Eksotiske hverdagsbilder

Rogaland kunstmuseum, Mette Tronvoll

publisert i SA 22. desember 2009

En flott presentasjon av et solid kunstnerskap

En kvinne står og myser mot oss, hun har et enkelt redskap i den ene hånda og en plastikkurv i den andre. Hun har på seg en rutete vindjakke og blomstrete bukser. Hun har støvler på beina, og står til anklene i vann. Bak henne ser vi en annen kvinne, hun går framoverbøyd og plukker ting i fjæra. Vi kan ikke se hva hun plukker, men det må være nokså lite, for det får plass i et lite nett hun holder i hånda. Det er lavvann og fotografen har stilt seg opp med ryggen mot havet. Kvinnene plukker sjødyr og tang som ligger igjen i sanden når vannet trekker seg tilbake. Himmelen er høy og hvit, lyset i bildet er kaldt og klart. «Goto Fukue # 18» er et av de nyeste arbeidene i denne utstillingen som viser Mette Tronvolls fotografier laget over en periode på 15 år.

Tronvoll startet sin karriere med å lage store portretter av vanlige mennesker, studiobilder med monotone bakgrunner. I 1999 begynte hun å fotografere utendørs. Hun laget billedserier fra Grønland og fra Mongolia. I 2006 fotograferte hun soldater i Rena-leir. Alle disse billedseriene er representert i denne utstillingen.

Bildene fra Grønland og Mongolia defineres ofte som eksotiske, men det er ikke til å komme forbi at også Rena-leir kan plasseres i denne kategorien: det handler om bilder fra en underlig fremmed verden. I Rena-leir har Tronvoll fotografert soldater i full mundur. Mennene er maskerte med finnlandshetter, vi ser dem inn i øynene – men vi vet likevel ikke hvem vi ser. Historisk sett har portrettets oppgave vært å gi oss en visuell representasjon av et menneske. Fotografiet viser oss mennesket slik det ser ut, dets identitet, slik som vi for eksempel alle avsløres i våre passbilder. Paradokset er at fotografiet, uansett hvor godt det er, aldri kan gi oss den fulle sannheten om et menneske, et foto kan ikke fange menneskets psyke. Portrettene av maskerte soldater viser oss nettopp dette. Tronvolls soldater har skjult alle karakteristiske kjennetegn ved seg selv, selv ikke øynene – sjelens speil, røper hvem disse mennene egentlig er. Slik kan disse bildene stå som et symbol for fotografiets utilstrekkelighet.

I bildene fra Grønland (1999), fra Mongolia (2004) og fra Rena-leir (2006) fungerer naturen først og fremst som en neddempet bakgrunn. I de nye «Goto Fukue» bildene fra Japan er naturen langt mer aktiv, den er ikke like villig til å sette seg selv på sidelinjen lenger. Resultatet blir at betrakterens blikk ikke nødvendigvis fester seg ved et sentralt punkt i billedflaten, i stedet lar man blikket gli over hele fotografiet på jakt etter nye opplysninger og inntrykk. På denne måten gir fotografen publikum mer materiale å arbeide med. De to typene fotografier, portrettet og naturfotografiet, oppfordrer publikum til å se, til å bruke blikket, på forskjellige måter. I sitt kunstnerskap henter Tronvoll ut det beste fra begge tradisjonene.

Det fine med å se hele kunstnerskapet under ett, slik vi nå har mulighet til å gjøre, er at vi kan følge Tronvoll i hennes egen utvikling som kunstner. Og det skjer en del forandring her som det er verdt å merke seg. Som nevnt forlater hun studioet til fordel for naturen på slutten av nittitallet, dette er en åpenbar endring, litt mer subtilt kan vi se at naturen gradvis går fra å være en passiv bakgrunn til å bli en aktiv deltaker i billedrommet. I de aller nyeste bildene hennes er det som om naturen er i ferd med å få et eget liv.

Utstillingen «At Eye Level» er absolutt verdt et besøk, den følges av en god og informativ katalog.

Ojsann!

Sigrid og Guri Sørumgård Botheim: «Ramstein Pensionat»

publlisert i SA 22. desember 2009

Fra original idé til kjedelig bok

Debbey bor i Trondheim, hun er ugift, 34 år og arkitekt. En dag arver Debbey et pensjonat av en gammel tante. Ramstein Pensionat ligger i Romsdalen, det er stort og velholdt. Debbey har en bror som heter Sigurd, Sigurd skriver bok om Debbey, han noterer seg alt som skjer i livet hennes.

Historien i «Ramstein Pensionat» er bygget opp av en rekke forskjellige tekster; Sigurds notater om Debbey, Debbeys egne fortellinger om det hun holder på med, avisutklipp, konsertbilletter, minneord, radioinnslag, møtereferater osv.

«Ramstein Pensionat» er resultat av et skrivesamarbeid mellom de to søstrene Sigrid og Guri Sørumgård Botheim, en kollektiv prosess. I utgangspunktet er dette en interessant og original innfallsvinkel til et skriveprosjekt, men det som sannsynligvis startet opp som en god idé har dessverre utviklet seg til å bli en skikkelig dårlig bok. Jeg fristes til å spørre etter hvor det har blitt av forlaget underveis i prosessen.

Jeg har vanskelig for å forstå hvordan denne boka kan klare å vekke noen interesse hos andre enn forfatterne selv. For det første er det ingenting språklig som løfter alle tekstfragmentene fra notatstadiet over i litteraturen, de ulike tekstbrokkene forblir kjedelige møtereferater og uinteressante dagboknotater også sett i lys av boka som helhet. Historien om den unge kvinnen som arver et pensjonat inneholder heller ingenting som overrasker eller forundrer leseren. Boka er rett og slett verken formalt eller innholdsmessig sterk nok til å fenge meg som leser.

Å leve sitt eget liv

Hege Duckert: «Mitt grådige hjerte»

publisert i SA 22. desember 2009

En utmerket bok om forholdet mellom kjærlighet, kriser og kreativitet

«Hun spiste måltidene sine på café og det eneste hun brukte på det knøttlille kjøkkenet, var en tekjele. Da hun omsider investerte i et kjøleskap, satte hun det på gangen og fylte det med whisky, vodka og isbiter … Før hun gikk ut til lunsj og middag, serverte hun seg selv en dobbel whisky, som skulle skjerpe hennes allerede kraftige appetitt: på mat, på kjærlighet, på livet.»

Slik skriver Hege Duckert om den franske filosofen Simone de Beauvoir, og på lignende måter beskriver hun også de tre andre kvinnene som portretteres i boka «Mitt grådige hjerte».

Karen Blixen, Frida Kahlo, Simone de Beauvoir og Billie Holiday: fire eksepsjonelt dyktige kvinner. Ingen av dem kan sies å ha levd tradisjonelle kvinneliv, ingen av dem hadde barn, alle hadde de mange og komplisere kjærlighetsrelasjoner til både menn og kvinner. Duckerts uttalte mål med «Mitt grådige hjerte» er å se på hvordan møtet med kjærligheten preget livene og verkene deres. Det er et viktig poeng i denne boka at de utradisjonelle livssituasjonene har vært en nødvendig forutsetning for den kunsten og litteraturen disse kvinnene har skapt.

Karen Blixens store kjærlighet i livet var en afrikansk farm, hun hadde den, men mistet den til kreditorene etter tjue års hardt arbeid. Hun begynte for alvor å dikte når hun mister gården, men sa samtidig: «Det er ingen hemmelighet at jeg heller ville hatt en virkelighet å ta meg av enn å skrive», forfatterskapet hennes begynte der livet, slik hun ville leve det – på en kaffeplantasje i Kenya, sluttet.

Hege Duckerts prosjekt er risikabelt på flere måter. Å studere kvinner fra et feminint perspektiv er – i motsetning til å studere menn fra et maskulint perspektiv – det samme som å plassere seg selv og sitt studieobjekt litt utenfor begivenhetenes sentrum. Studier av kvinners liv har aldri hatt like stor status som studier av manneliv. Og for å gjøre det enda litt vanskeligere for seg selv, velger forfatteren å legge kvinnenes følelsesliv under lupen. Hun viser hvordan og hvorfor man ikke kan skille mellom følelser og fornuft, og hun viser hvordan personlige kriser har ført til eksplosive kreative perioder i disse kvinnenes liv. Kort og godt viser denne boka hvordan liv og kunst alltid er flettet sammen til et uadskillelig hele.

Hege Duckert våger og vinner, «Mitt grådige hjerte» plasserer Blixen, de Beauvoir, Kahlo og Holiday i kulturhistoriens sentrum – det er ingen tvil om at disse kvinnenes liv og produksjon har allmenn interesse. Duckert skriver på en åpen og inkluderende måte som gir rom for leserens egne tanker og refleksjoner. Boka er utstyrt med et godt kilderegister. Jeg finner kun en ting å utsette på det hele: forlaget burde ha spandert noen illustrasjoner på en bok som har så mange visuelle referanser som denne.

Ruiner av liv

Atiq Rahimi: «Tålmodighetens stein»

Aschehoug

En vakker bok om menneskets heslighet

publisert i SA 16. des. 2009

I ruinene av et hus et eller annet sted i Afghanistan er en mann i ferd med å dø. Han ligger på en madrass på gulvet, han puster jevnt, men virker ellers livløs. Han beveger seg ikke, han snakker ikke og han tar ikke til seg næring på egen hånd. Han er skutt i nakken, men hjertet fortsetter å slå.

Inn og ut av sykeværelset går en ung kvinne, mannens kone. Hun drypper dråper i øynene hans og sørger for at han får i seg vann. Hun er utkjørt, redd, ensom og rasende, dag etter dag tømmer hun sin bunnløse fortvilelse over den tause mannen.

Atiq Rahimi har konstruert «Tålmodighetens stein» som en serie tablåer, hvor en allvitende forteller skaper teksten om til bilder. Teknikken gir fortellingen et skjær av objektivitet, som om fortelleren kun gjengir det han ser, uten å komme med egne fortolkende innspill. Men fortellingens objektivitet er en illusjon, for Rahimis roman er et kampskrift som framfører en alvorlig samfunnskritikk på en svært vakker og poetisk måte, slik bare kunsten kan. Vi, leserne, er vitne til en horribel situasjon, en fullstendig meningsløs krig og et kollektivt overgrep mot kvinner og barn uten sidestykke.

Kvinnen som forsøker å holde sin mann i live har selv aldri hatt noe liv. Hun ble tvunget til å gifte seg med en mann hun aldri hadde sett, mens hun ennå var et barn og han fremdeles var i krigen, mannen deltok ikke engang i sitt eget bryllup. Etter giftemålet må den unge konen dele soverom med sin egen svigermor. Tre år går før mannen kommer hjem fra krigen, i denne perioden får kvinnen verken ha kontakt med sin egen familie eller med venninne sine. Etter ti års fortvilet ekteskap blir paret igjen innhentet av krigen. Mannen såres alvorlig, men det er ingen hjelp å få. Den eneste som besøker dem er en Mullah, som nå og da kommer innom for å anklage konen for å være skyld i sin manns død. For, som han sier, hadde hun viet sine bønner mer oppmerksomhet ville mannen ha frisknet til.

Atiq Rahimi mottok den franske Goncourtprisen for «Tålmodighetens stein» i 2008. Boka er liten, men kraften er mer enn stor nok.

Lyden av ting som renner

Jenny Hval: «Perlebryggeriet»

Kolon

En særegen og interessant debut

Publisert i SA 15. desember 2009

Det er ingen tvil om at Jenny Hval har funnet en egen stemme. Romanen «Perlebryggeriet» handler om norske Jo som drar til Australia for å studere biologi. Den unge kvinnen har en spesiell interesse for sopp, for ting som råtner og for levende organismer som antar nye former.

I den fiktive byen Aybourn flytter Jo sammen med Carral, som bor i et gammelt nedslitt bryggeri. Sakte men sikkert oppstår det en symbiose mellom de to unge kvinnene, det blir etter hvert vanskelig for leseren å skille dem fra hverandre. Er det egentlig snakk om to kvinner, eller bare ulike sider ved det samme mennesket?

«Perlebryggeriet» kan leses som Jos overgang fra barn til voksen kvinne. Hval har gitt den feminine sensualiteten og seksualiteten en sentral plass. Vi følger Jo gjennom en modningsprosess som innebærer en form for emosjonell oppvåkning. Den kvinneligheten som Jo oppdager er full av kroppslighet og nytelse, den er både tiltrekkende og skremmende. Jos oppvåkning blir hele tiden knyttet tett opp mot naturen og organiske vekster. Slik kommenterer også boka på vår kulturs tradisjonelle måte å forstå kjønn på, hvor det kvinnelige alltid har vært tettere knyttet opp mot naturen enn det mannlige. Akkurat som naturen har kvinner vært forstått som irrasjonelle og ukontrollerbare, mens menn alltid har hatt en sterkere evne til fornuft og rasjonalitet. Hvals roman benekter ikke denne måten å forstå kjønn på, men hun undersøker ideen fra et emosjonelt synspunkt, og gir dermed leseren et helt nytt bilde av det kvinnelige.

Teksten har et surrealistisk preg og forfatteren lar ytre hendelser og indre opplevelser gli over i hverandre på en drømmeaktig måte. Lyder spiller en sentral rolle i fortellingen; lyder fra havet, fra dyr som kravler i veggene og fra vinden som blåser gjennom gatene i byen. Den gamle fabrikkbygningen har papirtynne vegger, lyden av de to kvinnene sprer seg fra rom til rom.

Jenny Hval har foreløpig vært mest kjent som musikeren Rockettothesky, med «Perlebryggeriet» sørger hun for å rydde seg en fin plass i samtidslitteraturen.

Estetisk avmakt

Sigrun Hodne, 08.12.2009, No.7

«Proposal (Nacht Und Träume) for Stavanger»
Bettina Buck, Kristin Oppenheim, m.fl.
Galleri Opdahl, Stavanger

BILLEDKUNST er et fagblad som utgis av Norske Billedkunstnere.

Kunst i perfektum partisipp

Rogaland Kunstsenter, Tove Kommedal og Anna Roos

publisert i SA 8. desember 2009

Kan man stille ut et relasjonelt kunstverk?

En dag i september i 2008 ble tolv kvinner invitert til en liten byvandring med påfølgende middag. De startet med en guidet tur i Strandgata og endte opp i paviljongen i parken. Ingen av kvinnene kjente hverandre fra før.

Møte mellom de 12 kvinnene er kjernen i Tove Kommedal og Anna Roos’ utstilling «Private in public – public in private» som nå vises i Kunstsenteret på Nytorget. Utstillingen inneholder portretter av de tolv kvinnene, et telt med pikekyss, en brodert duk, samt en video hvor kvinnene selv forteller om kvelden de har vært med på.

Er dette kunst? Spør en av kvinnene i videoen, det er et relevant spørsmål også for publikum – for det er faktisk her vi må begynne, med det enkleste og samtidig vanskeligste av alle spørsmål – hva er kunst?

Innenfor den retningen av estetikken som kalles relasjonell estetikk vil dette prosjektet framstå som et eksemplarisk kunstprosjekt. Som begrepet selv tilsier handler den relasjonelle kunsten nettopp om det som oppstår mellom mennesker. Kunsten er ikke lenger et verk, men en prosess. I vårt tilfelle blir det altså slik at samtalene som utspant seg mellom de tolv kvinnene for over et år siden var kunst, kunstnerne Kommedal og Roos hadde planlagt møtet, men hadde ingen kontroll over det som faktisk skjedde når kvinnene møttes. Kunstnerollen ble dermed sterkt nedtonet, muligens forskjøvet fra kunstnerne til deltakerne.

Vi kan altså si at dette prosjektet var kunst for dem som var aktive deltakere i det. Det publikum blir servert på Kunstsenteret er en form for dokumentasjon over en kunstnerisk hendelse som engang fant sted. Men, det grunnleggende spørsmålet er ennå ikke besvart, for er dette kunst for oss, publikum, som ser presentasjonen nå i ettertid? Det å bli fortalt om en prosess som en gang fant sted gjør oss ikke til deltakere i selve prosessen, vi forblir like passive som vi alltid er i en gallerisituasjon.

Altså er ikke «Private in public – public in private» slik det nå framstår et relasjonelt kunstverk, det har vært det, men er det ikke lenger. Dette betyr imidlertid ikke at portrettene, teltet, duken og videoen ikke er kunst, bare at det hele har mistet en del av den kraften det synes å ha hatt den gangen da alt sammen var del av en relasjonell affære.

Hysj litt!

Publisert i SA 3. desember 2009

Vi befinner oss midt i en krig, også akademisk sett. I et tilforlatelig sivilisert språk kalles krigen en Kulturkamp. Den tøffeste kampen utspiller seg mellom biologisk orienterte evolusjonister på den ene siden og kulturorienterte sosialkonstruktivister på den andre, landet de kjemper om kalles kjønnsforskningsfeltet. Uenigheten handler i grove trekk om i hvilken grad kjønnsforskjeller har biologiske eller kulturelle årsaker. Krigen er ikke ny, men har blusset opp med ny styrke dette året, en viktig foranledning har vært 150-års markering av Charles Darwins bok «Artenes opprinnelse», et jubileum som synes å ha gitt evolusjonistene nytt pågangsmot.

Det største problemet med denne krigen er ikke, som man gjerne skulle tro, at forskere har ulike synspunkt - faktisk er måten det debatteres på mer problematisk enn innholdet det diskuteres om. I de siste utgavene av Morgenbladet har vi kunnet lese at Asle Toje synes at: Marit Eikemo fremstår som genuint usympatisk, mens Eikemo på sin side beskriver religionsforsker Hanne Nabintu Herland som en reaksjonær nutcase. Professor Iver B. Neumann skriver den 2. oktober: At Harriet Bjerrum Nielsen er sur og antidialogisk er ingen overraskelse, det har hun vært i 40 år - det er med andre ord ikke bare antatt objektive forskningsresultater som analyseres og kritiseres i kampens hete.

Som sitatene over viser handler denne akademiske krigen, som de fleste andre kriger, primært om makt og dominans. Kanskje er dette en av årsakene til at de stridende partene er mer interesserte i å slå hverandre i hode enn å lytte til hverandres argumenter? Uansett: det triste resultatet blir en debatt som står på stedet hvil. Et godt eksempel på dette finnes i Klassekampens artikkel « Menn som hater kvinneforskere», hvor fem mannlige forsker klarer å tulle ut av seg de mest horrible påstander om hvordan norsk kjønnsforskning ser ut i dag. For eksempel lurer historiker Nils Rune Langeland på hvorfor feminismen ikke har noen forklaring på hvorfor ressurssterke kvinner i Vesten fremdeles velger 60 år gamle menn når de skal finne fedre til barna sine (Klassekampen 1. oktober 2009). Jeg finner dessverre ikke noen dokumentasjon i artikkelen som kan bekrefte at slike allianser er vanlige i Vesten. Selv synes jeg, som flere kjønnsforskere med meg, at det er mer presserende å forske på forholdet mellom ekteskap og tvang enn det at noen av oss gjør underlige partnervalg. Men selvfølgelig, det er jo opp til den enkelte forsker å velge seg sin egen problemstilling - . Men hvis det at kjønnsforskningen ikke kan gi et godt svar på Langelands spørsmål er et argument for at kjønnsforskningen i Norge i dag er dårlig, da kan man virkelig begynne å lure på hva kritikerne ser på som god forskning?!

Sosiolog Cathrine Holsts bok «Hva er feminisme», som publiseres i disse dager, kommer som bestilt. I et klart språk leder hun oss gjennom feminismens utviklingshistorie fra slutten av 1700-tallet fram til i dag. Holst snakker om feminismer i flertall, for feminismen har aldri vært en enhetlig retning. Og kun et fåtall feminister bedriver kjønnsforskning (en liten selvfølgelighet som dessverre synes å ha gått flere av krigshisserne hus forbi). For Cathrine Holst er feminisme først og fremst en politisk idéretning på linje med liberalisme, konservatisme og sosialisme. Politikk dreier seg ikke bare om fordeling av goder og byrder, men handler også om hvordan vi definerer hva som er et gode og hva som er en byrde. I sine egne refleksjoner synes Holst å hente inspirasjon fra det som kan kalles liberalfeminisme, her handler det mye om kjønnsrettferdighet og om hva staten legitimt kan og ikke kan gjøre for å bøte på en eventuell urettferdighet.

De fleste feministiske aktiviteter finner altså sted på utsiden av akademia, innenfor den akademiske institusjonen bedrives kjønnsforskning og –undervisning. På samme måte som det finnes ulike forskningsretninger innenfor sosiologi, pedagogikk og psykologi, finnes det også store forskjeller innad i kjønnsforskningsfeltet. Forskjeller som har blitt fullstendig oversett i de siste ukenes debatter.

Striden mellom evolusjonister og sosialkonstruktivister, slik den har kommet til uttrykk i media nå i år, har i all hovedsak virket fordummende. Spørsmål omkring biologi og kultur er ikke et enten-eller, men et både-og. Kjennetegn ved kjønn har både biologiske og kulturelle årsaker, det er altså ikke tale om to gjensidig utelukkende systemer, men om et intrikat samspill som ennå på langt nær er ferdig utforsket. Selv vil jeg si meg enig med dem som hevder at biologisk forskning har for liten prioritet innenfor kjønnsforskningen i dag. Men før vi kommer så langt at vi kan gjøre noe med denne utfordringen, må forskere fra ulike tradisjoner faktisk lære seg å snakke sammen på en sivilisert måte.

Jeg vil anbefale krigerne et par timers stillhet i selskap med Holsts bok, slik at alle kan sikre seg et minimum av innsikt i det de så liflig uttaler seg om før de sier noe mer. Forhåpentligvis vil det resultere i at flere enn Holst kan komme tilbake til saken, og gi konstruktive innspill til det denne debatten egentlig burde handle om: forholdet mellom kjønn, biologi og kultur.

Antioksidanter

Galleri Sult, Terry Nilssen-Love

publisert i SA 12. november 2009

Nilssen-Loves nye malerier er lette å like

Årets utstilling i Galleri Sult er som en fortsettelse av den utstillingen Nilssen-Love hadde samme sted for to år siden. Kunstneren er, som han alltid har vært, en fargenes mester.

Jeg mente å se kimen til noe nytt i hans forrige utstilling, men det vi ser nå er nok i grove trekk mer av det samme som vi allerede kjenner. Sterke farger satt opp mot hverandre gir bildene en nesten selvlysende kvalitet. Maleriene stråler ut i rommet, setter farge på alt omkring seg. Amorfe former spilles ut mot mer geometriske flater. Muligens finnes det litt flere striper og litt færre rektangulære fargefelt i årets utstilling, men forskjellene er ikke store nok til å være signifikante. Fargenes intensitet har en stofflig, ja nesten fløyelsmyk kvalitet.

Maleriene er uten tvil fengende og lette å like, men et lite spørsmål lurer seg likevel inn når jeg går mellom bildene: Har kunstneren virkelig utfordret seg selv i tilstrekkelig grad denne gangen? Har han beveget seg videre i sitt eget prosjekt, eller har han valgt å stoppe opp ved noe han vet at han kan?

Selvfølgelig kan en kunstner som Nilssen-Love - som så til de grader mestrer det han gjør - holde fram som før, til glede for et stort publikum. Men det hadde også vært fint å se ham vise oss noe som ikke var fullt så lett å like, noe som skurret litt mer enn dette, litt mer brennenesle og litt mindre bringebær, for å si det sånn.

Sånn er kjærligheten

Åshild Ulstrup: «Kjærlighet uten alder»

publisert i SA 17. november 2009

En vakker og sår bok om kjærlighet

Mange av oss kjenner Åshild Ulstrup som radiojournalist, selv husker jeg henne best fra «Sånn er livet»-programmene – den fine radiostemmen hennes er i høyeste grad også tilstede i boka «Kjærlighet uten alder».

«Kjærlighet uten alder» består av to typer tekster: Intervjuer med eldre mennesker som opplever ny kjærlighet i godt voksen alder, og dagboknotater fra det året forfatteren selv ble enke. Samtalene med andre utgjør mesteparten av boka, dette er tekster som handler om kjærlighet og lykke, i Ulstrups egen fortelling dominerer sorgen og savnet.

Ulstrup må ha en egen evne til komme i kontakt med folk, og hun får seg fortalt de mest intime betroelser; det handler om erotikk og seksualitet, om forbudt kjærlighet, om homoseksualitet og om kropper som blomstrer og fallerer. Det handler om kjærlighet mellom eldre mennesker, et tema som ikke akkurat er vanlig førstesidestoff i vår ungdomsfokuserte mediavirkelighet.

Boka er svært interessant tematisk, men ikke optimalt løst når det kommer til form og språk, blant annet er det uklart hvorfor Ulstrup noen steder benytter bokmål og andre steder nynorsk. Forfatteren kunne i større grad ha utnyttet forskjellene mellom de to diskursene hun har satt i gang, dagboknotater og intervjuer, hun kunna ha forsterket den språklige forskjellen mellom monologene og dialogene, og slik skapt en mer variert tekst. Hennes egen vei gjennom sorgen og savnet er minst like tankevekkende som intervjuene med mennesker som har funnet ny kjærlighet, kanskje burde dagbokstoffet fått en mer sentral plass i boka.

Mine innvendinger til tross, Ulstrup har skrevet en svært lesverdig bok om kjærlighet mellom eldre mennesker, den er vakker, var og full av ny innsikt.