Flyttemelding

jeg har gått over til wordpress,
 nå finner du meg: her


...

Nye kritikker i Billedkunst

• Festspillutstillingen 2011, Hanne Borchgrevink
• Sommerutstilling, Obrestad fyr

I lysets vold

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, Nick Fox

Til 011. mai

 Uforutsette omstendigheter gjør Nick Fox’s kunst en bjørnetjeneste

publisert i SA 5. mai

Nick Fox er en allsidig kunstner, i utstillingen på Hå gamle prestegard har han valgt å vise tegninger, malerier, glassarbeider, installasjoner og et videoverk.

Når det gjelder tegning har Nick Fox utviklet en særegen teknikk: Først lager han en pennetegning som han legger på en glassplate, så dekker han tegningen med et lag akrylmaling som han lar tørke til den blir som en tynn hud, når malingen er tørr skjærer han det opprinnelige motivet ut av malingshuden. Til slutt fjerner han det ferdige motivet forsiktig fra glassplaten han startet med. De bearbeidede tegningene er runde eller blomsterformede. Det endelige resultatet kan minne om et elegant papirklipp eller gamle kniplinger. Selv kaller Fox disse arbeidene for fantasiblomster. Det fine håndverket er en viktig del av det ferdige kunstverket.

Nick Fox’s fantasiblomster er en omfortolkning og videreutvikling av en historisk form for blomstersymbolikk som var særlig populær i viktoriatidens England. Ved bruk av blomster kunne man uttrykke følelser og begjær som det ikke fantes sømmelige eller kulturelt aksepterte ord og uttrykk for i datidens samfunn. Fox’s bruk av botanikken har mer med kultur enn med natur å gjøre. Han antropomorfiserer naturen – gir den menneskelige kvaliteter som tanker, følelser, vilje og begjær. Fox dyrker det tabuiserte, og hans blomsterfantasier har hemmelige historier å fortelle.

Mens fantasiblomsten er vare og elegante er Fox’s malerier på sirkelrunde plater tunge og dystre. En ugjennomtrengelig brun overflate forsøker så godt den kan å holde sitt innholdt skjult for betrakterens blikk, det er som å stirrer ned i et overgrodd skogstjern. Klar du likevel, til tross for de visuelle hindringene, å trenge inn under overflaten, vil du også i disse arbeidene oppdage narrative scener.

I tillegg til den viktorianske blomstersymbolikken kan en observant betrakter også finne spor etter 1800-tallets prerafaelitter, neoklassisisme, Art Nouveau og pornografi i Fox’s billedflater. Fox kan sin kunsthistorie og han bruker den aktivt, ikke parodierende, slik postmodernistene gjorde, men på en nysgjerrig og nostalgisk måte.

Dessverre gjør det vakre og lyse utstillingsrommet Fox en bjørnetjeneste. Kontrastene mellom mørke malerier og hvite vegger og gjenskinnet i alle glassflatene gjør det svært vanskelig å få tak i arbeidenes innhold, og som nevnt er dette kunst som er interessant fordi den kommuniserer, fordi den forsøker å si oss noe. Fox’s arbeider skal ideelt sett vippe mellom avdekking og tildekking, på samme måte som blomstene formidler mening uten å si noe, i dette lyse utstillingsrommet mister kunsten balansen, innholdet forsvinner fullstendig i alt lyset som flommer inn gjennom vinduene, formene blir stående tilbake som rene dekorasjoner. Vakre, men tause - lukket for tolkning og analyse. 

Fra bunnen av en dyp brønn

Kristian Lundberg: «Yarden»

Roman

Oversatt fra svensk av Trude Marstein

Flamme forlag

publisert i SA 5.mai 2011

Det private er politisk!

Kristian Lundberg er en mann som forsøker å overleve, han befinner seg helt på bunn, både sosialt og psykologisk. Svenske Kristian Lundberg (f. 1966) spiller selv hovedrollen i sin egen roman, den sterkt selvbiografiske «Yarden». Han har gjort klassereisen tur/retur. I det Lundberg, som en gang var poet og skribent, begynner å skrive på fortellingen sin, arbeider han som tilkallingshjelp for et vikarbyrå. Det siste året har denne jobben betydd det samme som å måtte jobbe lange skift i en av Malmös mange havner. Som tilkallingshjelp erstatter han tidligere fast ansatte lagerarbeidere. For bedriftene er de innleide vikarene et funn; de tar seg mindre betalt og kan sparkes på timen. Tariffer og arbeidstakerorganisasjoner er ikke-eksisterende størrelser i dette universet, og vår mann Lundberg har funnet ut at det finnes et sjikt av arbeidere under arbeiderklassen.

Men «Yarden» er som nevnt også en fortelling fra et psykologisk nullpunkt, fra dypet av en mørk og kvelende depresjon. Sammen med sine fire søsken vokste Kristian Lundberg opp med en schizofren mor og en fraværende far.

Sykdommen til moren min pulserte fram og tilbake; sank og steg. Vi visste aldri hvordan dagen ville komme til å bli; hva som ville hende eller hvordan det ville skje. Det er som nå: kaos og skrekk, ingenting annet.

Faren forlot familien, valgt seg et nytt liv, han ser en annen vei når han treffer barna sine på gaten. Lundberg selv har arvet en flik av sin mors galskap. Det er som om han kan se henne både innenfra og utenfra. Han vet hva det vil si å være syk, og han vet hva det vil si å være barn av foreldre som ikke strekker til. Nå har han selv en sønn han skal beskytte.

Det er ingen tvil om at innholdet i «Yarden» er tungt og dystert, men Lundbergs skrivemåte er lett, det er nesten som om han svever over materialet sitt. Språket er presist og lettfattelig, kapitlene er korte. Fortellingen springer hele tiden mellom nåtid og fortid, tidsplanet skifter enkelte steder fra setning til setning, men det blir aldri forvirrende, for det klare språket gjør det lett å følge fortellerens tanker.

Det finnes forfattere og skribenter som med viten og vilje har satt seg selv i sosialt vanskelige situasjoner, for slik å kunne beskrive for oss andre hvordan virkelighetens vrangside ser ut. Lundberg er der, på vrangsiden, fordi han må. «Yarden» viser oss med all mulig tydelighet at det private er politisk, og at det for spesielt talentfulle kunstnere er mulig å uttrykke nettopp dette i et poetisk språk, som også kan få oss som er bedre stilt til å kjenne håpløsheten på kroppen. Og så, når det emosjonelle trykket roer seg, kommer de store spørsmålene: Hvordan kan jeg leve med vissheten om at noen av mine medmennesker må leve som dette? Hvordan kan fagbevegelsen, arbeidsgiverne, politikerne? Det finnes ingen grenser for hvilke problemstillinger som kan diskuteres i litteraturen, så lenge den litterære kvaliteten ikke kompromitteres.

«Yarden» er oversatt fra svensk av Trude Marstein, som nok engang har gjort en utmerket jobb.

En uventet pause

Siri Hustvedt: «Sommeren uten menn»

Roman

204 sider

Aschehoug

publisert i SA 28. april 2011

Midt i livet – uansett alder

Etter tretti års ekteskap trenger Mias mann en pause, pausen har et navn, hun er fransk og minst 20 år yngre enn Mia. Mia er femtifem. Pausen fører til at Mia bryter fullstendig sammen, en akutt kortvarig psykose gjør det umulig for henne å fortsette som om ingenting hadde skjedd, hun trenger fred og ro for å finne tilbake til seg selv. Mia forlater huset sitt i Brooklyn og drar ut på landet, hjem til sin gamle mor i Minnesota. Der tilbringer hun et par tre måneder sammen med sin mor, samt morens venninner – som alle har passert åtti, i tillegg kommer hun i nærkontakt med syv unge jenter – som hun underviser i skrivekunst, og en ung nabokone med to små barn. «Sommeren uten menn» handler i mindre grad om Mias ulykke enn om hva det vil si å være kvinne, og den er slett ingen tragedie.

Plotet i fortellingen er relativt konvensjonelt. Hovedpersonen Mias fall, i form av et ukontrollert psykisk sammenbrudd, etterfølges av rekonvalesens og personlig utvikling i form av økt livsinnsikt. Intrigen er velkjent, men måten det fortelles på er original og ny. Hustvedt har skapt en roman med et hendelsesforløp som er troverdig og lett å engasjere seg i, samtidig som hun hele tiden utfordrer leseren gjennom måten hun bruker fortellerstemmen på. På side 168 henvender fortelleren seg direkte til leseren: En bok er et samarbeid mellom den som leser og det som leses, og i beste fall er dette møtet en kjærlighetshistorie … Altså skal du som leser ikke utelukkende se på denne romanen som en tekst skrevet av forfatteren Siri Hustvedt, for, som Mia her påpeker; du er som leser samtidig også en medskaper av fortellingen. Flere ganger i løpet av romanen gjør fortelleren som her, bryter med fiksjonens ramme og trekker leseren med seg inn i det hun holder på med.

Et annet interessant stilistisk trekk er forfatterens bruk av sitater og allusjoner. «Sommeren uten menn» er en roman med svært tydelige intertekstuelle referanser, vi finner spor i teksten av så vidt ulike skikkelser som; Austen, Blake, Rilke, Heidegger, Kierkegaard, Cavell og forfatterens egen ektemann, Paul Auster – for bare å nevne noen. Til tider er referansene så mange og så dominerende at de virker påklistret, men stort sett fungerer grepet godt – det vil si på en måte som virker utvidende på romanen og dens tolkningsrom.

«Sommeren uten menn» presenterer oss for et fint galleri av kvinner i alle aldre, men likevel midt i livet. Og til tross for at teksten behandler vanskelige emner som avvisning, galskap og død, er det likevel som om den er gjennomsildret av et mildt og muntert lys.

Dekorativ pseudokunst

UTSTILLING

Galleri Sult, Richard Bentley

Til 03. april

Kult men ikke originalt

publisert i SA 28. mars 2011

Menneskets hodeskalle er et sentralt kunsthistorisk motiv som det er knyttet rikelig med symbolikk til. Fra og med middelalderen har kraniet symbolisert død og forgjengelighet, som i den latinske frasen: Memento mori – Husk at du skal dø. På slutten av femtenhundre- og begynnelsen av sekstenhundretallet utviklet det seg en egen sjanger kalt Vanitas-malerier, dette var stilleben som besto av en samling av objekter som alle symboliserte dødelighet, slik som for eksempel; klokker, brennende lys, såpebobler og visnende blomster. Hodeskallen hadde en sentral plass blant disse objektene.

Hodeskallen har vært benyttet som motiv helt opp til - og inn i - vår egen tid. I samtidskunsten har hodeskallen nådd sitt foreløpige symbolske høydepunkt, i det minste hva gjelder eksklusivitet, med britiske Damien Hirsts ”For the Love of God” (2007), en platinaskalle dekket med 8601 diamanter.

Nå for tiden synes det imidlertid som om hodeskallen er i ferd med å miste sin sterke symbolske verdi, i det den stadig oftere tar rollen som pynt. Først ble skallen tatt i bruk av mer eksperimentelle designere som Ed Hardy og Alexander McQueen, etter hvert kom de store tekstilkjedene på banen. Nå finner vi hodeskaller på alt fra sexy undertøy til barneklær.

Richard Bentleys kunst er full av hodeskaller. Hvis vi tar opp tråden fra kunsthistorien er det imidlertid vanskelig å se at han tilfører historien noe nytt eller originalt. Bentleys skaller er malt på små lerreter, ofte holdt i gilde farger, og har derfor mer til felles med samtidens motebilde enn med fortidens kunsthistorie.

Velger vi i stede å se arbeidene hans som en del av en tendens i tiden, som et populærkulturelt fenomen, ser det dessverre ut til at Bentley surfer på en avtagende bølge av trender og moter. Litt på etterskudd, liksom.

Bentleys arbeider har fine dekorative kvaliteter, de er rike på sentimentalitet og melodrama, men nokså fattige på dybde og originalitet. Vurdert estetisk er det derfor mer fristende å kalle dette for kitsch enn kunst.

Steng dørene - Nå!

Kommentar publisert i SA 19. mars 2011

Tenk deg at du en dag får lyst til å se en interessant utstilling, i god tro legger du turen til Stavanger kunstforening.

Se først for deg dette: En elegant sal, klassisk med høy himling og overlys, hvite vegger, mørkt gulv. I salen vises to kunstverk, teknikken er tresnitt på tekstil, motivene er figurative og ekspressive, de kan minne litt om pop-art eller tegneserier, og faktisk synes de også å ha en del til felles med den amerikanske tatovøren Ed Hardys tekstildesign. Vi står med andre ord overfor en gammel teknikk, tresnittet, brukt på en ganske ny måte. Arbeidene, som er laget av den svenske kunstneren Fredrik Lindqvist, er av det slaget som kan tilby publikum helt nye og ennå ukjente sanseopplevelser.

Se deretter for deg dette: Tepper og ryer i alle farger og fasonger; rektangler, sirkler og kvadrater, sammenrullet i en tønne, slengt på gulvet og hengt opp på veggene - som om de var kunst, men det er de altså ikke! For disse teppene, som er produsert av Ledaal Teppeveveri, har verken kunstneriske eller designmessige kvaliteter som gjør dem interessante i et kunstgalleri. Det har heller ikke Ekornes-sofaen i sort skinn, som noen på forunderlig vis har klart å glemme igjen i utstillingsrommet.

Hvordan Stavanger kunstforening har kommet på den vanvittige tanken at de kan mikse ryene inn mellom Lindqvists kunst, er for meg totalt uforståelig. Resultatet er katastrofalt! De heslige teppene ødelegger ikke bare for seg selv, de ødelegger også publikums mulighet til å oppleve noe interessant i Lindqvists arbeider.

Denne utstillingen er så hårreisende dårlig kuratert og montert at jeg som kritiker har vansker med å finne ord for å beskrive elendigheten. 

Dårlig monterte og presenterte utstillinger har blitt regelen heller enn unntaket i Stavanger kunstforening, denne siste utstillingen viser i tillegg at det heller ikke finnes den nødvendige kunstfaglige kompetansen på huset til å skille mellom kunst og ikke-kunst. Dermed har institusjonen, i følge sine egne vedtekter, ikke lenger livets rett. For i vedtektene står følgende:

§ 1.  FORMÅL:
Stavanger Kunstforenings formål er å fremme og formidle interessen for kunst og kultur

For å kunne fremme og formidle interessen for kunst må man vite hva kunst er, man må altså kunne skille kunst fra ikke-kunst. Når man driver en kunstforening bør man også, optimalt sett, kunne skille mellom god og dårlig kunst, slik at man kan sette sammen et utstillingsprogram som er så godt at det fremmer publikums interesse for kunst. Denne kunnskapen synes imidlertid ikke på noen måte å være en del av kunstforeningens portefølje på det nåværende tidspunkt.

På bakgrunn av disse forhold mener jeg at det er på høy tid å stenge dørene i Stavanger kunstforening, og å holde dem låst inntil man har fått en helt ny og kompetent kunstfaglig ledelse på plass.  

 se også SA kunstbloggen

Om å falle til ro

UTSTILLING

Galleri Opdahl: Ulrich Vogl

Til 10. april

publisert i SA

Ulrich Vogls installasjoner har en ganske særegen meditativ rytme, de henvender seg minst like mye til kroppen som til hodet

Noen kaller det mindfulness. Mindfulness er et begrep fra buddhistisk filosofi som betyr en helt spesiell form for oppmerksomt nærvær. I denne sammenhengen kan vi nøye oss med et litt mer hverdagslig ord, la oss kalle det ro, enkelt og greit. Vi vet alle hva det vil si å falle til ro – det handler om å slappe av i kropp og sinn, om å la bekymringene fare. I vår heseblesende verden kan denne opplevelsen betegnes som en unntakstilstand, men i seg selv er følelsen ganske enkel: Du senker skuldrene, kjenner at hjertet slår jevnt og rolig, legger merke til pusten og kjenner at hodet blir tomt, samtidig som du er helt og fullt til stede her og nå.

Min påstand er at Ulrich Vogls kunst skaper ro.

I sin utstilling i Galleri Opdahl viser tyske Vogl (f.1973) fire arbeider. «Of islands and clouds» (2008) er det enkeltverket som opptar mest plass i gallerirommet. På gulvet ligger flere hauger av hvitt sukker, over sukkerhaugene henger det en rekke uroer. Ned fra uroene, i nesten usynlige tråder, henger det skyer av sammenkrøllet aluminiumsfolie. Konstruksjonen er så lett så lett, og derfor i uavbrutt bevegelse. Aluminiumsskyene flyter sakte opp og ned, fram og tilbake, rundt og rundt. Sukkerhaugene på gulvet omskapes til hvite øyer i et grått hav, de ligner gåtefulle isfjell. «Of islands and clouds» er en magisk verden av tid og lys - skapt av de enkleste virkemidler.

Også de to nyeste arbeidene i utstillingen; «Nine clouds and a cage» og «Pool - Large», kan kalles kinetiske. Kinetisk kunst er kunst som tar i bruk bevegelse som et vesentlig virkemiddel. Helt siden begynnelsen av forrige århundre har ulike kunstnere inkorporert bevegelse i kunstverkene sine. Mobiler og uroer som har til hensikt å tematisere bevegelse tilbyr samtidig også en måte å symbolisere tid på.

I Vogls arbeider settes tid og bevegelse opp mot en form for tomhet; et øde landskap av isfjell, et fuglebur uten fugler, et vindu uten utsikt - kan hende er det bilder av evigheten han gir oss.

Men når vi beveger oss rundt i utstillingsrommet kan vi med fordel la tolkninger og analyser fare, og heller samle tankene om den rytmisk bevegelsen i installasjonene. Forsøke å fokusere oppmerksomheten på det vi ser, samtidig som vi kjenner at den kontinuerlige strømmen av tanker som alltid skyller gjennom oss tar en pause.

Kan man egentlig ønske seg noe mer?

Brigitte Waldach

Appropriasjon i rødt

Sigrun Hodne, 22.03.2011, Billedkunst No.2


kritikken i sin helhet finner du her:

Rødt, rødt, rødt - alt hun gjør er rødt. Rødt som blod og kjærlighet, rødt som lidenskap, og som blindt raseri!