Et pludrete forsøk på kritikk

Anna Sam: «En kassadames betroelser»

Dokumentar

175 sider

Cappelen Damm

Sigrun Hodne tekst

Et uforløst prosjekt

publisert i SA 8/2

Vi lever i et konsumsamfunn, for mange av oss handler det å gå i butikken om mye mer enn å få tak i nødvendige varer og artikler. Enkelte kulturpessimister beskriver shopping som en livsstil, som en fritidsbeskjeftigelse, en måte å få tiden til å gå på. Shopping som livsstil er problematisk både på et kollektivt og på et individuelt plan. Globalt fordi overforbruket utarmer kloden for ressurser, individuelt fordi vi erstatter tid med venner og familie med en tur i butikken - shopping blir til et substitutt for meningsfulle relasjoner til andre mennesker.

I dokumentaren «En kassadames betroelser» vender den franske forfatteren Anna Sam sitt utforskende blikk mot shopperne, hun betrakter oss utenfra - eller kanskje er det rettere å si innenfra, hun ser det hele fra kassamedarbeiderens perspektiv. Hun driver kulturanalyse nedenfra, kan vi kanskje si. Ideen er god, men resultatet er dessverre slett ikke godt nok.

I bokens kapitler tar Sam for seg ulike sider av livet i et supermarked, og særlig konsentrerer hun seg om forholdet mellom kundene og kassamedarbeideren. Hun ramser opp ulike typer kunder, og ulike typer handlemønster, hun lager statistikk over hvor mange ganger hun sier Hei og Takk i løpet av en dag, og hun lager lister over de mest vanlige spørsmålene som stilles til butikkpersonalet. Dessverre blir alle listen og beskrivelsene hennes aldri til noe mer en lister og beskrivelser av ting de fleste av oss allerede vet mye om.

Forfatteren Anna Sam arbeidet i åtte år som kassadame samtidig som hun studerte litteratur. Hun burde dermed ha de nødvendige forutsetningene for å gi oss en god dokumentar fra supermarkedets innside. Men noe har altså gått galt underveis. Slik jeg ser det kunne hun ha forløst teksten ved å trukket den enten over i det komiske, og som Erlend Loe eller belgiske Jean-Philippe Toussaint gitt oss ny innsikt ved å vise oss absurditetene i våre egne handlemåter. Eller hun kunne ha utviklet prosjektet sitt i en langt sterkere analytisk og kritisk retning ala det amerikanske Barbara Ehrenreich har gjort i boka «Kjøpt og underbetalt, om (ikke) å klare seg i Amerika».

Anna Sam har i stedet valgt å pludre i vei om dagene sine i kassen.

Intime forvandlinger

Ali Smith: «Jente møter gutt»

oversatt av Merete Alfsen

Roman (Myteserien)

160 sider

Cappelen Damm

Sigrun Hodne tekst

En sterk litterær stemme

publisert i SA 8/2

I den romerske dikteren Ovids «Metamorfoser» fortelles myten om Iphis som ble forvandlet fra jente til gutt. Da Iphis’ mor skulle føde, sa mannen hennes at hun måtte kvitte seg med barnet dersom det ble en jente, for de to ville ikke ha råd til å fostre opp et barn det kun fulgte utgifter med. For å spare det nyfødte jentebarnets liv lyver moren om hennes kjønn, og lar henne vokse opp som om hun er en gutt. Alt går bra helt fram til den dagen da gutten Iphis, som altså er en jente, skal til å gifte seg med en ung kvinne. I tolvte time reddes Iphis av gudene, hun forvandles fra kvinne til mann, og kan gifte seg som planlagt. Myten om Iphis går som en rød tråd gjennom skotske Ali Smiths roman «Jente møter gutt», på et mer abstrakt plan er den å gjenfinne i hele hennes forfatterskap, hvor det ofte handler om kjønn, identitet, kjærlighet og homoseksualitet.

Historien i «Jente møter gutt» bæres av to fortellerstemmer, de to søstrene Anthea og Imogen, Anthea er fortellingens jeg, Imogen er du, den andre som ser alt litt på avstand. Anthea er den kjønnsoverskridende helten som forelsker seg i en annen kvinne, Imogen er det heteroseksuelle slavemennesket (for å låne en term fra Nietzsche) – den sosiale normen som sier at kjærlighet og sex mellom to personer av samme kjønn er unaturlig, unormalt og motbydelig.

Som så mange av Ali Smiths fortellinger handler også denne om identitet og overskridende subjektivitet, om mennesker som velger å leve sine liv på litt andre måter enn folk flest. På en god måte lar forfatteren tekstens komposisjon speile det normutprøvende innholdet. Hun benytter flere fortellerstemmer, hun konstruerer tekststykker fulle av parenteser og innskutte setninger for å gjøre teksten mer kompleks og mindre endimensjonal, og hun bruker myter og historiske hendelser til å sette sin egen fortelling inn i en større kulturhistorisk kontekst. Hennes dyktighet som forfatter kommer ikke minst til syne ved at hun klarer å presentere dette komplekse tekstlige forholdet på en svært enkel måte, i en bok som er lett å lese for alle og enhver, til tross for at den er eksperimentell både i form og innhold.

Ali Smith fortsetter der Ovid slapp, hun flytter metamorfosen fra Anthea til Imogen, en kvinne som forelsker seg i en kvinne trenger ikke lenger gudenes hjelp – i våre dager er det den heteroseksuelle normen som skal forvandles.