I lysets vold

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, Nick Fox

Til 011. mai

 Uforutsette omstendigheter gjør Nick Fox’s kunst en bjørnetjeneste

publisert i SA 5. mai

Nick Fox er en allsidig kunstner, i utstillingen på Hå gamle prestegard har han valgt å vise tegninger, malerier, glassarbeider, installasjoner og et videoverk.

Når det gjelder tegning har Nick Fox utviklet en særegen teknikk: Først lager han en pennetegning som han legger på en glassplate, så dekker han tegningen med et lag akrylmaling som han lar tørke til den blir som en tynn hud, når malingen er tørr skjærer han det opprinnelige motivet ut av malingshuden. Til slutt fjerner han det ferdige motivet forsiktig fra glassplaten han startet med. De bearbeidede tegningene er runde eller blomsterformede. Det endelige resultatet kan minne om et elegant papirklipp eller gamle kniplinger. Selv kaller Fox disse arbeidene for fantasiblomster. Det fine håndverket er en viktig del av det ferdige kunstverket.

Nick Fox’s fantasiblomster er en omfortolkning og videreutvikling av en historisk form for blomstersymbolikk som var særlig populær i viktoriatidens England. Ved bruk av blomster kunne man uttrykke følelser og begjær som det ikke fantes sømmelige eller kulturelt aksepterte ord og uttrykk for i datidens samfunn. Fox’s bruk av botanikken har mer med kultur enn med natur å gjøre. Han antropomorfiserer naturen – gir den menneskelige kvaliteter som tanker, følelser, vilje og begjær. Fox dyrker det tabuiserte, og hans blomsterfantasier har hemmelige historier å fortelle.

Mens fantasiblomsten er vare og elegante er Fox’s malerier på sirkelrunde plater tunge og dystre. En ugjennomtrengelig brun overflate forsøker så godt den kan å holde sitt innholdt skjult for betrakterens blikk, det er som å stirrer ned i et overgrodd skogstjern. Klar du likevel, til tross for de visuelle hindringene, å trenge inn under overflaten, vil du også i disse arbeidene oppdage narrative scener.

I tillegg til den viktorianske blomstersymbolikken kan en observant betrakter også finne spor etter 1800-tallets prerafaelitter, neoklassisisme, Art Nouveau og pornografi i Fox’s billedflater. Fox kan sin kunsthistorie og han bruker den aktivt, ikke parodierende, slik postmodernistene gjorde, men på en nysgjerrig og nostalgisk måte.

Dessverre gjør det vakre og lyse utstillingsrommet Fox en bjørnetjeneste. Kontrastene mellom mørke malerier og hvite vegger og gjenskinnet i alle glassflatene gjør det svært vanskelig å få tak i arbeidenes innhold, og som nevnt er dette kunst som er interessant fordi den kommuniserer, fordi den forsøker å si oss noe. Fox’s arbeider skal ideelt sett vippe mellom avdekking og tildekking, på samme måte som blomstene formidler mening uten å si noe, i dette lyse utstillingsrommet mister kunsten balansen, innholdet forsvinner fullstendig i alt lyset som flommer inn gjennom vinduene, formene blir stående tilbake som rene dekorasjoner. Vakre, men tause - lukket for tolkning og analyse. 

Fra bunnen av en dyp brønn

Kristian Lundberg: «Yarden»

Roman

Oversatt fra svensk av Trude Marstein

Flamme forlag

publisert i SA 5.mai 2011

Det private er politisk!

Kristian Lundberg er en mann som forsøker å overleve, han befinner seg helt på bunn, både sosialt og psykologisk. Svenske Kristian Lundberg (f. 1966) spiller selv hovedrollen i sin egen roman, den sterkt selvbiografiske «Yarden». Han har gjort klassereisen tur/retur. I det Lundberg, som en gang var poet og skribent, begynner å skrive på fortellingen sin, arbeider han som tilkallingshjelp for et vikarbyrå. Det siste året har denne jobben betydd det samme som å måtte jobbe lange skift i en av Malmös mange havner. Som tilkallingshjelp erstatter han tidligere fast ansatte lagerarbeidere. For bedriftene er de innleide vikarene et funn; de tar seg mindre betalt og kan sparkes på timen. Tariffer og arbeidstakerorganisasjoner er ikke-eksisterende størrelser i dette universet, og vår mann Lundberg har funnet ut at det finnes et sjikt av arbeidere under arbeiderklassen.

Men «Yarden» er som nevnt også en fortelling fra et psykologisk nullpunkt, fra dypet av en mørk og kvelende depresjon. Sammen med sine fire søsken vokste Kristian Lundberg opp med en schizofren mor og en fraværende far.

Sykdommen til moren min pulserte fram og tilbake; sank og steg. Vi visste aldri hvordan dagen ville komme til å bli; hva som ville hende eller hvordan det ville skje. Det er som nå: kaos og skrekk, ingenting annet.

Faren forlot familien, valgt seg et nytt liv, han ser en annen vei når han treffer barna sine på gaten. Lundberg selv har arvet en flik av sin mors galskap. Det er som om han kan se henne både innenfra og utenfra. Han vet hva det vil si å være syk, og han vet hva det vil si å være barn av foreldre som ikke strekker til. Nå har han selv en sønn han skal beskytte.

Det er ingen tvil om at innholdet i «Yarden» er tungt og dystert, men Lundbergs skrivemåte er lett, det er nesten som om han svever over materialet sitt. Språket er presist og lettfattelig, kapitlene er korte. Fortellingen springer hele tiden mellom nåtid og fortid, tidsplanet skifter enkelte steder fra setning til setning, men det blir aldri forvirrende, for det klare språket gjør det lett å følge fortellerens tanker.

Det finnes forfattere og skribenter som med viten og vilje har satt seg selv i sosialt vanskelige situasjoner, for slik å kunne beskrive for oss andre hvordan virkelighetens vrangside ser ut. Lundberg er der, på vrangsiden, fordi han må. «Yarden» viser oss med all mulig tydelighet at det private er politisk, og at det for spesielt talentfulle kunstnere er mulig å uttrykke nettopp dette i et poetisk språk, som også kan få oss som er bedre stilt til å kjenne håpløsheten på kroppen. Og så, når det emosjonelle trykket roer seg, kommer de store spørsmålene: Hvordan kan jeg leve med vissheten om at noen av mine medmennesker må leve som dette? Hvordan kan fagbevegelsen, arbeidsgiverne, politikerne? Det finnes ingen grenser for hvilke problemstillinger som kan diskuteres i litteraturen, så lenge den litterære kvaliteten ikke kompromitteres.

«Yarden» er oversatt fra svensk av Trude Marstein, som nok engang har gjort en utmerket jobb.