16. august 2009

Guddommelig kunst

kunstfilm

Hå gamle prestegard, Kathleen Herbert

Til 23. august

publisert i SA 5.august

 

Et sublimt møte mellom natur og kultur

Først; et mørkt og dunkelt rom, sakralt, historisk. Så; en lyd – et dyr? Hover mot stein, en litt klaprende lyd gir gjenklang i rommet. Til slutt dukker hesten opp, et vakkert velproporsjonert dyr smyger seg rundt hjørner og mellom søyler. En hest i et gammel gotisk kirkerom. Dette er i korte trekk innholdet i britiske Kathleen Herberts kunstfilm  «The Stable» (2007).

En gang langt tilbake i tiden, i en tid med krig og krise, ble kirkerom som dette brukt som staller. Kanskje har denne kunnskapen vær en inspirasjonskilde for Herberts fim, men Herberts film er ikke en historisk dokumenter. «The Stable» er en vakker poetisk film som gir rom for den enkelte betrakterens egne tanker og fantasier.

Som for eksempel denne: Kirken og hesten viser oss to ytterpunkter av det vakre. Hesten er ren utemmet natur, kirkerommet gjennomarbeidet kultur, begge viser mot en skjønnhet som det ikke finnes ord for. Dyret er mykt og varmt mens kirken er hard og kald, felles for dem begge er en dramatisk styrke og kraft. «The Stable» har en anelse av noe sublimt over seg. Kirkerommet retter gjennom sine fantastiske buer og rom tanken hen mot noe overskridende guddommelig, hesten viser oss det guddommelige i naturen, i virkeligheten her og nå.

Kathleen Herberts film er tatt opp i Gloucester Cathedral. Kirkerommet er aldri tilstrekkelig lyst nok til at vi får et overblikk over hvordan det hele ser ut. Kameravinkelen endres en rekke ganger, som for å understreke byggets labyrintiske kvalitet. Hesten går inn og ut av billedrommet, vi vet aldri hvor den er eller hvor den skal – kanskje er det mange hester i kirken?

Herbert bruker lys og skygge som en renessansekunstner. Store deler av billedflaten skjuler innholdet for betrakteren, vi kan ikke annet enn gjette oss til hva som befinner seg i de myke skyggene. Det er fint, men svært krevende, og litt for krevende for det visningsrommet som er valgt på Hå gamle prestegard. Jeg kunne ønske meg et enklere visningsrom som lot filmen få all oppmerksomhet alene, i stedet for det trekkfulle loftsrommet som nå er valgt.

Likevel, «The Stable» er absolutt verdt et besøk.

 

 

Kunstkritikk: 
debatt ønskes

Anders Emil Sommerfeldt kritiserer i debattinnlegget «Kunstkritikk: Interesse søkes » (SA …) meg for manglende interesse for utstillingen «Guttestrekar?» spesielt og samtidskunst generelt.

publisert i SA 

-       Sommerfeldt, som selv deltar på utstillingen «Guttestrekar?», irriterer seg over å ha måttet vente svært lenge på min anmeldelse. Til dette er det bare å beklage, jeg er fullt klar over at det må være irriterende å vente så lenge som 33 dager å på en anmeldelse. Heldigvis vises «Guttestrekar?» helt fram til 23. august, noe som betyr at publikum ennå kan nyte utstillingen i noen uker framover.

-       Videre kritiserer Sommerfeldt meg for å mangle interesse for verkene og spør seg om jeg virkelig har sett alle de utstilte arbeidene. Til dette er svaret ja, jeg har selvfølgelig sett alle arbeidene.

-       Sommerfeldt går deretter videre til å betvile min interesse for samtidskunst som sådan. Som frilanskritiker skriver jeg for flere aviser og fagtidsskrifter, arbeidet er usikkert og dårlig betalt, men uhyre interessant. Om jeg er en god kritiker eller ei er det imidlertid opp til mine lesere og redaktører å vurdere.

-       I sitt innlegg hevder Sommerfeldt at utstillinger i Oslo og Bergen får langt større medieoppmerksomhet enn utstillinger i Stavanger. Dette tror jeg faktisk er helt feil. Så vidt jeg vet er det ingen lokalaviser som dekker det lokale billedkunstfeltet med mer spalteplass enn Stavanger Aftenblad. Selvsagt kan vi som skriver i SA bli bedre, men kvantiteten tror jeg ikke det er riktig å klage på.

-       «Jeg mener at kunstkritikere har 
et ansvar for å 
øke samfunnsverdien av kunst, 
og ikke bare avvise den på et 
overfladisk grunnlag. Jeg mener 
vi burde kunne kreve at betalte 
kunstkritikere ytrer et nivå som 
inspirerer interesse for kunst hos 
publikum », sier Sommerfeldt avslutningsvis i sitt innlegg. Til dette vil jeg si meg helt enig. Min fremste oppgave som kunstkritiker er å skrive faglig kompetente og velreflekterte anmeldelser, mitt håp er at jeg gjennom dette klarer å vekke mine leseres nysgjerrighet og interesse for kunst.

Men - å skrive kunstkritikk innebærer også den litt mindre hyggelige oppgaven å peke på forhold i et verk, eller i en utstilling, som ikke er bra, slik jeg altså forsøkte å gjøre i min anmeldelse av «Guttestrekar?» 

Lett sommerunderholdning

UTSTILLING

Hå gamle prestegard, div. kunstnere

Til 23. august

publisert i SA 23. juli

 

Smaksprøver på dette og hint

Utstillingen «Guttestrekar?» har et visst messeaktig preg over seg. Den gir oss små smaksprøver i stedet for å gå i dybden. De 19 kunstnerne som er med i utstillingen synes ikke å ha annet til felles enn kjønn - de er alle menn.

Til tross for et løst kuratorgrep finnes det mange interessante verk i utstillingen. Et arbeid som så absolutt er verdt å merke seg er John K. Rausteins «Åkle abh-852815-Hh». Ordet åkle kommer fra norrønt áklæði som betyr sengeteppe, etter hvert har ordet kommet til å betegne ulike typer vevde tepper. Men Rausteins Åkle befinner seg nokså langt borte fra den tradisjonelle folkekunstvarianten. Store mengder hvite rysjer fosser nedover veggen og utover gulvet. Det hele har et samtidig truende ukontrollert og forlokkende preg. Det er som om dette tekstilarbeidet har sin egen vilje, og det vil så absolutt noe mer enn å være til pynt. Raustein er kjent som en broderiets mester, det er spennende å se at han også mestrer det skulpturelle.


Bjørn Bjarres installasjon «Let’s get lost» består av noen merkelige små figurer som befinner seg i en dyp eksistensiell krise. En lignende tematikk finner vi igjen hos Jørgen Moe, som har skutt små mannsfigurer av leire utover flere veggflater. Det er likevel ikke først og fremst angst som formidles gjennom disse to arbeidene, det synes mer å handle om ufrivillig komikk, det vil si at kunstnerne bevisst lar sine figurer framstå som noen patetiske hjelpeløse vesener.

Et fint arbeid er Hilmar Fredriksens «Poste restante», en serie collager basert på gamle postkort. Tradisjonelle postkort er omarbeidet til å bli gåtefulle små bilder, postkortene har gått fra å være allmenne og upersonlige til å bli erotiske og hemmelighetsfulle på en »«til tider nokså surrealistisk måte.

De fire omtalte arbeidene leder oss i svært forskjellige retninger, noe som er typisk for denne utstillingen. Den viser oss fine ting som egentlig ikke tjener på å bli presentert i det samme selskapet. Gjennom sitt fokus på omfang heller enn form og innhold ender «Guttestrekar?» opp med å bevege seg i overflaten i stedet for i dybden. Kanskje har kuratoren tenkt at publikum har bruk for litt lett sommerunderholdning akkurat nå? Jeg tror imidlertid at både kunstnere og publikum ville vært tjent med et litt strammere og mer bevisst kuratorgrep.

 

Speil, speil på veggen der …

Rapport fra Stavanger2008

Mary Miller m.fl.: «Historien om et år»

300 sider

Sigrun Hodne tekst

-       et upålitelig forsvarsskrift

 

Stavanger2008s bok Historien om et år er en på alle måter utradisjonell rapport. Boka er gjennomillustrert med flotte fotografier fra en rekke ulike 2008 arrangementer. Tekstene er satt opp på en måte som gjør dem lette og gode å lese, det er tydelig at redaksjonen har hatt dyktige designere med på laget.

«Vi ga et løfte om program og innhold til EU-kommisjonen i Brussel, og vi gjennomførte det vi lovet dem», sier en selvtilfreds direktør på rapportens første side. Og ingenting kan vel være bedre?

Boka omhandler alle sider ved 2008 prosjektet. Noe av det beste er den grundige gjennomgangen av gjestekompanienes arbeidsprosess og program. Her går forfatterne grundig til verks og forteller oss om bakgrunnen for de enkelte prosjektene, om gjennomføringen og om publikums reaksjoner. Rapporten skal også roses for en klar og oversiktelig tabell med tall og fakta knyttet til hvert enkelt arrangement.

Men man skal imidlertid ikke ha lest mange sidene før man oppdager at boka først og fremst er skrevet som et forsvarsskrift. Stavanger2008 føler seg urimelig kritisert og øyner en mulighet til å slå tilbake. Slik utdyper teksten et vedvarende problem som handler om dårlig kommunikasjon fra Stavanger2008 sin side.

Hvorfor er det nødvendig å være så bombastisk selvforherligende hvis alt er i sin skjønneste orden? Og hvorfor i alle dager ser direktøren seg tjent med å omtale lokale kunstnere og publikum på en nedverdigende måte? Se bare hva hun skriver: «Våre smakebiter på programmet presenterte en meny som nok var i overkant eksotisk for en region der den vanlige dietten var veletablert og hvor man forholdt seg relativt likegyldig overfor nye smaker (…) de fleste syntes å være ganske sløve og uinteresserte i å åpne øyne og ører» (46). Og videre: «Et prosjekt i visuell kunst klaget over å måtte undertegne en kontrakt. De satte nesa i været: kunstnere var hevet over slikt. For oss var dette en plage og vitnet om den verste typen stor fisk i liten dam mentalitet. Arbeidet med våre internasjonale ensembler var slående annerledes». (229) Her omtales både kunstnere og publikum som en gjeng med fehoder. Muligens oppfatter Mary Miller rogalendinger på dette viset, i så tilfelle er det ikke til å undres over at det oppsto en del samhandlingsproblemer under veis.

Men det er ikke bare publikum og kunstnerne som får passet påskrevet i denne boka, også pressen får så det monner: «På denne tiden viste den nasjonale norske pressen liten interesse. Ganske naturlig, siden deres hovedinformasjonskilde var vår lokale presse og dens lidenskap for å finne feil med organisasjonen» (232). Igjen og igjen viser den tidligere journalisten Mary Miller fram sitt manglende medietekke.

Sentrale mål for Stavanger2008 var å skape en europeisk hovedstad for gjestfrihet, dialog og gjensidig respekt. Historien om et år gjør det klart at dette målet ikke ble nådd. Direktørens stemme, slik vi så den før og i løpet av 2008, og slik vi nå ser den i denne boka, er både autoritær og monologisk. Det er sant som hun selv sier, hun hadde forpliktelser i forhold til Brussel, men hun har også hatt forpliktelser i forhold til det regionale planet. Når en rekke kunstnere fra ulike felt sier at de føler seg overkjørt og oversett holder det ikke at direktøren svarer med samme mynt. Som leder er det hun som har hatt hovedansvaret for å sette i gang og opprettholde en god samtale mellom alle involverte. Det har hun ikke fått til.

I den opprinnelige søknaden til Brussel ble det foreslått minst fem kunstneriske råd med ansvar for forskjellige kunstarter. Direktør Miller valgte imidlertid å kutte denne kvalitetssikringsinstansen og tok i stedet selv på seg rollen som garantist for kunstnerisk kvalitet. Dette er et valg som vitner om liten evne til å delegere, og som ytterligere forsterker bildet av en autoritær lederstil i organisasjonen.

Historien om et år viser oss minnebilder fra en rekke flotte kulturtilstelninger, men den viser oss også en direktør med sterke kulturimperialistiske trekk, en leder som har vært flinkere til å snakke enn til å lytte, og som dermed ikke har vært i stand til utvise den gjensidige respekten som hennes eget program så høylytt har proklamert at dette året skulle sette i fokus. Klart det må bli bråk av sånt. 

publisert i SA 11. juli

Typisk kvinnelig

I norsk dagligtale blir begrepet tabu gjerne brukt om et tema som alle i en kultur (eller en gruppe) er enige om at ikke skal omtales.

debattinnlegg SA 4. juli

Tabuer finnes selv i de mest liberale og avantgardistiske kretser, som for eksempel innenfor de feministiske miljøene ved norske og internasjonale universiteter.  Miljøer som strides om mye og mangt, men som i all hovedsak er enige om at det ikke finnes noe typisk kvinnelig.

Men det gjør det jo - , noe to ganske nye bøker har vært med på å synliggjøre denne våren. De handler begge om kjønn og litteratur. Brit Bildøen tar med boka Litterær salong for seg et utvalg kvinnelige forfatterskap som hun mener har blitt viet for liten oppmerksomhet. Unn Conradi Andersen har skrevet boka Har vi henne nå, om hvordan media behandler kvinnelige forfatterskap. Begge bøkene tar utgangspunkt i litteraturen, men problemstillingene og utfordringene som reises angår de fleste samfunnsområder.

I innledningen til essaysamlingen Litterær salong (2009), kommer forfatter Brit Bildøen med noen interessante påstander, hun sier: «Den litterære smaken er i hovudsak maskulin, noko som pregar den offentlege samtalen om litteratur.» Og videre: «Det krev mot, kanskje overmot, å vere skrivande kvinne i eit klima der det som er skrive av kvinner , blir sett på som mindre viktig og interessant enn det som er skrive av menn.»

Spørsmålet er om det kvinner skriver blir oppfattet som mindre interessant på grunn av forfatterens kjønn, eller på grunn av tekstens innhold og form. Hvis det første er tilfelle, altså hvis forfatterens kjønn er avgjørende for hvordan leseren liker boka, kan problemet løses ved at alle kvinner skriver bøker under mannlig psevdonym, eller enda bedre, at alle forfattere går i gang med å benytte seg av nummer i stedet for navn. Men hvis det er formen og innholdet som er problemet – se da står vi ovenfor en ganske annen utfordring.

I akademia er enigheten stor om at kvinner diskrimineres i forhold til menn, men viljen er liten til å diskutere om det finnes noe spesifikt kvinnelig. Jeg vil sågar hevde at begrepene kvinnelighet og femininitet er tabubelagte begreper. Kanskje ikke så underlig i en kultur som er så opptatt av det unike individet som vår. «Det finnes ikke noe typisk kvinnelig» har i lang tid vært feminismens slogan, og så har den rast videre for å ta seg av spørsmål som har med alle mulige former for seksuelle legninger å gjøre, muligens for å samle bevis på at det typisk kvinnelige ikke eksisterer. Men i andre deler av virkeligheten, i arbeids- og hverdagslivet for eksempel, der lever tradisjonelle kjønnsroller fortsatt videre. For ingen annen faktor enn kjønn synes å kunne forklare hvorfor kvinner aldri klarer å komme på høyde med menn når det gjelder lønn og pensjon.  Det er altså ikke bare slik at den litteraturen vi kvinner skriver er uinteressant og uviktig, vi er rett og slett annenrangs borgere – hvordan skal samfunnet ellers kunne forsvare at vi får så lite igjen for innsatsen vår. (Husk at det fremdeles er slik at kvinner kun tjener ¾ av menn med lik utdanning).

Min påstand er at kvinner kan betegnes som en gruppe, ikke av identiske individer, men av individer som på en rekke områder har langt mer til felles med hverandre enn det de har med menn. Hvis det er sant som Bildøen hevder, at den maskuline smaken dominerer, må det finnes en feminin smak, og kanskje også en feminin kunst og litteratur, som undertrykkes. Men hvordan denne smaken er, og hvordan denne kunsten ser ut, se det er kan vi ikke vite før noen av oss våger, på tross av all verdens tabuer, på tross av en overhengende fare for å bli stemplet som reaksjonære, å innrømmer at det finnes forskjeller mellom kvinner og menn.

Det er typisk kvinnelig å velge en dårlig betalt omsorgsjobb framfor en godt betalt stilling i det private næringslivet. Det er typisk kvinnelig å skrive gode bøker som settes på sidelinjen i det offentlige ordskiftet. Det er typisk kvinnelig å ta på seg skylden for at en selv undertrykkes og dermed nekte for at kjønnsdiskriminering fremdeles er et strukturelt problem i samfunnet vårt. Det er typisk kvinnelig  å trekke seg tilbake i skyggen for å gi en mann plass i rampelyset.

I boka Har vi henne nå (2009) siterer Unn Conradi Andersen en tidligere kulturredaktør som i en debatt om litterær kvalitet hevdet: «… om det virkelig skal rokkes ved maktforholdet i litteraturlivet (dvs. om kvinner og menn skal få lik makt), må en del kvinner antagelig skrive andre bøker». Kan han virkelig i fullt alvor mene at kvinner må bli som menn for å bli sett, hørt og lest i vårt såkalt likestilte samfunn?

Det finnes forskjeller kjønnene i mellom, og så lenge verden fortsetter å være inndelt i kjønnskategorier gjør vi lurt i å innrømme deres eksistens – for hvordan skal vi ellers klare å gripe fatt i den systematiske diskrimineringen som kvinner utsettes for i litteraturen, i arbeidslivet og på en rekke andre samfunnsområder?