27. januar 2011

Det tsjekkiske lokomotivet

Jean Echenoz: «Løpe»
Roman
oversatt av Tom Lotherington
123 sider
Aschehoug

publisert i Stavanger Aftenblad 27/1/2011

Et nydelig litterært portrett av Emil Zátopek

Mens noen løpere ser ut som om de flyr og andre som om de danser, så Emil Zátopek aller mest ut som en grøftegraver – ansiktet fullt av grimaser, armene veivende i hytt og vær, stilen var fullstendig håpløs, men som løper var han likevel suveren. I 1952 ble han olympisk mester på 5000 meter, på 10 000 meter og i maraton, for øvrig hans første maraton, noensinne.

Den franske forfatteren Jean Echenoz’ bok om den tsjekkiske langdistanseløperen Emil Zátopek er et nydelig lite portrett av en mann og en tid. Boken «Løpe», Echenoz’ tolvte roman, ble utgitt i Frankrike i 2008. Som hans tidligere bøker er også «Løpe» holdt i et knapt og effektivt språk – Echenoz sløser ikke med ordene, men det er likevel som om hver setning rommer et helt spekter av bilder og fornemmelser, for som den utmerkede stilisten han er, tryller Echenoz fram en hel verden gjennom sitt knappe språk.

Boken om Zátopek bygger på fakta og historiske kilder, men teksten er likevel en roman, en fiksjon. Dette er Echenoz’ historie om Zátopek, ikke en objektiv biografi. Flere steder i boken kommenterer fortelleren ironisk og sarkastisk på hendelsene han forteller om, han henvender seg direkte til oss som lesere, over hodet på Zátopek, for å si det sånn. Om den tyske invasjonen i 1938 skriver han: 
Det er bare en nennsom liten lyn-invasjon, en liten anneksjon i all minnelighet, det er ennå ikke krig i egentlig forstand. Det er bare det at tyskerne kommer, og at de slår seg ned, det er det hele.

På et gitt tidspunkt settes det ned en teknisk-medisinsk kommisjon som får i oppgave å undersøke hvordan det kan ha seg at Emil Zátopek er så suverent mye bedre enn alle de andre løperne i verden. Komiteen studerer mannens hjerte, hans lunger og hans skjelett, men de finner ikke noe spesielt noe sted;
  han er bare en god kommunist, det er det som utgjør hele forskjellen
står det å lese i den vitenskaplige konklusjonen.
Zátopeks løperkarriere faller sammen med en dramatisk epoke i Tsjekkoslovakias historie, en epoke som starter med den tyske invasjonen i 1938 og som, i denne boken, avsluttes med avsettelsen av Dubček i 1968. Historiske hendelser og sosiale forhold blir i liten grad kommentert eller analysert av Echenoz, men de ligger hele tiden implisitt innbakt i fortellingen - som en tvangstrøye omkring Zátopeks liv.

23. januar 2011

Forvirring på høyt nivå


Morten Claussen: «Mesteren fra La Mancha»
Essay
392 sider
Bokvennen
Sigrun Hodne tekst

Publisert i SA 20. januar

Et anstrengende møte med tanker som har løpt løpsk

Etter å ha samtalet med min redaktør, om å skrive kortere setninger, hadde jeg begynt å gå turer for at det skulle avholde meg fra å skrive lange setninger. 
Sier Ole Robert Sunde i innledningen av «Kalypso» (2006).
Morten Claussens skrivestil kan minne om Ole Robert Sundes, som Sunde er også Claussen glad i digresjoner og innskutte bisetninger, i setninger som strekker seg side opp og side ned. Dessverre har ingen redaktør rådet ham til å ta seg en tur i ny og ne, eller; han har i så tilfelle ikke fulgt rådet. For Claussens setninger er definitivt for lange, alt for lange! Ikke en gang en tilnærmet genial forfatter som Sunde kan tillate seg å operere med en setningsbygging som dette.
«Mesteren fra La Mancha» er et 400 sider langt personlig essay om Cervantes’ roman «Don Quijote» (1605-15), om romankunstens tilblivelse, og om litteratur og estetikk på et mer generelt plan. «Mesteren fra La Mancha» er en utvidet og omarbeidet versjon av Claussens bok «Don Quijote I. En litterær forestilling», som ble utgitt i 2009.
Morten Claussen kan sin litteraturhistorie, og byr i tillegg på interessant kunnskap om estetikk og filosofi. Han har en forkjærlighet for de store modernistene, for Beckett, Joyce og Kafka og for Adornos estetikk. Men «Mesteren fra La Mancha» handler ikke bare om historiske skikkelser, for Claussen spiller selv den viktigste rollen i denne teksten. Som seg hør og bør i et personlig essay benytter han seg av en intim og selvbiografisk stil.
Imidlertid må et personlig essay også oppfylle kravene om en elegant stil og en slentrende struktur for å bli en god tekst. Claussens bok innfrir dessverre ikke på disse punktene. For meg synes det som om Claussen har kommet for tett på sitt studieobjekt, det er som han er blitt aldeles oppslukt av stoffet sitt. Dermed blir det lite rom for kritisk refleksjon – som jo også er et krav til essayet som sjanger. Det er for lite luft og for dårlig rytme i bokas lange setninger til at leseren kan slå følge med Claussen på hans mange og lange tankerekker.
Vi har alt for få dyktige essayister i Norge. Claussens forsøk er derfor etterlengtet, men dessverre ikke velykket – for det finnes, slik jeg ser det, ingen lesemåte å møte denne teksten med. 

6. januar 2011

Besatt av kjærlighet


Orhan Pamuk: «Uskyldigheten museum»
Roman
656 sider
Gyldendal
Sigrun Hodne tekst
Publisert i SA 6. januar 2011
En temmelig lang og høyst ordinær fortelling

I sentrum av romanen «Uskyldigheten museum» finner vi en kjærlighetsintrige: Kemal, en tretti år gammel mann, forelsker seg i 18 år gamle Füsun bare et par uker før han skal forlove seg med Sibel. Året er 1975 og vi befinner oss i Istanbul. Kemal og Sibel, som begge er utdannet i vesten, tilhører byens økonomiske og kulturelle elite. Den 12 år yngre Füsun kommer fra fattigere kår, men synes likevel å ha hatt en vestligorientert oppdragelse.

I starten av boka, i det Kemal er i ferd med å innlede sitt seksuelle forhold til Füsun, ser Kemal på seg selv som verdens lykkeligste mann. Han skal gifte seg med en vakker og smart kvinne og få en yppig ung elskerinne med på kjøpet. Selv formulerer han seg slik: Dette betydde altså at Gud hadde skjenket meg den umoralske maskuline lykke det er å kunne leve i et hemmelig og intenst forhold til en vakker, tiltrekkende og utemmet pike samtidig som man deler alle gledene ved et lykkelig familieliv med en velutdannet, kultivert, intelligent og vakker kvinne – denne lykken hadde Gud skjenket meg uten å forlange noe til gjengjeld. Men så, i det han faktisk forlover seg med Sibel, bryter Füsun all kontakt med ham – og Kemal går fra topp til bunn. I et forsøk på å finne tilbake til Füsun samler han sammen alle slags gjenstander som kan minne ham om henne og tiden de hadde sammen. Sakte men sikkert omskapes leiligheten hvor de hadde stevnemøtene sine til et Uskyldighetens museum.

Kemals historie er både et individuelt og et kollektivt portrett. Istanbul har til alle tider har vært en arena for kulturelle, religiøse og ideologiske motsetninger, de samme motsetningene som Kemal i denne romanen lever ut på et personlig plan. Konflikten mellom et østlig og et vestlig perspektiv finnes både i samfunnet og internalisert i Kemal selv.

Det mest bemerkelsesverdige ved «Uskyldigheten museum» er imidlertid ikke historien, men formen. Fortellerens intensjon er nemlig ikke å skrive en roman, men å lage en utstillingskatalog, en katalog til Uskyldighetens museum.

Slik jeg ser det har Orhan Pamuk verken lykkes spesielt godt med innholdet eller formen denne gangen. Kjærlighetsintrigen i romanen er uhyre konvensjonell. Den kan minne om en Lolita-historie, selv om aldersforskjellen mellom Kemal og Füsun ikke er mer enn 12 år. Men fortellingen mangler lolita-historienes  driv og intensitet, og den strever med å gi sine karakter et interessant liv. Ironien er ikke smart nok, og humoren sjelden veldig morsom. Heller ikke formmessig lykkes forfatteren. Innimellom ser vi spor av metakommentarer; fortelleren henvender seg direkte til leseren eller kommenterer på sitt eget stoff, og et par steder i boka dukker en kjedelig og arrogant fyr ved navn Orhan Pamuk opp. Men disse små hendelsene er ikke tilstrekkelige til å skape en ukonvensjonell roman, det formmessige eksperimentet er altså langt fra gjennomført, Pamuk kunne med fordel ha gått mye mer drastisk til verks. 

Nobelprisvinneren Orhan Pamuk har med romanen «Uskyldigheten museum» gitt oss en nokså langtekkelig og høyst ordinær bok.  

1. januar 2011

litteratur om kunst - 3 på topp

Å skrive godt er en kunst, hva enten det gjelder sakprosa eller skjønnlitteratur. Min tre på topp liste fra 2010 består av tre bøker som på ulike måter tematiserer hva det vil si å være en kunstner:

1.     Elisabeth Beanca Halvorsen: «Piker, Wien og klagesang. Om Elfriede Jelineks forfatterskap». Mange rynket på nesen da Jelinek fikk Nobelprisen i 2004. Halvorsen viser oss hvorfor Jelinek er god og viktig. Men det mest interessante med Halvorsens bok er faktisk hennes egen skrivemåte, for Halvorsen har funnet opp sin helt egen sjanger, dramatisk sakprosa kaller hun den. Maken til litteraturformidling skal man lete lenge etter!

2.     Anne Gjeitanger: «Komposisjon i hvitt og grønt». Gjeitangers bok kan leses som et dobbelt portrett, et portrettet av maleren Nicolas de Stäel, men samtidig også et portrett av kunstneren som en universell figur. Et portrett av det skapende menneskets kontinuerlige kamp for å finne mening med sitt eget liv og med det arbeidet hun lager, enten det dreier seg om litteratur eller billedkunst. Gjeitangers språk er samtidig både klart og poetisk.

3.     César Aira: «En episode i en omreisende malers liv». Airas lille bok om den tyske sjangermaleren Johann Moritz Rugendas ekspedisjon til Argentina, en gang på begynnelsen av 1830-tallet, er et usedvanlig underholdene stykke litteratur. Airas bok har trekk som minner om Borges, Calvino og Cervantes, for å nevne noen, men hans tekst er samtidig svært original. Det sies at Aira har skrevet omkring femti romaner, men kun denne ene er oversatt til norsk. Det hadde vært fint å få flere…