Før formørkelsen

Stavanger kunstforening: Ingrid Toogood Hovland, Liv Tandrevold Eriksen og Maren Juell Kristensen

publisert 28.10.09

Mellom eventyr og science fiction

I følge kunstnerne selv er det deres interesse for det overnaturlige og det magiske som danner utgangspunktet for utstillingen «Predawn Occulation».

Ingrid Toogood Hovland viser fire malerier og et skulpturelt verk, Liv Tandrevold Eriksen stiller ut tegninger, mens Maren Juell Kristensen viser tre installasjoner. Til tross for felles tematikk er det store forskjeller de tre kunstnerne i mellom. Hovlands malerier har et folkloristisk og eventyraktig preg, mens de to andre synes å rette blikket framover mot et mulig møtepunkt mellom det overnaturlige og det naturvitenskapelige.

Med sine store dimensjoner og sterke farger er det Hovlands malerier som først fanger oppmerksomheten. Hovland kaster betrakteren inn i en merkelig magisk verden, en verden med sine helt egne definisjoner av tid og rom. Ved første øyekast gjenkjenner vi en del av momentene i maleriene: sletter, fjell, et vann? Et hus i brann, noen mennesker hist og her. Fargebruken er symbolsk og følelsesladet og slett ikke slik vi ser den i realistiske landskapsmalerier. Penselstrøkene er røffe og hissige og til tross for sprudlende farger er det uhyggen som er sterkest i disse bildene. En porselensvase går igjen i flere av arbeidene hennes, alltid malplassert. En jente med bind for øynene leker blindebukk på kanten av et stup. Hovlands eventyr kan umulig få noen lykkelig slutt.

Eriksens serier med tegninger kalt «Remote viewing» og «Tracking missing girl» viser oss en helt annen side av det overnaturlige. I Eriksens arbeider er det teknologien som utforskes og utfordres, gjennom tekniske hjelpemidler har vi fjernet oss fra verden, gjort virkeligheten uvirkelig. Det du ser på bildet, eller på skjermen foran deg, finnes i realiteten ikke.

Maren Juell Kristensens installasjoner trekker tematikken enda et hakk lenger. I hennes arbeider handler det mye om science fiction – vitenskapsfiksjoner, hvorvidt kunstneren oppfatter fantasiforestillingene om verdensrommet som utopier eller dystopier er vanskelig å si.

Referanser til det overnaturlige og magiske fines i mye av samtidskunsten, særlig finnes det mange dyktige skandinaviske kunstnere som arbeider med denne tematikken nå. For et par år siden så vi flere av dem i utstillingen «Girlpower & Boyhood» i galleri Sølvberget, hvor særlig danske Julie Nord kan trekkes fram som eksempel. Også norske Tiril Schrøder kan nevnes. Et interessant fellestrekk innenfor tematikken er at kunstnerne utforsker psykologiske forhold på et kollektivt heller enn et individuelt plan, allusjoner til eventyr og myter står sentralt, men emosjonelt sett er det snakk om skremmende lite barnevennlige universer.

«Predawn Occulation» kan i følge kunstnerne oversettes til «Før formørkelsen», jeg synes de burde ha valgt den norske tittelen, den er både poetisk og underliggjørende. Den engelske tittelen fordunkler mer enn den opplyser og det er ikke nødvendig i en utstilling som dette.

Frisk & Freidig

Ebba Haslund: «Ingen frøkensport»

Memoarer

125 sider

Aschehoug

publisert i SA 27. oktober

Forfatteren Ebba Haslund døde i sommer, 92 år gammel, men det er en høyst levende stemme som snakker til oss i memoarboka «Ingen frøkensport» som utgis posthumt i disse dager

Olding kaller hun seg, uten blygsel, hun er trøtt av at gamle mennesker kalles godt voksne eller seniorer, som om det å være gammel er noe å skamme seg over. Det er deilig befriende å lese Ebba Haslund, hun sier det som det er, og hun sier ting vi ikke har hørt før – ikke så merkelig kanskje, for det er faktisk ikke særlig ofte vi låner ører til hva gamle kvinner har å si.

«Ingen frøkensport» handler om de siste tjue årene av forfatterens liv. Som gamle damer flest hadde hun sine plager, kroppen sviktet, energien ble redusert, men tankekraften behold hun til det siste.

Alle som har hørt kåsøren Haslund vil kjenne igjen fortellerstemmen i boka, hun har en lett og muntlig stil, også når hun skriver. Hun springer hit og dit både i tid og tematikk. Aller best er hun, slik jeg ser det, når hun snakker om det samtidige, om Max Manus filmen, om Hamsun-jubileet, om likelønn, om muslimske politikvinner, NATO, Afghanistan og Irak.

Det er også interessant å høre hennes tanker om hvordan det er å være gammel i Norge i dag, for hun vil gjerne avlive det hun ser på som myter om alderdommen. Som for eksempel at etnisk norske familier ikke tar seg av familiene sine, eller at alle gamle er ensomme. «Å klage over sin ensomhet er for øvrig et utmerket middel til å påføre sine barn dårlig samvittighet» sier hun. Det er nok langt verre for unge enn for eldre å være ensomme, sier hun et annet sted i boka. Men hun er også tydelig når hun snakker om verdien av eldre menneskers erfaringer – dette er en resurs som det er alt for lett å overse.

Et sted i boken sier hun: «Min generasjon blir aldri ferdige med okkupasjonstiden». I Haslunds tilfelle er dette en bra ting, for hun makter å sette lys på forhold som er i ferd med å gå i glemmeboka. For eksempel skriver hun om det hun kaller den største sivile motstandsaksjonen i Norges historie: Foreldreaksjonen i 1942 som torpederte Quislings forsøk på å innrullere alle barn i Ungdomsfylkingen, en aksjon som var drevet fram av illegale kvinnegrupper: «Det slo meg at i alle beretningene fra okkupasjonstiden var kvinnene nærmest usynlige. Mange av dem som hadde deltatt aktivt i motstandsarbeidet var blitt utelatt» og videre «… hva ville det vel ha nyttet å bli befridd dersom en hel generasjon barn var blitt indoktrinert med nazistisk ideologi?»

I en periode av livet var Haslund medlem i Høyre, som 84-åring ble hun fast spaltist for Klassekampen – hun hadde sine meningers mot. Hun så seg selv som en opprører, i denne boka framstår hun som en klok rebelsk olding som det absolutt er verdt å lytte til.

Kunst for noen og enhver

Hå gamle prestegard, Brit Bøhme, Ole Tersløse Jensen, Arne Bendik Sjur

publisert i SA 20. oktober 2009

Eksempler på samtidskunstens mangfold

Det finnes ingen indre forbindelse mellom de tre kunstnerne som denne måneden vises på Hå gamle prestegard.

Brit Bøhmes malerier handler aller mest om det å male. Andre har sagt at de ser spor av kunsthistorie og av natur i Bøhmes malerier, mulig det, men for meg dreier dette seg først og fremst om maleriet som maleri. Det vil si om lerretets preparering, eller mangel på sådan, om fargenes tyngde og letthet, om strøkenes hurtighet og ro, om det aktive og det passive, om det som viser seg fram og det som forsøker å holde seg skjult.

Brit Bøhmes kunst er vakker, men ikke på en umiddelbar og dekorative måte, for disse bildene gir ikke ved dørene. Snarere er det sånn at jo mer tid du tar deg, jo lenger du ser på hvert enkelt maleri, jo mer vil det åpne seg for deg. Kvaliteten i strøkene, graden av mettethet, balansepunkt og dynamikk: bildene har en egen puls som kan sanses med hele kroppen.

Arbeidene er fint montert og spiller godt sammen i det gamle fjøset på prestegården.

Danske Ole Tersløse Jensen har absolutt ingen ting til felles med norske Brit Bøhme. Hovedverket i hans utstilling er videoverket «Leaving the Isle of the Dead», i tillegg til dette viser han 7 store fotografier, disse er stillbilder fra det nevnte videoverket.

«Leaving the Isle of the Dead» tar utgangspunkt i den sveitsiske symbolisten Arnold Böcklins «Die Toteninsel», malt i fem versjoner på 1880-tallet. Jensen er ikke den eneste som har latt seg inspirere av Böcklins malerier, for eksempel avsluttes Strindbergs stykke «Spöksonaten» (1907) med et bilde av «Die Toteninsel». I nyere tid har «Die Toteninsel» dukket opp både i japanske Anime og i amerikanske pc-spill. Det kan derfor synes som om Jensen er en del av en nysymbolsk, eller kanskje rettere sagt gotisk vending, som finner sted innenfor ulike retninger av samtidskunsten og den visuelle kulturen i dag.

Mens Böcklin i sine malerier nøyde seg med å betrakte øya på avstand, har Tersløse Jensen våget seg i land. Øya viser seg å være befolket av noen underlige vesener med fiskehoder og menneskekropper. Alle er opptatt av en og samme ting, nemlig å komme seg vekk fra øya. Til tross for fiskehodene synes de

ikke å kunne svømme, som Ikaros forsøker de å fly med selvkonstruerte vinger og propeller. Den gamle myten har allerede dømt dem til å mislykkes.

Til tross for alle sine referansene framstår Jensens prosjekt overfladisk. Han klarer ikke å få meg til å forstå hva han vil fram til gjennom sin appropriasjon av Böcklin. Utstillingen er trendy, men ikke så mye mer.

Arne Bendik Sjur er den tredje utstilleren på Hå denne måneden, og tilbyr enda et nytt univers til publikum. Sjur er grafiker, hans håndverk er så presist og elegant at det stiller i en klasse for seg. Vi så ham i Galleri Gann for et par år siden, til Hå har han tatt med seg enda flere bilder.

Sjurs arbeider har ofte en makaber undertone. Serien «Forlatt» tematiserer begjær og sjalusi i møte med en kropp som eldes og forfaller. De små miniatyrene spiller på store følelser, og får det til å fungere. Det ligger en skremmende uhygge under det hele som det er vanskelig å sette ord på. Sjur skaper den emosjonelle responsen i meg som jeg savnet i Tersløse Jensens kunst.

Arne Bendik Sjurs arbeider er montert i det gamle våningshuset, den dypgrønne veggfargen framhever dysterheten i grafikken på en utmerket måte.

Til sammen viser disse tre kunstnerne fram litt av samtidskunstens mangfold.

Følsom geometri

UTSTILLING

Kunstgalleriet: Christine Istad

Til 01. november 2009

publisert i SA 13. oktober 2009

Shibuya

Christine Istad har et eksotisk prosjekt på gang.

Christine Istad forsøker å la seg oppsluke av det japanske, av japansk kultur, historie og topografi. Med utgangspunkt i en fremmed verden har hun klart å bringe fram et ganske så egenartet fotografisk uttrykk. Resultatet er på en og samme tid minimalistisk og ekspresjonistisk. Minimalistisk fordi hun skjærer inn til beinet, reduserer form og innhold til enkle geometriske felt, ekspresjonistisk fordi hun ikke har klart eller villet utestenge det sansemessige og følelsesladede. Og dette er viktig, fordi det er den sensuelle stemningen som oppstår i møte mellom det minimalistiske og det ekspresjonistiske som gir næring til meg som betrakter.

Tokyo

Istads store fotografier er montert mellom to lag av pleksiglass. Det gir en fin virkning, det er som om bildene svever litt ut fra veggen. Billedflatene er inndelt i rektangler og striper. De forskjellige feltene i ett og samme bilde har ulik grad av opasitet - gjennomsiktighet. Graden av gjennomskinnelighet påvirker fargenes styrke. Et klart felt gir sterke farger, et frostet område demper intensiteten og gjør grensene fargene i mellom uklare. Det er som når du stirrer lenge på et punkt uten å blunke, plutselig løser motivet seg opp foran øynene dine.

Videoverket «ITO» viser hender som bretter et stykke tøy. Det sorte tøystykket er i sentrum, handlingen som foretas er rituell og upersonlig, den har en betydning på et overordnet plan. Også fotografiene kan beskrives som upersonlige, uten at dette gjør dem uinteressante – snarere tvert i mot. Upersonligheten gjør at betrakteren selv kan tre inn som subjekt i billeduniverset.

Istad er muligens interessert i fakta om Japan, men det er ikke det hun gir oss -snarere er det en form for mystikk som preger fotografiene hennes. Hennes perspektiv tilhører ikke en sosiolog eller en historiker, Istad dyrker fram kunstnerens blikk på virkeligheten, hun lar oss se verden på en ny måte.

Det tapte paradiset

Toni Morrison: «En nåde»

Roman

143 sider

Aschehoug

Sigrun Hodne tekst

publisert i SA 6. oktober 2009

 

En febril historie om kolonialiseringen av Amerika

I 1682 går europeeren Jacob Vaark i land i Amerika - et på alle måter kaotisk kontinent. Han skaffer seg et landområdet i det som i dag kalles Virginia. «En nåde» handler om kvinnene knyttet til Vaarks gård: Om hans engelske hustru Rebekka, som 16 år gammel sendes over havet til en mann hun ikke aner hvem er. Om indianske Lina, som blir satt i tjeneste hos Vaark etter at stammen hennes er utslettet av sykdom. Om slavejenta Florens, som kommer til gården fordi en mann skylder Vaark penger. Og om Sorg, en ung jente uten navn, uten fortid, og nesten uten språk.

De fire kvinnene representerer ulike former for slaveri, de kan leses som allegoriske bilder på den enorme undertrykkingen av den andre, av det fremmede, som danner fundamentet for den hvite manns herredømme over det nye landet. Hvite menn tilranet seg kvinner og slaver som om de var ting og ikke mennesker. De tok jorda fra indianerne og troen fra alle som ikke delte deres pietistiske kristendom.

Morrison forteller USAs forhistorie fra undersiden, fra de undertryktes perspektiv. Hun lar kvinner, slaver og foreldreløse barn fortelle  - det er en sann lidelseshistorie.

Den nå 78 år gamle nobelprisvinneren Toni Morrison har utviklet en helt særegen litterær stil. Hennes historier beveger seg aldri fra A til Å, hennes romanfortellinger er frodige som regnskogen og så fulle av liv, myter og kryssende fortellinger at ingen noen gang vil klare å gjøre seg opp et fullstendig bilde av hvordan romanuniverset faktisk ser ut. Å lese Morrison er som å forsøke å tegne et kart over et landskap som ligger i konstant tåke.

I «En nåde» gir hun hver og en av karakterene sitt eget kapittel til å fortelle sin egen historie, hvert kapittel spenner derfor over lange tidsepoker og store geografiske avstander. Hos flere av karakterene synes myter og sagn å være like virkelige elementer som faktisk opplevde hendelser. I «En nåde»  finnes det ingen allvitende fortellerstemme som kan hjelpe leseren å sortere mellom virkelighet og fantasi, slik minner denne boka en del om William Faulkners «Larmen og vreden» (1929). Fortid og nåtid blandes sammen og kan ikke tenkes uavhengig av hverandre.

«En nåde» skriver historien om Amerika på nytt, det er en roman med berusende vakre og intense partier, men som helhet er den vanskelig å trenge gjennom, den blir for tett og kaotisk. Jeg savner litt av den melodiske flyten som bar Morrisons best romaner; «Elskede» (1987) og «Jazz» (1992).

 

 

Visuell invasjon

Siri Meyer: «Hva er et bilde. Om visuell kultur»

Sakprosa

144 sider

Pax

publisert i SA 5. oktober 2009

En god, men litt ufokusert innføring i visuell kultur

 

Kan du tenke deg en verden uten bilder? Det synes for meg nesten umulig, men hadde vi levd for fem hundre år siden ville virkeligheten ha sett helt annerledes ut. I middelalderen fantes bilder i kirker og kloster, på mynter og våpenskjold, og i en og annen håndskrevet bok - det var stort sett det hele. En vanlig kvinne ville sannsynligvis ikke komme til å se så svært mange bilder i løpet av livet. I vår tid bombarderes vi av bilder enten vi vil det eller ei.

Professor Siri Meyers bok handler om nettopp dette, om hvordan den visuelle kulturen har endret seg historisk og om hva bilder kan bety for vår forståelse av oss selv og den virkeligheten vi er en del av.

I boka tar Meyer utgangspunkt i en personlig fortelling, hun skal finne et passende minnebilde til sin fars begravelse. Fra dette nære og intime punktet leder hun oss bakover og utover, til greske myter, religiøse billedforbud, ikonografisk besjeling, frenologi og fysisk antropologi, gjennom utallige avbrekk og sidesprang kommer hun omsider tilbake til sin egen tid. I dag lager vi bilder både av det vi ser og det vi ikke kan se, og aksepterer uten videre at ultralyd- og satellittbilder viser oss virkeligheten slik den faktisk ser ut, selv om den kun kommer til syne ved hjelp av høyteknologiske instrumenter.

Språket i Meyers bok flyter lett, til tross for utallige henvisninger til ulike referanseverk og filosofisk tekster. Som så mange kunsthistorikere har hun en forkjærlighet for den franske essayisten Roland Barthes, men som få andre bruker hun ham mer som inspirasjon enn som sannhetsvitne for sitt eget prosjekt. Bokas fine illustrasjoner følger stort sett teksten på en god måte.

I løpet av det siste tiåret har visuell kultur oppstått som et selvstendig universitetsfag, basert på en kombinasjon av fagene kunsthistorie, medievitenskap, antropologi og teknologi. Det er et fagområde for vår tid, for en visuell verden. Det er bra at Siri Meyer har satt seg fore å formidle innsikter fra dette fagfeltet til et allment publikum.

Meyer har mye – ja, muligens litt for mye - stoff å skrive om. Min eneste innvending mot denne boka er at forfatterens digresjoner innimellom truer med å drukne tekstens overordnede struktur, men i det store og hele er «Hva er et bilde. Om visuell kultur» en riktig leseverdig bok.