tiden viste den nasjonale norske pressen liten interesse. Ganske naturlig, siden deres hovedinformasjonskilde var vår lokale presse og dens lidenskap for å finne feil med organisasjonen» (232). Igjen og igjen viser den tidligere journalisten Mary Miller fram sitt manglende medietekke.

Sentrale mål for Stavanger2008 var å skape en europeisk hovedstad for gjestfrihet, dialog og gjensidig respekt. Historien om et år gjør det klart at dette målet ikke ble nådd. Direktørens stemme, slik vi så den før og i løpet av 2008, og slik vi nå ser den i denne boka, er både autoritær og monologisk. Det er sant som hun selv sier, hun hadde forpliktelser i forhold til Brussel, men hun har også hatt forpliktelser i forhold til det regionale planet. Når en rekke kunstnere fra ulike felt sier at de føler seg overkjørt og oversett holder det ikke at direktøren svarer med samme mynt. Som leder er det hun som har hatt hovedansvaret for å sette i gang og opprettholde en god samtale mellom alle involverte. Det har hun ikke fått til.

I den opprinnelige søknaden til Brussel ble det foreslått minst fem kunstneriske råd med ansvar for forskjellige kunstarter. Direktør Miller valgte imidlertid å kutte denne kvalitetssikringsinstansen og tok i stedet selv på seg rollen som garantist for kunstnerisk kvalitet. Dette er et valg som vitner om liten evne til å delegere, og som ytterligere forsterker bildet av en autoritær lederstil i organisasjonen.

Historien om et år viser oss minnebilder fra en rekke flotte kulturtilstelninger, men den viser oss også en direktør med sterke kulturimperialistiske trekk, en leder som har vært flinkere til å snakke enn til å lytte, og som dermed ikke har vært i stand til utvise den gjensidige respekten som hennes eget program så høylytt har proklamert at dette året skulle sette i fokus. Klart det må bli bråk av sånt. 

publisert i SA 11. juli